En kilde med levende vann

Preken i Arendal korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 5 til 26; i Jesu navn:
«(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Slik lyder Herrens ord!


Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden».
Åpenbaringstiden begynner med det som ofte kalles Jesu navnedag, og vi leser om de som lærte å forstå – fikk åpenbart – hvem Jesus var; hvem Jesus er.
Vi har lest om de to gamle menneskene i templet – gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter.

Vi har lest om Døperen Johannes. Forrige søndag handlet prekenteksten om det som skjedde da Jesus ble døpt av ham, og hva som skjedde rundt det: «Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».
Det var en del av forrige søndags tekst.

Jeg nevner dette, for i disse dager framføres Ibsens drama «Brand» på Det norske teater i Oslo. Dette skuespillet har en slutt som aldri slutter å fascinere meg.

Denne kompromissløse presten som ikke klarte å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium». «Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller», er et kjent sitat som er hentet fra dette dramaet.

I sluttscenen går det et ras som begraver både presten og bygda, og i det raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde» - jeg vet ikke hvor mange av oss som vil snakke latin i dødsøyeblikket…).

Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: «Han er deus caritatis!» Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

Men denne søndagen er det ikke en kompromissløs prest som er i fokus.
I stedet leser vi om en kvinne som kanskje inngikk altfor mange kompromisser i sitt liv?

Vår tekst er fortellingen om «kvinnen ved Sykars brønn».

Noen av oss har kanskje sett den forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen»? Jeg så den i Askim kirke for en del år siden. En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen. Også om kvinnen ved Sykars brønn, en av i hvert fall tre fortellinger om kvinner ved brønnen. Hagar er den første, Rebekka den andre, og kvinnen ved Sykars brønn den tredje.

Fortellingen om henne er fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; det er fortellingen om en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre.

For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman «Konerne ved Vandposten» fra 1920.

Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to.
Det er store forskjeller på de to samtalene.

Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag.

Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.

Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk.
Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa.

Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.

Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.

Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. «Herre, jeg ser at du er en profet!»
Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?

Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet.

Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike «problemer»: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte?

Avisa Dagen har en enquête hver uke der folk blir spurt om sin menighet. Ett av spørsmålene er: «Er din menighet «hands up» eller «hands down»?
Jeg skulle ønske jeg ble spurt i den enquêten snart. Da skulle jeg svare at den er «hands clap». I hvert fall noen ganger.

Sitte eller stå; knele eller danse: Det er spørsmål som kan være fromme nok i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier «ja men» i stedet for «amen».

La oss se litt til på samtalen mellom Jesus og kvinnen.
Vi leste at Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Kvinnen tenkte fortsatt praktisk. Hun så for seg en vannkilde som gjorde at hun ikke behøvde å tørste mer. En vannkilde som gjorde at hun ikke måtte hente vann på den varmeste tiden av dagen, bare for å slippe blikkene, kommentarene, forakten.

Men Jesus snakker om en annen kilde. Og litt lenger ut i Johannes-evangeliet snakker han igjen om denne kilden: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (v. 37-38).

En kilde med levende vann!
Dette uttrykket «levende vann» finner vi også i Det gamle testamente.

Vi finner det i Høysangen. Det er brudgommen i dette diktet som sier til sin brud: «Så vakker du er, min elskede!»
Slik åpner fjerde kapittel. Og så fortsetter han å lovprise alle de gode egenskapene hos sin elskede, og all hennes skjønnhet, før han sier i vers 15: «Du er kilden i hagen, et oppkomme med levende vann».

Profeten Jeremia har et annet budskap, knyttet til det levende vannet. «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (2,13).

Det er forskjell på vann, sier profeten. Det er det som kommer fra kilden med levende vann, og det er det man måtte finne i de sprukne brønnene, de som ikke holder vann; de som lar seg forurense av tilsig fra andre kilder.
Og i kapittel 17 gjentar han denne klage: «Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme (…). For de har forlatt Herren, kilden med levende vann».

Jesus igjen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv».

Og enda en gang: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann».

Vi hørte det bli sunget før prekenen:
Det fins en kilde,
fra Gud den veller fram.
Det levende vannet,
en kjærlighet fra ham!
Drikk av det vannet,
og evig liv du får.
Det fins en kilde,
fra Golgata den går!

Så kunne jeg sagt «amen», men denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst:

Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen.

Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.

Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.

Det finnes en kilde med levende vann.
La oss drikke av den.
La oss bade i den.
La oss leve ved den.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen