Noe nytt...

Preken i Arendal korps for fjerde søndag etter påske, 26. april 2015:

Prekenteksten for denne fjerde søndag etter påske henter vi fra profeten Jesaja, det 43. kapittel og versene fra 16 til 21, og vi leser i Jesu navn:

«Så sier Herren,
han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet,

som førte vogner og hester,
hær og høvdinger uti.
Der ble de liggende og reiste seg aldri,
de sluknet som når en veke slukkes.

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver i ødemarken.

Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.

Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.»

Slik lyder Herrens ord!

Den svenske dikterpresten Olov Hartman har skrevet en novelle som heter «Rynkorna». Den handler, kort fortalt, om en middelaldrende mann som bråvåkner etter en drøm. Drømmen har skaket ham opp. For han hadde drømt at han sto ved siden av sengen og sa ned på sin hustru, som la og sov. Men da han sa på henne, oppdaget han at huden i ansiktet hennes var like glatt som den aller første gang de møttes. Dette er det som har skaket ham opp, og Olov Hartman for teller at ektemannen engstelig slo på lyset og studerte sin sovende kone. Etterpå kunne han legge seg rolig ned og sove: De var der, hver eneste av de rynkene som årene hadde fatt prege inn i ansiktet hennes.

Det er mer enn en novelle; det er en lignelse: De erfaringer som er gjort i et menneskeliv og de spor som erfaringene har satt, er i seg selv ressurser og rikdom mer som man må ta vare på.

«Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt!» Omtrent slik er det jeg husker at jeg lærte dette bibelverset, som ofte ble og blir sitert i vitnesbyrd og andakter i vekkelsesmiljøer som det jeg vokste opp i. Det var også slik det sto i den bibelutgaven jeg vokste opp med, oversettelsen fra 1930. Det er Paulus som skriver det i sitt andre brev til de kristne i Korint: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (5, 17).

Å si at «alt er blitt nytt», er et dramatisk bilde, og verset er oversatt litt annerledes i nyere bibeloversettelser. I den Bibelen vi bruker i dag, heter det: «Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Hva er det profeten sier i dagens prekentekst: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Noe nytt! Det nye er blitt til.
Ikke «alt er blitt nytt».

For mange år siden skrev jeg en artikkel i et blad som het «Tidsskrift for sjelesorg» om nettopp dette. Spørsmålet jeg drøftet, var dette: «Blir alt virkelig nytt?»
Min konklusjon, både den gang og nå, var og er dette: «Alt» blir ikke nytt. Og jeg ønsker heller ikke at «alt» skal bli nytt. Ikke hvis «alt» skal bety – «alt».

Og dette er bakgrunnen for at jeg begynte med å nevne Olov Hartmans novelle når jeg skulle preke over denne teksten.
Kanskje virker novellen litt malplassert i møtet med dagens tekst?
Det er da forskjell på de rynkene som er resultatet av et samlivs gleder og sorger, og de som er skapt på andre og mer negative måter?
Det er bare tilsynelatende.
Det er ikke tilfeldig at vielsesritualet snakker om «gode og onde dager» når to mennesker gifter seg.
De rynkene som «de onde dagene» setter, er annerledes enn de man får i de gode dagene. Men begge hører med. Mangler en av dem, er ikke bildet fullstendig.

Dersom det skal være slik at noe av den fortiden man har skal «slettes» og noe av den skal bevares, vil man lett vikles inn i identitetsproblemer i forholdet til seg selv: Hvilken del av meg er mitt «sanne» jeg? Brands gamle utfordring om å være den man er «fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» har mange klangbunner. En av tragediene – og utfordringene – knyttet til demenslidelser, er nettopp dette: Den syke mister seg selv. Mister hukommelsen, mister minnene, mister referansene.

Det er fjerde søndag etter påske i dag. For disiplene var dette enda en dag i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Enda en dag i denne underlige tiden som det ikke er fortalt noe om i evangeliene, men hvor vi gjerne tenker oss at Jesus og disiplene møttes; at de snakket sammen, at Jesus forklarte dem saker og ting. Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus sa ting som disiplene ikke forsto – «ennå», som det står, og dette blir forklart med at Jesus var jo ennå ikke blitt herliggjort for disiplene. Men etter påske, hadde det skjedd.

Så sent som ved det siste påskemåltidet, og det er en av lesetekstene for denne søndagen, sier Jesus til disiplene: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Der hadde vi dette n-ordet igjen: «Et nytt bud gir jeg dere!»

La oss vende tilbake til dagens prekentekst.
Profeten Jesaia er en av de tre «store» profetene i Det gamle testamente. De andre to er profeten Jeremia og profeten Esekiel.

Jesaia-boka kan deles opp i to hoveddeler: En domsdel og en trøstedel. I de 39 første kapitelene refser profeten folket for dets synd, og advarer dem mot det som skal komme. Men det er også i denne delen vi finner de bibelversene som mange av oss er så glad i: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss? Da svarte jeg: Her er jeg! Send meg!», eller det som kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

Men fra kapittel 40 og ut – boka har i alt 66 kapitler – er det et annet budskap som lyder. Det er trøstens budskap. Kapittel 40 åpner med dette: «Trøst, trøst, mitt folk, sier Herren».
Og dagens tekst er hentet fra denne trøstedelen av profetboka.
Og folket kunne trenge trøst.
De befant seg i det som gjerne kalles «det babylonske fangenskap».
De var ført bort.
Jerusalem var rasert.
Templet var revet ned.

I denne situasjonen er det profeten får et budskap fra Herren: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Vi har sunget salmen «No livnar det i lundar» her i denne gudstjenesten.
Det er en salme om våren, tenker vi gjerne.
Om blomstene som dukker opp, om trærne som blir grønne.
Det går bra å tenke slik i de to første versene, og i de to siste.
Men salmen har 12 vers.
Og de åtte versene som ligger mellom de to første og de to siste, handler ikke om våren som årstid.
De handler om den kristne kirke. De handler om Guds rike.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned i fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken!»

Det er dette ene verset – midt i den teksten vi har lest – som jeg har valgt å fokusere på i dag.
Men teksten peker også bakover. Den peker faktisk langt bakover: «Så sier Herren, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet, som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknet som når en veke slukkes».

Det er innledningen til dagens tekst; en henvisning til da Herren førte folket gjennom det røde hav, etter utgangen fra Egypt.

Situasjonen er ikke så veldig annerledes når profeten kommer med dette budskapet. Folket er igjen i fangenskap. Og det er som om Herren vil si: Ikke trøst dere med at jeg har handlet før; stol heller på at jeg vil handle igjen. «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.»
Det er nå Herren vil handle.

På samme måte som naturen våkner til nytt liv hver vår, slik vil Gud også føre sitt folk ut av trengsel. Som det heter i en glad, kristen vise av Eyvind Skeie fra 1980-tallet:

«Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!»

Jo, Herren vil føre sitt folk ut av trengsel, ut av fangenskap. Men veien ut av trengsel og fangenskap kan gå gjennom så vel ørken som sterke strømmer. Derfor er det ikke slik at Herren pisker sitt folk fram, men han går foran det. Han fører det.

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke
skystøtte vær meg når dagen er het»,
som vi synger i en sang.

Noe nytt. En vei ut av ørkenen. En vei inn i det lovede landet. Et land av velsignelse. Et land av nåde. Et land med vann i ørkenen og med elver i ødemarken – «så mitt utvalgte folk skal få drikke».

Har du lagt merke til hvor ofte det snakkes om vann og drikke og tørst i Det gamle testamente?
Bibelen ble til i en verden med mye ørken, mye tørke, mye tørst.

I Salme 42 heter det: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Eller i Salme 1: «Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham».

Mange av oss husker en sang vi sang i kristne ungdomssamlinger på 60- og 70-tallet; kanskje synges det ennå:
«On our way to Heaven,
we shalL not be moved.
Just like a tree that’s standing by the waterside,
we shall not be moved.»


Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det.

Kan vi snakke om vår i Guds rike akkurat nå?
Her i Norge?
Her i Arendal?
Kanskje ser vi oss rundt – kanskje tenker vi: Ikke vår, akkurat.

Men det er alltid vår i Guds rike.

Som han skrev, salmedikteren Elias Blix:
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Det var ikke under blomstringen profeten talte til folket. Det var under trengselen. Det er da profetordet trengs. Det er da profetordet lyder:
«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,elver i ødemarken.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.