Siktet som hvete

Preken i Arendal korps – tredje søndag i fastetiden, 28. februar 2016:

Dette hellige evangelium er hentet fra evangelisten Lukas, kapittel 22, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus var bekymret for Peter.
Han visste at han snart ville møte en stor utfordring, og at han ikke kom til å bestå prøven.
Det er Jesu siste samling med disiplene.
Jesus vet det, men ikke disiplene.
Når måltidet er over, skal de alle sammen begi seg ut på en nattlig vandring.
De skal til hagen Getsemane. Der skal de bli møtt av folk som ikke har godt i sinne.
Jesus vet alt dette.
Disiplene vet det ikke.

Det nærmer seg slutten på Jesu tid på jorden.
I en periode – vi tenker vanligvis at det var i tre år - hadde han vandret landet på kryss og tvers, hadde forkynt at Guds rike var nær, hadde helbredet syke og hadde plukket ut de 12 som skulle bli kirkens første apostler.
Nå var han samlet, sammen med dem.

«Det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg», sa han til dem, men så bryter omsorgen for Peter fram: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte».

Jesus visste hva som bodde i Peter – på godt og vondt.
Peter var den som satte ord på det alle tenkte da Jesus ble forlatt av mange.
«Vil også dere gå bort?» spurte Jesus.
«Hvem skulle vi gå til?» svarte Peter.
Eller da Jesus spurte: «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias!»

Noen timer etter samtalen i dagens tekst skulle Peter vise en annen side ved seg selv.
Plutselig drar han fram et sverd og hugger rundt seg.
Yppersteprestens tjener Malkus får et øre hugget av.
Den siste helbredelsen Jesus foretar her på jord, er av Malkus og øret hans.
Den brå, men varmhjertede Peter!

Men om noen timer skal han stå overfor en prøve som krever mer enn bråhet eller et godt svar i en rolig atmosfære.
Da skal han avkreves et svar som han skjønner kan koste ham livet. Og da vil motet komme til å svikte.
Men ikke troen.

For Jesus har ikke bedt for Peters mot; han har bedt for hans tro.

Før hanen galer vil Peters mot ha sviktet.
Det sviket gikk på troen løs i noen dager.
Men fordi Peter vendte tilbake til Jesus med sitt nederlag, holdt troen, og senere kom også motet.

Det ser vi på pinsedagen og senere.
Det ser vi også den dagen de litt store ordene i dagens tekst blir virkelighet, og Peter må følge Jesus «både i fengsel og i død».

Så lang Peter i dagens tekst.
Men teksten handler ikke bare om Peter. Jesus navner også en annen: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sier han.

«Satan» - et av de mange navnene på Guds motstander i Bibelen og historien. «Djevelen» er et annet – «slangen», «dragen», «denne verdens fyrste», «fristeren», «løgnens far».
Navnet – eller ordet - Satan betyr «motstander» og Djevelen betyr «baktaleren»; mer enn navn er dette titler som sier noe om hva slags funksjoner Guds motstander har; hva det er han gjør. «Anklager» er også et ord som er blitt brukt.

«Anklager» - da føler vi kanskje at vi er på vei inn i et kjent landskap?

«Hvem er skurken i påskefortellingen?»
Slik skal en prest ha blitt spurt av en journalist en gang. «Skurken? Det er meg, det», skal presten ha svart.
Der det er en skurk er det gjerne både en anklager og en forsvarer. Og en dommer.

Å anklage noen for noe, er å skylde på vedkommende. Det kan være berettiget eller ikke. I tilfellet Satan må det vel sies at anklagene hans står aldri så sterkt som når de er sanne.

Paulus var kjent med Satan som anklager. I en av tekstene som ble lest til innledning i dag, sier Paulus det slik: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12, 7-10).

«Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sa Jesus til Peter. Men det var ikke bare Peter Satan hadde krevd å få sikte som hvete. «Dere» er flertall – trolig henviser Jesus til hele disippelflokken når han sier dette. Men det er i en replikk som retter seg mot Peter at Jesus forteller dette.

Hvorfor advarte han ikke Judas Iskariot på samme måte?
Jesus må ha visst hva Judas gikk og tenkte på – hva han hadde bestemt seg for – hva slags avtale han hadde gjort.

I Jesu yppersteprestlige bønn, «Jesus ber for alle sine», kalles teksten i Joh 17 gjerne, nevner han Judas, selv om han ikke nevner navnet: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt» (vers 12).

Judas Iskariot – «han som forrådte ham» står det omtrent hver gang navnet hans er nevnt i evangeliene. En mørk skikkelse i evangeliene.
En gåte for mange. Han hadde vært vitne til det samme som de andre; hadde lyttet til den samme undervisningen. Men valgte en annen vei.

I Det gamle testamente står det også om en som Satan fikk anklage.
Han het Job. Vi leser om ham i Jobs bok.

Jeg synes fortellingen om Job er en vanskelig fortelling. Jobs bok er ikke noen «gild bok», som vi sier her på Sørlandet. Den er krevende. Den er utfordrende. Den er vanskelig.

Han ble siktet som hvete. Det er i Jobs bok at Satan får navnet Anklageren.

Vi kan ta med litt av det første kapitlet i Jobs bok:
«Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»
Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren».

Så mister Job først det han eier og familien sin.
I kapittel 2 gjentar samtalen mellom Gud og Anklageren seg, og nå blir han slått med sykdom.

En vanskelig tekst. Ingen «gild bok».

Satan krevde å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg – Peter – at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.

På hvilken måte da?
Kanskje ved å fortelle dem at det går an å komme videre – til tross for et nederlag. Til tross for tap. Til tross for det brutale møtet med det å bli siktet som hvete.

Paulus sier det slik i brevet til de kristne i Rom:
«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? (…)Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Vi kan lese den første leseteksten for i dag en gang til, fra profeten Sakarja:
«Han viste meg øverstepresten Josva, som sto foran Herrens engel, mens Satan sto på hans høyre side for å anklage ham. Herren sa til Satan: « Herren refser deg, Satan! Herren, som har utvalgt Jerusalem, refser deg! Sannelig, denne mannen er som et vedtre raket ut av ilden.»
Josva var kledd i skitne klær der han sto foran engelen. Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: «Ta av ham de skitne klærne!»
Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær.»
Da sa jeg: «Sett en ren turban på hodet hans!» De satte den rene turbanen på hodet hans og tok på ham klærne mens Herrens engel sto der».

Herren refser deg, Satan!
Hvem er den som anklager? Gud er den som frikjenner!
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?
Denne mannen er som et vedtre som er raket ut av ilden! De skitne klærne ble tatt av ham og han fikk festklær på. Og en ny, ren turban.

Da Jesus hadde forklart Peter hvorfor han hadde vasket disiplenes føtter, brast det ut av Peter: «Ikke bare føttene, men hendene og hodet også!»

Hvem er den som anklager?
Gud er den som frikjenner! Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

«Jeg har en Talsmann tro i nøden,
en trøster og husvaler god.
Jeg har et evig liv i døden,
en evig fred i Jesu blod.
En evig fred i Jesu blod.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.Amen

«…og jeg vil likne Daniel…»

Preken i Arendal korps tredje søndag i advent, 13. desember 2015

Teksten for dagens preken heter vi fra Det gamle testamente; det er denne søndagens «fortellingstekst» i tekstrekkene. Teksten er hentet fra profeten Daniels bok, og er nok den mest kjente fortellingen fra denne boka. Vi leser i Jesu navn:

«Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?»
Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen.
Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»
Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»
Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud» (Daniels bok 6, 4 – 24).

Slik lyder Herrens ord!

Vi synger i et kor mange av oss husker fra søndagsskolen:
«Jeg er ei lita jente, jeg er en liten gutt.
Og jeg vil ligne Daniel/og jeg vil ligne Rut.
For Rut, hun var så god og sann/men Daniel var modig, han!
Så jeg vil ligne Daniel – og jeg vil ligne Rut.»

Daniel og Rut – den ene var en jøde som var blitt ført til et fremmed land, mens Rut kom fra et fremmed land, en ung enke som ble med sin svigermor tilbake til hennes hjemland, Israel, og der ble hun stammor for kong David og den kongeslekten som Frelseren skulle komme fra.

Men i dagens tekst er det Daniel som er i fokus.

Daniel; en av heltene fra Det gamle testamente; en av heltene fra søndagsskolen.
En dramatisk fortelling, kanskje tilmed en litt skremmende fortelling – selv om den «ender godt»; det vet vi som har hørt den fortalt mange ganger før.

Hvem var Daniel?
Han var en av fire unge menn som ble bortført fra Israel til et slags eksil i Babylon på 600-tallet før Kristi fødsel. Fortellingene om Daniel er altså 2600 år gamle. De andre tre het Sedrak, Mesak og Abed-Nego; dem er det også en dramatisk fortelling om i Daniels bok; en fortelling med mange likhetstrekk til den vi har lest i dag.
På albumet «Johnny Cash in the Holy land» er det en sang som heter «The Fourth Man», og den handler om de tre vennene til Daniel. De tre hadde nektet å tilbe et gudebilde som kongen hadde reist, enda kongen hadde sagt at de som ikke tilba gudebildet, skulle kastes i en brennende ildovn. Det er mange detaljer i denne fortellingen, som står i det tredje kapitlet av Daniels bok, men det vi husker best er nok det som skjedde etter at de var blitt kastet inn i ovnen, bundet på hender og føtter. Og kongen lente seg fram for å se dem brenne:
«Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Jo visst, konge», svarte de. Han sa: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i ovnen med flammende ild og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Gud, Den høyeste, kom ut hit!» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.
Satrapene, guvernørene, stattholderne og kongens rådsherrer stimlet sammen, og de så at ilden ikke hadde hatt makt over kroppene til disse mennene. Håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem» (vers 24-27).

«Den fjerde ser ut som en gudesønn» - vi kjenner bildet igjen fra sangen «Løftene kan ikke svikte», når vi synger: «… med deg i ovnen går/en lik en gudesønn herlig/prøven du trygt består».

La oss vende tilbake til den teksten vi har lest: Fortellingen om Daniel i løvehulen.

Jeg sa at Daniel og de tre vennene hans var i et eksil. De var ikke fanger, men var en slags politiske gisler.
De var håndplukket til denne rollen, og de fikk den beste utdannelsen de kunne få i det babylonske riket.
Og de fikk betrodde stillinger.

Sånn sett kan fortellingen om Daniel sammenlignes med fortellingen om Josef.
Josef som ble solgt som slave, og som endte opp som den fremste i riket, nest etter kongen selv.

Hva leste vi: «Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham».

De fant ingenting på hans embetsførsel, men de kunne jo prøve å ta ham på religionen. For Daniel hadde, som de tre vennene sine, valgt å holde fast ved troen på den ene, allmektige Gud.

Og så er intrigene i gang. Daniels fiender appellerer til kongens forfengelighet, og de oppnår det de vil.
Neste fase er at Daniel blir «avslørt» - han trosser kongens bud. Dette får kongen beskjed om. Selvfølgelig får han det! Hele hensikten med dette lovforslaget var å sette opp en felle for Daniel.
Men kongens påbud blir en felle for kongens også. For kongen ønsker ikke å ramme Daniel. Han er fornøyd med Daniel. Han har stor tillit til ham – trolig større tillit til Daniel enn til de andre medarbeiderne sine. Og vi leser at kongen «bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham». Men han var fanget av sin egen befaling, noe de andre passet på å minne ham om.

Daniel har tjent kongen med stor troskap – men hans troskap mot himmelens konge er større.
Og kong Dareios, bundet av sin egen befaling, kan bare appellere til en makt som er større enn den han selv rår over: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!»

Så blir løvehulen forseglet, kongen trekker seg tilbake, og han har det ikke godt.
Scenen med Daniel i løvehulen er et kjent motiv både i bilder og sanger. Mens jeg arbeidet med denne talen, var det to ulike sanger som dukket opp for meg; den ene mens jeg kjørte bil, den andre mens jeg hørte på en gammel kassett.

«En Daniel kom ned i løvehulen./Man tenkte at nå var alt forbi.
Men eng’len bevarte ham der nede,/og han ble fri, fri, fri.»

Den samme sangen har også et vers om en annen fortelling vi har vært innom:
«De tre som ble kastet i en ildovn,/bevartes på lydighetens sti.
Og derfor var gudesønnen med dem/og de ble fri, fri, fri.»

Den andre sangen er svensk:
«När Daniel blev kastat ned ut i en lejon grop
som straff för at han ej tilbad med hedningarnas hop
slöt Herren lejongapen til, ty så var hans beslut.
Och den Gud som var Daniels tid, er likadan endnu…»

Daniel kom velberget ut av løvehulen.

Men i kirkens historie er det mange fortellinger om mennesker som ikke ble berget fra løvenes gap eller raseri.
Under kristendoms-forfølgelsene i det gamle Romerriket, var det å la sultne løver angripe de kristne en folkeforlystelse. Eller de kristne ble enten korsfestet eller bundet til høye stolper, dusjet med brennbar væske og satt fyr på – et apropos til de tre i ildovnen.

Og da er spørsmålet: I hvor stor grad kan vi bruke fortellingen om Daniel – eller om de tre vennene hans – som tekster som er aktuelle for de kristne som lever i dag?

Hvis vi skal bruke dem som tekster som sier noe om at Gud berger sine ut av krevende situasjoner; at han lar dem overleve i ildovnen; at han tar dem ut av løvehuler, så er jeg redd svaret må bli at vi kan ikke bruke dem. Kirken har for mange martyrer, det være seg gjennom hele sin historie som den dag i dag, til at vi kan lene oss tilbake på Daniel og vennene hans og si: «Det går nok bra!» eller «Gud vil passe på dem».

En far som for et drøyt år siden opplevde at datteren hans ble påkjørt av en bil og drept, sammen med sin venninne, ga etterpå ut en bok om sine tanker og følelser rundt dette. Boka heter «Pass på liten og på stor».
Vi kjenner den linjen, de fleste av oss.
Den er hentet fra en kveldsbønn mange av oss ba som barn og som vi kanskje har bedt med våre egne barn?

Den er skrevet av Margete Munthe og lyder slik:
«Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud går aldri fra meg
Passer på liten og på stor
Gud bevarer far og mor
(Og alle barn på jord)».

Når et barn dør, når vi mister den vi er glad i, er det lett å tenke at Gud ikke har hørt en slik bønn.
Og vi skal ikke ta lett på den følelsen.

Hva var det kong Dareios regnet med å finne da han gikk til løvehulen igjen etter det som sikkert hadde vært hans livs lengste natt?

Jeg tror han regnet med å finne en ihjelrevet, oppspist menneskekropp. Vi leser at han hadde angst i stemmen da han spurte: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»

Men hva med de mange gangene da Gud ikke lukket løvens munn?
Det var de gangene da han ikke berget sine tjenere ut av prøvelsen, men gjennom den.

La oss avslutte med noen vers fra «Troskapitlet» i Hebreerbrevet:
«Og hva skal jeg ellers nevne?
Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp.»

Det er den ene siden av trosfortellingen.

Så kommer den andre:
«Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.»

Så er det oppsummeringen:
«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11, 32 – 40).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Lys og salt

Preken for Alle Helgens Dag, søndag 1. november 2015,
Frelsesarmeen, Arendal

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel og fra vers 13 til 16; og vi leser i Jesu navn:
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5, 13 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Det er en kort, men innholdsmettet tekst som møter oss på denne Alle Helgens Dag.

Dagens tekst gir oss to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. Jeg skal bare holde én preken, og den skal ikke være altfor lang heller. Det krever et nesten brutalt valg.
Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Jeg skal si litt om salt og litt om lys, men først litt om bakgrunnen for denne teksten.
Den er en del av de kapitlene som kalles «Bergprekenen» - tre kapitler i Matteus-evangeliet. Kapitlene fem, seks og sju. I denne prekenen er Jesus innom mange temaer. I de ulike bibelutgavene er det laget «overskrifter» - det heter egentlig «mellomtitler» - for hvert enkelt tema.
Det begynner med saligprisningene.
Fra dem går Jesus rett over til det som er dagens tekst. Tema: Lys og salt.

Men hvem er adressat for det Jesus sier?
Vi har lett for å tenke oss at Jesus holdt denne talen for en stor menneskemengde. Men leser vi teksten nøye, ser vi at det var disiplene Jesus ga denne undervisningen. Og disiplene, det er de 12 som vi kjenner fra evangeliene.
Vi leser de to første versene i Matt 5: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem…».
«Dem» vil si disiplene. Og da gir eksempelvis ordene om salt og lys mening. De retter seg mot disiplene – mot menigheten – mot de kristne; mot oss kristne.

Så til dagens tekst.
Saltet først!

På vårt frokostbord står saltkaret så å si alltid framme. Ofte på middagsbordet også. Likevel har nok mange av oss - på ett eller annet tidspunkt i vår kjøkkenkarriere - tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, men har to helt ulike oppgaver. Vi har tatt feil av salt og sukker.

Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel.

Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.

Derfor er det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både for oss som enkeltkristne og menighet er lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Jesus forsterker da også dette når han sier: «Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen?»
I bibeloversettelsen fra 1930, den som var den første mange av oss møtte, heter det: «… men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med?»
Hva er alternativet til salt?
Det er definitivt ikke sukker.

Hvis saltet mister sin kraft…
Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette er oversatt i andre bibeloversettelser, og jeg sjekket det i de utgavene jeg har hjemme: Dansk, svensk, ulike engelske, islandsk, ulike norske. Jeg har tilmed en indonesisk oversettelse, men den leser jeg nok ikke særlig mye i…

Hvis saltet mister sin kraft…
Hvordan skjer det?

I en dansk oversettelse leser jeg: «Men hvis salt bliver udvandet, hvordan får man det så salt igjen?» Det er fremdeles salt, men det fungerer ikke lenger som salt. Det har mistet sin kraft. I den nyeste islandske utgaven står det omtrent på samme måte: «Ef saltið dofnar, með hverju á að salta það?» Det betyr nærmest: «Hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da være salt?»

I en gammel bibelkommentar av professor Daniel Frøvig på Menighetsfakultetet heter det at det saltet man brukte i husholdningen på Jesu tid kunne være blandet opp med andre ting, eller det kunne vaskes ut slik at saltsmaken ble borte og saltet ble ubrukelig.

Men saltet ble ikke bare brukt som smakstilsetning eller som bevaringsmiddel. Det ble også brukt for å rense, for eksempel offeret. Mark 9, 49: «For hvert menneske skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt»
I 2 Kong 2 leser vi at den første profetiske handlingen Elisja gjorde, etter at han hadde overtatt profetkappen fra Elia, var å rense vannkilden i Jeriko med salt: «Mennene i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til. Men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.» Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det. Og så gikk han ut til stedet hvor vannet vellet fram, kastet salt nedi og sa: «Så sier Herren: Nå gjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.» Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag. Det gikk som Elisja hadde sagt» (v. 19-22).
Saltet som bevaringsmiddel.
Saltet som rensningsmiddel.

Men ved å bruke dette bildet som han gjør, peker Jesus også på noe annet: At saltet kan «miste sin kraft» - kanskje ikke som en kjemisk prosess, men fordi det blir blandet opp med andre ting, at det utvannes. Mer enn en oppfordring til å være salt, er denne lignelsen en advarsel mot frafall; en advarsel mot å svikte. Jesus slår fast et faktum: Dere er jordens salt!
Deretter kommer advarselen, og det er det han snakker om når det gjelder dette bildet. Derfor er lignelsen om saltet en tekst for Alle Helgens Dag. For hva er det ikke Alle Helgens Dag handler om, om ikke dette: Å bli bevart! Å holde ut! Å fullføre løpet! «Guds kriger, hold ut inntil kronen du får…».

Men Jesus har en lignelse til: Han snakker ikke bare om saltet, men også om lyset.
«Dere er verdens lys!»
Lyset er noe positivt. Lyset er det som sprer mørket!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. Likevel er det ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv. Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen. På samme måte når Jesus kaller disiplene «verdens lys». Lyset skal vise vei – lyse skal – ja, nettopp: Lyse!

I Jes 42, 6 sier Herren til sin tjener: «Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene» og i 49, 6: «Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende».

Dere er verdens lys!
I det hele tatt er «lys» et mye mer sentralt, bibelsk bilde enn «salt». Jesus brukte det også om seg selv: «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12). Og fra Johannes-prologen: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (Joh 1, 5-9).
Dere er verdens lys! Og så løfter Jesus dette bildet fram som for å si noe om at lyset må være synlig: «En by som ligger på et fjell kan ikke skjules».

I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var «en by på et fjell», men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

Mer på det hverdagslige planet er det Jesus sier videre: «Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset».

I en kjent sang av Mattias Orheim brukes ordet «kvardagskristen».
Hva er det?

Det beskriver han slik:
«Som den djupe fjord kan greia/spegla himlen høg og blå,
Skal ein kvardagskristen spreia/festglans kring det kvardagsgrå»

Ett av versene er slik:
Kvardagskristen, døypt til yrke,/Fødd til kjærleik, skapt av Gud,
Vigslar heim og hall til kyrkje,/Kjøkenkrå og handelsbu.
Mynt og vara for Guds stempel/Fals og fusk på døri må.
Altarljoset i Guds tempel/Festglans gjev det kvardagsgrå».

En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Tenn et lys og sett det i staken.

La lyset skinne!

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som «gikk foran oss». Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag.
Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker.
Salt og lys i verden!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Salig eller velsignet?

Andakt ved «Ukens fest» på Frelsesarmeen i Arendal 28. oktober 2015

Andaktsteksten vår i dag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; innledningen til det vi gjerne kaller «Bergprekenen». Vi leser i Jesu navn:

«Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).

Amen

Ordet «salig» går igjen i denne teksten.
Det er et ord vi ikke bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her. Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?

Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen. Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.

I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig», jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.

Vi kjenner ordet fra salmeskatten.
Jeg har akkurat sendt fra meg et bokmanus om en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».

Vi kjenner også ordet fra Salmenes bok i Bibelen. Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».

Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra den engelske bibelen, hadde dette vært ordet som ble brukt: «Blessed».

Jeg husker at det gjorde sterkt inntrykk på meg da vi på fjernsynet kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste en muslim og en jøde med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God». Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.
Hva kan man si om saligprisningene som ikke er blitt sagt mange ganger før?

Kanskje vi skal legge de to ordene ved siden av hverandre – «salig» og «velsignet».
Betyr de det samme? Sier de det samme?

«Salig» og «velsignet».
Noen ganger brukes de kanskje samtidig. «Det var et salig og velsignet møte» - det blir litt som å si om noe at det er «veldig-veldig» - ett eller annet. En gang var ordet «veldig» et – nåvel: veldig! – ord.

I bibeloversettelsen fra 1930 heter det i 1 Pet 5,6: «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd» - i den vi bruker nå heter det «Guds mektige hånd».

Da Bernhard Fjærestrand satt noen måneder på Møllergata 19 i 1940, skrev han en tekst som heter «Guds veldige sønn».

«Salig» eller «velsignet»?

Skulle jeg si noe om forskjellen på de to ordene på norsk, ville jeg kanskje si det slik: «Salig» handler om hva jeg føler – «velsignet» handler om hva jeg er.

I litt eldre språkbruk var «salig» også et ord for det å bli frelst; det å komme til himmelen.

En scene fra Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt».
Presten Benjamin Sigesmund og klokkeren Ol’Kanelsla er i sognebud hos en ung samisk kvinne som ligger for døden. Hun får sakramentet, og før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørde englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket:
- Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den fortellingen.

«Vart a salig?» - Ble hun frelst?
Hun hørte englene synge…
Det var sikkert en velsignet sang.

Kanskje kan vi si det slik: Velsignet er noe vi er – salig er noe vi skal bli…

Tema for denne festen har vært en poet og noen av de sangene han ga oss.
Det er mye velsignelse å hente ut av gode sanger – sanger med et budskap, sanger med en utfordring – sanger som er skapt ved at en med sangens gave møtte Guds velsignelse.
Å være en kristen, er å ha blitt møtt med velsignelse – først og fremst den velsignelse som heter nåde og tilgivelse.
En dag skal den velsignelsen løfte oss opp på en enda høyere plan.
Det er den dagen vi skal få erfare at vi er blitt salige.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.

De søkte samme tempel

Andakt på Hafstad bedehus, Arendal, søndag 25. oktober 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, fra vers ni til 14; i Jesu navn:
«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt».

Slik lyder Herrens ord!

I alle Frelsesarmé-lokaler vil du finne en benk foran plattformen. Den kalles for «botsbenken», og er det nærmeste man kommer et alter i Frelsesarmeen. På engelsk kalles den ofte «the mercy seat» - nådestolen. Her kan de som ønsker det komme fram og knele. Her kan de be om frelse, men også om ny kraft og nytt mot.

Fra Frelsesarmeens første tid i England fortelles det om et møte i et slikt lokale der en av byens virkelig fine fruer kom fram til botsbenken og knelte. Hun ville ta imot Jesus. Men samtidig var det en annen som også kom fram – byens drukkenbolt; Jimmy. Og han knelte like ved siden av den andre. En av frelsessoldatene gikk bort til ham og sa: -Kan du flytte deg litt, Jimmy?
Da skal «den fine fruen» ha sett opp og sagt med tårer i øynene: - Hvorfor skal han det? Vi søker jo den samme Frelser…

I Frelsesarmeen har dette blitt en sang, og omkvedet er slik:
«We’re all seeking the same Saviour,
we’re all seeking the self same Lord.
We’re all cleaming the same cleansing,
we’re all finding our peace restored».

De søkte samme Frelser.

Teksten i dag handler om to som søker det samme tempel.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser.

Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn.
Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger.

Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseisk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseisk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»?

Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet.
Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der».
Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier.

Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig.
En parallell fra litteraturen:
Bjørnsons drama «Sigurd Slembe», med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!

Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder».

Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

To menn.
To typer.
Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur.
Det pompøse blir fort komisk.
Men det kan det stakkarslige også bli. I hvert fall hvis det ikke er oppriktig. Men her er det oppriktig.

La oss likevel prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på.
La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.

Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.

Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. «Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!»
Det var for så vidt en grei erkjennelse. Ingen av oss er «som andre mennesker».
Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk.
En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt?

Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.

Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv:
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from!
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!

Tolleren ba ikke slik.
Han var ikke opptatt av andre mennesker.
Han var opptatt av Gud.
Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.

Eller: «Hvor syndig».
Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik.
Dette med «store» og «små» syndere, er et språk Gud ikke skjønner.
I Guds øyne er vi syndere – punktum.

Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke «dine synder», men «din synd» – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus så kategorisk som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Noe nytt...

Preken i Arendal korps for fjerde søndag etter påske, 26. april 2015:

Prekenteksten for denne fjerde søndag etter påske henter vi fra profeten Jesaja, det 43. kapittel og versene fra 16 til 21, og vi leser i Jesu navn:

«Så sier Herren,
han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet,

som førte vogner og hester,
hær og høvdinger uti.
Der ble de liggende og reiste seg aldri,
de sluknet som når en veke slukkes.

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver i ødemarken.

Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.

Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.»

Slik lyder Herrens ord!

Den svenske dikterpresten Olov Hartman har skrevet en novelle som heter «Rynkorna». Den handler, kort fortalt, om en middelaldrende mann som bråvåkner etter en drøm. Drømmen har skaket ham opp. For han hadde drømt at han sto ved siden av sengen og sa ned på sin hustru, som la og sov. Men da han sa på henne, oppdaget han at huden i ansiktet hennes var like glatt som den aller første gang de møttes. Dette er det som har skaket ham opp, og Olov Hartman for teller at ektemannen engstelig slo på lyset og studerte sin sovende kone. Etterpå kunne han legge seg rolig ned og sove: De var der, hver eneste av de rynkene som årene hadde fatt prege inn i ansiktet hennes.

Det er mer enn en novelle; det er en lignelse: De erfaringer som er gjort i et menneskeliv og de spor som erfaringene har satt, er i seg selv ressurser og rikdom mer som man må ta vare på.

«Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt!» Omtrent slik er det jeg husker at jeg lærte dette bibelverset, som ofte ble og blir sitert i vitnesbyrd og andakter i vekkelsesmiljøer som det jeg vokste opp i. Det var også slik det sto i den bibelutgaven jeg vokste opp med, oversettelsen fra 1930. Det er Paulus som skriver det i sitt andre brev til de kristne i Korint: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (5, 17).

Å si at «alt er blitt nytt», er et dramatisk bilde, og verset er oversatt litt annerledes i nyere bibeloversettelser. I den Bibelen vi bruker i dag, heter det: «Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Hva er det profeten sier i dagens prekentekst: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Noe nytt! Det nye er blitt til.
Ikke «alt er blitt nytt».

For mange år siden skrev jeg en artikkel i et blad som het «Tidsskrift for sjelesorg» om nettopp dette. Spørsmålet jeg drøftet, var dette: «Blir alt virkelig nytt?»
Min konklusjon, både den gang og nå, var og er dette: «Alt» blir ikke nytt. Og jeg ønsker heller ikke at «alt» skal bli nytt. Ikke hvis «alt» skal bety – «alt».

Og dette er bakgrunnen for at jeg begynte med å nevne Olov Hartmans novelle når jeg skulle preke over denne teksten.
Kanskje virker novellen litt malplassert i møtet med dagens tekst?
Det er da forskjell på de rynkene som er resultatet av et samlivs gleder og sorger, og de som er skapt på andre og mer negative måter?
Det er bare tilsynelatende.
Det er ikke tilfeldig at vielsesritualet snakker om «gode og onde dager» når to mennesker gifter seg.
De rynkene som «de onde dagene» setter, er annerledes enn de man får i de gode dagene. Men begge hører med. Mangler en av dem, er ikke bildet fullstendig.

Dersom det skal være slik at noe av den fortiden man har skal «slettes» og noe av den skal bevares, vil man lett vikles inn i identitetsproblemer i forholdet til seg selv: Hvilken del av meg er mitt «sanne» jeg? Brands gamle utfordring om å være den man er «fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» har mange klangbunner. En av tragediene – og utfordringene – knyttet til demenslidelser, er nettopp dette: Den syke mister seg selv. Mister hukommelsen, mister minnene, mister referansene.

Det er fjerde søndag etter påske i dag. For disiplene var dette enda en dag i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Enda en dag i denne underlige tiden som det ikke er fortalt noe om i evangeliene, men hvor vi gjerne tenker oss at Jesus og disiplene møttes; at de snakket sammen, at Jesus forklarte dem saker og ting. Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus sa ting som disiplene ikke forsto – «ennå», som det står, og dette blir forklart med at Jesus var jo ennå ikke blitt herliggjort for disiplene. Men etter påske, hadde det skjedd.

Så sent som ved det siste påskemåltidet, og det er en av lesetekstene for denne søndagen, sier Jesus til disiplene: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Der hadde vi dette n-ordet igjen: «Et nytt bud gir jeg dere!»

La oss vende tilbake til dagens prekentekst.
Profeten Jesaia er en av de tre «store» profetene i Det gamle testamente. De andre to er profeten Jeremia og profeten Esekiel.

Jesaia-boka kan deles opp i to hoveddeler: En domsdel og en trøstedel. I de 39 første kapitelene refser profeten folket for dets synd, og advarer dem mot det som skal komme. Men det er også i denne delen vi finner de bibelversene som mange av oss er så glad i: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss? Da svarte jeg: Her er jeg! Send meg!», eller det som kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

Men fra kapittel 40 og ut – boka har i alt 66 kapitler – er det et annet budskap som lyder. Det er trøstens budskap. Kapittel 40 åpner med dette: «Trøst, trøst, mitt folk, sier Herren».
Og dagens tekst er hentet fra denne trøstedelen av profetboka.
Og folket kunne trenge trøst.
De befant seg i det som gjerne kalles «det babylonske fangenskap».
De var ført bort.
Jerusalem var rasert.
Templet var revet ned.

I denne situasjonen er det profeten får et budskap fra Herren: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Vi har sunget salmen «No livnar det i lundar» her i denne gudstjenesten.
Det er en salme om våren, tenker vi gjerne.
Om blomstene som dukker opp, om trærne som blir grønne.
Det går bra å tenke slik i de to første versene, og i de to siste.
Men salmen har 12 vers.
Og de åtte versene som ligger mellom de to første og de to siste, handler ikke om våren som årstid.
De handler om den kristne kirke. De handler om Guds rike.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned i fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken!»

Det er dette ene verset – midt i den teksten vi har lest – som jeg har valgt å fokusere på i dag.
Men teksten peker også bakover. Den peker faktisk langt bakover: «Så sier Herren, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet, som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknet som når en veke slukkes».

Det er innledningen til dagens tekst; en henvisning til da Herren førte folket gjennom det røde hav, etter utgangen fra Egypt.

Situasjonen er ikke så veldig annerledes når profeten kommer med dette budskapet. Folket er igjen i fangenskap. Og det er som om Herren vil si: Ikke trøst dere med at jeg har handlet før; stol heller på at jeg vil handle igjen. «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.»
Det er nå Herren vil handle.

På samme måte som naturen våkner til nytt liv hver vår, slik vil Gud også føre sitt folk ut av trengsel. Som det heter i en glad, kristen vise av Eyvind Skeie fra 1980-tallet:

«Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!»

Jo, Herren vil føre sitt folk ut av trengsel, ut av fangenskap. Men veien ut av trengsel og fangenskap kan gå gjennom så vel ørken som sterke strømmer. Derfor er det ikke slik at Herren pisker sitt folk fram, men han går foran det. Han fører det.

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke
skystøtte vær meg når dagen er het»,
som vi synger i en sang.

Noe nytt. En vei ut av ørkenen. En vei inn i det lovede landet. Et land av velsignelse. Et land av nåde. Et land med vann i ørkenen og med elver i ødemarken – «så mitt utvalgte folk skal få drikke».

Har du lagt merke til hvor ofte det snakkes om vann og drikke og tørst i Det gamle testamente?
Bibelen ble til i en verden med mye ørken, mye tørke, mye tørst.

I Salme 42 heter det: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Eller i Salme 1: «Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham».

Mange av oss husker en sang vi sang i kristne ungdomssamlinger på 60- og 70-tallet; kanskje synges det ennå:
«On our way to Heaven,
we shalL not be moved.
Just like a tree that’s standing by the waterside,
we shall not be moved.»


Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det.

Kan vi snakke om vår i Guds rike akkurat nå?
Her i Norge?
Her i Arendal?
Kanskje ser vi oss rundt – kanskje tenker vi: Ikke vår, akkurat.

Men det er alltid vår i Guds rike.

Som han skrev, salmedikteren Elias Blix:
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Det var ikke under blomstringen profeten talte til folket. Det var under trengselen. Det er da profetordet trengs. Det er da profetordet lyder:
«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,elver i ødemarken.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

«Redde, men glade…»

Preken i Risør Frikirke 1. påskedag 2015:

Dette glade evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og de ti første vers; i Jesu navn:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28, 1 – 10).

Slik lyder påskedagens evangelium!

Hva skjedde egentlig denne første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Ifølge Markus var det tre kvinner som kom ut til graven, og mens de var på vei dit, begynte de å snakke om hvordan de skulle få rullet vekk steinen foran graven. Men da de kom fram, var steinen allerede rullet vekk, og «en ung mann» som var «kledd i en hvit, lang kjortel» satt på høyre side av graven. En engel.

Lukas forteller noe av det samme. Kvinnene kom til graven, og steinen var veltet bort og graven var tom. De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme, kan vi lese hos Lukas. Men med ett sto det to menn i skinnende hvite klær, og de fortalte dem: Han er ikke her, han er oppstått.

I Johannes-evangeliet kommer Maria Magdalena alene til graven, finner den tom, henter Peter, men blir selv stående utenfor graven å gråte. Og så møter hun Jesus. Han nevner navnet hennes. Det er denne fortellingen som Johan Halmrast ble inspirert av da han skrev «Maria Magdalenas jubel» - påskesalmen som vi har sunget sammen tidligere i denne gudstjenesten. For mange av oss er det denne fortellingen som nesten definerer påskemorgenen – dens under; den budskap.

Fire evangelister.
Men ikke fire fortellinger. Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser. Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller den samme talen. Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet. Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.

Vår tekst i dag er hentet fra Matteus; den fjerde av evangelistene.

Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om vaktpostene. De var øyenvitner til at en Herrens engel «steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø». Men dette må ha skjedd omtrent samtidig med at kvinnene kom fram til graven. Om vaktene leser vi at de «skalv av redsel da de så (engelen), og de ble liggende som døde», men det var kvinnene engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.

Da jeg skulle forberede meg til denne gudstjenesten og denne prekenen, leste jeg et sted: «Det buldrer gjennom de siste kapitlene i Matteus-evangeliet». Og det gjør det!

Når jeg kjører bil, særlig hvis jeg er alene, spiller jeg gjerne musikk. Og jeg spiller gjerne gospelmusikk. Elvis. Johnny Cash. Og Johnny Cash har en sang som heter «Matthew twentyfour» - Matteus 24.

Det er i dette kapitlet Jesus snakker om de siste tider og sin gjenkomst.
I omkvedet heter det:
«Matthew twenty-four is knocking at the door,
And there can't be too much more to come to pass.
Matthew twenty-four is knocking at the door,
And a day or one more could be the last.»

Matteus 24 banker på døra…
Det kan ikke være så mye mer som skal skje.
Matteus 24 banker på døra,
og neste dag kan være den siste.
Jordskjelv skal det være – krig, og rykter om krig.
Jo, det buldrer av Matteus 24.

Og det buldret på Golgata. Jordskjelv. Mørke midt på dagen.
Men i dag er det påskedag. Påskemorgen.

Vi er kommet til «Matthew twenty-eight» - Matteus 28.
Det buldrer også av Matteus 28: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den».

Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang.
Det er også lovsang.
Og da er det at en annen gospelsang dukker opp i tanken,

For drøyt 100 år siden satt en amerikansk farmasøyt i en kjeller; han drev med fotografering, og denne kjelleren brukte han som mørkerom. Men han brukte det også som «tenkekammer» - det var hit han trakk seg tilbake når han hadde behov for stillhet rundt seg; behov for å tenke; behov for å be.

Denne dagen i 1912 var det som han fikk en åpenbaring, der han satt i mørkerommet, og han måtte gripe penn og papir og begynne å notere:
«I come to the garden alone,
While the dew is still on the roses,
And the voice I hear falling on my ear
The Son of God discloses.»

Så kommer omkvedet:
«And He walks with me, and He talks with me,
And He tells me I am His own;
And the joy we share as we tarry there,
None other has ever known».

Det er oppstandelsens hage denne sangen handler om – «In the Garden»; en klassiker innen gospelsang, spilt inn av Elvis, Jim Reeves og mange andre. «Jeg kom til hagen alene, mens duggen ennå var på rosene. Og røsten jeg hører åpenbarer Guds sønn for meg.»

Marias møte med Jesus i hagen. Som Halmrast, så også C. Austin Miles, som han het, mannen bak «In the Garden».

I norsk versjon heter den «Jeg vandrer i skyggenes lund». Og omkvedet:
«Å, han vandrer med meg, han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn».

Tilbake til Matteus.
Hva leste vi i teksten: «Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!»
«Redde, men glade» har jeg satt som overskrift for disse tankene som jeg prøver å dele med dere denne påskedagen.

Kvinnene som fikk budskapet om at Jesus var oppstått var «redde, men glade», ja faktisk: «jublende glade»! Og nå var de på vei til disiplene for å fortelle dem det de hadde hørt.
Og så møter de Jesus. Han kommer dem i møte – der i hagen.
Denne hagen som er den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – Seierens hage.
Det er i Seierens hage han møter de som tror på ham.
Hvorfor kom disse kvinnene til hagen? Hva slags ærend hadde de? De ville «se til graven», leste vi.

De fleste av oss har en grav eller flere som vi «ser til» av og til. Foreldre. Venner og slektninger. Kanskje en ektefelle. Kanskje et barn.

Da jeg var i Oslo for et par uker siden, var det en grav jeg også ville se til. Egentlig var det to. Mine foreldre ligger begravd i Oslo, på et felt på Vestre Gravlund som vi i Frelsesarmeen kaller "krigergravene". Her ligger mange av dem som har vært offiserer i Frelsesarmeen begravd, og der ligger også mine foreldre. Og dem var jeg innom og hilste på.

Men det var en annen grav jeg var mer opptatt av. For det første var jeg opptatt av om den ennå fantes. Det var graven til Johan Halmrast, han som satte kanskje de sterkeste ordene vi har i salmeboka om det å møte den oppstandne. Jeg regnet vel med at den var slettet.
Men den var ikke det. Den er der på Østre gravlund fremdeles.
Jeg fikk et kart, og jeg fant graven.
Der står navnet hans – fødselsdato og dødsdato. Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Det er over 100 år siden Johan Halmrast døde. Lenge var graven umerket, og man trodde den var slettet. Men så ble den funnet, og en stein kom opp. Der skal salmedikteren hvile til oppstandelsens morgen, den som påskemorgen bærer bud om.

Kvinnene regnet med å komme til en lukket grav; en forseglet grav.
De kom til en åpen grav. De kom til en tom grav.
«Du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Jesu grav er ikke slettet. Den er tom. Han trengte den ikke lenger.

Trenger vi Jesu grav?

Vi trenger den ikke for å ha et sted å komme med blomster, for å minnes og for å savne.
I stedet kan vi komme til Jesu grav med bønn.
Og vi kan gå videre, fra Jesu grav, med takk og med lovsang i våre hjerter og på våre lepper.
«Dine øyne er fulle av glede!
Si, hva har de sett for å få slik glans?»
«De har sett Herren Jesus!
Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.»

Og i den samme sangen:
«Nei, det trengs ingen blomster til graven!
Jesus, du stod opp og du bor blant oss!
Våre øyne er til for å se deg.
Hendene er til for å tjene deg.»

Halleluja!

Da kvinnene hadde fått budskapet fra engelen, gikk de fra graven «redde, men jublende glade».

Så møtte de Jesus.
Og hans budskap var dette: «Frykt ikke!»

«…så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen