Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det niende kapittel, fra vers 17 til 29; i Jesu navn:
«En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Slik lyder Herrens ord!
Dagens tekst er blant de bibeltekster der det største problemet kan se ut til å være: Hvor skal man begynne og hvor skal man slutte? Hva skal man gå inn i og hva skal man la ligge?
Er dette en tekst om demoner og onde ånder? Er det en tekst om sykdom og helbredelse? Eller er det en tekst om noe helt annet?
Jo, det kan leses som en tekst om åndskrefter.
Det kan leses som en tekst om sykdom og helbredelse.
Og det kan leses som en tekst om – noe helt annet.
De som levde på Jesu tok på alvor at det fantes – finnes? – onde krefter i tilværelsen. Sykdom i sin alminnelighet og psykisk sykdom i særdeleshet ble oppfattet som bevis på dette. Slik sykdom var det onde åndsmakter som sto bak.
Slik tenker vi ikke om noen form for sykdom i dag, selv om mange av oss fremdeles tror på at Gud kan gripe inn i sykdomsperioder. Det kan skje både ved at han helbreder sykdom – den syke blir frisk! – og ved at han hjelper den som er syk gjennom sykdomsperioden.
Hva feilte det denne gutten som vi leser om i teksten?
Faren sa det slik: - Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.
I en bibelkommentar som jeg slo opp i da jeg skulle arbeide med denne teksten, står det gutten led av epilepsi.
Det kan høres riktig ut, i hvert fall ut fra det lille jeg vet om denne sykdommen.
Som 15-åring var jeg på en lagsleir der en av de andre deltakerne fikk et epileptisk anfall.
Det var skremmende å se på. Men vi forsto at gutten var syk, og lege ble tilkalt.
I Matteus-evangeliet kan vi lese den samme beretningen, og der brukes ordet «månesyk» om guttens tilstand. Det er en gammel betegnelse på nettopp epilepsi.
Jeg ønsker ikke å gå inn i tematikken «demoner» og «onde ånder» her i formiddag.
Det har vært altfor mye usunn opptatt av dette i mange kristne miljøer.
Jeg var ung frelsesoffiser da debatten om og oppmerksomheten rundt dette «raste» rundt 1980; jeg kjenner mennesker som fikk troslivet sitt ødelagt av misforstått nidkjærhet rundt dette den gang.
Handler så teksten vår om helbredelse ved bønn? Og i så fall også dette: Hvorfor er det noen som ikke blir helbredet?
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har selv vært med og bedt for syke, og opplevd at personer kom etterpå og fortalte at de var blitt kvitt det som plaget dem. Men jeg har også opplevd at sykdommen gikk sin gang også etter at vedkommende var blitt bedt for.
Jeg sier ikke at «det ikke skjedde noe», for jeg tror det skjer noe når vi ber for hverandre, men det var ikke det vi håpet på som skjedde.
Da jeg skulle forberede denne prekenen, brukte jeg mye tid på å tenke rundt de delene av teksten som jeg har nevnt så langt: Åndskrefter, helbredelse.
Men teksten handler jo om mer!
Og da er vi framme ved Jesu ord, omtrent midtveis i fortellingen: «Alt er mulig for den som tror».
Det er en sterk ytring.
Sterk, og ikke minst fortvilet, er også utsagnet fra faren i denne teksten: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Og Jesus svarer: Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!
I noen av de bibelkommentarene jeg har lest i under forberedelsene til denne prekenen, heter det at Jesus «refset» vantroen han møtte.
Men Jesu svar til denne faren har ingenting med «refs» å gjøre.
Det er ikke Jesu måte å «refse» de som kommer til ham, verken med sin sorg eller sin fortvilelse.
Heller ikke refser han den som kommer til ham med sine problemer med å tro.
Og det er det denne faren gjør!
Han kommer med et utbrudd som nærmest er blitt et ordtak: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» I den bibeloversettelsen vi bruker nå heter det «hjelp meg i min vantro».
«Tvil» og «vantro» er to ord som ikke klinger så godt i kristelig språkbruk.
En av Jesu apostler fikk betegnelsen «tvileren» knyttet til navnet sitt. «Tvileren Tomas» blir han ofte omtalt som.
Det er ikke bibelteksten som har gitt ham det navnet.
Når en annen av disiplene, Judas Iskariot, blir nevnt, er det alltid med tilføyelsen «han som forrådte ham».
Ikke så med Tomas.
Utenom i navnelistene over Jesu disipler, leser vi tre ganger om ham i evangeliene.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i forbindelse med påsken og disiplenes møte med den oppstandne Jesus.
Det var etter dette han fikk betegnelsen «Tvileren Tomas».
Jeg hørte en gang en som skulle forklare forskjellen mellom tvil og vantro. Han sa det slik: «Tvil er at man ikke kan tro; vantro er at man ikke vil tro!»
Jeg tror ikke det er så enkelt!
«Jeg tror, hjelp min vantro» - «jeg tror, hjelp meg i min vantro».
Jeg har en del forskjellige bibeloversettelser i hyllene mine, og sjekket noen av dem, hvordan de har oversatt dette utbruddet fra faren.
En dansk oversettelse: «Kom min vantro til hjelp!»
En engelsk: «Jeg har tro, men ikke nok!»
En annen engelsk oversettelse: «Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ikke «nok» tro – Jesus opererer ikke med noen mengdebetegnelser på vår tro. Han bruker sennepsfrøet som målestokk på troen! Da er det kanskje lettere å kjenne seg igjen i den oversettelsen som snakker om at «troen kommer til kort»?
Så er det tro som er tema for teksten vår denne tredje søndagen i faste.
Vi er kommet halvveis i fastetiden.
Fasten er en tid da vi forbereder oss til påsken som snart kommer.
Vi innstiller sinn og tanker mot det budskapet som er påskens evangelium; om han som led og døde for vår skyld, men som også sto opp igjen fra de døde.
Faste og tro hører sammen – faste og bønn hører sammen.
En god venn av meg, Emil Skartveit, sendte meg for noen år siden en liten tekst – et dikt – han hadde skrevet om det å tro. Det sto på trykk i et blad jeg redigerte. Jeg måtte finne det fram igjen under arbeidet med denne prekenen:
Troen min
De kommer med
store bæreposer
av tro.
Handlet på åndelige
supermarkeder
med velfylte hyller.
Smilende lesser de
bagasjerommet fullt.
Troen min er en liten matpakke
godt nede i veska mi.
Sennepsfrøet!
Matpakka er god nok, den – men av og til kan det vel hende at den noen ganger trenger et supplement.
Det var der denne faren var da han møtte Jesus.
Jeg tror, sa han – hjelp min vantro.
Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!
Så skjedde miraklet! Så skjedde underet! Gutten ble frisk!
Teksten vår slutter med et spørsmål, men jeg er ikke sikker på at spørsmålet får et svar.
«Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Det er ikke alle som blir friske.
Det er ikke alle bønner som får det svaret vi ønsker oss eller håper på.
Hvorfor ikke?
Jeg tror det nærmeste vi kommer et svar, er dette: Det vet vi ikke.
Det vi da har å gripe til, er farens respons: Jeg tror, hjelp meg i min vantro!
«Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!
