Siktet som hvete

Preken i Arendal korps – tredje søndag i fastetiden, 28. februar 2016:

Dette hellige evangelium er hentet fra evangelisten Lukas, kapittel 22, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus var bekymret for Peter.
Han visste at han snart ville møte en stor utfordring, og at han ikke kom til å bestå prøven.
Det er Jesu siste samling med disiplene.
Jesus vet det, men ikke disiplene.
Når måltidet er over, skal de alle sammen begi seg ut på en nattlig vandring.
De skal til hagen Getsemane. Der skal de bli møtt av folk som ikke har godt i sinne.
Jesus vet alt dette.
Disiplene vet det ikke.

Det nærmer seg slutten på Jesu tid på jorden.
I en periode – vi tenker vanligvis at det var i tre år - hadde han vandret landet på kryss og tvers, hadde forkynt at Guds rike var nær, hadde helbredet syke og hadde plukket ut de 12 som skulle bli kirkens første apostler.
Nå var han samlet, sammen med dem.

«Det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg», sa han til dem, men så bryter omsorgen for Peter fram: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte».

Jesus visste hva som bodde i Peter – på godt og vondt.
Peter var den som satte ord på det alle tenkte da Jesus ble forlatt av mange.
«Vil også dere gå bort?» spurte Jesus.
«Hvem skulle vi gå til?» svarte Peter.
Eller da Jesus spurte: «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias!»

Noen timer etter samtalen i dagens tekst skulle Peter vise en annen side ved seg selv.
Plutselig drar han fram et sverd og hugger rundt seg.
Yppersteprestens tjener Malkus får et øre hugget av.
Den siste helbredelsen Jesus foretar her på jord, er av Malkus og øret hans.
Den brå, men varmhjertede Peter!

Men om noen timer skal han stå overfor en prøve som krever mer enn bråhet eller et godt svar i en rolig atmosfære.
Da skal han avkreves et svar som han skjønner kan koste ham livet. Og da vil motet komme til å svikte.
Men ikke troen.

For Jesus har ikke bedt for Peters mot; han har bedt for hans tro.

Før hanen galer vil Peters mot ha sviktet.
Det sviket gikk på troen løs i noen dager.
Men fordi Peter vendte tilbake til Jesus med sitt nederlag, holdt troen, og senere kom også motet.

Det ser vi på pinsedagen og senere.
Det ser vi også den dagen de litt store ordene i dagens tekst blir virkelighet, og Peter må følge Jesus «både i fengsel og i død».

Så lang Peter i dagens tekst.
Men teksten handler ikke bare om Peter. Jesus navner også en annen: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sier han.

«Satan» - et av de mange navnene på Guds motstander i Bibelen og historien. «Djevelen» er et annet – «slangen», «dragen», «denne verdens fyrste», «fristeren», «løgnens far».
Navnet – eller ordet - Satan betyr «motstander» og Djevelen betyr «baktaleren»; mer enn navn er dette titler som sier noe om hva slags funksjoner Guds motstander har; hva det er han gjør. «Anklager» er også et ord som er blitt brukt.

«Anklager» - da føler vi kanskje at vi er på vei inn i et kjent landskap?

«Hvem er skurken i påskefortellingen?»
Slik skal en prest ha blitt spurt av en journalist en gang. «Skurken? Det er meg, det», skal presten ha svart.
Der det er en skurk er det gjerne både en anklager og en forsvarer. Og en dommer.

Å anklage noen for noe, er å skylde på vedkommende. Det kan være berettiget eller ikke. I tilfellet Satan må det vel sies at anklagene hans står aldri så sterkt som når de er sanne.

Paulus var kjent med Satan som anklager. I en av tekstene som ble lest til innledning i dag, sier Paulus det slik: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12, 7-10).

«Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sa Jesus til Peter. Men det var ikke bare Peter Satan hadde krevd å få sikte som hvete. «Dere» er flertall – trolig henviser Jesus til hele disippelflokken når han sier dette. Men det er i en replikk som retter seg mot Peter at Jesus forteller dette.

Hvorfor advarte han ikke Judas Iskariot på samme måte?
Jesus må ha visst hva Judas gikk og tenkte på – hva han hadde bestemt seg for – hva slags avtale han hadde gjort.

I Jesu yppersteprestlige bønn, «Jesus ber for alle sine», kalles teksten i Joh 17 gjerne, nevner han Judas, selv om han ikke nevner navnet: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt» (vers 12).

Judas Iskariot – «han som forrådte ham» står det omtrent hver gang navnet hans er nevnt i evangeliene. En mørk skikkelse i evangeliene.
En gåte for mange. Han hadde vært vitne til det samme som de andre; hadde lyttet til den samme undervisningen. Men valgte en annen vei.

I Det gamle testamente står det også om en som Satan fikk anklage.
Han het Job. Vi leser om ham i Jobs bok.

Jeg synes fortellingen om Job er en vanskelig fortelling. Jobs bok er ikke noen «gild bok», som vi sier her på Sørlandet. Den er krevende. Den er utfordrende. Den er vanskelig.

Han ble siktet som hvete. Det er i Jobs bok at Satan får navnet Anklageren.

Vi kan ta med litt av det første kapitlet i Jobs bok:
«Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»
Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren».

Så mister Job først det han eier og familien sin.
I kapittel 2 gjentar samtalen mellom Gud og Anklageren seg, og nå blir han slått med sykdom.

En vanskelig tekst. Ingen «gild bok».

Satan krevde å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg – Peter – at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.

På hvilken måte da?
Kanskje ved å fortelle dem at det går an å komme videre – til tross for et nederlag. Til tross for tap. Til tross for det brutale møtet med det å bli siktet som hvete.

Paulus sier det slik i brevet til de kristne i Rom:
«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? (…)Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Vi kan lese den første leseteksten for i dag en gang til, fra profeten Sakarja:
«Han viste meg øverstepresten Josva, som sto foran Herrens engel, mens Satan sto på hans høyre side for å anklage ham. Herren sa til Satan: « Herren refser deg, Satan! Herren, som har utvalgt Jerusalem, refser deg! Sannelig, denne mannen er som et vedtre raket ut av ilden.»
Josva var kledd i skitne klær der han sto foran engelen. Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: «Ta av ham de skitne klærne!»
Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær.»
Da sa jeg: «Sett en ren turban på hodet hans!» De satte den rene turbanen på hodet hans og tok på ham klærne mens Herrens engel sto der».

Herren refser deg, Satan!
Hvem er den som anklager? Gud er den som frikjenner!
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?
Denne mannen er som et vedtre som er raket ut av ilden! De skitne klærne ble tatt av ham og han fikk festklær på. Og en ny, ren turban.

Da Jesus hadde forklart Peter hvorfor han hadde vasket disiplenes føtter, brast det ut av Peter: «Ikke bare føttene, men hendene og hodet også!»

Hvem er den som anklager?
Gud er den som frikjenner! Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

«Jeg har en Talsmann tro i nøden,
en trøster og husvaler god.
Jeg har et evig liv i døden,
en evig fred i Jesu blod.
En evig fred i Jesu blod.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.Amen