Dagens prekentekst finner vi i Johannes-evangeliets 20. kapittel, de ti første versene, og vi leser i Jesu navn:
«Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem».
Slik lyder Herrens ord!
Nest etter Jesus selv, er kanskje Maria Magdalena den personen vi er mest opptatt av når det gjelder påskedagsfortellingen.
Hun var den første som fant den tomme graven.
Hun var den som fikk det mest personlige møtet med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde.
Hun fikk i oppdrag å formidle videre at han var stått opp.
I det som er denne påskedagens tekst spiller hun ennå en litt tilbaketrukket rolle.
Hun ser at steinen er rullet vekk.
Hun forstår at Jesus ikke er i graven lenger.
Hun skynder seg tilbake og varsler Peter og Johannes.
Det kan virke som hun møtte dem på veien - var de også på vei ut til graven?
Så har hun tydeligvis fulgt med dem tilbake til graven, for etter at de to disiplene hadde gått hjem igjen, ble Maria stående, og egentlig er det der dagens tekst slutter at fortellingen om Maria begynner.
Marias ettermæle er på mange måter definert av den salmeteksten en ung journalist i Kristiania skrev i 1890. «Maria Magdalenas jubel» kalte han teksten. I løpet av denne søndagen vil den bli sunget i hundrevis av kirker, bedehus, Frelsesarmé-lokaler, frikirker og menighetshus: «Å, salige stund uten like: Han lever, han lever ennu!»
Norsk påskefeiring ble ikke den samme etter at denne salmen klarte å erobre norsk kristenhet med Johan Halmrasts tekst og Kristian Wendelborgs glade melodi. Så glad er den at det tok sin tid før Den norske kirke syntes de kunne bruke den.
Ingen kommer nærmere en status som øyenvitne til Jesu oppstandelse enn Maria Magdalena.
Hun var den første som så den tomme graven og hun var den første som møtte den oppståtte Frelseren.
Hun søkte sin trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun, heter det i salmen.
Så fikk hun den levende møte – å, salige, salige stund!
Hvem var Maria Magdalena? Hva vet vi om henne?
Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria.
Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta.
Det var en også tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står.
Og så var det Maria Magdalena.
Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel).
I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn, ofte i kortformen «Magda».
En av mine tanter het Magda.
Jeg gikk også på Frelsesarmeens krigsskole sammen med en Magda – major Magda Iversen.
Men også den «fulle» versjonen av navnet er i bruk.
Det er mange kvinner som heter Magdalena. I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn.
Skiskytter-interesserte vil kanskje huske navn som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige?
Og mens vi likevel er i Sverige: Landets nye statsminister - Magdalena Andersson.
Maria fra Magdala.
Maria Magdalena. Hvem var hun?
Hun nevnes i alle de fire evangeliene, men etter pinsedagen hører vi ikke mer om henne.
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie: «I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).
«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk.
Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen. I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Dette var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.
Myten om den prostituerte Maria kan føres tilbake til pave Gregor den store, som i sin påskepreken i 591 hevdet dette som den første, og myten har overlevd til denne dag.
Den svenske poeten og frelsessoldaten Majken Johansson, som levde fra 1930 til 1993, ga i 1972 ut en bok som heter «Från Magdala – fragmenter ur en självbiografi». Her forteller hun om et liv med mange utfordringer og mange nederlag, men også om hvordan det å møte Jesus, og hans medarbeidere, ble redningen for henne. Hun identifiserte seg med Maria fra Magdala.
Men myten om den prostituerte, skakkjørte Maria er dårlig begrunnet i det bibelske materialet.
Det som kan slås fast er at hun hadde fått hjelp av Jesus – blitt helbredet, og at hun etter det hadde fulgt ham.
Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene.
Hun var til stede ved korsfestelsen og hun så hvor Jesus ble gravlagt.
Da sabbaten var over gikk hun ut og kjøpte en salve som hun ville salve Jesu legeme med. En siste kjærlighetshandling til ham som hun sto i så stor gjeld til.
Og så møtte hun den oppstandne!
Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først.
Hun var den som ble sendt av gårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Det oppdraget fikk hun av Jesus selv!
«Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg rope det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud!»
Han er oppstanden! Han lever!
I oldkirken ble Maria kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.
Fram til Jesus åpenbarte seg for disiplene, var det Marias vitneutsagn man hadde å holde seg til.
Riktignok nevner ikke Paulus Maria Magdalena når han i 1 Kor 15 ramser opp de mange som Jesus viste seg for etter sin oppstandelse, men vi vet at hun var blant dem.
Paulus var ikke øyenvitne til oppstandelsen; det var Maria!
Så har hun da også vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid, og hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ull-vevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå – for å ta det meste.
Jeg nevnte Majken Johansson og hennes identifisering med Maria.
Vi kan også identifisere oss med Maria Magdalena.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Vi kan identifisere oss med hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven – og aldri så skjønn jeg ham så!»
Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør».
Kanskje var det litt tilfeldig?
Kanskje han også identifiserte seg med Maria?
«Jeg som er ringest blant ringe; den minste han kjenner på jord».
Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmos-opplevelse».
Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus.
Selv var han bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk.
Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».
Johan Halmrast var journalist.
Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser.
Men det er først og fremst teksten hans om Maria Magdalenas jubel som huskes. Den er da også blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».
Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen.
Det øyenvitnet var Maria Magdalena.
Hennes jubel er vår jubel!
Hennes takknemlighet er vår takknemlighet!
Hennes oppdrag er vårt oppdrag!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!
