Mannen på taket

Søndagsbetraktning for 20. søndag etter pinse

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: 'Dine synder er tilgitt', eller: 'Stå opp, ta båren din og gå'? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett» (Mark 2,1-12).

Fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket og plassert foran Jesu føtter, er en klassiker fra søndagsskolen. Det er en fortelling som har ”alt”: Drama, spenning, overraskelser og en god slutt.
Dette skjedde i Jesu hjemby, Kapernaum i Galilea. Jesus var født i Betlehem og vokste opp i Nasaret, men det er Kapernaum som kalles for hjembyen hans. På Jesu tid var det en stor by, og en viktig by, der den lå ved nordenden av Genesaretsjøen. Det var denne sjøen Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde i tankene da han ble spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham da han besøkte Israel første gang: - Att se min søndagsskolesjø, svarte han.
I denne byen var det altså det skjedde: Huset der Jesus talte, var så stappfullt at det var umulig å komme inn. Og der sto disse fire vennene med femtemann mellom seg. Han som lå på båren. Han som var lam. Men denne venneflokken var ikke tapt bak en vogn, for ikke å si en folkemengde. De gikk opp på taket, laget et hull i det og firte mannen ned.
Fortellingen om mannen på taket rommer to drama: Et menneskelig og et åndelig. Det menneskelige drama er det som handler om at mannen ble helbredet. Det er sterkt nok, men samtidig nokså likt mange andre av fortellingene om de helbredelser Jesus gjorde. Men fortellingen formidler også et annet drama. Det utspiller seg i ordvekslingen mellom Jesus og de skriftlærde. Det dramaet begynner når Jesus sier til den syke: - Sønn, dine synder er tilgitt!
Det fikk de skriftlærde til å reagere. Dette var blasfemi i deres ører. Det er bare Gud kan tilgi synd, og så står denne Jesus og deler ut syndstilgivelse sånn uten videre?
Både teologisk og sjelesørgerisk synes jeg fortellingen om mannen på taket er en krevende fortelling. Den er utfordrende. Den er utfordrende fordi den kan leses som om det er en sammenheng mellom sykdom og uoppgjort synd. Da er det lett å feilkoble, og tenke at sykdom skyldes synd. Det var en vanlig måte å tenke på, også på Jesu tid. Disiplene spurte en gang Jesus direkte om hva som var årsaken til at en mann var født blind: Var det han selv eller foreldrene som hadde syndet? Ingen av dem, svarte Jesus. Det svaret står seg fremdeles.
”Dine synder er deg forlatt!” Det er det viktigste budskapet Jesus kom med til menneskene. Kristendom handler ikke først og fremst om å bli helbredet fra sykdommer, eller om ikke å være syk. Kristendom handler om å bli frelst. Kristendom handler om å få sin synd tilgitt. At sykdom og lidelse er en konsekvens av syndefallet, er det liten uenighet om blant kristne. Men det skyldes ikke individuell synd – det skyldes at hele menneskeslekten lever med konsekvensene av syndefallet. Derfor blir det like meningsløst å tro at de sykdommer og smerter den enkelte møter, skyldes individuell synd, som at en god helse og fravær av sykdom i et liv, betyr at vedkommende lever under en særlig velsignelse og nåde.
Så selv om jeg tror at Gud også helbreder sykdom, og tror at det skjer også ved troende menneskers forbønn, tror jeg først og sist at han tilgir synd. Det gjør han fordi Jesus har levd, har dødd og sto opp igjen.
Slik er evangeliet.

DET DU HAR TRO FOR

Preken for 18. søndag etter pinse
Frelsesarmeen, Askim, søndag 4. oktober 2009

Prekenteksten for denne søndagen finner vi i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Roma, kapittel 14, versene 1 til 8; i Jesu navn:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens ord!

- Du skal gjøre det du har tro for!
Jeg husker situasjonen meget godt. Den unge frelsesoffiseren sto ved et veikryss i livet, og hadde vel også gjort et valg. I kongressens offisersmøter la jeg merke til at den ene etter den andre snakket med henne, argumenterte med henne, prøvde å overbevise henne.
Jeg tror ikke om meg selv at jeg har som gave eller kall å skulle gå bort til alle og enhver og meddele dem hva som er Guds vilje. Men akkurat der og da kom det veldig sterkt for meg: Du skal gi henne en hilsen fra meg. Du skal gi henne et ord fra Herren.
Jeg kan ikke si jeg kjente henne, og hun kjente vel ikke meg heller, men begge visste hvem den andre var. Og jeg gjorde som jeg hadde kjent meg minnet om. Jeg gikk bort til henne og sa: - Kan jeg få gi deg et ord fra Herren?
Og ordet jeg ga henne var dette: Du skal gjøre det du har tro for!
Og jeg kunne se at den hilsenen sank inn i henne. Den gjorde at hun senket skjoldet. Jeg tror den setningen løste noe i henne. Til sjuende og sist er det deg og ditt forhold til Gud det handler om. – Du skal gjøre det du har tro for!

Det er mange år siden dette hendte, men denne opplevelsen dukket opp i minnet mitt da jeg satte meg ned og begynte å arbeide med denne prekenen. På en eller annen måte føler jeg den opplevelsen oppsummerer prekenteksten; ja, alle tekstene som er satt opp for denne søndagen.

Jesaia-teksten: Krass, streng, formanende. Kom ikke til meg med de fromme øvelsene deres, sier Herren til folket. Kom til meg med hjertene deres. Kom til meg med syndene deres, og la meg få rense dere.

Markus-teksten: Mennesket ble ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.

Og nå prekenteksten: Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.

Hva har de felles, disse tekstene?
Den fellesnevneren jeg ser, er det som Herren sa til profeten Samuel da han skulle salve en av Isais sønner til ny konge over Israel. Vi husker historien: Isai hadde åtte sønner; her var det nok å ta av, for å si det slik. Vi kan lese fortellingen om dette i 1 Sam 16. Vi skal bare ta med hva som skjedde da den eldste av disse åtte sønnene trådte fram for profeten: Da de kom, og han(Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: «Her står den Herren vil salve, foran Herren.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v. 6-7).
Fortellingen fortsetter, og til slutt måtte Isai hente den yngste av alle sønnene sine, gjetergutten David, fra markene der han gjette sauene sine. Han var den utvalgte. Han var den Herren ville sette til konge over Israel. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.

Vi har lagt bak oss en valgkamp. Ett av de innslagene i den valgkampen som jeg synes det var vanskelig å forholde seg til, uaktet om man var enig i sak eller ikke, var det som ei gruppe som kalte ”Kristenfolket.no” sto for. De ønsket å kartlegge hva kandidater fra ulike partier sto for – det er en naturlig prosess i en valgkamp. Men de forlangte svar som ikke ga noe rom for den fleksibiliteten som også er en del av politisk arbeid, og de stemplet som ikke troverdige politikere som prøvde å ha to tanker i hodet samtidig.
Og man opplevde også at noen på bakgrunn av disse svarene gikk ut og erklærte at den-og-den eller de-og-de politikerne var ikke skikkelig kristne, for de ga ikke nøyaktig det svaret som de selv ville ha gitt, eller som de ønsket å høre.

Og dermed er vi tilbake i prekenteksten og den historiske bakgrunnen for at Paulus skrev som han gjorde.
Bare så det er sagt: Paulus skrev ikke om den norske valgkampen i 2009. Derimot skrev han om en debatt som gikk blant de kristne i Roma rundt år 60.
Bakgrunnen var at det hadde vokst fram en praksis blant en del av de troende med en asketisk livsførsel. Blant annet spiste de ikke kjøtt, og de drakk ikke vin. De var vegetarianere, og de drakk kun vann.
Det er ikke noe galt i å være vegetarianer. Det er ikke noe galt i at man bare drikker vann. Det er heller ikke noe galt i en asketisk livsførsel. Alt dette kan argumenteres for, og argumenteres godt for. Men dette askesepartiet i menigheten gikk lenger enn bare å leve slik selv. De gjorde disse spørsmålene til salighetssak. De ble gjort til troens lakmustester. De som ikke levde som dem, ble stemplet som mindreverdige kristne. Askesen var ikke begrunnet med hygiene eller med sunnhet. Den ble gjort til salighetssak. En kristen som spiste kjøtt, var ikke rett kristen. En kristen som drakk vin, var ikke rett kristen. De var ”svake” – det var ordet som ble brukt om dem, og denne beskrivelsen var det Paulus tok fatt i. Men han snur den på hodet, i forhold til hvordan den ble brukt innad i menigheten: ”Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham”, skriver han.

Som jøde og skriftlærd var Paulus godt kjent med de jødiske spisereglene: Ikke spise svin, ikke spise blod, ikke spise noe som er kvalt. Dette er regler som millioner av jøder praktiserer den dag i dag. De er en del av den gamle loven. Men nå er lovens tidsalder forbi. Vi lever i nådens tidsalder. Vi lever i nådens husholdning; et uttrykk som passer særlig godt til dagens tekst.

Hva er det så dagens tekst dypest sett handler om?
Den handler ikke å føre renslige debatter. Den handler heller ikke om kosthold. Den handler om dette dyrebare: Den kristne frihet!
Da jeg arbeidet med denne teksten, fant jeg fram en bok jeg har stående i hylla mi: Øyvind Andersens kommentar til Romerbrevet fra en bokserie som heter ”Bibelverket”. Han skriver: ”Formaningen i dette verset rammer en farlig tendens hos oss kristne. Det er å kreve at andre kristne skal ha det samme syn på tingene som vi selv har. Og hvis de ikke har det, er fristelsen der, enten til å ringakte dem, eller til å dømme dem.” Og så kommer det: ”Men i alle spørsmål der Guds ord verken påbyr eller for noe, kan det være kristen frihet.”
Men, skriver Øyvind Andersen videre: Paulus nøyer seg ikke med å konstatere dette. Han understreker at både de som er sterke og de som har svake, har et gjensidig ansvar for hverandre, og i dette ansvaret er det den kristne kjærligheten skal praktiseres.
Ikke den kristne kritikken!
Ikke den kristne fordømmelsen!
Heller ikke det kristne hovmodet!
Men den kristne kjærligheten.
”Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe”, skriver apostelen.

Vi har kanskje hørt det bli sagt i denne typen diskusjonen kristne imellom: ”Men problemet er ikke at du er uenig med meg. Problemet er at du er uenig med Gud!”
Jeg tror Gud vil ha seg frabedt slike støtteerklæringer!

Den kristne frihet, praktisert innenfor rammen av den kristne kjærligheten.
Den kristne kjærlighet, praktisert innenfor rammen av kristen frihet.
Der hvor Guds ord verken påbyr noe eller forbyr noe, der skal den kristne friheten råde.

”Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”

Du skal gjøre det du har tro for!
Jo, jeg tror faktisk det var et ord fra Herren jeg fikk nåde til å gi den gangen for mange år siden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen