21. januar 2024, i Arendal korps
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, versene fra 4 til 26; i Jesu navn:
«(Jesus) måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
«Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.»
«Jeg har ingen mann», svarte kvinnen.
«Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»
«Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
«Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»
Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Slik lyder Herrens ord!
På tomannshånd med Jesus!
Vi synger i en kjent sang:
«Ved Jesu føter ei stille stund
når ordi kjem frå hans eigen munn.
Når eg med Jesus åleine er,
då er det hugnad å leva her.
Kvar fins ein fagrare stad på jord?
Kvar høyrest visare sannings-ord?
Når eg med Jesus åleine er,
då ynskjer eg ikkje meire her».
Mattias Orheim skrev denne sangen i 1908, og det var den bibelske fortellingen om Maria i Betania, hun som satt ved Jesu føtter og lyttet til ham, som ga ham inspirasjon til denne teksten. Det er en sang som har vært mye brukt og som mange av oss kjenner vi kan identifisere oss med.
På tomannshånd med Jesus!
Dagens tekst er om en annen kvinne som også var på tomannshånd med Jesus.
Henne kjenner vi ikke navnet på. Derfor omtaler vi henne gjerne som «Kvinnen ved Sykars brønn».
Hun har kanskje ikke gitt inspirasjon til så mange salmer og sanger, men er likevel blitt et slags ikon for mange. Ikke minst har møtet mellom henne og Jesus satt sine spor i den kristne bildekunsten.
Jeg gjorde et søk i google på bilder av denne scenen og fikk opp mengder med treff. Tegninger, malerier, fotografier fra teateroppsetninger og filmer. Det er en scene som har inspirert mange.
Noen har kanskje sett oppsetningen «Kvinnen ved brønnen» som Inger Lise Rypdal hadde i sin tid, både i kirker og på andre scener.
Jeg så den i Askim kirke en gang; det er nærmere 15 år siden.
Selve forestillingen ble satt opp første gang i 2001 og i 1010 fikk Inger Lise Rypdal, som vokste opp i en pinsemenighet på Lena, «Bibelprisen» for denne forestillingen.
Jeg husker det som en vakker forestilling. Den handler om en rekke forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker.
Det er tøffe kvinneskjebner vi møter:
* Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet - vår tekst i dag.
* Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år.
* Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år.
* Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring?
* Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn.
* Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap.
* Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår.
* De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.
Kvinnen ved brønnen, hun fra vår tekst, er kanskje ikke den som kom aller dårligst ut, alt sett under alt?
Knut Hamsun forteller i romanen «Konene ved vannposten» om et lite lokalsamfunn der sladder og smålighet får vokse og utvikle seg. Byens brønn, og kvinnene som samler seg rundt den, blir et symbol på denne småligheten.
Kanskje var det slik i Sykar på Jesu tid også?
Kanskje var det derfor denne kvinnen kom til brønnen midt på dagen, og ikke på ettmiddagen/kvelden, slik man gjerne gjorde, når det ikke var så varmt?
Uansett motiv: Hun fikk et møte med Jesus på den måten. Hun fikk komme på tomannshånd med ham.
I kapitlet foran, Johannes 3, leser vi om en annen som også fikk et møte med Jesus på tomannshånd.
Han het Nikodemus.
Tidlig i Johannes-evangeliet kan vi altså lese to forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er den ene, den samaritanske kvinnen den andre.
La oss se på de to.
* Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Han kom om kvelden, mens det var kjølig. Det var regnet som et velegnet tidspunkt for seriøse samtaler.
* Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert. Hun kom til brønnen ved høylys dag; trolig for å slippe og møte noen andre.
* Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann.
En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon.
* Nikodemus visste en del om Jesus. «Vi vet at du er en lærer, sendt av Gud» - det var åpningsreplikken hans.
* Kvinnen ved brønnen visste ikke noe om Jesus eller hvem han var. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. Var han ute etter å ydmyke henne? «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
To samtaler på tomannshånd.
Jesus og Nikodemus; Jesus og den samaritanske kvinnen.
Ingen tilhørere, ingen referenter.
Trolig er det Nikodemus selv som har vært evangelistens kilde da han skrev sitt evangelium; kanskje også kvinnen selv.
Vi leser om henne, i fortsettelsen av der vår tekst slutter, at hun lot vannkrukken stå igjen og skyndte seg inn til byen.
-Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort, sa hun. -Han skulle vel ikke være Messias?
Og vi leser videre at Jesus og disiplene ble to dager der i byen.
Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere.
En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst.
«Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her var vitne til?
Vekkelsen i Sykar?
En vekkelse der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
En vekkelse som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
En vekkelse som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser».
Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette?
Kanskje hadde han gjentatt for dem det han også hadde sagt til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»?
Kanskje hadde han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere, til de kristne i Rom: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).
Ikke forskjell på jøde og greker, men heller ikke på samaritan og jøde. «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til i det samme brevet (2, 10).
«Kom og se!»
Disse tre ordene møter vi flere ganger i evangeliefortellingene.
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen.
«Kom og se!»
I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om da Jesus kalte sine disipler.
En av dem var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias.
Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»
Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad.
Dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering.
Hvem er Jesus? - «Kom og se!»
Hva er det Jesus vil si? «Kom og hør!»
Hva er det Jesus kan gi? Hva kan han gjøre? «Kom og erfar!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!
