Jesus og Johannes

Betraktning for fjerde søndag i advent

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).

Dette er en tekst om noen som møtes. I første omgang er det to kvinner som møtes. To slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon. Men akkurat denne dagen har de noe helt spesielt felles. De ventet begge barn. Begge visste at de ventet en sønn og begge hadde fått vite om barnet de bar på en litt uvanlig måte: Elisabeth – den eldste – ved at hennes mann, presten Sakarja, hadde fått en åpenbaring: Maria – den yngste – ved at hun fikk besøk av en engel. I tidens fylde skulle Elisabeth bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte. «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria. Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte? Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten? Vi har vel alle sett hvor hemningsløst begeistret et barn kan bli når han eller hun hører en kjær stemme eller ser et kjært ansikt. Da hopper man opp og ned av iver og glede.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst er den ene anledningen. Neste gang var mange år senere. Da var begge voksne menn. Johannes sto midt oppi det som var hans kall og oppgave, nemlig å være forløperen for Messias. Mange i samtiden trodde det var han som var den lovede Messias, men Johannes var helt klar på at slik var det ikke. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes selv om forholdet mellom seg og Jesus.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme. Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter? Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus. Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Så ble Jesus døpt av Johannes, og stafettvekslingen hadde skjedd. Johannes hadde fullført sitt oppdrag – Jesus kunne begynne på sitt. Neste gang vi hører om Døperen Johannes, har kong Herodes kastet ham i fengsel. Johannes hadde refset kongen for hans umoralske liv. Fra fengslet sendte Johannes en litt fortvilet henvendelse til Jesus: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Jesu svar var at han var den som skulle komme: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Kort etter var Johannes død.
Da Jesus fikk høre det, gikk han for seg selv. Han dro til et øde sted for å være alene. Nå var han borte, han som hadde «sparket av fryd» første gang han hørte at Jesus var i nærheten, han som hadde pekt Jesus ut i folkemengden og sagt: «Der er Guds lam, han som bærer verdens synd.» Men det var ikke lenge Jesus fikk være alene med sin sorg over Johannes, for folket hadde fulgt etter ham ut i ødemarken. Rydningsmannen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren fortsatte sitt.
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes. De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 17. desember 2011

Trøstens evangelium

Preken i Askim korps tredje søndag i advent, 11. desember 2011

Dagens prekentekst finner vi hos profeten Jesaia, kapittel 40, de fem første vers; vi leser i Jesu navn:
"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.
En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt."
Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å sette ”Trøstens evangelium” som overskrift på de tanker vi skal dele sammen i formiddag. Begrunnelsen for en slik overskrift finner vi i de første ordene i teksten – de første ordene og i hele teksten.
Denne teksten fra profeten Jesaia er både innholdsmessig og stilistisk et brudd med det man leser i de foregående kapitlene. Mange mener derfor at det er en annen profet som har fått det budskapet som innleder denne delen av Jesaia-boka, at dette er ord fra Herren som kom en del senere enn det som har stått i boka fram til nå.
Kapittel 39 slutter nemlig ikke spesielt optimistisk, enn si trøsterikt. Kong Hisikia, som på mange måter var en god og from konge, hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom. Så får han besøk fra en annen konges utsendinger, og viser dem – stolt som en hane, kan man nesten si – alt sitt gods og gull. Dette blir profeten oppgitt over. Han refser ham for dette, og forteller at en dag skal de samme mennene komme tilbake, ikke som gjester, men som erobrere. Men det virker ikke som kongen tar dette inn over seg. ”Det vil jo være fred og fordragelighet så lenge jeg lever,” er den trøsten han gir seg selv.

Så går det mange år.
Jesaias profeti er gått i oppfyllelse. Landet er blitt erobret. Skattkamrene ranet. Og nå er det Guds profet igjen står fram, og han kommer med den virkelige trøsten; den som er prekentekst her i formiddag. Fra og med kapittel 40 kalles da også profeten Jesaia ”evangelisten i Det gamle testament”; ”evangelisten blant profetene”.
Jeg gikk inn på www.bibel.no og søkte på ordet ”trøst”. Jeg fikk 37 treff. ”Trøst” er et viktig begrep i Bibelen. Guds sendebud – profetene; apostlene – hadde ofte et budskap om trøst å komme med.

Hva er så innholdet i den trøsten profeten kommer med på vegne av Herren selv? Hva leste vi? Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.

Jaha – det høres fint ut. Men hva betyr det?
Striden er fullført – skylden er betalt, og ”hun” – Jerusalem; Israels folk – har fått dobbelt for alle sine synder. Dobbelt – hva da? Dobbel straff? Nei, dobbel nåde!

Første gang noen forklarte meg dette bibelverset – da var jeg elev ved det som den gang het Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole i Bergen – C. Sundts gate 22 var adressen. I faget ”GT” gikk vi gjennom profeten Jesaia – ”Esaias”, sa vi den gang. Og et stykke ut i kurset kom vi også til denne teksten. Og samme spørsmålet ble stilt. Hva betyr dette – fått dobbelt for alle sine synder?
”Det betyr,” sa han som underviste – ”at Gud ikke bare har betalt konkursen vår; han har også gitt oss ny startkapital.”
Dobbelt for alle sine synder.

Fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har jeg hørt følgende historie: En familie ettersøkte en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld. Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.

Vi kjenner lignelsen om den fortapte sønn – den er den samme fortellingen. Det er det samme budskapet. Gjelden er betalt – han fikk en ny start. Sønneforholdet var gjenopprettet; mer enn det: Det hadde aldri vært brutt. Liknelsen om den fortapte sønn er en liknelse om evangeliet. Trøstebudskapet fra profeten er et evangelium. Det er trøstens evangelium.

Det er mange måter å trøste på.
I Jobs bok leser vi om den trøst Jobs tre venner ga ham da han hadde mistet alt. Vi leser om dem: ”Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor” (Job 2.13). En solidarisk trøst – de var til stede med han som led. Nærhetens trøst; vennskapets trøst.

Men det finnes også trøst som verken er nær eller gir nytt mot. Det finnes falsk trøst. Trøst som sier ”Det er ikke så farlig”. Trøst som sier ”Det går nok bra”; ikke fordi man tror det går bra, men fordi man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg.

Slik er ikke den trøsten som trøstens evangelium gir.
Det er en trøst som tar situasjonen på alvor.
Det er en trøst som tar synden på alvor.
Det er en trøst som tar nederlaget på alvor.
Det er en trøst som ikke bare ”betaler konkursen”, men som gir ny startkapital. En trøst som gir dobbelt for alle våre synder.

Paulus hadde sett dette. Derfor skriver han til menigheten i Korint: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten” (2 kor 1, 3-7). I den første utgaven av Bibelen jeg leste, het det ikke bare ”vår Gud som gir all trøst”, men ”lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud”. Trøstens evangelium – trøstens Gud. ”Trust him”, hadde jeg nær sagt…

Evangelieteksten for denne søndagen er om døperen Johannes. Det er ikke så lenge siden det ble snakket om ham her fra denne talerstolen. Også profeten Jesaia sier noe om ham i dagens tekst. Det er en del av det trøstens evangelium som profeten forkynner: ”En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt.”

Kjernen i trøstens evangelium er altså dette: Herren kommer! ”Se, han kommer, han som alle tiders floker løse kan…”. Når Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki om Jesu gjenkomst, skriver han til slutt: ”Trøst da hverandre med disse ord”.

Herren kommer! Derfor har vi advent. Vi skal minnes han som kom. Vi skal minnes om han som skal komme igjen. Og vi skal få erfare han som er her nå.

Trøstens evangelium er ikke bare et budskap for de store høytidene. Det er ikke bare et budskap for livet etter dette. Det er et budskap for dagen i dag. Nåden og tilgivelsen er for dagen i dag. Kraften, utrustningen, ressursene – de er for dagen i dag. ”Dobbelt for alle våre synder” – ikke bare betalt konkursen, men gitt ny startkapital. Apostelen Johannes i sitt første brev: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 3,9). Ser du tråden tilbake til profeten? Tilgir oss syndene – renser oss for all urett. Dobbelt for alle våre synder.

Blod og ild, står det på veggen her i lokalet. Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Blodet som tilgir oss syndene – ilden som renser oss for all urett. Blodet er nåden – ilden er kraften. Dobbelt for alle våre synder.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Se også salmen "Trøstens evangelium" i bloggen "Nye dikt".