Fordi vi er verd det...

Preken i Askim korps søndag 13. februar 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).
Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike. ”Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.” Derfor kalles denne søndagen vingårdssøndagen. Tidligere het den Søndag Septuagesima, og var starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske. ”Septuagesima” betyr 70; noen av oss har kanskje også hørt om den oversettelsen av Det gamle testamente som ble kalt ”Septuaginta”, og som ble skrevet i Alexandria i Egypt mellom 100 og 200 år før Kristi fødsel. Navnet fikk den fordi det etter sigende var 70 lærde jøder som gjorde arbeidet med å oversette teksten fra hebraisk til gresk.
Vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er også en fortelling om arbeid.
På samme måte som Jesus brukte såmannsmotivet flere ganger i sine lignelser, brukte han også vingårdsmotivet flere ganger. Vi husker sikkert liknelsen om vintreet, der Jesus sier om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene ”og min far er vingårdsmannen”.
Denne liknelsen er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig. Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.
La oss starte der!

Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Det gjenspeiler seg i språket vårt. ”En arbeider er sin lønn verd”. ”Lik lønn for likt arbeid.” ”Det skal lønne seg å jobbe.” Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere ”skift” eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.
Det kunne virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft. Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev. Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein. ”Hvorfor står dere her?” spurte han den siste gruppen han leide inn. – Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen ”lønnsforhandlinger” der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere. Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar. Det var en vanlig dagslønn. Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var. Til de siste sa han ikke det engang.
Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først. Det er en dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning. Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer. ”Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn…”.

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde. ”De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.”
Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse? Fra fortellingen om han som vi kjenner som ”Den fortapte sønn”? Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!'
Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren! Vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om. Dagens tekst: ”For himmelriket er likt en jordeier som...”.
Ikke: ”For arbeidslivet er likt en jordeier som…”.
Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn. Det er en liknelse om Guds rike; en liknelse som sier noe om hvordan Gud er.
Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.
Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike. Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet. Ikke ”en denar”, men en evighet. Guds nåde og Guds tilgivelse. Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det. Paulus skriver til de kristne i Rom: Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror (Rom 4, 1 – 5).
Gud blir ikke noen noe skyldig. Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde. Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden. ”Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir.” Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest? Er det fortellingen om det Jesus beskrev slik: ”…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8)? De som ble leid inn ved daggry – urmenigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen? De som ble leid inn på formiddagen – de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika? De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – ”helt til jordens ender”. De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?
Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe. Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det ”lønn”, da; den samme gave, den samme nåde og frelse.
Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er ”fordi jeg fortjener det”; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være. Utgangspunktet for det slagordet er ikke ”fordi jeg fortjener det”, men ”because I’m worth it” – fordi jeg er verd det.
Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi? Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, ”er mer verd enn himmel og jord”.
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

UGRESSET I ÅKEREN

Preken i Askim korps søndag 6. februar 2011 –
5. søndag etter Kristi Åpenbaring

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Mattes, i det 13. kapittel, fra vers 24 til 30, i Jesu navn:
”Han (Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' 'Det har en fiende gjort,' svarte han. Tjenerne spurte ham: 'Vil du vi skal gå og luke det bort?' 'Nei,' svarte han, 'for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min».

Slik lyder Herrens ord

Jesus brukte såmannsmotivet en rekke ganger i sine liknelser om Guds rike. Det gjør han også i denne, selv om han bruker det på en litt annen måte enn i andre såmannsliknelser. Denne gangen snakker han ikke om jordsmonnet eller de ulike typene jord kornet blir sådd i. Han snakker om såkornet som sådan. Han snakket om hva det skal bli av det som blir sådd.

”Himmelriket kan sammenlignes med…”.
Slik begynner nesten alle lignelsene Jesus forteller der han skal beskrive Guds rike. Liknelsen om skatten i åkeren begynner slik. Liknelsen om den fortapte sønn begynner slik. Lignelsen om talentene begynner slik: ”Himmelriket kan sammenliknes med…”

I denne lignelsen er det med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
La oss stanse litt der:
Han sådde godt korn, slås det fast.
Kan vi se en tråd helt tilbake til skapelsesfortellingen her? Urhistorien; urfortellingen? Der leser vi: ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” (1 Mos 1, 31). Da skaperverket var fullført, var det ”overmåte godt” – ja, vi kan si: Det var fullkomment. Himmelriket kan sammenliknes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
Da såmannsarbeidet var ferdig, var det kun godt korn i åkeren. Ikke noe ugress. Ikke noe farlig eller usunt. Kun godt korn.

Så skjer det noe!
Urfortellingen nok en gang: Etter skapelsesfortellingen leser vi syndefallsberetningen. Da skjedde det noe med det fullkomne skaperverket Gud hadde levert. Det fullkomne gikk i stykker. En fiende oppnådde det han ville.
Det samme leser vi her: Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
Såmannen og tjenerne rådslår med hverandre. Hva har skjedd her? spør tjenerne. Her har en fiende vært på ferde, svarer husbonden. Og tjenerne vil vite: Hva gjør vi nå?
Og nå begynner det interessante, hadde jeg nær sagt.
For når tjenerne vil røske opp ugresset der og da, ber herren dem om å vente. ”Nei,” svarte han, ”for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.”
Det gode kornet som var blitt sådd, var altså hvete. Jeg leste i en bibelkommentar at ugresset som fienden hadde sådd, sannsynligvis var et giftig raigress som i utgangspunktet likner på hvete. Først når den svartaktige frukten til dette gresset blir synlig, ser man forskjellen. Det finnes flere typer raigress i Norge også, blant dem et som heter ”svimling”, som var giftig, og som tidligere var forholdsvis vanlig også her i landet.

Så mye om botanikken; la oss vende tilbake til teksten.
Mannen som sådde godt korn, er et bilde på Jesus selv. Det forklarer han litt lenger ut i dette kapitlet. Åkeren er verden, og det gode kornet, er de som hører Guds rike til. Fienden som har sådd ugresset, er djevelen, og ugresset er de som hører ham til.
Vi står altså overfor to typer såmannsarbeid. Guds såmannsarbeid – og djevelens såmannsarbeid. De har sådd i den samme åker, og begges såkorn vokser opp. Og de vokser opp parallellt.

Gjør det liknelsen noe enklere å forholde seg til?
Hvis vi sammenlikner med skapelsesberetningen – skjedde det noen form for parallell skapelse, at djevelen skapte noe, han også? Vi leser ikke noe om det. Syndefallsberetningen er fortellingen om at djevelen gikk inn og forkludret skaperverket, og det kunne skje fordi mennesket lot seg friste; fordi mennesket falt; fordi mennesket var ulydig.

I en annen bok leste jeg et sitat; en som har sagt at ”der Gud sår, sår samtidig djevelen”.
La oss holde fast i den tanken. Det er den samme – skal vi kalle det ”forkludringstanken”? – som vi ser i urhistorien; skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Der Gud sår, sår samtidig djevelen.
Det er – i hvert fall tilsynelatende - noen fallgruver som denne teksten åpner opp for.
En av dem er denne: At noen er forutbestemt til å bli frelst, mens andre er forutbestemt til å gå fortapt. ”Predestinasjonslæren”, heter dette i teologien og i kirkehistorien. Den har hatt sine talsmenn. Ingen ringere enn kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, konkluderte med at fordi mennesket ikke kan gjøre noe for sin egen frelse, har Gud på forhånd utvalgt et bestemt antall til å frelst, mens resten går fortapt. Så man får nær sagt bare håpe det beste. Reformatoren Jean Calvin, som levde i Sveits på 1500-tallet, tenkte på samme måte. Om jeg for min del har mer sans for Augustin enn jeg har for Calvin, er jeg ikke enig med noen av dem. Predestinasjonslæren står da heldigvis ikke spesielt sterkt innen kristenheten, verken den katolske eller den protestantiske. Det er troen på Guds frelse som et tilbud til alle, et tilbud man kan ta imot eller avvise, som er kjennetegnet på kristen forkynnelse. Det ville jo ellers bli en defensiv form for evangelisering og forkynnelse vi drev med, dersom noen likevel var forutbestemt til frelse, og ikke andre.

Jeg leser liknelsen om ugresset i åkeren som en beskrivelse av at det finnes både gode og onde krefter i verden. Åkeren i denne liknelsen er verden; ikke kirken. Dette er ikke en liknelse om den kristne kirke, om noen skulle tro det. Da kunne vi fort komme til å skule mot hverandre og spørre om det nå egentlig er som det skal være med den og den. Det er en øvelse det har vært altfor mye av blant kristne mennesker. Vi har sikkert hørt om den kristne mannen eller kvinnen som sa for seg selv at det var vel egentlig bare to som var skikkelig frelst i denne menigheten, og det var vedkommende selv, og så en til. ”Men i det siste har jeg begynt å lure litt på han andre…”.

Tjenerne ville gjøre kort prosess med ugresset. ”Vil du vi skal gå og luke det bort?”
Det ville ikke Herren. Han manet til forsiktighet. Kanskje tilmed ydmykhet. ”…når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer”.
Jesus er ikke like opptatt av å skille ”klinten fra hveten” – ugresset fra kornet – som vi ofte er. Hvorfor ikke? Han vet at det skillet likevelvil bli åpenbart en dag: ”La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min”.
Når han forklarer denne lignelsen for disiplene, peker Jesus fram mot verdens ende. Da skal Menneskesønnen sende ut englene, og det er de som skal gjøre både innhøstingsarbeidet og sorteringsarbeidet.

Kanskje kan denne lignelsen sammenlignes med en annen av Jesu lignelser? Ikke en av såmannslignelsene, men den om fiskenoten? Den står i det samme kapitlet: ”Endelig er himmelriket likt en dragnot som ble satt i sjøen og fanget fisk av alle slag. Da den var full, dro fiskerne den opp på stranden. De satte seg ned og samlet de gode fiskene i kar, men kastet ut de ubrukelige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner” (v. 47 – 50).
Igjen ser vi dette skillet mellom de gode fiskene; de som kunne brukes, og de ubrukelige. Sorteringen skjedde ikke mens nota var i sjøen, men etter at den var trukket på land. På samme måte ble ugresset skilt fra hveten da høsten satte inn.

Skal vi prøve å oppsummere?
Hva er det Jesus vil fortelle oss? Hva er det han vil minne oss om?
Vi lever i en verden der kampen står mellom godt og ondt; en verden der kampen står mellom Guds rike og djevelens rike. Som Gud trenger oss mennesker, og bruker oss, gjør djevelen det også. Vi må selv velge hvem av disse vi vil tjene. Josva var det slik, ved et veiskille i folkets historie: Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.

Eller som Paulus skriver i det som var den ene lesteteksten i dag:”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham”.

Vi skal altså ikke være opptatt av hvem som er ugress i åkeren, og hvem som ikke er det. Vi skal være opptatt av at vi selv er bærere av den gode frukten, at vi tilhører Guds rike.
Det er den utfordringen som lignelsen om ugresset konfronterer oss med.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen