Preken for søndag før pinse, 24. mai 2020, Frelsesarmeen Arendal
Prekenteksten denne søndag før pinse henter vi fra Apostlenes gjerninger, første kapittel, og vi leser fra vers 12 til vers 14, i Jesu navn:
«Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans».
Slik lyder Herrens ord!
Vi befinner oss mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedag. Det er en slags «hvit flekk» på ti dager som vi i grunnen ikke vet noe særlig om. Vi vet lite om hva som skjedde, utover det teksten vår forteller: Disiplene og noen til «holdt trofast sammen i bønn».
Det er noen slike tidsspenn i Det nye testamente; perioder der vi vet lite og ingenting om hva som skjedde.
I Jesu barndom er det en slik periode: Fra fortellingen om flukten til Egypt, og deretter hjemkomsten, er fortellingen om Jesus som 12-åring i templet det eneste glimtet vi har fra hans barndom.
Tida i Egypt fortelles det ingenting om. Trolig var det en periode over i hvert fall et par år. Viktige år i gutten Jesus sin oppvekst.
Den neste «hvite flekken» er de 40 dagene mellom oppstandelsen og Jesu himmelfart.
Litt vet vi; fortellingen om Peters konfirmasjon ligger der, møtet i Emmaus, noen av de gangene Jesus viste seg for disiplene.
Og så er vi kommet dit hvor vi er nå – de ti dagene mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedagen.
Vi har én fortelling fra denne perioden også; disse ti dagene.
Den kommer rett etter det vi har lest som prekentekst.
Det er fortellingen om da Mattias ble valgt som apostel i stedet for Judas Iskariot.
Apostelen Mattias er på mange måter en spennende skikkelse. Han kunne fortjent sin egen preken – og får det kanskje en dag.
Han ble ikke bare trukket opp som et navn av en hatt; de andre apostlene hadde noen bestemte kriterier som de så etter. Peter sier i vers 21 og 22 i dette samme kapitlet: «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp».
De to som nær sagt ble nominert var en som het Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba apostlene om Guds ledelse i dette, og så trakk de lodd.
Det var lange tradisjoner for å bruke loddtrekning med tanke på å finne ut hva som var den guddommelige vilje, både i Israel og i antikken generelt. Ville apostlene gjort det på en annen måte om de hadde ventet noen dager med å utpeke etterfølgeren til Judas?
Det vet vi ikke, men det er slett ikke sikkert de ville gjort det. Loddtrekning hadde lange tradisjoner i denne typen valg og prosesser, også i Bibelen.
Nok om de «hvite flekkene»!
De som var samlet disse dagene var de 11 gjenværende apostlene, sammen med «noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans», leste vi. Et sted mellom 15 og 20 mennesker. De brukte tida til å be, leser vi også i dagens tekst. Dette gjorde «på den salen hvor de pleide å holde til», leste vi.
Denne salen var trolig blitt et samlingssted for Jesus og disiplene. Det er en utbredt oppfatning at det var her Jesus og disiplene hadde vært samlet for å spise påskemåltidet den siste påsken. Antakelig var det her disiplene var samlet i angst og uro etter at Jesus var død og begravet. Det var hit Maria Magdalena kom løpende for å fortelle at hun hadde sett Jesus. Det var i denne salen Tomas hadde sagt at med mindre han fikk ta på sårene i siden og hendene til Jesus, kunne han ikke tro. Og det var her Jesus åpenbarte seg – også for Tomas.
Det lå mye historie i veggene til dette rommet. Mye historie, mye angst, mye bønn – men også mye velsignelser. Hvordan brukte Jesus disse 40 dagene? Jeg tror han brukte dem til å undervise disiplene. Minne dem på ting han hadde sagt og som de ikke hadde forstått tidligere. Vi leser jo flere steder i evangeliene om nettopp det: Dette forsto de ikke før etter at Jesus var blitt herliggjort; det vil si før etter hans oppstandelse.
Vi er mellom Kristi himmelfart og pinse.
Disiplene var samlet på «den øvre sal» nok en gang. Men forrige gang de hadde trukket inn hit etter dramatiske begivenheter, var de samlet i frykt.
Nå var de samlet i forventning.
Jeg synes salmedikteren Grundtvig har formulert dette veldig godt i sin kjente pinsesalme: «Apostlene satt i Jerusalem og biet på Herrens time».
De ventet på Herrens time.
De var i forventning.
De hadde sett Jesus bli løftet opp fra dem, og de hadde sett englene fra himmelen som hadde fortalt dem at slik som han ble løftet opp skulle han også komme igjen. Det er i dagens tekst vi blir fortalt at det var fra Oljeberget Jesu himmelfart skjedde. Av evangelistene er det bare Markus og Lukas som nevner at Jesus ble hentet til himmelen. I Markus leser vi: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Mark 16, 19-20).
Og Lukas, som jo også skrev Apostlenes gjerninger, forteller: «Så førte (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud» (Luk 24, 50-53).
Men før de skiltes, hadde Jesus gitt disiplene en instruksjon om hvordan de skulle forholde seg de neste dagene: De skulle vente i Jerusalem på at Ånden skulle komme. Deretter skulle de begynne arbeidet, og de skulle begynne i Jerusalem.
Den teksten vi har lest i dag tar altså opp igjen den tråden fra Lukas-evangeliet.
Da jeg arbeidet med denne talen oppdaget jeg at mens det i prekenteksten står at mens de gikk til salen der de pleide å holde til og «holdt trofast sammen i bønn» - underforstått: på den salen, står det i Lukas-evangeliet at de var «stadig i tempelet og lovpriste Gud».
Nå er det ingen motsetning mellom disse to beskrivelsene. Både for apostlene og de rundt dem var templet det hellige stedet – stedet der man tilbad – og slik var det faktisk i lang tid også etter pinse.
At pinsen er «den kristne kirkes fødselsdag» fikk ikke noen organisasjonsmessige konsekvenser på lenge ennå – det var ikke slik at apostlene «stiftet» en kristen kirke etter pinse. I hvert fall fram til man begynte å evangelisere også i Europa, var den kristne menighet egentlig en variant av jødedommen – og ble både betraktet som det og akseptert som det.
Vi er i tida mellom Kristi himmelfart og pinse.
De som hadde fulgt Jesus og som hadde trodd på ham, og trodde fortsatt på ham, samlet seg dels i templet, dels på «den øvre sal».
Blar vi så fram til det neste kapitlet i Apostlenes gjerninger, og til fortellingen om pinsedagen, leser vi at «Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted» (2, 1).
Dette stedet var den øvre salen.
I jødedommen ble – og blir – pinse feiret til minne om at Moses hadde tatt imot loven på Sinaifjellet.
Den kristne kirke feirer for å markere at Den Hellige Ånd kom, som en oppfyllelse av Jesu løfte.
Mellom himmelfart og pinse.
Det er nesten som en form for adventstid.
En forventningstid.
En tid de vi venter på at Herren skal oppfylle sitt løfte til sitt folk; en tid der vi venter på at han skal etablere sin kirke.
En tid der vi vet at han vil komme med sin kraft og nåde – en tid da han vil fornye og gjenopplive sitt folk.
'
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!
