Kampen i Getsemane

Søndagsbetraktning for første søndag i fastetiden

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forl5ot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender»
(Matt 26, 36 – 45).

Getsemane-fortellingen forbinder vi gjerne med påsken og skjærtorsdag. Det er fortellingen om den bønnekampen Jesus kjempet før han ble arrestert. Det var en bønnekamp som mange har forsøkt å skildre, men som bare én har kjempet. Det var Jesus selv. Det var en bønnekamp som ikke bare handlet om Jesu liv, men om hele årsaken til hvorfor han var på jorda. Hvorfor han var blitt født, hvorfor han hadde undervist om at Guds rike var kommet nær, hvorfor han hadde helbredet og hvorfor han hadde vekket opp døde.
I en kjent julesang synger vi om Jesus som kom hit til jorden «hvor man deg intet annet bød/enn stall og krybbe, kors og død». Den strofen sier noe om den smerte Jesus var villig til å tåle for at menneskene skal bli frelst. Ikke fordi barn ikke er blitt født under verre villkår enn stallen i Betlehem; ikke fordi mennesker ikke har lidd mer, i fysisk forstand, enn det Jesus led. Det fortelles om mennesker som kunne henge på korset i dagevis før de døde; Jesus hang der i noen timer. Det som gjør Jesu lidelseshistorie så spesiell, er ikke volumet av smerte og lidelse, men hvem det var som bar dem: Guds egen sønn. Han som ikke visste av verken synd eller sykdom, ble gjort til både synd og sykdom for vår skyld. Dette er ikke bare påskebudskapet, men det er Evangeliet med stor e. Det er dette det hele handler om: At Jesus bar den straff vi skulle ha båret.
Det er særlig ett punkt i Jesu Getsemane-kamp som mange er opptatt av. Det er når Jesus to ganger ber til sin himmelske far om det er mulig at han ikke behøver å gå gjennom disse lidelsene: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Det er vanskelig – rettelse: umulig! - å sette seg inn hva som foregikk i Jesu hode mens han ba denne bønnen. Hva om han hadde trukket seg unna? Han kunne ha vendt tilbake til den himmlske tilværelsen, og alle ville sagt: «Det gikk ikke. Menneskene kan ikke frelses.» Mennesket Jesus; mannen Jesus, kjente på angsten og smerten. Fysisk fryktet han det som ville komme. Men han visste også at dersom menneskene skulle bli frelst, måtte han gå gjennom dette. Derfor oppsummerte han som han gjorde: « Men ikke som jeg vil, bare som du vil!»
Som kristne bruker vi nok denne setningen i våre bønner noen ganger. Særlig når vi ber for andre. Bruker vi den også når vi ber for oss selv? Når det er vårt liv det gjelder?
Jesus gjorde det. Og han gikk smerten i møte. Stunden var kommet da han skulle overgis i synderes hender. Slik slutter bibelteksten. Slik sluttet Getsemane-kampen. Og kanskje kan vi si: Slik begynner evangeliet.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 16. februar 2013

Den faste Herren ønsker - en andakt for askeonsdag

Andakt på formiddagstreff
i Halden korps
onsdag 13. februar 2013




Det er askeonsdag i dag, og andaktsordet henter vi fra en av lesetekstene for denne dagen, fra profeten Jesaia, kapittel 58, versene 5 til 8; i Jesu navn:
5 Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
          
    6 Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
          
    7 å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
          
    8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er inne i fastetiden.
Sist søndag var det fastelavn – da spiste vi boller med krem og syltetøy. Mandagen blir ofte kalt «blåmandag». Jeg hørte en gang at det var fordi alle som var blitt slått med fastelavnsriset dagen før hadde blåmerker denne dagen; det er nok ikke den forklaringen som står seg best i et kulturhistorisk perspektiv. Men fiolett – som mange har oppfattet som blått – er den liturgiske fargen for fastetiden, og dette skal ha vært forklaringen på hvorfor dagen har fått et slikt navn.
Tirsdagen kalles for «feitetirsdag»; det var liksom dagen for de siste utskeielsene i matveien før fastetiden satte inn, og det gjør den i dag. Askeonsdag er første dag i fastetiden. Bibelteksten vi har lest, er prekentekst for denne dagen.

Mine sønner gikk på katolsk skole i Oslo; Sta. Sunniva skole; en fin skole som det var et fint fjernsynsprogram om for et par uker siden. Når de kom hjem fra skolen denne dagen, hendte det vi kunne se et lite merke i panna deres. Det var fordi presten ved skolen, en fin prest som het Roland Hölcher, opprinnelig nederlender, under skolegudstjenesten hadde tegnet et kors i panna på alle elevene – et kors, tegnet med aske. Dette var – og er – en gammel tradisjon i den katolske kirke. Det skulle være et tegn på botferdighet. I riktig gammel tid kom man til kirken denne dagen iført botsklær og med aske i håret – det er herfra vi har uttrykket om å kle seg «i sekk og aske».
I mellom- og sør-Euorpa var asken man brukte fra palmegrener som hadde vært brukt på palmesøndag året før, men som nå var blitt brent opp og så ble denne asken brukt på denne måten. Budskapet i handlingen, og som presten sa, var dette: «Memento homo, quia pulvis es, et in pulverem reverteris» (Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv). Presten kunne også si: «Vend om, og tro på evangeliet».

Askeonsdag er egentlig 46 dager før første påskedag, men fordi søndagene ikke ble regnet med som en del av fastetiden, regnet man at askeonsdag var 40 dager før første påskedag. Og «40 dager» er et viktig signal i den jødisk-kristne arven. I 40 dager var Jesus i ørkenen og fastet og bad, før han ble fristet av djevelen. Og i 40 år vandret Israels folk omkring i ørkenen på vei fra Egypt til det lovede landet.

Fastetiden i kirkeåret er en forberedelsestid fram mot påske. I oldkirken og middelalderen var det nokså strenge bestemmelser for hva som var tillatt og ikke tillatt i fastetiden. Men man skulle også holde faste på bestemte dager året gjennom. Onsdag og fredag var slike dager, for man mente i oldkirken at onsdag var den dagen da Judas Iskariot gikk til det høye råd og tilbød seg å forråde Jesus, og fredag var jo den dagen Jesus ble korsfestet. Selv i dag er det mange som praktiserer kristen faste ved å ha perioder med bønn og stillhet. Den troende holder seg da unna underholdning, nytelse og fest. I stedet bestreber man seg på å leve enkelt og gi av sitt overskudd til de som trenger det. Noen ganger kan fasten være preget av bot, men langt viktigere er det at fasten er en åndelig forberedelse og meditasjon; refleksjon. Det er ulike måter å markere fasten på. Noen gir penger til gode formål; disse legger de på fastebøsser i fastetiden. Andre velger bort fjernsyn i fastetiden – man forsaker noe. Spiser ikke dessert, for eksempel. Det er den samme tanken som ligger bak den gamle praksisen i Frelsesarmeen med en «selvfornektelsesuke» hver høst.
I 1886 hadde nemlig William Booth utfordret alle frelsesoffiserene i aktiv tjeneste til å gi en trosgave i forbindelse med at man var i ferd med å starte arbeid i en lang rekke land. Norge ville være ett av disse. Men en offiser, major John Carleton, hadde ikke noe å gi. Han hadde solgt forretningen sin da han ble frelsesoffiser, og hadde også solgt gulluret sitt og gitt alt dette til armeen allerede. Så han skrev på kupongen der hver enkelt ble bedt om å definere sitt trosløfte: «Ved å la være å spise pudding hver dag i ett år, regner jeg med å kunne gi 50 shilling til dette formålet». William Booth mente at offiserene trengte den maten de kunne få, og foreslo i stedet at man skulle innføre en årlig «selvfornektelsesuke» der man kunne legge litt til side for et eget formål. Dette ble en tradisjon, og først mange år senere fortalte major John Carleton at jo, i ett år hadde han latt være å spise pudding for å spare et lite beløp hver dag til Frelsesarmeens selvfornektelsesfond.

«Den faste Herren ønsker»
Ordet «solidaritet» dukker opp hos meg. Faste som en solidaritetshandling med de som trenger nettopp solidaritet, som trenger at noe stiller opp for dem.
Formålet med fasten er ikke å plage seg selv, men å stemme sinn og tanker til andakt og tilbedelse. Men det er også en måte å vise solidaritet med andre på: Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.

En slik faste er det knyttet løfter til: Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.

God og velsignet faste til hver enkelt av dere!Amen!

Tabors lys og glans...

Preken for Kristi Forklarelsesdag, søndag 3. februar 2013, Frelsesarmeen, Askim

Dagens prekentekst henter vi fra Lukas-evangeliet, det niende kapittel, fra vers 28 til 36; i Jesu navn:

«Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok (Jesus) med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.»

Slik lyder Herrens ord!

«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».


Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger. Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om, er godt kjent. Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet. I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han fikk et annet utseende, og at klærne hans ble blendende hvite. Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om dette, både Matteus, Markus og Johannes, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen. I lesningen fra Det gamle testamente hørte vi om da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, og at det strålte av ansiktet hans. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.

Moses – og Elia. Hva har de til felles? Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6). Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11). Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet. Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde. Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia:
«Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn:
Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Gallilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse. Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på. De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg, det var Peter, Jakob og Johannes. De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «..ansiktet hans (fikk) et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Da hadde disiplene sovnet, akkurat som de gjorde i Getsemane senere. Men i Getsemane var det Jesus som vekket dem; her våknet de av seg selv. Var det fordi de hørte stemmer? Eller var det noe annet?

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet. Det er en fortelling om ham, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen. Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene? Mange av oss husker Simon&Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence». En lyd av stillhet. Lyden av en skjør stillhet. Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale. Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...
Disiplene våknet, og de så og hørte det som skjedde foran dem. Jesus som var blitt så forandret. Moses og Elia som var sammen med ham. Sto de rett opp ned? Satt de? Gikk de omkring?
«(De) fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa», leser vi.
Men i stedet for at øyeblikket varte enda lenger, skjedde det noe: Det «kom det en sky og skygget over dem (altså Moses og Elia), og da de kom inn i skyen, ble de (disipkene) grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»
Denne hendelsen kunne det skrives avhandlinger om.
For det første: Røsten fra himmelen, eller fra skyen i dette tilfellet.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler. Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel. Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Nå lød den igjen. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret. Men det er noen. Og noen husker vi kanskje bedre enn andre? Som den med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli. Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.
I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet. Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte. De forsto at det var Herren. De forsto det når han omtalte Jesus som sin sønn.

Men det står også noe mer, noe som er vesentlig her i denne teksten: «Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.» Hvordan skal det forstås?
Hvem var Moses? Det var han som kom med loven.
Hvem var Elia? Han var en av profetene, og en av de virkelig viktige profetene. En fornyer.

Men var det ikke noe med Moses og et ansikt som strålte? Vi hørte om det i leseteksten fra Det gamle testamente; ja, i begge lesetekstene. «Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt», skriver Paulus. Og så tilføyer han: «Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort!»

Hva er det røsten formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort! Lovens tid er til ende. Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Den utvalgte. Den salvede. Messias. «Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere. Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats. Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.
Andre religioner peker stort sett framover.
En gang skal det skje – en dag skal Guds rike komme – en dag.
Hva sier kristentroen?
Det har skjedd! Guds rike er kommet. Frelseren er kommet. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag. Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes. Den herlighet som han har åpenbart for oss. Som han åpenbarte på korset. Som han åpenbarte med den tomme graven. Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Ugresset i hveten

Andakt på Prøysen-kveld i Arendal korps
søndag 27. januar 2013


Dagens andaktsord er dagens prekentekst på Såmannssøndagen, og den henter vi fra Matteus evangelium, det 13. kapittel, versene fra 24 til 30; i Jesu navn:



«(Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: «Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?» «Det har en fiende gjort», svarte han. Tjenerne spurte ham: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» «Nei», svarte han, «for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».»

Slik lyder Herrens ord!

Jesu lignelser!
Vi har jo hatt et fokus på litteratur i kveld, og jeg har ofte tenkt på Jesu lignelser i et slikt perspektiv. Lignelsene står i samme litterære tradisjon som de såkalte Æsops fabler. «Eksempelfortellinger» kalles det også. Men der hvor fablene handler om dyr med menneskelige egenskaper – reven og kråka, for eksempel – handler Jesu lignelser om hverdagsmennesker. Og de aller fleste lignelsene er fortellinger om livet, fra livet. Og disse hverdagserfaringene bruker han for å skildre hvordan Guds rike er. Vi leste det her i denne lignelsen: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin».
Så når Jesus skal skildre hvordan himmelriket er, bruker han eksempler fra hverdagslivet.

Jeg synes at flere av Jesu lignelser står som påler i verdenslitteraturen. De favner vidt, fra store, episke fortellinger - «Den fortapte sønn» kan være et stikkord – til de mange korte fortellingene. Jeg sier korte, ikke små, for om de består av få ord, kan fortellingen være stor og dramatisk. Vi har fortellinger om den gode hyrde og vi har fortellinger om såmannen. Vi har fortellinger om den kloke forvalter og om den ubarmhjertige medtjeneren. Vi har lignelsen om mynten som ble borte – den er kort.

Noen ganger bruker Jesus det samme motivet flere ganger. Det er såmannssøndagen i dag, og vi har flere såmannsliknelser i evangeliene. Vi har to som ser forholdsvis like ut når vi leser dem, men når vi studerer dem, ser vi at de faktisk er veldig forskjellige. Den ene handler om såkornet, den andre om jordsmonnet.
Og så har vi dagens tekst. Dagens såmannslignelse; vi kan kanskje kalle den for «den negative såmannslignelsen». Hvorfor negativ? Fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.

«Godt korn», er uttrykket som brukes. Det var ikke noe ugressfrø i dette kornet; det var ublandet, det var rent. Det hadde alle forutsetninger for å bære god frukt. Men så kommer altså en fiende og sår ugressgrø etter at det gode såkornet er kommet på plass og har begynt å spire. Jeg håper ikke dette var en del av bondens hverdag, men sånne ting kan nok ha skjedd – kan kanskje skje også? En form for hevn? En form for sabotasje? Det kan gi seg mange utslag. Noen opplever at dekkene på bilen deres blir skåret opp. Andre opplever at noen hacker seg inn i datasystemet deres. Noen opplever at blomster og trær blir skadet, ødelagt, revet opp. Andre opplever hån, mobbing, trakasserier. Det er ting som kan skje av villet ondskap eller det kan skje i tilsynelatende tankeløshet. Opprinnelsen er den samme. «Det har en fiende gjort!»

Jeg har lest at det ugresset som ble sådd sammen med hveten sannsynligvis var et giftig raigress som til å begynne med likner på hvete, helt til frukten på det blir synlig. Den er nemlig svart.

Vi kan altså se det for oss: Det spirer og gror i hveteåkeren. Man ser for seg at her kommer det masse hvete, og så plutselig: Det er jo ikke bare hvete! Det er ugress også! Giftig ugress! Hvor kommer det fra?
Bonden vet svaret: «Det har en fiende gjort!»

«Fienden» i bibelsk språkbruk er først og fremst en: Det er djevelen. Guds motstander. Guds fiende.
Hvordan kunne bonden vite det? Kanskje forsto han tidlig hva som hadde skjedd? Men det ville jo ikke vært praktisk mulig å gå ut i åkeren igjen og plukke såkornene fra hverandre – det er godt, det er dårlig, det er godt, det er dårlig.
Heller ikke spirene ville han kunne plukke ut på den måten. Først når man begynner å se fruktene, blir «identiteten» avslørt, så og si – Jesus sier jo i en annen sammenheng at «på fruktene skal treet kjennes».

At det finnes gode og onde krefter – gode og onde mennesker; gode og onde handlinger – er en urgammel erkjennelse. Fortellingen om syndefallet forklarer hvorfor det er slik. Det er den første gangen vi leser om fienden; motstanderen; den gang i skikkelse av en slange.
I denne lignelsen sier Jesus egentlig: Ja, slik er det! Enten vi tolker hveteåkeren som et bilde på menneskeheten eller på kirken: Slik er det. Fienden har sådd sitt ugress blant oss. Det finnes tanker og holdninger, gjerninger og konsekvenser som ikke hører hjemme der. Hva sier lignelsen om dette?
«Tjenerne spurte (bonden): - Vil du vi skal gå og luke det bort? - Nei, svarte han, - for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.»

Litt lenger ut i dette samme kapitlet er det en annen lignelse som handler om noe av det samme. Det er lignelsen om fiskenoten. Alle fiskene som kom i noten, ble dratt inn. Men det som ikke kunne brukes, det ble kastet, og det som var egnet til mat, det ble tatt vare på.

Det er såmannssøndag i dag.
Det er en dag for å tenke på såmannskallet – såmannsarbeidet. Det å være såmenn og såkvinner, men også for det å selv være såkorn – det å selv representere det gode der vi er; være vitner, dele vitnesbyrd, representere det gode såkornet.

I det virkelige liv tror jeg nok man luker vekk ugress når man ser det. Men Jesus bruker et bilde, og bilder har sin begrensning. For mennesker er ikke enten hvete eller ugress. Evangeliet er et budskap om at den som har vært i den ondes tjeneste, kan endre seg, ja, mer enn det: Bli forvandlet. Bli frelst.
Derfor venter Jesus til høsten kommer. Det er da resultatet vil vise seg. Det er da dommen faller. «La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Navnet over alle navn....

Andakt i Grønland korps lørdag 19. januar 2013

Andaktsordet henter vi fra 2 Mos 3, 13 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. »

Slik lyder Herrens ord!

Hva heter du? Hvem er du?
Det er et spørsmål de fleste av oss har fått. Når vi møter noen, er dette omtrent det første vi sier. Vi presenterer oss og sier hvem vi er. Og «hvem vi er» vil si navnet vårt. Jeg er Nils-Petter Enstad. Det er den jeg er. Jeg presenterer meg ikke ved å si «jeg er forfatter» eller «jeg er frelsessoldat». Det er hva jeg er – ikke hvem jeg er. Det er en del av identiteten min, men ikke selve identiteten.
Navnet vårt er nøkkelen til hvem vi er. Derfor er det regnet for å være en alvorlig ting å gi seg ut for å være en annen enn den man er. Noen har tatt meg for å være Jahn Otto Johansen. Jeg kunne kanskje bløffe og gi meg ut for å være ham. Han er også forfatter. Vi er kolleger. Men jeg er ikke ham. Og han er ikke meg.

Min far het Oskar. Og jeg har en sønnesønn som heter Oskar. Han ble født mange år etter at min far døde. Og første gang han så sin oldefars grav, stusset han veldig. «Oskar Enstad? Det er jo meg, det!» Navnet er en nøkkel. Det forteller hvem vi er.
Vi leste her om en utfordring Moses sto ovenfor. Han hadde møtt Gud. Gud hadde talt til ham. Nå skulle han vende tilbake til folket med det budskapet han hadde fått. Men hvem skulle han hilse fra? Folket levde i en kultur med mange guder. Egypt var fullt av guder. Farao – kongen – ble regnet som en gud.
«Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?»

Det står ikke noe om hva slags forhold folket hadde til Gud under denne siste fasen av oppholdet i Egypt. Det var gått 400 år siden Jakob og sønnene hans kom til Gosen. Jakob hørte til patriarkene. Sønnene var stamfedrene til Israels 12 stammer. Men det står ingenting om hva slags gudstjenesteliv folket hadde – hva slags tilbedelse, hva slags åpenbaringer de fikk. Kanskje var det ingen åpenbaringer på de 400 årene mellom Jakob og Moses?
Men nå åpenbarte Gud seg, og han åpenbarte seg for Moses. Han talte til Moses, gav ham et oppdrag. I versene forut for det som er lesetekst i morgen, sier Herren dette til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning (…). For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»

Noe må ha vært holdt levende i folkets tanke i disse 400 årene. Uttrykket «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» må ha gitt mening. Men uansett hvor mye eller lite folket husket - Herre hadde ikke glemt folket. «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. (...) For nå har skriket fra israelittene nådd meg.»

Mange av oss husker den gamle negro spiritualsangen: «When Israel was in Egypt’s land: Let my people go». Og omkvedet: «Og down, Moses, way down in Egypt’s land, Tell old Pharao to Let My People Go». - «La mitt folk fare!»

Hvem er det som kan gi en konge en slik befaling? Det må være en som står over kongen! Hvem kan gi et undertrykt folk et slikt budskap? Det må igjen være en som står over kongen!
Men hvem er det? Hvem skal jeg si har sendt meg, spør Moses. Hva er ditt navn?
«Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» «Jeg er den jeg er.» Og: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg Er. Jahve. Herren. «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.»
I Det nye testamente leser vi også om navn som en nøkkel.
I Apg 4, for eksempel, da apostlene ble ført fram foran rådet og forhørt, og de ble spurt: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?» Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

«Navnet over alle navn er Jesus» - det er en kjent strofe fra en kjent sang.
Det går en linje fra det budskapet Moses fikk ved den brennende busken, via Peters tale til rådet i Jerusalem og til oss, her vi sitter i dag, og bekjenner oss til dette navnet.

Amen

Han er hodet for kroppen

Preken i Askim korps andre søndag etter Jesu navnedag, 13. januar 2013

Dagens prekentekst er hentet fra apostelen Paulus' brev til menigheten i Kollosæ, første kapittel, fra vers 15 til 20; i Jesu navn:

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Slik lyder Herrens ord!


Da jeg rundt 1990 studerte det faget som den gang het «kristendomskunnskap», hadde vi to metoder for arbeid med bibeltekster. Den ene var «detaljanalyse», den andre var «hovedtrekksanalyse».
I detaljanalysen tok vi for oss en forholdsvis kort tekst, og så gikk vi inn i den, ledd for ledd, punkt for punkt. Skulle jeg gjort det med denne teksten, ville det blitt en lang preken. For her er det mange temaer man kan ta fatt i.

Det er en rik tekst; la oss starte der. Den er poetisk. Man regner faktisk med at det er en gammel hymne – en urkristen hymne eller salme som har vært i bruk i den kristne kirke helt fra den aller første tiden. Brevet til de kristne i Kollosæ er ett av de brevene Paulus skrev mens han satt i fangenskap i Roma, en gang mellom år 60 og 62.

Kollosæ var ikke blant de menighetene Paulus hadde grunnlagt, og da brevet ble skrevet hadde han heller ikke besøkt menigheten. Men den hørte til i hans «tilsynsområde»; det var en av de menighetene som lyttet til ham. Kanskje fordi Epafras - han som grunnla menigheten - var blitt vunnet gjennom Paulus. En annen venn av Paulus var Filemon, han som er adressat for det eneste private brevet vi har fra Paulus, der han ber for den bortløpte slaven Onesimus.

I åpningshilsenen skriver han: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere (...). Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden. Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud».

Etter åpningshilsenen går så Paulus over til undervisningen. Og den åpner han med å sitere denne hymnen.
Salmene hadde en spesiell funksjon i urkirken – og bør kanskje ha det i vår tid også. De var en del av undervisningen. Paulus skriver i det samme brevet, kapittel 3,16: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte». Salmesangen var altså ikke en form for programvare eller tidtrøyte; den var en del av undervisningen.

Leseteksten som er satt opp for denne søndagen, er også en hymne. Hele kapitlet i Jes 53 er en slik hymne, eventuelt flere hymner på rad. Det er ikke et spesielt langt kapittel – 12 vers i alt. Leser man hele kapitlet, er det naturlig å dele den inn i minst to, kanskje tre hymner. De fem første versene er den første av disse; den som slutter med det verset som gjerne kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom»; som er formen jeg lærte dette verset i – bibeloversettelsen fra 1930. Og skal vi snakke om poesi, synes jeg nok den poetiske kraften er større i den gamle versjonen enn i det vi har nå.
Den neste er fra vers 6 til 10, og så kan kanskje de to siste leses som den tredje av hymnene i dette kapitlet.

Så kan man spørre: Hvorfor er disse diktene – salmene – med i Bibelen og hvorfor har de fått status som «Guds ord»? Hadde salmistene i Det gamle testamente og i urkirken en kanal – inspirasjon – som dagens salmediktere ikke har? Vi har jo hatt noen debatter om salmer i Norge i de senere år – hva slags tekster som bør med i salmeboka og hvilke som ikke hører med der. Nordahl Griegs tekst «Til ungdommen» er det nyeste eksemplet. Erik Bye skrev en tekst han kalte «Blå salme» - men er en tekst en salme bare fordi dikteren kaller den det? Selvsagt ikke! Det minste man må kunne kreve av en salme, er at den handler om Gud, og da mener jeg Gud slik vi kjenner ham gjennom Bibelen. Skaperen. Faderen. En kristen salme bør dessuten si noe om Jesus. Frelseren.
Men jeg tror verken tekstene i Salmenes Bok eller noen av de hymnene vi finner i Det nye skal vurderes som «vanlige» dikt eller salmer. Når disse avsnittene fra Guds ord har fått denne formen, handler det ikke minst om pedagogikk. Vi kjenner uttrykket «pugge som salmevers», ikke sant? Utenatlæring? På engelsk heter det «to know by heart» - «å kjenne med hjertet; i hjertet», en hjertets kunnskap; en hjertets hukommelse. Hva leser vi om Maria i forbindelse med julen? «Maria grunnet på disse ord, og gjemte dem i sitt hjerte» - hun kunne dem «by heart». Pascal sier forresten noe liknende: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter».

Åpenbaringene fikk kanskje denne poetiske formen for at folket skulle huske dem?
Vi ser noe av det samme når det gjelder hvordan man memorerte viktige hendelser for eksempel i sagatida. Da brukte man kvadene. Det var også dikt eller sanger som refererte viktige fortellinger fra historien. Kvadene var en av de viktigste kildene Snorre Sturlason hadde da han skrev det vi kjenner som kongesagaene. Slik også i bibelsk tid. Hymnene var en måte å memorere Guds ord på; memorerere Guds åpenbaringer på. Når Jesaja skriver om den lidende Herrens tjener, slik han gjør i kapittel 53, er det ikke bare fordi han skriver et veldig godt dikt. Det er fordi han får en åpenbaring. En åpenbaring som på mange måter setter ham litt ut:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Sangen om den lidende Herrens tjener, kalles denne teksten.

La oss vende tilbake til menigheten i Kollosæ.
Vi vet ikke hvem som formulerte det som er dagens tekst.
Det var nok ikke Paulus.
Jeg tror snarere at Paulus åpner sin undervisning brevet til menigheten i Kollosæ med denne teksten for å gi menigheten noe de ville kjenne igjen og som Paulus også kjente: «Vi snakker samme språk» - «Vi har den samme erfaring» - «Vi deler den samme innsikt om hvem Jesus er»:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere, makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.»

Denne teksten minner om en tekst vi kjenner godt fra Johannes-evangeliet. Det er den såkalte Johannes-prologen; innledningen til det vi kan kalle «øyenvitneevangeliet» i Det nye testamente; det som stammer fra «den disippel Jesus elsket»; den yngste i disippelflokken.
Leseteksten fra Johannes-evangeliet for denne søndagen er ikke en del av denne prologen. Det er de ordene Døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», og hvor han sier at riktignok døper han med vann, men han som skulle komme etter ham, han skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild.
Men hva heter de i Johannes-prologen?
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Et viktig tema i brevet til menigheten i Kollosæ er forståelsen av Jesus.
Hvem var Jesus? Jesus selv var opptatt av det. Hvem sier folk at jeg er? Hvem sier dere at jeg er?
Hva tenkte de kristne i Kollosæ om dette?

Kollosæ lå i Lille-Asia, i dagens Tyrkia. Det var en del av verden der mange impulser fløt sammen. Det preget også menigheten. De kristne fikk mange slags signaler fra mange kanter. De handlet om kosthold, om askese og om endetiden. Akkurat i Kollosæ fikk dette temaet en særlig aktualitet, for i år 62 ble byen utslettet av et jordskjelv, og ble ikke bygd opp igjen.

Men hovedbudskapet i brevet er dette: Ikke lytt til falske menneskekrav. Ikke lytt til falsk lære. Og hva er falsk lære? Det er forkynnelse som sier noe annet om Jesus enn det han sier om seg selv.
Se på Jesus. Se på Jesus – slik han er.
Det er også budskapet i den hymnen han innleder med.

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Vi har hatt Jesu navnedag, med fortellingen om Simeon i templet; vi har hatt «helligtrekongers dag», med fortellingen om de vise menn fra øst, og i dag minner tekstene oss om enda en side ved Jesus. Ikke barnet, denne gang, men den lidende Herrens tjener; Guds Lam som bærer verdens synd og det som er kjernen i denne teksten fra Kollosserbrevet: «Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.»

Hva er det Paulus vil formidle?
Jeg tror det er dette: Kjære kristne i Kollosæ, dere som får så mange impulser; dere som utsettes for så mye som vil påvirke dere. Hold fast på dette: Jesus Kristus «er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste».

Hva er kristendom? Hva er kristen tro?
Til sjuende og sist er det én eneste ting: Troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Troen på at Jesus led og døde for menneskenes synd – og at han sto opp igjen fra de døde. «Straffen er lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.» Det er kristendom. Det er kristen tro.
Foran årsskiftet 1899/1900 ble William Booth spurt om hvilke farer han mente truet i det nye århundret – altså 1900-tallet. En av de tingene han nevnte, var dette: Kristendom uten Kristus. Han nevnte også: tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenfødelse og himmel uten helvete.
Paulus skriver også: «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
William Booth igjen; da han ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi. Han svarte med fire ord: «Det blødende Guds Lam». «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, (...) da han skapte fred ved hans blod på korset».

Se hvem Jesus er – «Han er hodet for kroppen, som er kirken».

Dette med «hodet», er et bilde vi kjenner igjen. Vi finner det i det første brevet til menigheten i Korint, der Paulus bruker dette bildet veldig detaljert, ikke bare hodet, men hele kroppen, og at kropp og hode hører sammen. Kroppen er menigheten – hodet er Kristus.

Hva er en kristen kirke? Er det bare en organisasjon? Nei, skriver Paulus både her og andre steder. Kirken er en kropp. Kirken er noe som er levende. Ikke noe som er skrudd sammen, som er skapt eller laget, men født. «Den førstefødte», kaller han Jesus. «Født, ikke skapt», heter det uttrykkelig om Jesus i en av de eldste trosbekjennelsene vi kjenner, nemlig den nikenske. Her heter det:
«Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»

Se Jesus som han er: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»
Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd. Sangen om den lidende Herrens tjener.
Vi har allerede sunget i dag ”La meg få se ditt ansikt, kjære Jesus, ja, se meg glad på all din herlighet”.
Må han få åpne våre øyne, så vi kan få se hans herlighet – og vår rikdom; vi som er Guds barn og Kristi medarvinger!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Mine øyne har sett din frelse

Betraktning for romjulssøndagen


«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: - Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: - Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 – 35).

Et ungt par kommer til Guds hus med sitt nyfødte barn «for å gjøre med ham som skikken var etter loven». I dette tilfellet ville det si at gutten skulle omskjæres, et lite, kirurgisk inngrep som hadde en religiøs begrunnelse, og fremdeles har det for mange. Det var et paktstegn som viste at gutten tilhørte det jødiske folket.
Jeg vet ikke hvor mye seremoniell som var knyttet til en slik handling; i og med at det skulle skje åtte dager etter fødselen, var det trolig en nokså dagligdags hendelse. Men akkurat denne dagen, og rundt denne gutten, skjedde det noe som gjorde at vi leser om det fremdeles. To personer, en mann og en kvinne, og begge høyt opp i årene, kom også til templet denne dagen. I dagens tekst leser vi om den ene av dem. Han het Simeon og var en «rettferdig og gudfryktig mann». Han hadde fått et løfte fra Gud om at han ikke skulle dø før han hadde sett «Israels trøst» - Messias; Frelseren som jødefolket hadde ventet på kanskje så mye som to tusen år.
Denne dagen kom han til templet «ledet av Ånden», leser vi – Gud selv måtte han dyttet borti ham og sagt: - Simeon! I dag bør du gå i mitt hus! I dag skjer det!
Da han kom dit, forsto han med en gang hvem som var «Israels trøst». Det var den vesle gutten til det unge paret. Han så vel ut som et hvilket som helst annet guttebarn. Kanskje omskjærelsen alt hadde skjedd, og den vesle gråt litt mens moren bysset på ham for å roe ham ned.
Mange kunstere har skildret scenen med gamle Simeon og Jesus-barnet i templet. En av dem er Rembrandt. En gammel mann som holder et barn forsiktig i armene sine – løfter det opp litt, mot helligdommen og ber en bønn.
I Bibelen kalles denne bønnen «Simeons lovsang»: -Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Det er særlig setningen «mine øyne har sett din frelse» som mange har festet seg ved. Det er en sterk ytring. «Jeg har sett det med egne øyne» - nærmere en primærkilde kommer du ikke.
I en gammel negro spiritual heter det: «Var du der....?» Where you there when they crusified my Lord? Det er en salme om korsfestelsen.
Og når vi snakker om å se Jesus, er det som regel scener fra hans voksne liv vi tenker på – til nød hendelsen da han som 12-åring satt i templet, og alle de skriftlærde undret seg over klokskapen hos denne unge gutten. Vi ser ellers gjerne for oss Jesus som helbreder syke, Jesus som underviser folket, Jesus som vekker opp døde, Jesus i Getsemane, Jesus hos Pilatus, Jesus på korset, Jesus i graven og Jesu himmelfart. Den voksne Jesus.
Tror vi på disse fortellingene og disse bildene, er det også lett å tro at Jesus var Guds sønn og verdens frelser. Men gamle Simeon så bare en nyfødt baby. Og likevel visste han at dette var ikke «bare en nyfødt baby», så unik som enhver nyfødt baby tross alt er. «Med egne øyne har jeg sett din frelse», sa han.
Det må ha blitt åpenbart noe for gamle Simeon der han sto med Jesus-barnet i armene. Han forsto at denne gutten hadde en helt spesiell, historisk oppgave foran seg. Det var ikke bare «et potensial» i dette barnet, men en oppgave: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon til foreldrene.
Tenkte Maria på disse ordene da hun mer enn 30 år senere sto ved foten av Jesu kors og hørte ham rope: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi leser om andre ting som ble sagt at Maria gjemte ordene i sitt hjerte og tenkte på dem.
«Med egne øyne har jeg sett din frelse». Det går en linje gjennom hele Jesus-fortellingen som salmedikteren har beskrevet slik:
«Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
-nn stall og krybbe, kors og død».

Også over krybben ser man skyggen av et kors.

Publsiert i Smaalenenes Avis 29. desember 2012