Hvem er så min neste?

Preken på Frelsesarmeen i Arendal søndag 16. oktober 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
«Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham».
Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!


Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.

Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?

For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

La oss gjøre et lite opphold her.

Er det ikke noe kjent med det spørsmålet?
Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus?
Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet?

Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller «den rike, unge mann».
Vi leser fra Lukas 18: «Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (v.18 – 26).

En lovkyndig – et medlem av rådet.
To menn med det samme spørsmålet.
To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite.
Men to ulike måter å spørre på.

Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve.

Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.

Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:

Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
«Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette ble kalt Israel. Sørriket, de to gjenværende stammene, ble kalt Judea, etter Juda, som var den ene av de to stammene.
Nordriket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble Samaria erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret:
«Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.»

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.

Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Vi kan ta med litt av den fortellingen: «Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (9, v. 54-56).

Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: «På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (17, v. 11 – 19).

Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!

Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg. I helsetjenesten hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.

Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»

Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater».
Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.

De var begge jøder.
Begge kjente loven.
Begge var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt.

Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
De så ham, men de gjorde ikke noe.

Her kan jeg godt pøse på med paralleller.
Hva gjør vi når vi ser noen som er hjelpeløse?
Hva gjør vi når vi ser noen som har lidt urett?

Presten og levitten gikk forbi, selv om den ene tittet så vidt på den overfalte.

Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.

For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.

Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.

Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.

Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.

Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, han var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Lesetekstene for denne søndagen handler om dette: Gjør ikke forskjell på folk. Gud gjør det ikke; vi skal heller ikke gjøre det.
Apostelen Jakob: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.»

Noen av oss husker denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

La meg avrunde med en liten anekdote.
Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine.
Men da alle hadde gått til sine «flokker», sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen.
Da skal en kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Hva var det hun sa?
Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike.
Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere.
For vi tilhører alle Gud og Guds rike.

Hvem er så min neste?
Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever, det er én ting som teller: Var du der?»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Å tale som Guds ord

Preken i Risør Frikirke søndag 9. oktober 2016

Teksten for denne prekenen har jeg hentet fra Peters første brev, det fjerde kapittel og vers 11; og vi leser i Jesu navn:
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.»

Slik lyder Herrens ord!

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord!»
Da jeg avtalte med presten deres at jeg skulle komme hit og dele Guds ord med dere denne søndagen, så fortalte hun samtidig at dette skulle være en temagudstjeneste som også skulle være en forberedelse til gruppesamlinger kommende søndag. Temaet er verken mer eller mindre enn «Guds ord». Og så sendte hun meg et sitat fra grunnopplegget som brukes i forbindelse med disse samlingene: «Å leve i Guds ord handler om mer enn å lese Bibelen og forstå det som står der – det handler om å ta det til seg og la det være en veileder for hvordan vi lever».

Samtidig ble vi enige om å gi oss selv litt dispensasjon fra det å følge Kirkeårets tekstrekke akkurat i dag. Dagens prekentekst er ellers utfordrende nok: Det er lignelsen om den rike mannen – Jesu advarsel om å stole på jordisk gods og gull. Noen av oss har kanskje lest denne teksten til morgenandakten i dag?

Da Greta og jeg giftet oss for tre år siden, prøvde vi oss litt fram med tanke på hvordan vi skulle ordne dette med den daglige andakten for oss to. Vi prøvde oss litt fram med andaktsbøker – vi hadde en hel bunke av dem, begge to. Men vi endte rett og slett med å følge bibelleseplanen, og for min del er jeg blitt glad i bibelleseplanen. Her finner vi både «gamle, kjente» tekster, og tekster vi kanskje ikke har vært borti før. Og det hender vel at vi begynner bønnen med å takke Herren for et ord som vi ikke skjønte så mye av…

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir.»

Hva vil det så si å tale som Guds ord?

Jeg var forholdsvis voksen før jeg ga meg i kast med teologiske studier på et akademisk nivå. Da tok jeg kristendom grunnfag på Menighetsfakultet som såkalt «torsdagsstudent», samtidig som jeg jobbet der som informasjonsmedarbeider. Før det hadde jeg tatt et kurs på Bibelskolen i Bergen; da var jeg 17 år, og jeg hadde gjennomført Frelsesarmeens krigsskole. 20 år gammel ble jeg ordinert til tjeneste som frelsesoffiser. 21 år gammel var jeg pastor for en av Frelsesarmeens menigheter i Island. Så jeg hadde jobbet med – nåvel: «teologi» - i mange år; jobbet med sjelesorg, jobbet med ulike kristne problemstiller knyttet både til liv og lære. «Dogmatikk», «systematikk», «etikk» - «been there; done that!»

Men jeg nærmet meg altså 40 år før jeg ga meg i kast med teologien på et mer akademisk nivå – grunnfagsnivået. Det å studere teologi, har ofte vært betraktet som noe risikabelt i en del vekkelsesmiljøer. Forfatteren Alfred Hauge forteller i et essay om kommentaren han fikk fra en solid bedehusmann da denne fikk høre at unge Alfred var student ved Menighetsfakultetet. Teologi? «Det er ein fåårleg veg, det, farr…», sa vedkommende.
«Det gjør ikke noe med troa di, dette studiet?» var et spørsmål jeg fikk i den tida da jeg studerte.

Gjorde det noe med troa mi?
Jeg husker en samtale med en annen student fra denne tida. Han var yngre enn meg og kom nok fra en litt annen bakgrunn også.
- Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han en dag.
Ja, det visste jeg, og det hadde jeg vært klar over lenge.
- Hvem av dem tror du på?
Jeg sa da og kan si nå: Jeg tror på begge!
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord».

Hva sier Guds ord om skapelsen?
Det forteller oss at Gud har skapt både himmel og jord.
Jeg skal ikke ta noen grenseoppgang mellom evolusjonslære contra kreasjonisme her i formiddag. Bare slå fast dette: Jeg tror på Gud som skaperen av himmel og jord.
Jeg tror at sangen fra søndagsskolen har rett: «Hvem har skapt alle blomstene, fuglene, stjernene? Hvem har skapt både deg og meg? Jo, Gud i himmelen!»

«Den som taler, se til at han taler som Guds ord» - om Gud!
Hva sier så Guds ord om Gud?

Det sier at han er Skaperen – det har vi alt vært innom.

Det sier at han er hellig – Åp 4,8: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer».

Det sier at han er rettferdig – Salme 11, 7: «Rettferdig er Herren, han elsker rettferdige gjerninger. De oppriktige får se hans ansikt».

Det sier at han er barmhjertig – 2 Mos 34, 5-6: «Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos (Moses) og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet»!

Det sier at han er nådig – og vi kan lese fra det samme verset en gang til: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud».

Det sier at han er kjærlighet – 1 Joh 4, 8-9: «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham».
Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om mennesket.
Om oss.

Hva sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er syndere – Rom 3, 22-24: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».
Alle har syndet – alle er syndere.
Guds ord er helt fremmed for den tanken vi ofte ser ut til å finne en slags trøst i: At det er de som er verre enn oss.

Guds ord skiller ikke mellom store og små syndere, eller store og små synder, for den del.
Det er synd og det er syndere, og det er det som er å si om den saken. Jeg har bare funnet et sted hvor Bibelen sier noe om «stor» synd. Det er Rom 5, 20 - 21: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Greta og jeg var i Arendal kulturhus forrige søndag og hørte Tomm Kristiansen kåsere om «Det gode Afrika». Der fortalte han en historie om Desmond Tutu som jeg nok hadde hørt før, men hadde glemt.
Desmond Tutu, som med sitt kjente glimt i øyet, skal ha sagt i en preken: «Osama bin Ladin is a child of God!»
Uro i benkene.
Så bøyer han seg lenger fram og sier: «Even George Bush is a child of God!»

Selv du og jeg.
Vi er alle syndere, men vi er også alle gjenstand for Guds kjærlighet, og vi kan alle bli frelst gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er nåde – ikke noe vi fortjener.
Dere har sikkert sett disse reklamefilmene der teksten på engelsk er: «Because I’m worth it», men som på norsk er blitt «Fordi jeg fortjener det».
Vi fortjener det ikke.
Men vi er verd det!

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om synden! Om synderen! Om nåden og tilgivelsen.
Hva mer sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er skapt i Guds bilde – nå er vi tilbake i skapelsesberetningen. Det sier at vi er Guds barn – 1 Joh 3,1: «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!»

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om Jesus!
Hva sier Guds ord om Jesus?
Det sier at han er Guds Sønn.
Se for deg scenen ved Jordan. Døperen Johannes og Jesus fra Nasaret – begge står der i v annet. Den ene døper den andre, og så kommer en stemme fra himmelen: ««Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Han er Guds Sønn. Han er Frelseren som Gud lovte å sende allerede på syndefallets dag.
Se for deg en annen scene: Jesus og disiplene som snakker sammen. Jesus som spør, kanskje litt henslengt: - Hvem sier folk at Menneskesønnen er?
De sa flere ting.
- Og dere? Hvem sier dere at jeg er?
Det ble Peter som svarte: - Du er Messias; den levende Guds Sønn!
Den som taler, se til at han taler som Guds ord, også om Jesus.
Ja, særlig om Jesus.

«Og når solen mer ei skinner,
Jesu navn, det lyser enn.
Da den frelste skaren synger
høyt dets pris i Himmelen.
Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse – intet annet frelse kan».

«Den som elsker meg» sier Jesus, «vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 23-26).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - en sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Jesus elsker alle barna

Preken i Arendal korps tredje søndag i trefoldighetstiden, 5. juni 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, og versene fra 13 til 16; i Jesu navn:
«De bar små barn til (Jesus) for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem».

Slik lyder Herrens ord!

Det er en sang som hører med til barnelærdommen.
For mange av oss ble det den første påminningen om at i Guds øyne er vi alle skapt like og har samme verdi:
«Jesus elsker alle barna; alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord…»

Det er en gammel sang. Melodien ble laget under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet, og har fått mange slags tekster knyttet til seg. «Kom, kom, kom til Frelsesarmé’n» er bare en av disse. Teksten om at Jesus elsker alle barna ble skrevet noen år senere enn melodien. På engelsk er det tre vers, men det er bare ett ord som er forandret i hvert vers:
«Jesus loves the little children» og deretter «Jesus died for all the children» og til slutt «Jesus rose for all the children».
Han elsker alle barna - han døde for alle barna og han sto opp igjen fra de døde for alle barna. Nesten synd at man ikke kan gjøre den samme lille endringen på norsk uten at det blir litt rart…
Jesus elsker alle barna.
Sangen er skrevet av en som het C. Herbert Woolston; han levde fra 1856 til 1927 og var baptistprest i USA. Han skal ha blitt inspirert til denne sangen av blant annet det som er dagens prekentekst. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Slik lyder Herrens ord!

Neste søndag skal Greta og jeg til Hønefoss i barnedåp. Det er mitt (foreløpig!) yngste barnebarn som skal døpes. Han heter Samuel.
Kari leste tidligere i gudstjenesten vår en tekst om Samuel. Eller om moren hans. Hanna; hun som sørget over sin egen barnløshet og kom til templet i Sjilo. Her bad hun til Gud om en sønn. Og presten, som først trodde hun var full, sendte henne hjem med et løfte, etter å ha fått høre hvorfor hun var der: Hun skulle få en sønn. Og hun fikk en sønn. Hun ga ham navnet Samuel. Navnet betyr: «Gud har lyttet».

Neste gang vi leser om Samuel i Bibelen, er det han som lytter. «Tal, Herre! Din tjener hører!» Det er en setning vi forbinder med Samuel.
Men da Gud hadde oppfylt sitt løfte, oppfylte også Hanna sitt. Hun brakte Samuel tilbake til templet. Hun hadde innvidd ham til Herrens tjeneste før han ble født, ja, før han ble unnfanget.
Her forleden leste jeg noe om Hanna og Samuel som jeg ikke har tenkt på før og ikke fått med meg: Hvert år besøkte Hanna Samuel der i templet, og hver gang hadde hun sydd en ny kappe til ham som han fikk når foreldrene var i Sjilo og bar fram brennofferet. Hanna fikk flere barn, men det var Samuel som var løfte-sønnen. Det var han som fikk navnet «Gud har lyttet».

Vi har i denne gudstjenesten sunget sangen om barnetro.
Vi forbinder den sangen med Lapp-Lisa, men det var ikke hun som skrev den.
Han som skrev sangen, var en svensk «låtskriver» ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het «O själ som vandrar din väg framåt».
Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet.
Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før.
Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: «Har du enn din barnetro...».

I 1934 solgte han sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen når han skrev sanger med kristent innhold.

I 1936 satte så Lapp-Lisa sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. Senere spilte hun den inn tre ganger til, og den solgte enormt hver gang. Fremdeles lages det nye innspillinger av denne sangen.

Hva med han som skrev den?
Jeg fant en artikkel på nettet mens jeg arbeidet med denne prekenen. På en svensk webside stilte en som heter Yngve Forslin dette spørsmålet: «Fant Barnetro sin skaper tilbake til sin egen barnetro?»
Det vet vi ikke. Da han døde I 1961, bare 65 år gammel, skyldtes det ikke minst langvarig alkoholmisbruk. Og det fortelles at når han hørte Frelsesarmeens hornmusikkorps spille på gaten i byen der han bodde, sto han på et gatehjørne og gråt.
I begravelsen var hornmusikantene på plass. Melodien de spilte var «Barnetro».
«…til himmelen du er en sikker bro».

Jeg har i den senere tiden lest en bok som heter «Vi som ikke kommer til himmelen». Den er skrevet av to brødre – «brødrene Dahl», kan man si: Forfatteren Tor Edvin Dahl og hans bror, kirkemusikeren og NRK-mannen Håkon Dahl.

De vokste opp i pinsemenigheten Salem i Oslo. En av min ungdoms store, litterære opplevelser var å lese Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman fra 1973: «Guds tjener». Den gang bekjente han seg ennå som en kristen, og han framstilte oppveksten – slik jeg husker min egen lesing for snart 45 år siden – som positiv.
I dag beskriver han den ikke slik, og han sier også at han ikke tror lenger. «Jeg er blitt fattigere», skriver han. «Annerledes kan det ikke sies. For jeg tror ikke lenger. Nå er det sagt. Jeg tror ikke lenger.»

Hva leste vi i dagens tekst?
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Hva og hvem kan hindre barna i å komme til Guds rike?
Det handler ikke bare å nekte dem adgang til Guds hus, til søndagsskolen, til kristendomsundervisning, til kristne venner og miljøer. Det handler like mye – ja, enda mer! – om å gi barna et galt bilde av Gud, et galt bilde av Jesus.

Det bildet av Gud og Jesus som «brødrene Dahl» forteller om, er en Gud og en Jesus som sitter og ser om de kan ta oss i å gjøre noe galt. Det er en Gud og en Jesus som truer med fortapelse, med evig straff.
For noen år siden leste jeg Levi Fragells bok: «Vi som elsket Jesus». Han forteller mye av det samme.

Skulle jeg skrive en bok om min barndom som søndagsskolegutt, juniorsoldat og ungdom i Frelsesarmeen, kunne den hete «Jesus elsker alle barna».
Det var det fokuset jeg husker. Det er det budskapet jeg fikk med meg.

Joda, vi sang «Vær forsiktig lille foten hvor du går, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her, vær forsiktig lille foten hvor du går», men det opplevde jeg som trygt, og ikke skremmende.

La meg ta en bok-referanse til.
For noen år siden – 2009 - ga lyrikeren Margaret Skjelbred ut boka «Mors bok - Sort er hun, dog yndig».
Det siste er et sitat fra Høysangen i Det gamle testamente, og kan med en viss varsomhet, brukes om boka også. For det er en varm og vakker bok, men med mye sårhet og ikke så lite sinne. Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige «oppbyggelser» på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Det er mye å kjenne seg igjen i, og likevel har vi konkludert så forskjellig. Om hennes bok er det blitt sagt: Hun vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn.

Kanskje handler det om hvilke fortellinger vi er blitt gitt, eller gir videre?
Margaret Skjelbred var særlig opptatt av fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak. Det er en dramatisk og sterk fortelling. Men egner den seg for små barn? Da heller Jairus’ datter. Da heller enkens sønn i Nain.
Ikke fordi at ikke også de er fortellinger med store utfordringer i seg, men de formidler likevel en trygghet som Isak-fortellingen mangler.

Fortapelsen var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var himmelen.
Den strenge, straffende Gud var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var barnevennen Jesus.
Han som «elsker alle barna».
Han som sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Han som la til: «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det».

Disse ordene forstår vi gjerne dit hen at han da mener vi skal ta imot Guds rike like tillitsfullt som et lite barn, like betingelsesløst som et lite barn. Så betingelsesløst som det er når et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem bare godt: Mat, trøst, nærhet, stell.
I Jesu øyne er barna like viktige som de voksne, om ikke viktigere. For det er barna som er målestokken.
Jesus sier ikke at den som kommer til ham må bli voksen først, men at den som kommer til ham må bli som barn igjen.
«Og han som tok dem inn til seg, la hendene på dem og – velsignet dem!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Siktet som hvete

Preken i Arendal korps – tredje søndag i fastetiden, 28. februar 2016:

Dette hellige evangelium er hentet fra evangelisten Lukas, kapittel 22, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus var bekymret for Peter.
Han visste at han snart ville møte en stor utfordring, og at han ikke kom til å bestå prøven.
Det er Jesu siste samling med disiplene.
Jesus vet det, men ikke disiplene.
Når måltidet er over, skal de alle sammen begi seg ut på en nattlig vandring.
De skal til hagen Getsemane. Der skal de bli møtt av folk som ikke har godt i sinne.
Jesus vet alt dette.
Disiplene vet det ikke.

Det nærmer seg slutten på Jesu tid på jorden.
I en periode – vi tenker vanligvis at det var i tre år - hadde han vandret landet på kryss og tvers, hadde forkynt at Guds rike var nær, hadde helbredet syke og hadde plukket ut de 12 som skulle bli kirkens første apostler.
Nå var han samlet, sammen med dem.

«Det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg», sa han til dem, men så bryter omsorgen for Peter fram: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte».

Jesus visste hva som bodde i Peter – på godt og vondt.
Peter var den som satte ord på det alle tenkte da Jesus ble forlatt av mange.
«Vil også dere gå bort?» spurte Jesus.
«Hvem skulle vi gå til?» svarte Peter.
Eller da Jesus spurte: «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias!»

Noen timer etter samtalen i dagens tekst skulle Peter vise en annen side ved seg selv.
Plutselig drar han fram et sverd og hugger rundt seg.
Yppersteprestens tjener Malkus får et øre hugget av.
Den siste helbredelsen Jesus foretar her på jord, er av Malkus og øret hans.
Den brå, men varmhjertede Peter!

Men om noen timer skal han stå overfor en prøve som krever mer enn bråhet eller et godt svar i en rolig atmosfære.
Da skal han avkreves et svar som han skjønner kan koste ham livet. Og da vil motet komme til å svikte.
Men ikke troen.

For Jesus har ikke bedt for Peters mot; han har bedt for hans tro.

Før hanen galer vil Peters mot ha sviktet.
Det sviket gikk på troen løs i noen dager.
Men fordi Peter vendte tilbake til Jesus med sitt nederlag, holdt troen, og senere kom også motet.

Det ser vi på pinsedagen og senere.
Det ser vi også den dagen de litt store ordene i dagens tekst blir virkelighet, og Peter må følge Jesus «både i fengsel og i død».

Så lang Peter i dagens tekst.
Men teksten handler ikke bare om Peter. Jesus navner også en annen: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sier han.

«Satan» - et av de mange navnene på Guds motstander i Bibelen og historien. «Djevelen» er et annet – «slangen», «dragen», «denne verdens fyrste», «fristeren», «løgnens far».
Navnet – eller ordet - Satan betyr «motstander» og Djevelen betyr «baktaleren»; mer enn navn er dette titler som sier noe om hva slags funksjoner Guds motstander har; hva det er han gjør. «Anklager» er også et ord som er blitt brukt.

«Anklager» - da føler vi kanskje at vi er på vei inn i et kjent landskap?

«Hvem er skurken i påskefortellingen?»
Slik skal en prest ha blitt spurt av en journalist en gang. «Skurken? Det er meg, det», skal presten ha svart.
Der det er en skurk er det gjerne både en anklager og en forsvarer. Og en dommer.

Å anklage noen for noe, er å skylde på vedkommende. Det kan være berettiget eller ikke. I tilfellet Satan må det vel sies at anklagene hans står aldri så sterkt som når de er sanne.

Paulus var kjent med Satan som anklager. I en av tekstene som ble lest til innledning i dag, sier Paulus det slik: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12, 7-10).

«Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sa Jesus til Peter. Men det var ikke bare Peter Satan hadde krevd å få sikte som hvete. «Dere» er flertall – trolig henviser Jesus til hele disippelflokken når han sier dette. Men det er i en replikk som retter seg mot Peter at Jesus forteller dette.

Hvorfor advarte han ikke Judas Iskariot på samme måte?
Jesus må ha visst hva Judas gikk og tenkte på – hva han hadde bestemt seg for – hva slags avtale han hadde gjort.

I Jesu yppersteprestlige bønn, «Jesus ber for alle sine», kalles teksten i Joh 17 gjerne, nevner han Judas, selv om han ikke nevner navnet: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt» (vers 12).

Judas Iskariot – «han som forrådte ham» står det omtrent hver gang navnet hans er nevnt i evangeliene. En mørk skikkelse i evangeliene.
En gåte for mange. Han hadde vært vitne til det samme som de andre; hadde lyttet til den samme undervisningen. Men valgte en annen vei.

I Det gamle testamente står det også om en som Satan fikk anklage.
Han het Job. Vi leser om ham i Jobs bok.

Jeg synes fortellingen om Job er en vanskelig fortelling. Jobs bok er ikke noen «gild bok», som vi sier her på Sørlandet. Den er krevende. Den er utfordrende. Den er vanskelig.

Han ble siktet som hvete. Det er i Jobs bok at Satan får navnet Anklageren.

Vi kan ta med litt av det første kapitlet i Jobs bok:
«Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»
Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren».

Så mister Job først det han eier og familien sin.
I kapittel 2 gjentar samtalen mellom Gud og Anklageren seg, og nå blir han slått med sykdom.

En vanskelig tekst. Ingen «gild bok».

Satan krevde å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg – Peter – at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.

På hvilken måte da?
Kanskje ved å fortelle dem at det går an å komme videre – til tross for et nederlag. Til tross for tap. Til tross for det brutale møtet med det å bli siktet som hvete.

Paulus sier det slik i brevet til de kristne i Rom:
«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? (…)Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Vi kan lese den første leseteksten for i dag en gang til, fra profeten Sakarja:
«Han viste meg øverstepresten Josva, som sto foran Herrens engel, mens Satan sto på hans høyre side for å anklage ham. Herren sa til Satan: « Herren refser deg, Satan! Herren, som har utvalgt Jerusalem, refser deg! Sannelig, denne mannen er som et vedtre raket ut av ilden.»
Josva var kledd i skitne klær der han sto foran engelen. Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: «Ta av ham de skitne klærne!»
Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær.»
Da sa jeg: «Sett en ren turban på hodet hans!» De satte den rene turbanen på hodet hans og tok på ham klærne mens Herrens engel sto der».

Herren refser deg, Satan!
Hvem er den som anklager? Gud er den som frikjenner!
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?
Denne mannen er som et vedtre som er raket ut av ilden! De skitne klærne ble tatt av ham og han fikk festklær på. Og en ny, ren turban.

Da Jesus hadde forklart Peter hvorfor han hadde vasket disiplenes føtter, brast det ut av Peter: «Ikke bare føttene, men hendene og hodet også!»

Hvem er den som anklager?
Gud er den som frikjenner! Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

«Jeg har en Talsmann tro i nøden,
en trøster og husvaler god.
Jeg har et evig liv i døden,
en evig fred i Jesu blod.
En evig fred i Jesu blod.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.Amen