Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden,
søndag 22. september 2013
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det første kapittel, fra vers 40 til 45; i Jesu navn:
«En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.»
Slik lyder Herrens ord!
«Jeg vil – bli ren!»
«Jeg vil» er en sterk ytring. I den engelskspråklige verden, svarer ikke et brudepar bare «ja» når vigselsmannen eller kvinnen spør; man svarer «I will». Jeg vil.
«Om du vil…», sa den spedalske. Og Jesus svarte: «Jeg vil!»
For om lag 40 år siden hadde Frelsesarmeen i Norge et motto: «…men Gud kan!» Det var først mottoet for ett år, og det slo så godt an at det ble forlenget for ett år til: «…men Gud kan». Mottoet var inspirert av Paulus hilsen til menigheten i Efesos, slik man leste det i den bibeloversettelsen man brukte den gang: «Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, efter den kraft som ter sig virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennem alle slekter i alle evigheter! Amen» (3, 20-21).
I den oversettelsen vi bruker nå, heter det:
«Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen».
Gud kan!
Det er noe vi alle vet. Gud kan!
Men i dagens tekst kobles dette sammen med en forutsetning til. Ikke bare at han kan, men også at han vil.
Legg merke til måten mannen henvendte seg til Jesus på.
Han sa ikke: «Jeg vet det er din vilje å rense meg; gjør det nå!»
Han sa: «Dersom du vil…» Og da kom Jesu svar: Ja, jeg vil!
Dersom du vil!
Livet har lært meg at er det noe man skal være varsom med, er det å være kategorisk på hva som er Guds vilje.
Et eksempel fra historien: For snart tusen år siden talte en pave til et kirkemøte. Paven het Urban II. Han talte til et kirkemøte i den franske byen Clermont i året 1095. Han var opptatt av Jerusalem var på «de vantro» sine hender, som han sa; muslimene hadde erobret Det Hellige Land. Han oppfordret de konger og fyrster og riddere som var til stede å dra ut og gjenerobre landet, byen og de hellige stedene, blant annet stedet der Jesus hadde ligget begravd. Gjorde de det, skulle de berge sine sjeler, lovte paven, for «Deus vult!» Gud vil det!
Dette ble slagordet for korstogene som i de neste par hundre år krevde titusenvis av menneskeliv og skapte enorme lidelser. Hvorfor? Fordi en mann som mange lyttet til gjorde seg til talsmann for Gud selv og en forvalter av hans vilje.
Spurte han noen gang Gud om dette var hans vilje?
Det får vi aldri vite. Men historien ga svaret på sin måte. Det kan umulig ha vært Guds vilje at så mange skulle dø for ingenting.
Om du vil, kan du rense meg, sa den spedalske mannen til Jesus.
Dette var en tid da enkelte sykdommer ble betraktet som Guds straff. Vi husker fortellingen om den blindfødte mannen, og disiplenes spørsmål til Jesus: «Er det han eller hans foreldre som har syndet, siden han ble født blind?»
Jesus avviste hele problemstillingen. «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham», svarte Jesus. Og mannen fikk synet tilbake (Joh 9, 2ff).
«Om du vil…». Nå kunne Guds gjerninger bli åpenbart også på den spedalske mannen. «Jeg vil – bli ren!»
Jeg har hørt mange fortellinger om mennesker som er blitt helbredet gjennom forbønn. Jeg har møtt mennesker som har fortalt at de er blitt helbredet ved at noen ba for dem.
Men jeg har også hørt mange fortellinger om mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem, og jeg har møtt mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem.
Derfor: Er det én ting jeg ikke kommer til å gjøre i denne prekenen, er det å så mye som antyde at det finnes en slags automatikk mellom hva som er Guds vilje med den enkelte av oss, og at vi skal bli helbredet fra alle slags sykdommer. I utgangspunktet var verken sykdom, lidelse eller død en del av Guds fullkomne skaperverk. Men med syndefallet ble det fullkomne forkludret. Både sykdom, lidelse og død ble en del, ikke bare av den menneskelige erfaring, men av hele skaperverkets erfaring. Nettopp derfor forespeiler Gud oss det Johannes så da han fikk sin åpenbaring: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer» (21, 1).
La oss vende tilbake til fortellingen: «En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.»
Legg merke til språkbruken!
Han sa ikke: «Om du vil, kan du gjøre meg frisk!» Han sa ikke: «Om du vil, kan du helbrede meg!» Han sa: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»
Hvorfor ren? Jo, fordi en som var spedalsk ble betraktet som uren i datidens samfunn. Slik var det i Israel og slik var det i landene omkring. Slik har det vært helt opp mot vår egen tid. Den som var spedalsk, ble isolert fra resten av samfunnet, ble stengt ute, ble holdt i egne kolonier – langt borte fra andre. I Moseloven var det foreskrevet at når en spedalsk nærmet seg andre mennesker, eller de nærmet seg den spedalske, skulle denne rope ut: «Uren! Uren!»
Spedalskhet er en smittsom sykdom, men det finnes mange sykdommer som er langt mer smittsomme. Det er ikke sånn at man blir spedalsk selv bare fordi om man har vært i nærheten av en spedalsk person én enkelt gang. Men det er en sykdom som vekker både skrekk og vemmelse fordi den – når den får utvikle seg – gir så skremmende utslag. Vond lukt – væskende sår – forkrøpling.
I våre dager kan denne sykdommen behandles etter at en norsk lege på 1800-tallet, Armeuer Hansen, oppdaget hva den skyldes: Den såkalte lepra-basillen. På Jesu tid fantes ikke noen slik behandling, og sykdommen ble sett på som en guddommelig straff eller forbannelse – man var uren.
«Om du vil, kan du rense meg!»
Hvordan visste den spedalske dette?
Det var en dristig bønn. Helbredelse eller rensing av spedalske var ikke hverdagskost. I hele Det gamle testamente leser vi om én slik begivenhet. Det var da den syriske hærføreren Na’aman ble helbredet av profeten Elisja, som vi leser om i 2 Kong 5. Og Jesus henviser til ham i Lukas 4: «Det var mange spedalske på profeten Elisjas tid, men bare én ble renset: syreren Na’aman.»
Og vi leser heller ikke om så mange andre spedalske som ble renset av Jesus. Men i Lukas 17 leser vi om de ti spedalske som kom Jesus i møte da han nærmet seg en landsby: «De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» (Jesus) så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham.
Denne mannen var en samaritan» - det er mye interessant å få ut av forholdet mellom Jesus og samaritanere. Vi har liknelsen om den barmhjertige samaritan, møtet med den samaritanske kvinnen og her beretningen om den takknemlige samaritan.
Han måtte ha hørt om Jesus, den spedalske vi leser om i dagens tekst. Han måtte ha forstått at her var det en som kunne hjelpe ham – rense ham fra denne lidelsen. Og Jesus ville rense ham. Han ville det – og han gjorde det.
Som vi synger i en sang:
«Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»
Vi husker kanskje hele omkvedet?
«Ja, jeg har prøvet
å tro på Jesus,
og jeg har funnet at det går an.
Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»
I det korte perspektivet er dette en fortelling om en av dem Jesus helbredet. Vi leser mange slike fortellinger i evangeliene, og om mange ulike sykdommer.
I det lange perspektivet peker denne fortellingen lenger enn til det faktum at vi kan be for hverandre i sykdom. Den peker mot en annen renselse, mot den tilgivelse fra synd som vi kan få gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er dette som skal være i fokus i avslutningssangen her i kveld; en lovsang i moll:
«Ren og rettferdig,
himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner
at mine synder
kommer han aldri mere i hu...».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen
