KVELDSMAT I EMMAUS

Preken i Askim korps 2. påskedag, mandag 5. april 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 28 til vers 31; i Jesu navn:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”.
Slik lyder Herrens ord!

Det må være en av verdens mest kjente spaserturer, den 12 kilometer lange strekningen mellom Jerusalem og Emmaus som det fortelles om i denne teksten.
To venner – vi kjenner bare navnet på den ene – la ut på denne turen et par dager etter de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Og det var det dette de snakket om: Det som hadde skjedd med Jesus fra Nasaret!
Vi vet ikke hvorfor de skulle til Emmaus – kanskje de rett og slett bodde der?
Og akkurat som vi korter reisetiden med å høre på musikk eller radio, gikk disse og pratet sammen.
I den bibelske kronologien er vi kommet til kvelden første påskedag.
Det er Lukas som forteller om denne vandringen.
Det har skjedd så mye denne dagen: Først var det kvinnene som hadde gått ut tidlig om morgenen for å salve Jesu legeme.
De var kommet løpende tilbake og hadde fortalt en underlig historie om en engel som hadde sagt dem at Jesus var ikke lenger i graven.
Så hadde noen av disiplene gått ut for å sjekke. Dette kunne da ikke stemme?
Men de var kommet tilbake med samme historie.
Graven var tom.
Faktum sto fast.
Det eneste som lå igjen var linklærne.
Og nå var det blitt kveld, og ”to disipler (var) på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem” – slik innledes denne fortellingen, ”og de samtalte om alt det som var skjedd”.
Mens de gikk slik og snakket ble de – trodde de i hvert fall – innhentet av en tredje vandringsmann.
Han innledet slik vi også gjør det dersom vi kommer inn fra sidelinja i en samtale: ”Hva er det dere snakker om?”
De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»
«Hva da?» spurte han.
«Det med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

De ikke bare sørget – de var forvirret!
Så må de ha begynt å gå igjen, og mens de gikk var det Jesus som førte ordet. Men de visste ikke at det var Jesus. Men de lyttet. Og etterpå gikk det opp for dem i hvor sterk grad de hadde lyttet, og hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på den, den undervisningen de fikk der de gikk.
Det er spennende å lese om disse samtalene på tomannshånd, eller som her: tremannshånd, som Jesus hadde. Tenk bare på samtalen med Nikodemus! Den samtalen har vi et langt referat fra. Her får vi bare åpningen: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og så står det at han ”begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det var kanskje greit at strekningen var såpass lang som den var? Jesus måtte ha mye på hjertet! Mange henvisninger, mange forklaringer.
Det finnes talere og det finne foredragsholdere som er så fascinerende, enten det nå er dem selv eller emnet deres, at man ikke blir trett av å høre på dem. At man aldri får nok. Jesus må ha vært en slik lærer. For da de var kommet fram, og Jesus ga inntrykk av å ville gå videre, ba dem ham stanse: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Så ble han med dem inn.
Så satte han seg til bords med dem.
Så tok han brødet, brøt det og ba takkebønnen…
Da skjedde det noe!
Da kjente de ham igjen!

Det må ha vært noe med den situasjonen som gjorde at de kjente ham igjen!
Det er mange måter å kjenne igjen et menneske på. Mange kanaler for gjenkjennelse. Det kan være utseendet. Det kan være stemmen. Eller det kan være en bestemt bevegelse. Et kast med hodet, for eksempel.
Da Jesus brøt brødet og bad takkebønnen – ”da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”. Ikke som en plutselig åpenbaring, men som en gjenkjennelse. Dette hadde de sett før! De hadde sett Jesus bryte brødet før!
Det står ingenting i Bibelen om at disse to var på den øvre sal på skjærtorsdag. Det var ikke derfra de kjente igjen bevegelsen. Men de var disipler. De hadde fulgt Jesus. De hadde vært sammen med ham. De hadde hørt ham be takkebønnen og sett ham bryte brødet før.
Hvor?
Kanskje ute i ørkenen, de gangene han mettet de store folkemengdene med noen få brød og litt fisk?
Kanskje var det noe spesielt ved måten Jesus brøt brødet på – et grep som gjorde at de kjente ham igjen? Det er bare én som bryter brødet på den måten!
Og i det de kjente ham igjen, ble han borte for dem. De så ham ikke lenger.
Stolen han hadde sittet på – den var der.
Asjetten han hadde brukt – de sto der på bordet.
Brødet han hadde brutt – det lå der.
Han hadde vært der!
De hadde sett ham!
De hadde snakket med ham – og han hadde snakket med dem.
De hadde hørt stemmen hans – sett blikket hans – sett ham bryte brødet. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Kveldsmat i Emmaus!
Kanskje det mest omtalte måltid i historien er dette som det aldri ble noe av? For de kunne jo ikke bare sette seg ned etter en slik opplevelse. ”Så hyggelig at Jesus stakk innom, da!” Nei, dette måtte de dele med flere. De måtte dele det med de andre disiplene. Hadde de gått strekningen mellom Jerusalem og Emmaus én gang, kunne de vel gå den en gang til? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen - da han brøt brødet.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Møte mellom syndere

Preken i Arendal korps 2. søndag i fastetiden, 25. februar 2024

Prekenteksten denne søndagen henter vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 36 til vers 50, og vi leser i Jesu navn:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Fariseeren Simon hadde innbudt Jesus hjem til seg.
Det står ikke noe om hvem som ellers var bedt eller hvor mange, men ut fra det vi vet om kulturen for selskapelighet på Jesu tid, er det naturlig å tenke seg at det var flere som var bedt.
Kanskje Jesu disipler?
Kanskje noen av Simons venner og kolleger?

Det var imidlertid én som nokså sikkert verken var bedt eller velkommen.
Evangelisten beskriver henne som «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv».
Hun var ikke bedt, men hadde hørt at Jesus var gjest hos Simon.
Hadde hun planlagt det som teksten forteller om?
Helt spontant kunne det neppe ha vært.
En alabast krukke med fin salve er ikke noe man bare har liggende.
Den måtte hun ha skaffet.
Og den tok hun med seg til Simons hus.
Den møtte hun opp med.

Det var to verdener som møttes i Simons hus denne dagen.
Det var den vellyktes verden og den mislyktes verden.
Den vellykte Simon – den mislykte kvinnen.
Aksen i møtet mellom disse to var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.

Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde Jesus verten oppmerksom på at han faktisk ikke hadde ivaretatt noen av de vanlige uttrykkene for høflighet og gjestfrihet som var en del kulturen.
Etter hvert som Jesus nevner det ene bruddet på god folkeskikk etter den andre, er det nesten som Simon hadde misbrukt gjestetradisjonene overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.

Den ubudne gjesten ble på alle måter en kontrast til han som var vert.
Den mislykte blir gjerne en kontrast til den vellykte.
Den lastefulle blir gjerne en kontrast til den plettfrie.
Og samtidig ble hennes omsorg en kontrast til vertens mangel på oppmerksomhet.
Jesus nærmest gned det inn når han minte Simon om hva han som vert burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.

«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for.
Hun var tydeligvis kjent – kanskje tilmed beryktet? - i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.

Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.

Han som hadde forårsaket at de nå befant seg i samme rom, at de nærmest ble stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to, selv om det var Simon som var adressaten.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var godt kjent med lignelsenes pedagogikk, og han visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.

Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i dette møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.

Simon ble neppe regnet blant dem i byen som levde «et syndefullt liv».
Han levde et pent og skikkelig liv.
Han var, om ikke elsket, så respektert der i byen.
Om noen hadde sagt til ham: -Du er også en synder, ville han nok ha blitt provosert.
I den kristelige språkbruken hender det vi snakker om «store» og «små» syndere.
Evangeliet er ikke slik.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (3, 22-23).

De syndige handlingene er forskjellige og har ulike konsekvenser.
Men å bli frelst handler ikke først og fremst om å legge fra seg syndige handlinger, men å bli frelst fra en syndig natur.

Natten før Henry Rinnan skulle henrettes, hadde han en lang samtale med presten.
-Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han.
- Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.

Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.

La oss vende tilbake til fariseeren Simons hus og hans gjester.
La oss vende tilbake til kontrastene – den vellykte verten og den mislykte, ubudne gjesten.
Og la oss la blikket stanse ved ham som var årsak til at disse to befant seg under samme tak og i hverandres nærhet: Frelseren Jesus fra Nasaret.
Vi er i fastetiden – i den tiden da sinn og tanker skal forberede oss på enda en gang å høre om han som led og døde for at alle typer syndere skal kunne bli frelst, og skal kunne samles hjemme hos Herren, i et selskap der alle er like velkomne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 24. mars 2024, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens evangelium finner vi i Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; og vi leser i Jesu navn:
«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.
Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Slik lyder Herrens ord!

For en drøy uke siden ble en ny utgave av Bibelen lansert i kristen-Norge.
Jeg fikk min første bibel for mer enn 60 år siden, en gave til min 10-årsdag, og det var oversettelsen fra 1930 – den med «I» og «eder»; et gammelmodig språk, men samtidig spennende.
Siden den gang har jeg både fått og kjøpt flere ulike utgaver av Bibelen; ulike oversettelser på norsk og ulike utgaver på andre språk: Engelsk, svensk, dansk, islandsk.

Da jeg avsluttet lesingen nå for noen øyeblikk siden, gjorde jeg det med en formulering jeg har brukt en del år nå, og som jeg er blitt glad i: «Slik lyder Herrens ord!»
Da jeg holdt mine første prekener og andakter for drøyt 50 år siden, nøyde jeg meg nok med å si «Amen».
Det er et ord som kommer fra hebraisk og kan bety «sannelig» eller «det skje» eller «det skjer».
I forbindelse med lanseringen av den nye bibelutgaven, har noen problematisert dette med formuleringen «slik lyder Herrens ord».
Det er liksom for bastant, er det noen som mener. Noen har derfor foreslått at bibellesningen heretter skal avsluttes med «slik lyder denne lesningen».
Jeg kommer nok til å fortsette å si «slik lyder Herrens ord», akkurat som jeg kommer til å avslutte også denne prekenen med ordene «Ære være Faderen og Sønnen»; også et liturgisk ledd som jeg er blitt glad i.
***
Så til dagens evangelium.
Det er palmesøndag og vi har delt dagens evangelium; delt Herrens ord, for denne palmesøndagen.
Når man hører ordet «palmesøndag», tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også den som skal preke denne søndagen.
Men slår man opp dagens tekst -palmesøndag 2024 - i kirkeårets tekstrekke, ser man at den handler om noe annet som også skjedde palmesøndag.
Teksten om eselfolen og inntoget i Jerusalem er fortellingsteksten denne palmesøndagen, og den hørte vi lest tidligere i gudstjenesten.

Det skjedde i det hele mye denne palmesøndagen.
Det var også denne dagen at Jesus ryddet tempel-plassen.
I Mark 11,11 oppsummeres dagen slik: «(Jesus) dro inn i Jerusalem og gikk opp på tempelplassen. Etter å ha sett seg omkring overalt, gikk han ut til Betania igjen sammen med de tolv, for det var alt blitt sent på dagen».

Og så er vi inne i dagens tekst.
Jesus er i Betania.
Her får han en invitasjon, eller kanskje hadde han en avtale: Han befant seg, sammen med disiplene, i Simon den spedalskes hus.

Hos alle de fire evangelistene finner vi fortellinger om at Jesus er gjest hos noen, og at der skjer det noe som er litt spektakulært ved disse anledningene.
Det er snakk om to ulike hendelser.
I Lukas-evangeliet leser vi om at Jesus var gjest hos fariseeren Simon; det var prekenteksten for et par søndager siden.
Her dukket hun så opp, en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som ble stående og gråte der Jesus satt, før hun bøyde seg ned, vasket Jesu føtter med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.
Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.
Lukas har ikke med denne fortellingen, men det har de tre andre evangelistene.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.

Igjen er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske».
Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes.
Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Vi skal ikke bruke tid på disse detaljene her, eller på forskjellene mellom dem.
Tre ulike referenter gir gjerne tre ulike referat.

Men referatene er felles om hvordan omgivelsene reagerte: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»

Hos Matteus er det disiplene som gruppe som blir forarget, hos Markus «noen som var der», men hos Johannes får kritikken et navn: Det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen. «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
Én denar tilsvarte en dagslønn.
Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.

Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke da hun gjorde dette.
Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?

I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.
Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.
I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.
I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.
Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.

Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.
Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om kjærlighet.

Johannes skriver om denne hendelsen at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er tilbake i Betania.
Jesus har blitt hyllet av menneskemengden, men han visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham, men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.
Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.
Ennå kunne død og grav virke langt borte.
Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste, og kanskje Maria ante, at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest, slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.
Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse. Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Og igjen er salve en del for fortellingen.
Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.
Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Dette er Palmesøndagens evangelium i år:
Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

På tomannshånd med Jesus

Preken for 3. søndag i åpenbaringstiden,
21. januar 2024, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, versene fra 4 til 26; i Jesu navn:

«(Jesus) måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
«Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.»
«Jeg har ingen mann», svarte kvinnen.
«Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»
«Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
«Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»
Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Slik lyder Herrens ord!

På tomannshånd med Jesus!

Vi synger i en kjent sang:
«Ved Jesu føter ei stille stund
når ordi kjem frå hans eigen munn.
Når eg med Jesus åleine er,
då er det hugnad å leva her.

Kvar fins ein fagrare stad på jord?
Kvar høyrest visare sannings-ord?
Når eg med Jesus åleine er,
då ynskjer eg ikkje meire her».

Mattias Orheim skrev denne sangen i 1908, og det var den bibelske fortellingen om Maria i Betania, hun som satt ved Jesu føtter og lyttet til ham, som ga ham inspirasjon til denne teksten. Det er en sang som har vært mye brukt og som mange av oss kjenner vi kan identifisere oss med.

På tomannshånd med Jesus!

Dagens tekst er om en annen kvinne som også var på tomannshånd med Jesus.
Henne kjenner vi ikke navnet på. Derfor omtaler vi henne gjerne som «Kvinnen ved Sykars brønn».
Hun har kanskje ikke gitt inspirasjon til så mange salmer og sanger, men er likevel blitt et slags ikon for mange. Ikke minst har møtet mellom henne og Jesus satt sine spor i den kristne bildekunsten.

Jeg gjorde et søk i google på bilder av denne scenen og fikk opp mengder med treff. Tegninger, malerier, fotografier fra teateroppsetninger og filmer. Det er en scene som har inspirert mange.

Noen har kanskje sett oppsetningen «Kvinnen ved brønnen» som Inger Lise Rypdal hadde i sin tid, både i kirker og på andre scener.
Jeg så den i Askim kirke en gang; det er nærmere 15 år siden.
Selve forestillingen ble satt opp første gang i 2001 og i 1010 fikk Inger Lise Rypdal, som vokste opp i en pinsemenighet på Lena, «Bibelprisen» for denne forestillingen.

Jeg husker det som en vakker forestilling. Den handler om en rekke forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker.
Det er tøffe kvinneskjebner vi møter:
* Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet - vår tekst i dag.
* Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år.
* Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år.
* Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring?
* Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn.
* Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap.
* Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår.
* De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.

Kvinnen ved brønnen, hun fra vår tekst, er kanskje ikke den som kom aller dårligst ut, alt sett under alt?
Knut Hamsun forteller i romanen «Konene ved vannposten» om et lite lokalsamfunn der sladder og smålighet får vokse og utvikle seg. Byens brønn, og kvinnene som samler seg rundt den, blir et symbol på denne småligheten.
Kanskje var det slik i Sykar på Jesu tid også?
Kanskje var det derfor denne kvinnen kom til brønnen midt på dagen, og ikke på ettmiddagen/kvelden, slik man gjerne gjorde, når det ikke var så varmt?
Uansett motiv: Hun fikk et møte med Jesus på den måten. Hun fikk komme på tomannshånd med ham.

I kapitlet foran, Johannes 3, leser vi om en annen som også fikk et møte med Jesus på tomannshånd.
Han het Nikodemus.
Tidlig i Johannes-evangeliet kan vi altså lese to forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er den ene, den samaritanske kvinnen den andre.
La oss se på de to.
* Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Han kom om kvelden, mens det var kjølig. Det var regnet som et velegnet tidspunkt for seriøse samtaler.
* Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert. Hun kom til brønnen ved høylys dag; trolig for å slippe og møte noen andre.
* Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann.
En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon.
* Nikodemus visste en del om Jesus. «Vi vet at du er en lærer, sendt av Gud» - det var åpningsreplikken hans.
* Kvinnen ved brønnen visste ikke noe om Jesus eller hvem han var. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. Var han ute etter å ydmyke henne? «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

To samtaler på tomannshånd.
Jesus og Nikodemus; Jesus og den samaritanske kvinnen.
Ingen tilhørere, ingen referenter.
Trolig er det Nikodemus selv som har vært evangelistens kilde da han skrev sitt evangelium; kanskje også kvinnen selv.
Vi leser om henne, i fortsettelsen av der vår tekst slutter, at hun lot vannkrukken stå igjen og skyndte seg inn til byen.
-Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort, sa hun. -Han skulle vel ikke være Messias?

Og vi leser videre at Jesus og disiplene ble to dager der i byen.
Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere.
En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst.
«Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her var vitne til?
Vekkelsen i Sykar?
En vekkelse der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
En vekkelse som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
En vekkelse som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser».
Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette?
Kanskje hadde han gjentatt for dem det han også hadde sagt til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»?
Kanskje hadde han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere, til de kristne i Rom: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).

Ikke forskjell på jøde og greker, men heller ikke på samaritan og jøde. «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til i det samme brevet (2, 10).

«Kom og se!»
Disse tre ordene møter vi flere ganger i evangeliefortellingene.
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen.

«Kom og se!»
I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om da Jesus kalte sine disipler.
En av dem var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias.
Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»
Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad.
Dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering.

Hvem er Jesus? - «Kom og se!»
Hva er det Jesus vil si? «Kom og hør!»
Hva er det Jesus kan gi? Hva kan han gjøre? «Kom og erfar!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!