Navnet over alle navn....

Andakt i Grønland korps lørdag 19. januar 2013

Andaktsordet henter vi fra 2 Mos 3, 13 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. »

Slik lyder Herrens ord!

Hva heter du? Hvem er du?
Det er et spørsmål de fleste av oss har fått. Når vi møter noen, er dette omtrent det første vi sier. Vi presenterer oss og sier hvem vi er. Og «hvem vi er» vil si navnet vårt. Jeg er Nils-Petter Enstad. Det er den jeg er. Jeg presenterer meg ikke ved å si «jeg er forfatter» eller «jeg er frelsessoldat». Det er hva jeg er – ikke hvem jeg er. Det er en del av identiteten min, men ikke selve identiteten.
Navnet vårt er nøkkelen til hvem vi er. Derfor er det regnet for å være en alvorlig ting å gi seg ut for å være en annen enn den man er. Noen har tatt meg for å være Jahn Otto Johansen. Jeg kunne kanskje bløffe og gi meg ut for å være ham. Han er også forfatter. Vi er kolleger. Men jeg er ikke ham. Og han er ikke meg.

Min far het Oskar. Og jeg har en sønnesønn som heter Oskar. Han ble født mange år etter at min far døde. Og første gang han så sin oldefars grav, stusset han veldig. «Oskar Enstad? Det er jo meg, det!» Navnet er en nøkkel. Det forteller hvem vi er.
Vi leste her om en utfordring Moses sto ovenfor. Han hadde møtt Gud. Gud hadde talt til ham. Nå skulle han vende tilbake til folket med det budskapet han hadde fått. Men hvem skulle han hilse fra? Folket levde i en kultur med mange guder. Egypt var fullt av guder. Farao – kongen – ble regnet som en gud.
«Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?»

Det står ikke noe om hva slags forhold folket hadde til Gud under denne siste fasen av oppholdet i Egypt. Det var gått 400 år siden Jakob og sønnene hans kom til Gosen. Jakob hørte til patriarkene. Sønnene var stamfedrene til Israels 12 stammer. Men det står ingenting om hva slags gudstjenesteliv folket hadde – hva slags tilbedelse, hva slags åpenbaringer de fikk. Kanskje var det ingen åpenbaringer på de 400 årene mellom Jakob og Moses?
Men nå åpenbarte Gud seg, og han åpenbarte seg for Moses. Han talte til Moses, gav ham et oppdrag. I versene forut for det som er lesetekst i morgen, sier Herren dette til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning (…). For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»

Noe må ha vært holdt levende i folkets tanke i disse 400 årene. Uttrykket «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» må ha gitt mening. Men uansett hvor mye eller lite folket husket - Herre hadde ikke glemt folket. «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. (...) For nå har skriket fra israelittene nådd meg.»

Mange av oss husker den gamle negro spiritualsangen: «When Israel was in Egypt’s land: Let my people go». Og omkvedet: «Og down, Moses, way down in Egypt’s land, Tell old Pharao to Let My People Go». - «La mitt folk fare!»

Hvem er det som kan gi en konge en slik befaling? Det må være en som står over kongen! Hvem kan gi et undertrykt folk et slikt budskap? Det må igjen være en som står over kongen!
Men hvem er det? Hvem skal jeg si har sendt meg, spør Moses. Hva er ditt navn?
«Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» «Jeg er den jeg er.» Og: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg Er. Jahve. Herren. «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.»
I Det nye testamente leser vi også om navn som en nøkkel.
I Apg 4, for eksempel, da apostlene ble ført fram foran rådet og forhørt, og de ble spurt: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?» Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

«Navnet over alle navn er Jesus» - det er en kjent strofe fra en kjent sang.
Det går en linje fra det budskapet Moses fikk ved den brennende busken, via Peters tale til rådet i Jerusalem og til oss, her vi sitter i dag, og bekjenner oss til dette navnet.

Amen