Sorg og glede - liv og død

Preken i Arendal korps andre søndag i advent, 9. desember 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel og vi leser fra vers 21 til 24 i Jesu navn:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Slik lyder Herrens ord!

«Sorg skal bli til glede», kan man sette som overskriften til denne teksten.
«Sorg og glede» er det ene ordparet denne teksten innbyr til.
«Liv og død» er det andre.

Jesus tar utgangspunkt i den mest grunnleggende av alle menneskelige situasjoner, nemlig fødsel.
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet», sier Jesus.
Slik er det i dag, og slik var det enda mer på Jesu tid.
En fødsel i dag kan være smertefull; helt fram til vår egen tid kunne den også være livsfarlig, og er det i mange land ennå. Gjennom århundrene har barnefødsler vært den vanligste dødsårsak blant kvinner. Ofte døde barnet også. I dag skjer det sjelden, i hvert fall i vår del av verden.
Kombinasjonen smerte og fødsel er like gammel som menneskeslekten selv.
Allerede i utfortellingen, i 1 Mos, kan vi lese at Herren sa til kvinnen: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde» (3, 16).
Jo, Jesus satte derfor ord på en erfaring mange av dem som lyttet til ham kjente godt til: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet».

Som mann har jeg ingen førstehåndserfaring med denne smerten.
Bare med spenningen, forventningen og glede når fødselen er over, barnet er velskapt og det første skriket har fått lyde.
Også dette satte Jesus ord på: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Prekenteksten denne søndagen er hentet fra den delen av Johannes-evangeliet som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
I en avskjedstale er det alltid et element av sorg.
Man går mot et oppbrudd og en adskillelse, enten denne er midlertidig eller permanent.
Jesus er den som skal forlate disiplene; disiplene er de som skal bli igjen.
Likevel er Jesus den som trøster.
Han vet hva som venter, også bortenfor døden og graven. Han skal stå opp fra de døde. Han skal seire over døden.
Sorg skal bli til glede. Død skal bli til nytt liv.
Adskillelsen skal bli til gjenforening, og denne gjenforeningen skal være for evig. «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus, før han legger til et løfte om den fullmakten disiplene, og alle vi som tror, skal få: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Sorgen blir til glede.
Døden blir til liv.
Avmakt blir til trosvisshet, glede og bønnesvar.

Advent er å vente på at Guds løfter skal bli oppfylt i Jesus Kristus.
Det er for å minne hverandre på dette at vi tenner lys i adventstida.

Vi har tent to lys her i formiddag, og vi har sunget to vers i den «lys-salmen» som vi gjerne bruker:
«Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.

Vårt andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Vårt andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.»

Guds sønn vi venter på – snart får vi stjernen se.
Desember er kjent som den mørkeste tiden på året. Det er på denne tiden av året at behovet for lys er størst og sterkest. Derfor er det så meningsfullt og riktig at det er på denne tiden vi tenner lys, synger om lys og lengter etter lys.

For noen år siden gjorde jeg som andre har gjort før meg: Skrev fire vers om lysene i adventstida.
De to første er slik:

«Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot natt.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om lysets dyre skatt.

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot nød.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om seier over død.»

Om seier over død.

Det er der vi er, med prekenteksten denne andre søndagen i advent:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Andre søndag i advent blir også kalt «forventningens søndag» i adventtida.
Vi hørte om det i lesetekstene i begynnelsen av gudstjenesten.

Profeten Jesaia: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme», og konklusjonen: «Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»

Eller fra Hebreerbrevet: «For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye».

Forventningens søndag!
Forventningen om lyset som skal komme.

I Johannes-prologen leser vi: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Glede og sorg – liv og død – lys og mørke.

Tre ordpar som hører med i adventstida.

Tre ordpar som hører med til det å leve.

Jesus oppsummerer det hele slik:
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

«Med olje på lamper og kar»

Preken for Kristi kongsdag/Domssøndagen
Holdt i Nersten Bedehus onsdag 21. november 2018

Prekenteksten for kommende søndag finner vi i Matteus-evangeliet, det 25. kapittel og de 13 første versene, i Jesu navn:

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.» «Nei», svarte de kloke, «det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!»
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: «Herre, herre, lukk opp for oss!» Men han svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke».
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen».

Slik lyder Herrens ord!


Det er et sangvers som melder seg når man leser denne bibelteksten:

«Vi må ferdige stå,
brudedrakten ha på
og med olje i lampe og kar.
Snart så lyder det bud:
Du skal møte din Gud,
Du skal se ham som sonoffer var!»

Det er det andre verset i en sang av predikanten og sangforfatteren Ole Brattekaas (1863 – 1916). Den mest kjente sangen hans er nok «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Jeg refererer ofte til den som «en lovsang i moll» - det går på tonen, ikke teksten.
Sangen verset jeg nevnte er hentet fra, har tre vers i alt. Jeg synes nok dette verset er det beste av de tre.

«Olje i lamper og kar» - de ordene er på mange måter kjernen i denne lignelsen som Jesus fortalte. Lignelsen om brudepikene. Den går inn i en slags syklus med lignelser og undervisning som Jesus gir om det vi kan kalle «de siste tider». Dette utgjør kapittel 24 og 25 i Matteus-evangeliet, og her finner vi blant annet lignelsen om fikentreet, om huseieren og tyven, om den tro og utro tjener og den om talentene. Den, sammen med denne, er nok de mest kjente av disse.

Lignelsen om brudepikene, altså.
Jeg har lest mange bibelkommentarer, blant annet om denne lignelsen, og noen av dem går veldig langt i detaljer om hva slags funksjon brudepikene hadde ved et bryllup; hva det ble forventet av dem og så videre. Jeg vil ikke gå inn i noe av dette, men heller prøve å si noe om kjernen i denne lignelsen.

Når Jesus fortalte lignelser, hentet han sitt materiale fra folks hverdagsliv. Fra såmannsarbeid, fra fiske, fra handel, fra husarbeid.
Om et bryllup ikke er en hverdagshendelse for de fleste av oss, sånn for vår egen del, er det noe som skjer såpass ofte at vi har et forhold til det. Et bryllup involverer gjerne mange. Enda mer var det slik på Jesu tid, da et bryllup var noe som engasjerte hele lokalmiljøet. Så når Jesus fortalte en lignelse som tok utgangspunkt i et bryllup, snakket han om noe som tilhørerne kjente til; noe de var fortrolige med. De kjente kodene. De kjente rollene.
Men det er altså en lignelse. Det er en fortelling som skal si noe om noe annet.

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker…».
Lignelsen skal si noe – ikke om det å arrangere bryllup, men om himmelriket. Og rammen rundt den undervisningen Jesus gir i disse kapitlene er hva som skal skje når alle ting går mot sin avslutning.
I teologien er det et begrep som kalles «brudemystikken». Det er når man arbeider med tekster som beskriver den kristne menighet som en brud og Kristus selv som brudgom. Dette er en av de tekstene.
Og et viktig punkt både i denne og andre tekster innenfor det samme tekstuniverset, om vi kan bruke det ordet, er dette: Å være våken når brudgommen kommer.

Vi leste i teksten:
«Men ved midnatt lød et rop:- Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»
Ingen av de ti brudepikene var våkne da dette ropet lød. De hadde sovnet. Brudgommen drøyde; kanskje tenkte de at han somlet. Og så sovnet de.

Noen av oss har nok hørt: Vi må være våkne, som de fem kloke brudepikene.
Men ingen av dem var våkne. Alle sov. Og alle ble vekket opp av det samme ropet: «Brudgommen kommer!»
Forskjellen mellom de fem kloke og de fem ikke fullt så kloke lå altså ikke i at den ene gruppen sov og den andre var våken.
De sov alle ti!
Og alle ti ble vekket av det samme ropet.

Forskjellen lå i at mens fem av dem fremdeles hadde olje på lampene sine og derfor kunne tenne den fakkelen de skulle møte brudgommen med, hadde de andre fem ikke denne oljen. Deres lamper lot seg ikke tenne. De sloknet.
Og der møter vi en ny utfordring med denne teksten.

Hvordan skal dette med oljen forstås?
Jeg har hørt dette forklart med at «oljen er et bilde på Den Hellige Ånd».
Ja vel?
Blir teksten noe enklere av det?
Betyr det at halvparten av de som kaller seg kristne, fem av ti, ikke har del i Den Hellige Ånd?
Det er kanskje de som vil si det, men jeg er ikke en av dem. For det å være en kristen, er da vitterlig å være født på ny - ved Den Hellige Ånd?

Jesus fortalte flere lignelser om det vi i dag tenker på som det kristne fellesskapet.
Han fortalte om fiskenoten, og om hvordan den gode fisken og den dårlige ble skilt fra hverandre etter at noten var dratt på land.
Han fortalte om ugresset i åkeren der god sæd og dårlig sæd fikk vokse opp sammen, og ved innhøstingen ble ugresset skilt fra den gode grøden og ugresset ble brent opp.

Disse lignelsene skiller seg likevel ut fra lignelsen om brudepikene.
For mens lignelsene om fiskenoten og ugresset i åkeren kan, om man vil, åpne for en slags forståelse om at det er tilfeldighetene som avgjør hva som skiller det ene fra det andre; for ugresset kan jo ikke hjelpe for at det er ugress og ufisken kan ikke hjelpe for at den er ufisk, åpner lignelsen om brudepikene for noe helt annet.
Den handler om det å være forberedt.
Det ser vi også i den formaningen som lignelsen avsluttes med: «Våk da! For dere kjenner ikke dagen eller timen!»
Lignelsen om brudepikene handler altså om å være forberedt. Om å være forberedt på at Jesus skal komme igjen.

Jeg leste en gang om en kvinne som hadde vært til et møte der taleren hadde snakket om dette at Jesus skal komme igjen. Etter møtet spurte hun ham: - Betyr det du sa i talen at Jesus kan komme igjen i morgen?
- Nei, svarte taleren. – Det betyr at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid ventet på Jesu gjenkomst.
Paulus ventet på Jesu gjenkomst; han var sikker på at det ville skje i hans levetid. Senere har generasjon etter generasjon ventet på Jesu gjenkomst. Det har vært kristne som har regnet ut nesten på dagen når dette skulle skje.

Det har vært skrevet tykke og bindsterke verk om «Tegnene i tiden».
Jeg leste i en periode noen av dem, men jeg har lagt dem vekk. Jeg er mer og mer kommet til dette: Han får komme når han kommer!
Jeg er ikke opptatt av når han kommer, men jeg tror at han kommer.

Men på et tidspunkt kommer ropet til å lyde: Brudgommen kommer! Gå ham i møte!

«Se, han kommer!
Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn…»

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Offiseren og hans tjener

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 23. september 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers 5 til 13; i Jesu navn:
«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»
Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder dagens evangelium!

For mange år siden leste jeg en artikkel som het «En dag i Kapernaum». Den handlet om at Jesus hadde en travel dag, denne dagen i Kapernaum. Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke. Kapernaum var Peters hjemby. Det var en relativt liten fiskelandsby som lå på den nordlige bredden av Genesaretsjøen. Ifølge Matteus 4 bodde også Jesus i Kapernaum – i den grad man kan si han bodde noe sted i de årene han vandret omkring i Israel.

En sang jeg husker fra søndagsskolen var slik:
«Himlens fugler har vel sine reder
revene i skogens huler bor.
Verdens Frelser hadde ingen steder
som han kalte for sitt hjem på jord.
Halm og høy, det var hans krybbeleie
verdens ørk, det var hans hvilested.
Han som jord og himmel har i eie
vandret hjemløs om på jorden ned.»

For 15-16 år siden var jeg faktisk der hvor man mener apostelen Peters hus var. Og da er vi tilbake til denne dagen i Kapernaum.

I Matteus 8 og 9 kan vi lese om undre Jesus gjorde. Mange av de mest kjente fortellingene fra Jesu liv er i disse to kapitlene. Dagens tekst er om en av disse, men før evangelisten nevner den, har han også fortalt om en spedalsk mann som kom og kastet seg ned foran Jesus. «Herre, om du vil, kan du rense meg!», sa han. Og Jesus rakte ut hånden, rørte ved mannen og sa: «Jeg vil! Bli ren!». Og i samme øyeblikk ble den spedalske mannen frisk.

Så gikk Jesus inn i byen, og nå kom «en offiser» bort til ham og ba om hjelp.
La oss stanse litt for denne offiseren.

Ordet for «offiser» er «kenturion». Vi som kan vår Asterix og Obelix har vært borti det ordet før: «centurion».
En kenturion var en romersk offiser av forholdsvis lav rang. Han førte befalet over en forholdsvis liten gruppe menn, mellom 80 og 100 i alt. Men han representerte altså okkupasjonsmakten og han var en fremmed i landet.

Hva har så den spedalske som Jesus hadde helbredet like før og denne romerske offiseren til felles?
De sto begge utenfor det jødiske fellesskapet.
Begge var «urene», om enn på ulike premisser. Den ene på grunn av sin sykdom; den andre på grunn av sin bakgrunn. Når den spedalske sa til Jesus «om du vil, kan du rense meg», var det fordi han visste at det var slik.
Jesus, som jøde, kunne holde den spedalske på lang avstand, og ha både loven og folkemeningen i ryggen. Men han ikke bare svarte «jeg vil», han rørte ved den syke; tok på ham, og sa: «Bli ren!»
Det var et signal.
Det var et sterkt signal.

Og så kom denne fremmede.
En okkupant.
Men om han var aldri så fremmed og aldri så mye okkupant, var han i en sårbar situasjon. Så sårbar at han ikke engang kom med en konkret bønn; han bare la fram en situasjon: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Og igjen ga Jesus et sterkt signal: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Ja da, jeg vet du er en fremmed. Jeg vet du representerer okkupasjonsmakten. Men jeg skal komme og helbrede tjenestegutten din.
Et veldig sterkt signal!
Så skjer det noe uventet.
Den romerske offiseren blir brydd ved tanken på at Jesus skal komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»

Offiseren var klar over hva Jesus nær sagt risikerte ved å bli med ham hjem.
Jesus hadde allerede rørt ved en spedalsk. Etter datidens oppfatning gjorde han seg uren ved den berøringen. Men han ville bli enda mer uren om han gikk inn i huset hos en hedning. Det visste offiseren. Men samtidig hadde han så sterk tro på makten i Jesu ord at han tenkte: Jesus trenger ikke å komme hjem til meg. Han kan helbrede tjeneren min bare ved å si et ord.

I Matteus 9 kan vi lese om en kvinne som hadde vært syk i 12 år. Hun hadde hatt blødninger i alle disse årene, og det var også en lidelse som gjorde vedkommende uren. Hun våget ikke å spørre Jesus direkte, men hun tenkte: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk» (v. 21). Og det skjedde.

På samme måte som Jesus anerkjente denne kvinnens tro, hun som rørte ved kappen hans, anerkjente han offiserens tro. Ja, mer enn anerkjente den; han holdt den fram som et eksempel: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Og da er vi der hvor kanskje det viktigste budskapet i dagens tekst kommer fram: Den inkluderende Jesus!

Tidligere i gudstjenesten ble det lest en tekst fra Det gamle testamente. Det var fra den bønn kong Salomo ba da Templet i Jerusalem ble innvidd. Salomo bad slik:
«Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd» (1 Kong 8, 41-43).
«Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne».

Ikke bare Israels folk.
Ikke bare det norske folk heller, for den sakens skyld. «Alle folk på jorden».

Denne romerske offiseren! Han hadde hørt om Jesus. Han hadde hørt om hans makt.
Og Jesus kunne si: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Dette har vi allerede sunget om i dagens gudstjeneste.
«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord.
Skal sitte til bords med Jesus en gang
og høre hans velkomstord».

Til Frelsesarmeens verdenskongress i 1978, da det skulle markeres at det var gått 100 år siden «Den kristne misjon» endret navn til Frelsesarmeen, laget John Gowans og John Larsson en musikal som het «The Blood of the Lamb» - Lammets blod.
Musikalen bygde på et kjent dikt av den amerikansk forfatteren Vachal Lindsday: «General William Booth enters Heaven» - «William Booth dreg inn i himlen».

Diktet begynner slik, i Sigmund Skards oversettelse:
Booth gjekk i brodden og hans dustromme skrall –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Himmelfolket smilte: «Det er hit han skal.»
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Først kom dei spedalske, rad på rad,
Så kom fark og fusse frå allan stad,
Bakgate-skjøkjer og narkotikavrak,
Andletsgrå av lyster som langsamt slepper tak,
Makketne heilagmenn med muggen pust
Uvaska hopane med kyrkjegardsgust –
(Er du tvetta i Lammets blod?)

Fra denne musikalen har vi fått en sang som nå står i vår sangbok.
Det er flere sanger fra disse musikalene som gjør det, men den som er aktuell ut fra dagens tekst er denne:

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest,
og ta plass i Guds rike en gang.
Både fattig og rik skal som kongelig gjest
få ta plass i Guds rike en gang.
Det spørres ei om stand og makt
men om den hvite bryllupsdrakt.
De skal komme fra øst, de skal komme fra vest
og ta plass i Guds rike en gang.»

Menn og kvinner fra alle verdenshjørner – de skal få sitte til bords i Guds rike, sammen med alle som har blitt renset i Gudslammets blod.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 25. mars 2018, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens prekentekst og evangelium henter vi fra Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; i Jesu navn:

«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Slik lyder Herrens ord!


Det er palmesøndag.
Når man hører det ordet, tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også for den som skal preke denne søndagen.

Så slår man opp dagens tekst i kirkeårets tekstrekke, og så handler den om noe helt annet. Ikke om inntoget i Jerusalem, men om et selskap der Jesus er gjest og hvor en kvinne kommer inn og gjør en mer eller mindre oppsiktsvekkende handling.
Men vi er fremdeles på palmesøndagen, og denne fortellingen ser ut til å være noe som skjedde etter at Jesus hadde gjort sitt inntog i Jerusalem – kanskje på ettermiddagen eller kvelden den samme dagen?

Alle de fire evangelistene har en fortelling om at Jesus er gjest hos noen, og der skjer det noe litt spektakulært.
Samtidig er det helt tydelig at det er snakk om i hvert fall to forskjellige hendelser.

Den mest kjente er nok den vi finner i Lukas-evangeliet, der det fortelles om en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som dukket opp mens Jesus var gjest hos fariseeren Simon.
Hun ble stående og gråte der Jesus satt, så bøyde hun seg ned, vasket føttene hans med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.

Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.

Alle de tre andre evangelistene bortsett fra Lukas, har med denne fortellingen.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.
Også i denne fortellingen, i dagens tekst, er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske». Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes. Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Hos Johannes er festen hjemme hos Lasarus, Marta og Maria. Hendelsen skjer etter at Lasarus er blitt vekket opp fra de døde, men før inntoget i Jerusalem.
Kanskje var det en fest som skulle vise gleden over at Lasarus var stått opp fra de døde?

Marta gjør som hun pleier, hadde jeg nær sagt, hun serverer Jesus. Lasarus ligger til bords, sammen med Jesus.
Og så er det Maria som kommer inn med alabastkrukken. Og hos Johannes heller ikke hun ikke salven over Jesu hode og kropp, som hos Matteus og Markus; hun salver føttene hans med den.
Men hos alle tre evangelistene er omgivelsenes reaksjon den samme: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Hos Matteus er det disiplene som blir forarget, hos Markus «noen som var der».

Igjen er Johannes mest detaljert: Han presiserer at det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen.
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
En dagslønn var én denar. Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.
Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord. Markus opererer også med et beløp på 300 denarer, men sier samtidig at de som kritiserte kvinnen var «noen som var der» - ikke nødvendigvis disiplene.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke for å få gjort dette.

Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?
I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.

Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.

I historisk tid, faktisk helt fram til vår egen tid, har en slik handling vært en del av kroningsritualet i eksempelvis England.

I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.

I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.

Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.
Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.

Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om å ha kjærlighet.

Når Johannes gjengir denne hendelsen, skriver han at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er i Betania. Jesus har ridd inn i Jerusalem og er blitt hyllet av menneskemengden.

Jesus visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham.
Men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.

Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.

Ennå kunne død og grav virke langt borte. Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste og kanskje Maria ante at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest.
Slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.

Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse.
Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham nær sagt på forskriftsmessig måte før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.

Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Det er Palmesøndagens evangelium i år: Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Det første glimt av evangeliet

Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden – 25. februar 2018

Prekenteksten for denne andre søndag i fastetiden finner vi i 1 Mos 3, 8 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi er inne i fastetiden.
I dag markerer vi andre søndag i faste.
Fastetiden startet på askeonsdag og går fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Dagens prekentekst er hentet fra det som gjerne kalles «ur-historien»; «historien før historien», kan man kanskje si, om skapelsen av himmel og jord, og om livet på jorden og til slutt: Mennesket. Og mennesket ble plassert i det vi gjerne kaller «Edens hage».

Til urhistorien hører også fortellingen om syndefallet, og syndefallets konsekvenser.
Men også med det første glimt av evangeliet.

Der er det vi er med denne søndagens prekentekst.
Hva er konsekvensene av syndefallet?
Går vi ett vers bakover, før teksten vår begynner, kan vi lese: «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet».
Slangen hadde sagt til Eva at det å spise av frukten fra treet midt i hagen, ville gi menneskene «kunnskap».
Fram til da hadde de levd i en tilstand av det vi kan kalle «uvitende uskyld». Det at de var nakne er et symbol på dette. Nå ble denne nakenheten noe de skammet seg over. Det «løste» de ved å dekke seg til.
Men de møtte også en annen utfordring: Utfordringen til å ta ansvar for egne handlinger.
Det klarte de ikke å løse. I stedet skjøv de ansvaret over på andre. Mannen på kvinnen og kvinnen på slangen.

Vi kjenner sikkert igjen dette behovet for å redusere/bortforklare/ufarliggjøre ting vi har sagt og gjort. I den såkalte «metoo»-debatten er dette blitt gjentatt gang på gang: «Det var ment som en spøk» - «Det var ikke ment slik det ble oppfattet» - «Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen».

Mennesket levde i Edens hage. Gud hadde skapt dem som mann og kvinne.
Verset som innleder dagens prekentekst blir gjerne tolket som en beskrivelse av et fellesskap og vennskap som var mellom Gud og menneskene, og at Gud hver kveld kom ned i hagen, vandret omkring sammen med menneskene og samtalte med dem. Sånn kan det gjerne ha vært.

Men denne kvelden ble annerledes enn de andre kveldene.
Det hadde skjedd noe siden sist Herren gikk omkring i hagen sammen med menneskene.
«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen», leste vi.

La oss stanse et øyeblikk der, ved bildet av Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.
Det bildet får meg til å tenke på en begivenhet som ennå la både hundrevis og tusenvis av år fram i tid: En profet som står på et fjell og venter på at Herren skal tale til ham: «Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.
Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» (1 Kong 19, 11 – 13).

«Lyden av en skjør stillhet» - i den bibeloversettelsen jeg vokste opp med sto det «lyden av en stille susen».

De første menneskene hørte «lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen».
Lyden av Herren Gud som vandret i hagen – igjen et bilde vi kjenner fra vår egen sangskatt: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Lyden av Herrens trinn; lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen.
Det var ikke ukjente lyder for de første menneskene.
De hørte dem hver kveld. Jeg vil tro det var en lyd som pleide å få dem til å løpe ham i møte. Men nå gjemte de seg. Noe hadde skjedd. Noe var blitt ødelagt. Bildet som mennesket var blitt skapt i, Guds bilde som mann og kvinne – det bildet var skadet.

Og det bildet lot seg ikke rette opp.
Det lot seg ikke reparere.
Det lar seg ikke reparere.

Og den skaden rammet ikke bare de to menneskene i Eden.
I Frelsesarmeens trosartikler heter det i den femte artikkelen: «Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede».
Tidligere sto det til med: «..og således med rette gjenstand for Guds vrede».

Skaden gikk i arv.
Den ble en del av menneskeslektens arv.
Synden er ikke noe vi kan bli ferdig med gjennom å ta oss sammen.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt, og kanskje sagt selv også: «Jeg lover å skjerpe meg!»
Man sier det.
Man mener det.
Man prøver det.
Men nytter det?

Bibelen har en annen oppskrift; en annen medisin.
Jesus sa det slik, i sin samtale med Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3).
Nikodemus var en lærd mann. Han var fariseer. Han kjente Skriften.
Det gjorde også han som det fortelles om i en av dagens lese-tekster.
Han het Simon.
Han var også fariseer.
Og han hadde Jesus som gjest.
Og så skjer det noe som ikke sto på programmet.
En kvinne – tilmed en kvinne med et dårlig rykte – dukker opp. Hun har med seg «en alabastkrukke med fin salve. Hun stiller seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråter.
Så begynner hun å fukte føttene hans med tårene og tørke dem med håret sitt. Hun kysser føttene hans og smører dem med salven» (Luk 7, 36-37).

Simon ble brydd på Jesu vegne.
Og han ble irritert.
Visste ikke Jesus hva slags kvinne dette var?

Selvsagt visste han det.
Det var for slike som henne han var kommet til verden.
For syndere.
Både de som vet de er det, og de som ikke har oppfattet det ennå.
Både for de som er beryktet for livet de lever, og for de som får ros for det.
Derfor kunne han si til henne: «Syndene dine er tilgitt» og «Din tro har frelst deg».

Hva var utgangspunktet for at mennesket ble til?
At Gud sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».
Etter at dette bildet var ødelagt, måtte det en ny, guddommelig handling til: Det falne mennesket måtte bli født på ny.
Det falne mennesket måtte få sine synder tilgitt. Det falne mennesket kan bare bli frelst ved tro.
Så er vi tilbake i Edens hage, og det er blitt kveld.

Gud var bedrøvet over det mennesket hadde gjort.
Men den han refset, var fristeren; slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

«Fristeren», ja.
La oss bruke noen øyeblikk på ham også.
Det finnes flere navn på ham.
Djevelen, Satan, Motstanderen, Fristeren. I denne teksten kalles han bare «slangen».

Forrige lørdag – 17. februar – var dette den teksten Bibelleseplanen minnet oss om: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jak 1, 12-15).

Hvordan skal vi møte fristelser?
Hvordan skal vi møte Fristeren?

Skriften gir oss bare ett råd her, og det finner vi også i Jakobs brev: «Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).
Slik var det Jesus vant over fristelsene han møtte etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter. Etter den fasten var han sulten, kan vi lese i Lukas-evangeliet.
«Da sa djevelen til ham: - Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød» (Luk 4,3).
Men Jesus avviste ham, og han gjorde det med et bibelord. Slik svarer han på alle fristelsene, før han til slutt setter fristeren ettertrykkelig på plass, med et bibelord: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» (v. 12).
«Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid», leser vi i vers 13, som avslutter denne fortellingen.

Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere, skrev Jakob.
Som Martin Luther sier i sin kjente salme:

Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den mann som dem kan true.
Er verdens fyrste vred/og vil oss støte ned,
han ingenting formår,/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

En av dagens tekster, den såkalte fortellingsteksten, handler om Josef, og om Potifars hustru, som forelsket seg i den unge mannen og ville at han skulle ligge med henne.
En slags «metoo»-fortelling fra Det gamle testamente.
Igjen ser vi løsningen var nettopp dette: «Stå djevelen imot».

Slik fikk Josef seier.
Slik fikk Daniel seier da hans fiender fikk kongen til å utstede et påbud om at man i så-og-så lang tid bare skulle tilbe kongen. Men Daniel var lydig og sto djevelen imot.
Adam og Eva gjorde ikke det.
Derfor slutter dagens tekst så dramatisk som den gjør, med Herrens fordømmelse, ja, forbannelse over slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Jeg nevnte innledningsvis at denne teksten rommer det første glimtet av evangeliet som vi får i Bibelen.
Det glimtet er det vi leste her helt til slutt.

I teologien blir dette bibelverset omtalt som «den første Messias-profeti».
Her skildres Golgata-dramaet for første gang, det som i bibeloversettelsen fra 1930 er beskrevet slik: «(Kvinnens ætt) skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl».
Jeg sjekket i noen andre bibeloversettelser jeg har, og språket er stort sett mer dramatisk enn i den vi har lest fra her.
I New English Bible står det at kvinnens ætt – som jo peker hen på Jesus – skal knuse slangens hode, men slangen skal hugge Jesus i hælen.
Da Jesus ble korsfestet, ble naglene blant annet slått gjennom vristen og inn i hælen.

Den første Messias-profetien.
Det første glimtet av evangeliet.

Allerede på syndefallets dag var planen for frelsesverket klart.

Syndefallet fikk konsekvenser.

Mennesket måtte forlate Eden.
Synd, sykdom og smerte ble deler av menneskets erfaringer.
Men prisen var det Gud selv som betalte ved at han sendte sin sønn og han måtte lide og dø for vår skyld.
Som Paulus skrev til de kristne i Rom, og som det heter i den andre av denne dagens lesetekster: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (Rom 5, 18-19).

Slik er evangeliet – dette evangelium som vi får et første glimt av på syndefallets dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen