«Mesteren er her og kaller på deg»

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden,
24. september, 2023

Prekenteksten denne søndagen er fra Johannes-evangeliets 11. kapittel. Selve teksten er nokså lang, fra vers 17 til 46, men vi skal bare lese den første delen av teksten, fra vers 17 til 29, og konsentrere oss om den; vi leser i Jesu navn:

«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.»

Slik lyder Herrens ord!

Tema for denne prekenen blir det som nok er et forholdsvis kjent utsagn for mange av oss: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg bruker den formuleringen, selv om den formuleringen som står i den bibelutgaven jeg bruker er litt annerledes: «Mesteren er her og spør etter deg».
Innholdsmessig handler det om det samme.

«Kaller på deg» - «spør etter deg».
Det handler om det samme.

«Mesteren er her og kaller på deg!» I det som var min barndoms gudshus, Templet korps i Pilestredet 22 i Oslo, sto disse ordene malt over hele bredden på plattformveggen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Det var en tekst som henvendte seg til alle som satt i den forholdsvis store salen.
Jeg husker teksten som noe midt mellom en formaning og en trøst: Jesus er her og vil ha deg i tale.
I noen korps var det en annen tekst som møtte de/oss som satt på plattformen: «Dere er mine vitner».
Ett budskap til forsamlingen og ett til de som satt på plattformen.
Sånn tror jeg nok det var tenkt da disse gudshusene ble planlagt.
Man finner den samme veggteksten i mange andre gudshus og i andre korps.

Men altså denne hilsenen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg tror det først var mye senere jeg oppdaget at sitatet var en del av en annen fortelling, nemlig den om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.
Det er tre fortellinger i evangeliene om at Jesus vekket opp personer fra de døde: Ei lita jente – Jairus` datter; en ung mann – enkens sønn i Nain, og altså Lasarus; Jesu venn fra Betania.
Hvert år er det en av disse fortellingene som er prekentekst på denne søndagen i kirkeåret: 17. søndag i treenighetstiden.
De peker alle fram mot det som er kjernen i påskebudskapet: Jesu egen oppstandelse fra de døde.
De av oss som bruker bibelleseplanen til vår daglige andakt oppdaget kanskje at teksten om enkens sønn i Nain var leseplanens tekst tidligere i denne uka; det var vel på tirsdag.
Fortellingen står i Lukas 7.

Dette skal ikke være en preken om oppstandelsen fra de døde, men vi kan jo spørre oss i forbifarten: Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer det alltid langt unna oss. Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde, unnslapp døden «for bestandig». Alle tre døde senere.
Lasarus skal ifølge legenden ha blitt biskop på Kypros og døde der. I byen Larnaca står det fremdeles en kirke som er vigslet til hans minne.
De andre to hører vi ikke mer om, så vidt jeg har fått med meg.

De av oss som leste Vårt Land i går, på lørdag, leste kanskje også om den svenske predikanten Erik Janson, som grunnla et kristen-kommunistisk kollektiv i USA på 1820-tallet. Han ble oppfattet som en profet; etterhvert også som en Messias. Så døde han; han ble skutt og drept av et sektmedlem som var skuffet og sint. Sekten finnes ennå, men Erik Janson vurderes ikke lenger som noen Messias av de som tilhører dem.
På spørsmål om hvorfor ikke, svarer en talsperson for bevegelsen: -Han sto jo ikke opp på den tredje dag!

Men skal vi stanse et øyeblikk for fortellingen om Lasarus?

Det er i denne fortellingen vi finner det som er Bibelens korteste vers; to ord: «Jesus gråt» (v. 35).
Vi leser to ganger i evangeliene at Jesus gråt.
I Lukas 19 leser vi at han gråt over Jerusalem; i denne sammenheng står det bare at han gråt.
Hvorfor gråt han?
I teksten leser vi: «Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste» (v. 33).
Han var i affekt.

Fra Frelsesarmeens første dager fortelles det om en offiser som skrev til generalen og sa at i den byen der han var stasjonert kunne man bare legge ned. «Intet nytter», skrev han.
Generalen sendte et telegram tilbake: «Try tears!» Prøv med tårer.

Tårer kan være uttrykk både for sorg og glede. De kan felles i kjærlighet eller sinne, medynk eller fortvilelse. Da Jesus så hvordan mange sørget over Lasarus, står det at han også gråt.
Mange forkynnere har grått av sorg over synden i det samfunnet der de skulle tjenestegjøre.
Viktigere enn å refse synderen, er det å føle sorg over vedkommende.
Det må ha vært slik Frelsesarmeens general tenkte da han sendte sitt telegram. Og det fortelles at snart brøt en vekkelse løs. Tårer er sjelden forgjeves eller bortkastet.
Derfor sier salmisten: «Mine tårer har du samlet i din flaske» (Salme 56,9).
Og som Lina Sandell skrev i sin salme: «Våre hodehår han teller – hver en tåre som vi feller.»

Jesus gråt.
Jeg tror ikke det var i sorg over Lasarus, men kanskje fordi han kunne dele og forstå den sorg som omgivelsene bar på?
Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».

Tilbake til dagens tema: Mesteren er her og kaller på deg.
For et par uker siden talte majoren her i korpset om Guds spørsmål til de første menneskene: Hvor er du? Og: Hva har du gjort?

Noen av oss husker også fortellingen om gutten Samuel som sov i Templet, og hørte en stemme som kalte på ham.
Han trodde det var den gamle presten, og først tredje gangen forsto presten hvem det var som ropte.
Da fikk gutten beskjed om å svare: -Tal, Herre, din tjener hører!

Mesteren er her og kaller på deg – Mesteren er her og spør etter deg!
Å bli spurt etter er som regel en god erfaring; en god opplevelse.
Maria, søsteren til Lasarus, var i sorg da hun fikk beskjeden om at Jesus var i området og spurte etter henne.
Han ønsket kontakt; han ville si henne noe.
Jesus spør etter oss også, ikke bare i sorg, men i alle livssituasjoner.

Hva synger vi ikke i Tandbergs vakre sang:
«Komme med smil som med tårer; komme i lyst og i nød.
Komme med alt det som sårer, komme i liv og i død.»

Jesus har bedt oss å komme!
Mesteren er her og spør etter deg! Mesteren er her og kaller på deg.

Fra en lang bibeltekst er det altså dette som står i fokus nå i formiddag.
Kanskje kan det være minneverset vårt, slik vi hadde på søndagsskolen: Mesteren er her og kaller på deg!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd;
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Korset er Guds adresse

Preken i Arendal korps langfredag 7. april 2023

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!

Det er langfredag i dag.
Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret.
Den er begivenhetsrik.
De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre.
Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.

Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste på Frelsesarmeen i kveld.
Noen ganger blir denne typen samlinger annonsert som «pasjonsmøte» eller «pasjonsgudstjeneste».
Ordet er kanskje litt uvant.
Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

Neste år er det 350 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson døde.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer.
Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest.
Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson.
Men også vår egen Hjalmar Hansen. Frelsesoffiseren som ble kalt «Korsets sanger».
Korset.
Lidelsen.
Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke.
Nå kan nok dette sies om flere av dagene i kirkeåret.
Det kan sies om juledagen.
Det kan sies om påskedagen.
Det kan sies om pinsedagen.
Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem.
Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Jeg har valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste.
Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata.
Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i kveld; tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min.
Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden.
Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen: Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger.
Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for snart ti år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel.
Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn.
Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen.
Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort det samme som jeg gjorde: Kjent på den.
Den er blitt glatt som den glatteste marmor.
Jeg har kjent på den og blitt grepet.
Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt.
Herodes ville drepe barnet.
Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept.
2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt.
Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.

Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også.
Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke.
Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp mot to tusen år.
Samlet seg - undret seg.
Bedt og takket.
De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin.
De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby.
I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by.
Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten.
Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
Jeg har vært der også.
I denne byen vokste Jesus opp.
Her gikk han på skole.
Her lekte han med kameratene sine.
Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus.
Vandringsmannen Jesus.
Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).

Var det bare en talemåte?
Vi har ingen grunn til å tro det.
Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide.
Vi har kanskje hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde.
Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset.
Korset på Golgata.
Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå.
Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag.
Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», der en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.

Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes.
I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus.
Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Korset er evangeliets kjennetegn.
Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset.
For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol.
Et torturinstrument.
Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for.
En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset.
Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

For 110 år siden satt en amerikansk frelsesoffiser og kjempet sitt livs troskamp.
Han het George Bennard.
Korset hadde alltid stått sentralt i hans forkynnelse.
Han skrev også sanger, og en dag fikk han inspirasjon til enda en sang:
«On a Hill far away
stood an old, rugged Cross
And I love that old cross where the Dearest and Best
For a world of lost sinners was slain».

Teksten har to norske oversettelser.
Vi kjenner best den som begynner slik:
«I det fjerne jeg skuer et underfullt syn
som griper mitt hjerte med makt…»

Men det finnes også en norsk oversettelse som er mer i pakt med det som George Bennard følte:
«På en høyde langt borte stod en gang et kors,
symbolet på smerte og skam.
Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom
ble lagt på Guds hellige Lam».

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.

Og flere dager etter at disse tankene var ferdig nedskrevet, var det et ord som kom til meg, fra Bibelens aller siste bok, og jeg følte de bekreftet de tankene jeg har forsøkt å dele med dere.
Vi leser i Åpenbaringen 21, 3: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Et Guds ord kan ham binde

Preken i Arendal korps 1. søndag i fastetiden; 26. februar 2023

Dette hellige evangelium står i Matteus’ evangelium, det fjerde kapittel, de 11 første vers; i Jesu navn:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige by, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg. Og de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er kommet inn i fastetiden.
Den begynte sist onsdag, som var onsdag i den syvende uken før første påskedag.
Fastetiden er da de kommende 40 dagene, med unntak av søndagene.

Tallet 40 hørte vi i bibelteksten, og fastetiden skal da også minne oss om de 40 dagene og 40 nettene som Jesus fastet i ørkenen.
Tallet 40 møter vi også i andre sammenhenger, for eksempel når vi leser om Israels vandring i ørkenen etter utgangen fra Egypt. Den varte, som vi husker, i 40 år.
Moses levde et liv i tre 40-årsbolker: 40 år ved Faraos hoff, 40 år som gjeter for sin svigerfar Jetro og 40 år som leder for folket.
Da han ga folket de ti bud var han først på Sinai-fjellet i 40 dager og netter.
Profeten Jona ga folket i Ninive en frist på 40 dager før byen skulle ødelegges, og Jesus var sammen med disiplene sine i 40 dager etter sin oppstandelse og fram til hans himmelfart.

«Jesus ble så ført ut i ødemarken».
Slik innledes prekenteksten vår.
Hva gikk forut for dette «så»?
Det var Jesu dåp.
Møtet mellom Jesus og døperen Johannes der ved Jordans bredd.
Forvirringen Johannes følte da Jesus kom og ville døpes han også.
Her hadde Johannes sagt til folket at han bare kunne døpe med vann, men etter ham selv skulle han komme som døpte i Den hellige ånd og ild.
Og så står han foran ham og vil bli døpt han også!

Jeg kan ikke lese den fortellingen om Jesu dåp annerledes enn at dette var Jesu anerkjennelse av Johannes – Døperen Johannes var forløperen, han som gikk foran og beredte veien for Messias.
Men nå var Messias kommet. Dette ble bekreftet av stemmen som lød fra himmelen: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Messias var kommet!
Det får meg til å tenke på en fortelling fra Det gamle testamente; fra Josvas bok, det femte kapittel: «En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?» Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» (vers 13 og 14).
Høvdingen over Herrens hær var på plass!
Messias var kommet!

Og dermed er vi over i dagens tekst: Jesus ble så ført ut i ødemarken.
Med røsten fra himmelen ennå i hodet, i tanken og i øret ble han ført i ødemarken.
Ja, mer enn det: Han ble ført av Ånden ut i ødemarken, og han ble ført dit av en eneste grunn: Han skulle møte fristelser.
Han skulle møte fristeren.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen», leste vi.

Jesus hadde ennå ikke begynt sitt offentlige virke.
Det er som om det er noen brikker som må på plass først.
Møtet med Johannes.
Dåpshandlingen.
Røsten fra himmelen – bekreftelsen, kan vi godt kalle det; salvelsen.
Og nå: Fristelsen.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.»
La oss se på hvem det er Jesus møter først.
«Djevelen» kaller Matteus ham. Ordet som brukes kan enten bety anklager eller mostander.
La oss velge det siste her.
Jesu motstander.
Jesu fiende.
Han som skal sette Jesus på prøve.

Skulle vi lest denne teksten helt bokstavelig, som er referat av et hendelsesforløp, ser jeg nesten for meg en scene fra den første Star Wars-filmen, der Jesus og djevelen farter rundt i ørkenen og djevelen peker på den ene fristelsen etter den andre.
Jeg tror kanskje ikke det var akkurat slik det foregikk.
Jeg tror fristelsene – og samtalen – foregikk på det indre planet.

Jesus hadde fastet i 40 dager og 40 netter.
Han var sulten.
Han var tørst og han var alene.
«Da kom fristeren til ham», leste vi.
Han visste at Jesus var sulten. Derfor satte han støtet inn der: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Når vi leser denne fortellingen, ser vi hvordan møtet mellom Jesus og djevelen, mellom Frelseren og fristeren, forløper.
Det som er interessant, er at begge bruker skriftsteder.
Etter at Jesus hadde avvist den første fristelsen med et bibelord, kommer Fristeren med et nytt forslag – og denne gangen gir han det en bibelsk begrunnelse.
Men Jesus svarer med et annet skriftsted.
«Det står skrevet» - men «det står også skrevet».

Vi har hørt uttrykket «som fanden leser Bibelen».
Det er et gammelt uttrykk.
Første gang det dukker opp, eller i hvert fall betydningen av det, er i Shakespeares skuespill: «Kjøpmannen i Venedig». «The devil can cite scripture for his purpose», skrev Shakespeare, eller «Djevelen kan sitere Bibelen som det passer ham» – slik Fanden leser Bibelen.
Shakespeare kjente sin bibel.
Han kjente også denne fortellingen.

La oss se på hvordan djevelen argumenterte overfor Jesus.
To av de tre framstøtene hans begynner slik: «Er du Guds Sønn…».
Det var ikke bare Jesus som hadde hørt røsten fra himmelen da han ble døpt.
Johannes hadde hørt den.
Folket hadde hørt den.
Djevelen hadde hørt den.
Alle hadde hørt stemmen som sa: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»


Ingen var i tvil om hvem det var som hadde talt.
Men kanskje det kunne skapes litt tvil om hva som var blitt sagt? Eller hvem det ble sagt til eller om?
Det var dette djevelen prøvde på. «Er du Guds Sønn så si at disse stenene skal bli til brød.»
Det var en strategi han hadde lyktes med før.
Går vi helt tilbake til syndefallsberetningen, ser vi hvordan slangen argumenterte der. «Har Gud virkelig sagt?»
Nå prøvde han seg igjen: «Er du Guds Sønn…».

Dette spørsmålet skulle Jesus møte flere ganger.
Da han sto for Rådet i påsken leser vi: «Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26, 63-64).
Og da han hang på korset: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»

Men legg merke til at Jesus svarer aldri på dette spørsmålet.
Han behøver ikke det. For det var erklært en gang for alle – gjennom røsten fra Himmelen! – at «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Vi husker den fortellingen som gjerne kalles «Peter konfirmasjon».
Når Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var, fikk han forskjellige svar.
Døperen Johannes; profeten Elia; en av profetene.
–Men dere? spurte Jesus. – Hvem sier dere at jeg er?
Da svarte Peter: «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

Han stilte ikke noe spørsmål ved det – han erklærte det; slo det fast; bekjente det. «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

I dagens tekst har vi lest om tre forsøk på å friste Jesus.
Det første gikk på de basale behovene: Mat.
Det neste gikk på, skal vi kalle det «de strategiske behovene»?
Hvordan skulle Jesus klare å sette dagsorden?
Hvordan skulle folket bli oppmerksom på ham?
Å kaste seg ut fra toppen av templet og bli berget av engler; det måtte være en vekker? En øyeåpner?
I den siste prøven kastet djevelen masken.
Nå var det ikke spørsmål om Jesus var Guds Sønn; nå handlet det om hvem som skulle være herre. «Gå over på min side! Da skal jeg gi deg alt dette!»

Skal vi ta en liten snartur innom Star Wars igjen?
Der er det også to krefter som kjemper.
Det er «The Force» – «Kraften».
Og det er «The Dark Side» – den mørke siden.
Den spede Luke Skywalker mot den store Lord Vader.
David mot Goliat?
Igjen avviste Jesus fristelsen, og igjen brukte han Skriftens ord. «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

Dette «Bort fra meg, Satan!» er sterke ord i Jesu munn.
Vi leser bare en gang til at han bruker et slikt uttrykk, og da er det Peter han sier det til. Det kan vi lese i Matteus 16; det samme kapitlet der Peter har stått til konfirmasjon, ja, faktisk i det neste avsnittet: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»
Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»

Hørte Jesus et ekko fra opplevelsen i ødemarken gjennom Peters ord?
Den gang hadde han møtt denne fristelsen etter sin dåp og den erklæring som Gud hadde gitt gjennom røsten fra ørkenen.
Nå hadde han nettopp hørt – og frydet seg over! – Peters bekjennelse.
Men i neste øyeblikk sier Peter noe som vil være ødeleggende for hele den tjeneste han har stått i: Å være verdens Frelser.
«Vik bak meg, Satan!»

I bibelleseplanen for den uka vi har lagt bak oss var dette med fristelser tema i bibelteksten for fredag.
Jakobs brev, noen vers i det første kapitlet: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen» (v. 12-13).

Fristelsene kommer aldri fra Gud.
Tvilstanker kommer aldri fra Gud.
Det er ikke Gud som vil sette oss på prøve dersom vi fristes eller tviler.
Også den kampen har Jesus tatt på våre vegne.
I Jakobs brev finner vi derfor også den formaningen som – etter hva jeg har lest og forstått – skal være den eneste «kuren» mot fristelser: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).

Det fører oss over til det vi straks skal synge: Martin Luthers kjente salme: «Vår Gud, han er så fast en borg».
«Reformasjonens kampsalme» er den blitt kalt.
Luther skrev den i 1529, og den er inspirert av Salme 46 i Bibelen. Her heter det i vers 2: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss», og senere: «Herren, Allhærs Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg.»

I det tredje verset av denne salmen synger vi, i tråd med apostelen Jakobs råd:
«Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred;
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen