Forlatt av Gud

Betraktning i Den stille uke i en møteserie om Jesu sju ord på korset
– Arendal korps onsdag 1. april 2015


«Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden» (Matt 27, 45 – 50).
For drøyt 35 år siden kom det ei bok som het «Barnet Gud glemte», og med undertittelen «Tidsbilde fra virkeligheten». Det var Dagfinn Grønoset som hadde skrevet boka; en fortelling om oppveksten og livet til ei jente som ble satt bort i barndommen, og måten hun ble behandlet på. Hun var født i 1892 og var 84 år da boka kom. Den første setningen i boka er hennes egne ord: «Jeg er barnet Gud glemte!»

I språket har vi et uttrykk som brukes i blant. Vi snakker om enkelte steder som «stedet Gud glemte» eller vi snakker om «et gudsforlatt sted». Stort sett er det bare en talemåte, men det er en talemåte som åpner opp for et stort og vanskelig alvor: Finnes det noen mennesker som Gud har glemt? Finnes det noen steder som Gud har forlatt?

«Hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut der han hang på korset.
Ropet står også i Det gamle testamente. I Salme 22 er det David som sier dette:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.»

Teksten vi har lest, refererer også en replikkveksling som finner sted blant tilskuerne til korsfestelsen. «Han roper på Elia!» - «La oss se om Elia kommer for å redde ham!»
En pussig replikkveksling. Det fonetiske har spilt dem et puss. Kanskje fikk de ikke med seg hele utsagnet til Jesus; bare navnet. «Elí, Elí!»
I jødedommen har de to ord for Gud. Det ene er «Jahve»; det er vel det mest kjente. Lenge mente man det skulle uttales «Jehova». «Mens jeg nå kjemper for Jehova», het det i en gammel Frelsesarmé-sang. Men det var et ord til for Gud. Det var «Eloim» eller «Eloi». Og det var dette ordet Jesus brukte. Som kristne bruker vi også litt ulike betegnelser på Gud. Vi sier «Gud» og vi sier «Herren» og vi sier «Den allmektige».
«Elí, Elí; hvorfor har du forlatt meg!»
I Jes 54 sier profeten om Herren: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser». Det profeten da snakker om, er at den sanne Gud ikke finnes i bilder og trær og stein, men i det skjulte; i hjertene, i troen.
I kapittel 59, i den samme profetboka, heter det: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre». Det er første vers i det kapitlet, og en tekst vi kjenner og er glad i. Det verset blir ofte sitert. Men det står ikke alene.
For så fortsetter profeten: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere».

Hva er det som skaper avstand mellom Gud og menneskene?
Det er synden.
Det er menneskenes skyld. Det er alt det mennesket har gjort seg skyldig i. Og da snakker vi ikke først og fremst om de enkelte handlingene, men om den syndige natur. Den vi er født med. Den vi må bli frelst fra.

Men dette gjaldt jo ikke Jesus!
Jesus var uten synd.
Jesus var uten skyld.
Hvorfor skulle han da bli forlatt av Gud?

Og nå er vi på vei inn det som er noe av det mest krevende å ta inn over seg i hele forsoningsverket: Menneskets synd og Jesu lidelse og død – for vår skyld.
Jesu stedfortredende død; at han døde i vårt sted.

Tre-enighetslæren er forankret i all evangelisk kristendom. I Frelsesarmeens trosartikler bekjenner vi troen på at «det er tre personer i guddommen; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen, like i makt og ære.»
Så forlot Sønnen himmelen og ble født som et menneske. Han var et menneske på alle måter, men var uten synd, leser vi i Bibelen.

Det var bare en som er uten synd som kunne sone for menneskeslektens synd. Og «synd» i denne sammenheng, er ikke de enkelte syndige handlingene vi har gjort, eller summen av disse, men den syndige natur som vi har som en følge av syndefallet.
Men Jesus ble født uten en slik natur. I brevet til hebreerne heter det: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4,15).

Han er prøvd i alt – også i det å være forlatt av Gud. Det var ikke slik at Jesus «følte» seg ikke forlatt av Gud – han VAR forlatt av Gud. Og Gud forlot ham, slik at han ikke skulle behøve å forlate oss.
Vi skal ta med noen linjer til fra Salme 22: «Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Slike hånlige tilrop fikk Jesus også. Vi leser fra Matt 27, 42-43: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’»

La meg lese fra Jes 53 til slutt – «evangeliet i Det gamle testamente», som denne teksten er blitt kalt: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»
Hvorfor var det slik? Jo: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Straffen lå på ham – også den delen av straffen som innebar at han ble forlatt av Gud.

Amen