Mine øyne har sett din frelse

Betraktning for romjulssøndagen


«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: - Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: - Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 – 35).

Et ungt par kommer til Guds hus med sitt nyfødte barn «for å gjøre med ham som skikken var etter loven». I dette tilfellet ville det si at gutten skulle omskjæres, et lite, kirurgisk inngrep som hadde en religiøs begrunnelse, og fremdeles har det for mange. Det var et paktstegn som viste at gutten tilhørte det jødiske folket.
Jeg vet ikke hvor mye seremoniell som var knyttet til en slik handling; i og med at det skulle skje åtte dager etter fødselen, var det trolig en nokså dagligdags hendelse. Men akkurat denne dagen, og rundt denne gutten, skjedde det noe som gjorde at vi leser om det fremdeles. To personer, en mann og en kvinne, og begge høyt opp i årene, kom også til templet denne dagen. I dagens tekst leser vi om den ene av dem. Han het Simeon og var en «rettferdig og gudfryktig mann». Han hadde fått et løfte fra Gud om at han ikke skulle dø før han hadde sett «Israels trøst» - Messias; Frelseren som jødefolket hadde ventet på kanskje så mye som to tusen år.
Denne dagen kom han til templet «ledet av Ånden», leser vi – Gud selv måtte han dyttet borti ham og sagt: - Simeon! I dag bør du gå i mitt hus! I dag skjer det!
Da han kom dit, forsto han med en gang hvem som var «Israels trøst». Det var den vesle gutten til det unge paret. Han så vel ut som et hvilket som helst annet guttebarn. Kanskje omskjærelsen alt hadde skjedd, og den vesle gråt litt mens moren bysset på ham for å roe ham ned.
Mange kunstere har skildret scenen med gamle Simeon og Jesus-barnet i templet. En av dem er Rembrandt. En gammel mann som holder et barn forsiktig i armene sine – løfter det opp litt, mot helligdommen og ber en bønn.
I Bibelen kalles denne bønnen «Simeons lovsang»: -Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Det er særlig setningen «mine øyne har sett din frelse» som mange har festet seg ved. Det er en sterk ytring. «Jeg har sett det med egne øyne» - nærmere en primærkilde kommer du ikke.
I en gammel negro spiritual heter det: «Var du der....?» Where you there when they crusified my Lord? Det er en salme om korsfestelsen.
Og når vi snakker om å se Jesus, er det som regel scener fra hans voksne liv vi tenker på – til nød hendelsen da han som 12-åring satt i templet, og alle de skriftlærde undret seg over klokskapen hos denne unge gutten. Vi ser ellers gjerne for oss Jesus som helbreder syke, Jesus som underviser folket, Jesus som vekker opp døde, Jesus i Getsemane, Jesus hos Pilatus, Jesus på korset, Jesus i graven og Jesu himmelfart. Den voksne Jesus.
Tror vi på disse fortellingene og disse bildene, er det også lett å tro at Jesus var Guds sønn og verdens frelser. Men gamle Simeon så bare en nyfødt baby. Og likevel visste han at dette var ikke «bare en nyfødt baby», så unik som enhver nyfødt baby tross alt er. «Med egne øyne har jeg sett din frelse», sa han.
Det må ha blitt åpenbart noe for gamle Simeon der han sto med Jesus-barnet i armene. Han forsto at denne gutten hadde en helt spesiell, historisk oppgave foran seg. Det var ikke bare «et potensial» i dette barnet, men en oppgave: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon til foreldrene.
Tenkte Maria på disse ordene da hun mer enn 30 år senere sto ved foten av Jesu kors og hørte ham rope: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi leser om andre ting som ble sagt at Maria gjemte ordene i sitt hjerte og tenkte på dem.
«Med egne øyne har jeg sett din frelse». Det går en linje gjennom hele Jesus-fortellingen som salmedikteren har beskrevet slik:
«Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
-nn stall og krybbe, kors og død».

Også over krybben ser man skyggen av et kors.

Publsiert i Smaalenenes Avis 29. desember 2012