MER ENN VI BER OM...

Preken i Tønsberg korps 5. søndag etter påske, 29. mai 2011

Dagens prekentekst finner i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos, det tredje kapittel, fra vers 14 til 21; i Jesu navn:

Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Slik lyder Herrens ord!


Prekenteksten denne søndagen er ikke hentet fra evangeliene, slik prekenteksten nesten alltid er. Den er hentet fra brevene, nærmere bestemt apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos.
Dette brevet skiller seg litt ut fra flere av de andre brevene Paulus sendte til menighetene rundt om kring. Det er mer generelt, det er mindre personlig. Det er for eksempel ikke en eneste personlig hilsen i dette brevet, som det er i mange av de andre. Han sier ingenting om indre forhold i menigheten – som han også gjør i mange av de andre brevene.
Brevet åpner med en fredshilsen, omtrent slik mange gudstjenester åpnes den dag i dag: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Brevet bærer mer preg av å være et «rundskriv» til menighetene; det er mer et brev der apostelen deler tanker og betraktninger enn et brev med undervisning. Det er da også mange som har tenkt at dette er et slikt «sirkulærebrev». Det er grunnen til at det i mange moderne bibeloversettelser er satt en hakeparentes rundt ”i Efesos” i åpningshilsenen i brevet. Budskapet vil være det samme om man setter et annet navn inn der. Det kan like gjerne stå: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Tønsberg, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Mange har derfor tenkt at dette brevet kan være det brevet som ofte har vært betraktet som et ”tapt” Paulus-brev, nemlig det apostelen refererer til i brevet til menigheten i Kollosæ: ”Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at brevet fra Laodikea også blir lest opp hos dere” (4, 16).
Så mye om det teksthistoriske – la oss konsentrere oss om budskapet.

Prekenteksten vår begynner med en – skal vi kalle det ”liturgisk” formulering? ”Derfor bøyer jeg mine knær…”.
Hvorfor kaller jeg den ”liturgisk”?
Fordi Paulus bruker den samme formuleringen i åpningen av dette kapitlet.
Det er selvsagt ikke Paulus som har foretatt den inndelingen i kapitler og vers som vi bruker – den er gjort langt senere, rett og slett for at det skal bli lettere å finne fram i Bibelen. Men i det som i vår bibel er vers 1 i efeserbrevets tredje kapittel gjør Paulus et temaskifte. Etter å ha beskrevet Gud som alle folks Gud og Herre, og Jesus som alle folks frelser – menigheten i Efesos var en hedningkristen menighet, nemlig, går han over på en bekjennelse og en lovprisning. Den innleder han med de samme ordene: ”Derfor bøyer jeg mine knær”. Og han tilføyer: ”…jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld”. Etter å ha skrevet om sitt oppdrag, vender han tilbake til denne formuleringen, og til det som er vår tekst. Resten av teksten er trolig en liturgisk tekst, enten en salme eller en lovprisning, som ble brukt i urmenigheten.
Teksten er en bønn om styrke og innsikt, og vi kjenner igjen mange av de sterke formuleringene som vi ofte enten bruker selv eller hører bli brukt når det gjelder det å vokse i nåde og kunnskap: Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, så dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Eller: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Teksten er først og fremst en lovprisning. Det er en lovprisning som sier mye om hvem Gud er, men helt på slutten kommer det også en setning som sier noe om hva Gud gjør. Det er den setningen som er mitt hovedpoeng her i formiddag. Apostelen skriver: ”Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.”

Han som virker i oss med sin kraft – det er det ene.
Han som kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber og forstår – det er det andre.
Dette er altså en tekst om bønn.

Det er blitt sagt og skrevet og tenkt mye rundt bønn i den kristne kirke. Det er gjort mange erfaringer med bønn i den kristne kirke. Sterke erfaringer og mer hverdagslige erfaringer. Mirakler og helbredelser, men også de ”små” og enkle bønnesvarene – som det at man fant noe man lette etter, eller klarte en utfordring som man gruet for.

Jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg synes mye av den bønneteologien man møter i kristne sammenhenger er problematisk. Det kan bli litt vel automatisk noen ganger.
Jeg tror på bønn.
Jeg har sett bønnesvar.
Jeg har sett mirakler.
Jeg har vært med og bedt for syke, og de har senere vitnet om at de ble friske.
Likevel: Når Paulus her skriver at Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, da tror jeg mye av nøkkelen ligger nettopp i dette: uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.
I en av de engelske bibeloversettelsene blir ordet ”beyond” brukt her. Han som kan gjøre uendelig mye mer ”beyond” det vi ber om og forstår. Ordet ”beyond” kan best oversettes med ”hinsides” – han som kan gjøre ”hinsides” det vi ber om og forstår.

Vi har tidligere i vår gudstjeneste lest en tekst fra Det gamle testamente. Det er profeten Jeremia sin hilsen til folket mens de var fanget i Babylon: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra.”

Det er også en tekst om bønn.

Og vi har lest teksten fra Johannes-evangeliet: ”Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da. For Far selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.”

Igjen en tekst om bønn.
Profeten Jeremia: Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.
Jesus fra Nasaret: Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da.
Jesus etablerer en ny – for å bruke et moderne ord! – ny ”kommunikasjonsplattform” når det gjelder forbindelsen mellom det menneskelige og det guddommelige. Denne plattformen heter ikke bare ”bønn”; den heter ”bønn i Jesu navn”.
Er det et spor fra denne plattformen i det som er dagens prekentekst? Kan vi kjenne igjen denne kommunikasjonsplattformen i det som Paulus skriver.
Jeg mener det.
Jeg tror det.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, skriver Paulus – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til. Og han sier videre: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Kjenne Kristi kjærlighet – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til.

Det står mye i Bibelen om bønn.
Det står mye i Bibelen om løfter knyttet til bønn. Løfter om å bli hørt. Løfter om å få svar. Men samtidig er det noen – skal vi kalle dem ”varsellamper”? Jakobs brev, kapittel 4, vers 2 og 3: ”Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere lever i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.”
I den første Bibelen jeg hadde, sto det slik: I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.
Dere ber galt – dere ber ille. Hva er galt? Motivet er feil!

Om noen måneder er det 50 år siden FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom ved en flyulykke i Kongo. Han var en kjent svensk politiker og diplomat. Etter hans død fant man et manuskript. Det ble gitt ut med tittelen ”Veimerker”. Det var en slags åndelig dagbok ”rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud", som Hammarskjöld selv hadde skrevet til en venn.
Denne lukkede, svært private diplomaten sto her fram som en varm og oppriktig kristen mystiker, nærmest en moderne Pascal.
Jeg leste den boka for mange år siden. Jeg var svært ung da jeg leste den, om lag 20 år. Mesteparten av det som sto i den gikk over hodet på meg den gang, og ville kanskje gjort det i dag også. Men ett sitat husker jeg: ”Menneskedyrets krav blir ikke bønn ved at man setter Gud som adressat.”

Dere får ikke, for dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.

Er det svaret på alle hvorfor knyttet til ubesvarte bønner?
Selvsagt ikke!
Og her står vi overfor ett av de store paradoksene i kristen tro og tanke: Hvorfor er det så mange bønner som ikke blir besvart?
Jeg sier ikke at de ikke blir hørt, for det blir de, men hvorfor blir de ikke besvart? Og i hvert fall ikke på en måte som gjør at vi oppfatter det som bønnesvar.
Jeg prøvde å antyde tidligere at noe av svaret på dette kan ligge i det Paulus skriver i dagens tekst: Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.

Da er det lett å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det et ”enda mer”. Ikke bare en smule, men et helt brød, for å vri litt på Øystein Sunde; ikke bare en dråpe, men en hel sjø.
For meg er det like naturlig å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det ikke nødvendigvis ”mer” i betydningen mengde, men i betydningen kvalitet. Hinsides det vi forstår og ber om – Guds tanker og ikke våre tanker – be i Jesu navn. Det er stikkord for de tekstene vi har lest sammen i formiddag.

Det er kanskje ikke noen som har formidlet dette bedre enn den svenske frelsesoffiseren August Storm.
Som en forholdsvis ung mann skrev han en sang der hver linje begynner med ordet ”Takk”. ”Tack, min Gud, för vad som varit”, heter den på svensk – ”Takk, min Gud, for tider svunne”. ”Sangen med de 32 takk”, er den blitt kalt.
Vi skal synge den om litt. Da synger vi også:
Takk for hva du åpenbarte,
takk for hva jeg ei forstår.
Takk for bønn som du besvarte,
takk for hva jeg ikke får.

August Storm var ung og sterk da han skrev denne sangen. Så fikk han en smertefull sykdom som først forkrøplet ham og til slutt tok livet av ham, bare 52 år gammel. Hans datter sa mange år senere: - Pappa fikk erfare alt han skrev om i sin sang.

Takk for bønn som du besvarte – takk for hva jeg ikke får.

Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

DEN GODE HYRDEN

Preken i Askim korps søndag 8. mai 2011 – andre søndag etter påske

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det tiende kapittel, versene fra 11 til 16; i Jesu navn: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.» Slik lyder Herrens ord!



Det er en del tekster i Johannes-evangeliet som begynner med ordene «Jeg er»; tekster der Jesus sier noe om seg selv; «selvpresentasjoner» blir det kalt. Dette er en slik tekst. Vi har flere, og mange av dem er godt kjent for oss, og blir ofte sitert eller henvist til. Jeg skal nevne noen:
* Jeg er – det gode vintre, og min Far er vingårdsmannen. Det er én slik tekst.
* Jeg er – døren, eller porten, som det står i den nyeste bibelutgaven. «Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite». Den teksten innleder det kapitlet vi har lest fra.
* Jeg er – livets brød. Det er en tredje.
Og så har vi den som er dagens tekst: Jeg er den gode hyrde.
Bare så det er sagt: Jeg kommer til å bruke ordet «hyrde» her i formiddag; ikke «gjeter». Og jeg vil nok også bruke «får», og ikke «sau». Kanskje jeg tilmed sier «hjord», og ikke flokk. Jeg vet at den språklige betydningen er den samme, men det har kanskje litt med vane å gjøre for en som fikk sin første bibel for snart 50 år siden, og da het det både «hyrde», «får» og «hjord».

Jeg er!
Det er et veldig sterkt uttrykk i bibelsk sammenheng. Jeg tror at når Jesus brukte dette uttrykket, fikk de som hørte ham helt bestemte assosiasjoner til en helt bestemt bibelsk fortelling. Det var intet mindre enn fortellingen om da Gud ga Moses i oppdrag å føre Israels folk ut av Egypt og inn i landet som var lovet dem.
«Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere» (2 Mos 3, 13 – 14).

Denne selvpresentasjonen var det Jesus grep til. «Jeg er»...
Jeg er – den gode hyrde.
Jeg vet ikke hvor sterkt Salme 23 sto i folks bevissthet sånn i det daglige på Jesu tid. Kanskje står den sterkere hos oss, vi som lever i dag. Men den var kjent. Den var en del av – la oss kalle det barnelærdommen.
Herren er min hyrde jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Jo, det var kjente toner Jesus slo an med denne liknelsen.
«Jeg er» - selve Guds presentasjon av seg selv. «Den gode hyrde» - denne vakre trosbekjennelsen fra en av folkets største helter: Kongen, gjeteren og dikteren David.

Gjeteryrket var godt kjent blant de som hørte Jesus tale denne dagen. Det var et viktig yrke. Fedrift var en viktig næringsvei. Det ga mange arbeidsplasser og forsørget mange familier. Store formuer var bygd opp på denne næringen. Samtidig var det et yrke med lange tradisjoner. Det er nok å nevne Abraham, jødefolkets stamfar. Og Moses; han som førte folket ut av Egypt. Hva drev han med, i de 40 årene fra han flyktet fra farao og til han sto fram som folkets leder? Han gjette sauer for sin svigerfar Jetro.

Men det var også et yrke som kunne være farlig. Gjeteren kunne fort bli den eneste som sto mellom flokken og villdyrene, mellom sauene og de som ville drepe, stjele eller ødelegge. Da måtte han verge flokken med sin kropp, med sitt liv. Dette er det Jesus går inn i når han sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.»
Hva er det som kjennetegner den gode hyrde, til forskjell fra – kanskje ikke den onde hyrde, men den likegyldige; leiekaren?

Forskjellen er at den gode hyrde gir sitt liv for fårene. Han stikker ikke av.

Vi har akkurat feiret påske.
Vi har hørt fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Jesus – han som sa om seg selv at han er den gode hyrde.
Jesus – han som viste i handling at han er den gode hyrde.
På hvilken måte? Ved at han ga sitt liv for fårene. Han forlot dem ikke. Han overlot dem ikke til villdyrene.
Det er kjennetegnet på den gode hyrden.

Men å være hyrde, innebærer også en annen oppgave. Det innebærer å være leder. La oss gripe tilbake til David og hans salme igjen: Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

Hyrden skulle lede fårene; han skulle sørge for at de kom til områder der de fikk hvile, der de fikk næring, der de fant ny kraft. Han skulle lede dem på de stiene som førte til målet - «på de rette stier for sitt navns skyld». Ikke nødvendigvis de snorrette – men helt klart de riktige.

Hyrdetjenesten er også en tjeneste i menigheten. Skal jeg si noe om det, blir det en annen preken over en annen tekst enn den vi har foran oss i formiddag. Det som er dagens tekst og dagens tema er Jesus som den gode hyrde. Den gode hyrde som den som gir sitt liv for fårene.
Men Jesus har mer å si om den gode hyrden. Han har et kjennetegn til. Hør bare: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far.»
Jeg kjenner mine – og mine kjenner meg, sier Jesus, og så bringer han inn farsmotivet. Ikke først og fremst det generelle farsmotivet, men han sier noe om det fellesskapet som var mellom ham og hans himmelske far. Det tette båndet mellom ham og hans far, blir en beskrivelse av fellesskapet mellom hyrden og fårene. De kjenner hverandre.

Denne gjenkjennelsens – hva skal vi kalle det? Mystikk? - er et velkjent fenomen og en velkjent erfaring. Den viser seg hos mennesker og den viser seg hos dyr.
I store dyreflokker eller fugleflokker kan foreldre og unger kjenne hverandre igjen på skriket eller på stemmen. En selvopplevd hendelse: Mona og jeg var stasjonert i Akureyri. Martin var blitt født ved St. Hans-tider før vi kom dit, så han var liten. Han var baby. Da han ennå var ganske liten, sju, åtte måneder gammel, skulle vi på offisersmøter i Reykjavik. Skulle vi ta ham med? Noen i korpset foreslo at de kunne passe ham. De hadde fire barn selv, så det burde være helt trygt. Det var det også. Han var kongen i familien de to-tre dagene. Så kom jeg og skulle hente ham. Han satt på gulvet og lekte, men da han fikk øye på meg, slapp han det han hadde og krabbet med lynets fart mot meg og ga klar beskjed om at pappa kunne bare våge å gå uten ham...
Som far gjorde det sterkt inntrykk på meg, dette nesten desperate behovet for å oppnå kontakt, for å bli løftet opp, for å bli tatt med.

Jeg kjenner mine, sa Jesus – og mine kjenner meg.
Det kjennetegner den gode hyrde.
Det kjennetegner – jeg sier det stor ydmykhet – den som er far contra den som passer; den som er mor, contra den som ikke er det. Bildet halter litt, for det finnes mange strålende barnevakter rundt om kring; venner, tanter, onkler, besteforeldre.

Det tredje leddet i denne selvpresentasjonen fra Jesu side, handler om hvem han er hyrde for.

Han har slått fast at han er den gode hyrde, og han har begrunnet det. Han har også vist oss det båndet som finnes mellom hyrden og hjorden. De kjenner hverandre. Han kjenner dem – de kjenner ham. Men Jesus sier mer: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.»

Jesus var jøde. Han var omgitt av jøder; disiplene hans var jøder; tilhørerne hans var jøder og motstanderne hans var jøder. Jødene var Guds utvalgte folk. Det hadde de vært helt siden Sinaipakten mellom Gud og folket ble opprettet. Dersom noen fra andre folkeslag ville høre til i den jødiske menigheten, måtte de omskjæres. Det var paktstegnet.
Jeg gir mitt liv for fårene, sier Jesus, men så legger han til noe: Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Jeg har også andre får som ikke hører til denne sti, som det het i tidligere oversettelser.
Hvordan skal denne litt kryptiske formuleringen forstås?

Jeg leser dette bibelverset som et frampek mot noe som skulle komme tydelig fram både i Apostlenes gjerninger og i Paulus sine brev: At evangeliet ikke bare er for en gruppe eller for ett folk. Det er for alle mennesker, alle slekter, alle raser og alle folkeslag.

Tenk bare på Jesu avskjedsord til disiplene, før han ble tatt opp til himmelen:
”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Det er som et ekko av den teksten vi nettopp har lest: ”Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi leste en tekst fra profeten Esekiel tidligere i vår gudstjeneste. Det var også en hyrdetekst. Esekiel var en av profetene fra eksiltida; fra folkets babylonske fangenskap. Når han på Herrens vegne sier ”Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem”, er det naturlig å lese dette i et slikt perspektiv. ”Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land”, og videre: ”De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.”

Men som så mange andre av de gammeltestamentlige profetiene, har også denne et dobbelt siktepunkt; ett i et forholdsvis kort tidsperspektiv og ett i et lenger. Derfor handler ikke denne profetien ”bare” om at jødene skulle komme tilbake til landet sitt fra Babylon, ei heller at de skulle komme tilbake til det hellige land etter nesten 2000 år i diasporaen, slik mange også leser den, men den handler også om at evangeliet har et globalt sikte; at det gjelder hele verden.

Derfor lar vi han få det siste ordet; han som sier om seg selv at han er den gode hyrde, når han sier om den hjorden han er betrodd: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen