Andakt for første søndag i advent
”(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn (Luk 4, 16 – 22a).
La oss begynne med begynnelsen. Det er et råd man ofte får, og som er klokt å følge. Det er første søndag i advent – det kirkelige nyttår. Og prekenteksten handler om Jesu første offentlige framtreden. Det vi leser om her var begynnelsen til Jesu offentlige virke.
Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om det som vår tekst forteller, men det er Lukas som har den mest detaljerte fortellingen om Jesu besøk i Nasaret. Matteus og Markus forteller helt kort, i notisform, om hendelsen.
Teksten Jesus leste var fra profeten Jesaia, og deretter sier han: "I dag har dette gått i oppfyllelse mens dere hørte på". Jesaia-teksten var en profeti om Messias. Når Jesus sier at teksten er oppfylt, sier han også at det er han som er Messias.
Han kommer rett og slett med en programerklæring. Og Jesu program er å forkynne et gledesbudskap, å forkynne evangeliet, å sette syndens fanger fri og gjøre menneskene seende igjen. Og han avrunder med å proklamere ”et nådens år” for Herren. Det er en messiansk proklamasjon. Nå er Messias kommet til verden og Guds nåde skal utøses over menneskene.
Spenningen må ha vært til å ta og føle på, der i synagogen. Teksten var kjent, men Jesu erklæring må ha kommet som et sjokk. Jesus sa om seg selv at han var oppfyllelsen av de gamle løftene Gud hadde gitt folket. En slik erklæring kan bare leses på to måter: Enten som galskap eller rett og slett sannhet.
Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer. Når politikere blir valgt, når en regjering tiltrer, når et nytt styre overtar, da er det aktuelt med programerklæringer. Jesu program, ved innledningen til kirkeåret, er dette, fordelt på tre ”prioriterte områder” som en politiker ville si.
Det første er dette: Å rope ut at fanger skal settes fri! Ordet ”fanger” får oss til å tenke på fengsler. Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Jeg er kanskje litt forsiktig med å bruke uttrykk som ”sette i frihet” og slikt når jeg er der. Det kan kanskje oppleves som at man gnir salt i såret. Men fangenskap er så mange ting. Det kan være frykt for ting – fobier. Mørkredd. Redd for hunder. Redd for torden og uvær. Man kan være fanget av sitt eget humør, sitt temperament. Man kan være fanget av sykdom, man kan være fanget av sorg, man kan være fanget av synd. Det er disse Jesus taler til når han sier at fanger skal få frihet!
Det andre punktet i Jesu programerklæring er: Å rope ut at blinde skal få syn. Mange av oss kjenner organisasjonen Kristent Arbeid Blant Blinde – den holder til i vårt eget nærmiljø. ”Blinde skal få syn,” sier Jesus. Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet. Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri. Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt? Jeg tror vi skjønner at det er en forskjell. Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss. Andre mennesker. Andre strukturer. Andre maktforhold. Jesus har et ord til de undertrykte. De skal settes fri! Gud er ingen undertrykkende Gud, han er en frigjørende Gud. Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, det er et budskap om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren! Et nytt kirkeår – ja. Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også. Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren! Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde. Det er sprengkraften! Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer. Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet. Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer. Den sprengkraften heter nåde.
Jesus roper ut et nådens år fra Herren.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det.
Han leverer! Nådeåret er her!
(Avisandakt i Smaalenenes Avis lørdag 28. november 2009)
En sangtekst basert på denne bibelteksten finnes på bloggen "Nye dikt" her på dette området.
lørdag 28. november 2009
lørdag 21. november 2009
PÅ DEN HØYRE OG VENSTRE SIDE
Preken i Sandvika korps søndag 22. november 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!
For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.
Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.
Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.
Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.
Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”
Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!
For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.
Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.
Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.
Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.
Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”
Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Abonner på:
Innlegg (Atom)