Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 31 til 34, og vi leser i Jesu navn:
«(Jesus) tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa».
Slik lyder Herrens ord!
Fortellingen om Jesus er i ferd med å nå sitt klimaks. Men den eneste som er klar over dette, er Jesus selv.
For disiplene handler dette med å dra opp til Jerusalem om en årlig begivenhet som skulle skje enda en gang. En stor religiøs høytid som det var viktig å delta i, men som mest sannsynlig ville gå inn en rekke av liknende, årlige hendelser.
Religiøse høytider – årvisse, viktige begivenheter i en kirke eller en organisasjon.
Med den bakgrunn jeg har, har Frelsesarmeens årskongress vært en slik begivenhet.
Den blir gjerne holdt ved St. Hans-tider. Man leide i mange år idrettshaller i Oslo; Njårdhallen eller Ekeberghallen. Senere er Oslo Kristne Senter blitt brukt. Lokaler med forholdsvis stort uteområde, der man kunne mingle, ha sosialt fellesskap, sette opp campingbord; kanskje grille.
Jeg vokste opp i Oslo, der det var mye frelsesarmé.
I det miljøet var kongressen noe vi tok for gitt. Og jeg undret meg over de som bodde andre steder og kunne fortelle at nei, kongess, det hadde de aldri vært på, eller det er mange år siden.
Min farmor var fra ei øy i Sunnfjord.
Der var det én skole, én kirke og ett bedehus. Det kunne gå år mellom hver gang Frelsesarmeen fra Florø besøkte det bedehuset.
Men i 1961 var Besta på besøk hos oss i Oslo, og fikk blant annet være med på Frelsesarmeens årskongress det året – i Njårdhallen.
Da hun lå på det siste, tre år senere, sa hun til min far: - Det var som en forsmak på himmelen! Og nå skal jeg dit!
Hun husket det som en stor begivenhet, som en religiøs høytid, som en festreise. Møtene i Njårdhallen ble som en forsmak på himmelen.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Enten vi tilhører Frikirken, Frelsesarmeen, pinsebevegelsen, Misjonssambandet eller hva den kan være: Jeg tror vi alle har slike møtepunkter og slike minner. Kanskje har vi vært på mange slike, men det vil alltid være en eller noen som stikker seg ut; som står fastere og sterkere i minnet enn mange andre.
Som den kongressen da jeg ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser.
Neste år er det 50 år siden den kongressen. Eller den kongressen da vi kom hjem etter å ha vært stasjonert i Island, på små steder, med få kjente, enda færre salvasjonister. På kongress kunne man nærmest svømme i kjentfolk og uniformer.
Jesus og disiplene var på vei til Jerusalem, og Jesus begynte å forberede disiplene på hva som ventet både han og dem.
I første omgang forsto nok disiplene Jesu ord dithen at nå var det på tide å bevege seg mot den byen som var – og er – så viktig for jødene: «Vi går opp til Jerusalem». Men så sa han noe som de nok stusset over, og i hvert fall ikke forsto: Hva som skulle komme til å skje akkurat denne påsken.
Men faktisk hadde Jesus gjennom hele sitt virke forberedt dem på dette: At han skulle lide og dø, men også stå opp igjen fra de døde.
Veien til Jerusalem var ikke noe som begynte med at Jesus ga det vi kan kalle et signal til oppbrudd i denne teksten: «Se, vi går opp til Jerusalem».
Jesus hadde vært underveis mot Jerusalem, i betydningen underveis mot korset, hele livet, fra fødselen i Betlehem, flukten til Egypt, oppveksten i Nasaret og de tre årene da han vandret på kryss og tvers i landet. De brukte han til å forkynne, til å undervise, til å hjelpe og til å helbrede. Slik brukte han også dagene og ukene på vei mot Jerusalem denne siste gangen. Det var i denne fasen Jesus møtte både den rike, men ulykkelige Sakkeus og med den blinde tiggeren Bartimeus.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastelavnssøndag er også en markering av at kirkeåret går mot et høydepunkt.
De neste ukene er alle en del av fastetiden, helt til vi kommer fram til påskehøytiden.
Fastetiden er kirkens vandring mot Jerusalem, det er den troendes vandring mot Jerusalem.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste kan være noe man gjennomfører i fellesskap med noen, eller man gjør det i ensomhet.
Faste kan være noe man gjør med glede, eller det kan være noe man gjør mer av sur plikt enn ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.
Profeten Jesaia i Det gamle testamente sa om dette: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58, 5-7).
En siste måte å markere faste på som jeg vil nevne, er å bruke mer tid på bibellesning og bønn i fastetiden enn man ellers gjør.
Lese ett kapittel mer; dele en andaktsstund mer.
«B&B» står det på skilt man kan se når man er på reise.
Det er forkortet for «bed and breakfast» eller «seng og frokost». Det er gjerne et tilbud av den enkle og rimelige sorten, men det dekker behovet der og da.
Bed and breakfast.
Losji og mat.
Hvile og næring.
Også i kristenlivet kan «B&B» være en god kode å ta med seg, og en god kode å kunne «knekke».
Da er det forkortet for «Bibel og bønn». Til en viss grad kan man si at det handler om det samme som reiselivets «B & B»: Hvile og næring.
En av Bibelens mest kjente tekster, Salme 23, er en slik «B&B».
David sier her om Herren at «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (v. 2) og at han «dekker bord for meg, like foran mine fiender», slik at «mitt beger renner over» (v. 5).
Akkurat som vi har forskjellige frokostvaner, kan vi også tillate oss å ha ulike «B&B»-vaner i kristenlivet, bare vi har dem med oss. Og kanskje særlig i fastetiden.
I stedet for å avstå fra visse typer fysisk næring kan det være en måte å markere fasten på at man tar til seg mer av den næringen vi får gjennom bønnen, gjennom det kristne fellesskapet, gjennom bibellesning og andakt.
Jeg hørte en gang om en som fortalte at han brukte én time i bønn hver dag, unntatt når han hadde det travelt.
- Hvor mye bruker du da? ble han spurt.
- Da bruker jeg to timer, svarte han.
Jeg for min del bruker nok verken én eller to timer i bønn til daglig, men jeg tenker at i et faste-perspektiv er det noe riktig ved den anekdoten, som dette vel er.
I fastetiden, som er en oppkjøring mot påsken, mot Jesu lidelse og død, men også hans oppstandelse; la oss ikke glemme det; trenger vi den ekstra «booster-dosen» som det gir å fokusere ekstra på «B&B» - bønn og bibel.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastetiden er en vandring «opp til Jerusalem»; en vandring mot påske.
La oss bruke den til å følge Jesus og disiplene hans på denne vandringen, og la oss be om en velsignet fastetid!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
