Dagens prekentekst er hentet fra apostelen Paulus' brev til menigheten i Kollosæ, første kapittel, fra vers 15 til 20; i Jesu navn:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
Slik lyder Herrens ord!
Da jeg rundt 1990 studerte det faget som den gang het «kristendomskunnskap», hadde vi to metoder for arbeid med bibeltekster. Den ene var «detaljanalyse», den andre var «hovedtrekksanalyse».
I detaljanalysen tok vi for oss en forholdsvis kort tekst, og så gikk vi inn i den, ledd for ledd, punkt for punkt. Skulle jeg gjort det med denne teksten, ville det blitt en lang preken. For her er det mange temaer man kan ta fatt i.
Det er en rik tekst; la oss starte der. Den er poetisk. Man regner faktisk med at det er en gammel hymne – en urkristen hymne eller salme som har vært i bruk i den kristne kirke helt fra den aller første tiden. Brevet til de kristne i Kollosæ er ett av de brevene Paulus skrev mens han satt i fangenskap i Roma, en gang mellom år 60 og 62.
Kollosæ var ikke blant de menighetene Paulus hadde grunnlagt, og da brevet ble skrevet hadde han heller ikke besøkt menigheten. Men den hørte til i hans «tilsynsområde»; det var en av de menighetene som lyttet til ham. Kanskje fordi Epafras - han som grunnla menigheten - var blitt vunnet gjennom Paulus. En annen venn av Paulus var Filemon, han som er adressat for det eneste private brevet vi har fra Paulus, der han ber for den bortløpte slaven Onesimus.
I åpningshilsenen skriver han: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere (...). Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden. Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud».
Etter åpningshilsenen går så Paulus over til undervisningen. Og den åpner han med å sitere denne hymnen.
Salmene hadde en spesiell funksjon i urkirken – og bør kanskje ha det i vår tid også. De var en del av undervisningen. Paulus skriver i det samme brevet, kapittel 3,16: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte». Salmesangen var altså ikke en form for programvare eller tidtrøyte; den var en del av undervisningen.
Leseteksten som er satt opp for denne søndagen, er også en hymne. Hele kapitlet i Jes 53 er en slik hymne, eventuelt flere hymner på rad. Det er ikke et spesielt langt kapittel – 12 vers i alt. Leser man hele kapitlet, er det naturlig å dele den inn i minst to, kanskje tre hymner. De fem første versene er den første av disse; den som slutter med det verset som gjerne kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom»; som er formen jeg lærte dette verset i – bibeloversettelsen fra 1930. Og skal vi snakke om poesi, synes jeg nok den poetiske kraften er større i den gamle versjonen enn i det vi har nå.
Den neste er fra vers 6 til 10, og så kan kanskje de to siste leses som den tredje av hymnene i dette kapitlet.
Så kan man spørre: Hvorfor er disse diktene – salmene – med i Bibelen og hvorfor har de fått status som «Guds ord»? Hadde salmistene i Det gamle testamente og i urkirken en kanal – inspirasjon – som dagens salmediktere ikke har? Vi har jo hatt noen debatter om salmer i Norge i de senere år – hva slags tekster som bør med i salmeboka og hvilke som ikke hører med der. Nordahl Griegs tekst «Til ungdommen» er det nyeste eksemplet. Erik Bye skrev en tekst han kalte «Blå salme» - men er en tekst en salme bare fordi dikteren kaller den det? Selvsagt ikke! Det minste man må kunne kreve av en salme, er at den handler om Gud, og da mener jeg Gud slik vi kjenner ham gjennom Bibelen. Skaperen. Faderen. En kristen salme bør dessuten si noe om Jesus. Frelseren.
Men jeg tror verken tekstene i Salmenes Bok eller noen av de hymnene vi finner i Det nye skal vurderes som «vanlige» dikt eller salmer. Når disse avsnittene fra Guds ord har fått denne formen, handler det ikke minst om pedagogikk. Vi kjenner uttrykket «pugge som salmevers», ikke sant? Utenatlæring? På engelsk heter det «to know by heart» - «å kjenne med hjertet; i hjertet», en hjertets kunnskap; en hjertets hukommelse. Hva leser vi om Maria i forbindelse med julen? «Maria grunnet på disse ord, og gjemte dem i sitt hjerte» - hun kunne dem «by heart». Pascal sier forresten noe liknende: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter».
Åpenbaringene fikk kanskje denne poetiske formen for at folket skulle huske dem?
Vi ser noe av det samme når det gjelder hvordan man memorerte viktige hendelser for eksempel i sagatida. Da brukte man kvadene. Det var også dikt eller sanger som refererte viktige fortellinger fra historien. Kvadene var en av de viktigste kildene Snorre Sturlason hadde da han skrev det vi kjenner som kongesagaene. Slik også i bibelsk tid. Hymnene var en måte å memorere Guds ord på; memorerere Guds åpenbaringer på. Når Jesaja skriver om den lidende Herrens tjener, slik han gjør i kapittel 53, er det ikke bare fordi han skriver et veldig godt dikt. Det er fordi han får en åpenbaring. En åpenbaring som på mange måter setter ham litt ut:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»
Sangen om den lidende Herrens tjener, kalles denne teksten.
La oss vende tilbake til menigheten i Kollosæ.
Vi vet ikke hvem som formulerte det som er dagens tekst.
Det var nok ikke Paulus.
Jeg tror snarere at Paulus åpner sin undervisning brevet til menigheten i Kollosæ med denne teksten for å gi menigheten noe de ville kjenne igjen og som Paulus også kjente: «Vi snakker samme språk» - «Vi har den samme erfaring» - «Vi deler den samme innsikt om hvem Jesus er»:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere, makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.»
Denne teksten minner om en tekst vi kjenner godt fra Johannes-evangeliet. Det er den såkalte Johannes-prologen; innledningen til det vi kan kalle «øyenvitneevangeliet» i Det nye testamente; det som stammer fra «den disippel Jesus elsket»; den yngste i disippelflokken.
Leseteksten fra Johannes-evangeliet for denne søndagen er ikke en del av denne prologen. Det er de ordene Døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», og hvor han sier at riktignok døper han med vann, men han som skulle komme etter ham, han skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild.
Men hva heter de i Johannes-prologen?
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Et viktig tema i brevet til menigheten i Kollosæ er forståelsen av Jesus.
Hvem var Jesus? Jesus selv var opptatt av det. Hvem sier folk at jeg er? Hvem sier dere at jeg er?
Hva tenkte de kristne i Kollosæ om dette?
Kollosæ lå i Lille-Asia, i dagens Tyrkia. Det var en del av verden der mange impulser fløt sammen. Det preget også menigheten. De kristne fikk mange slags signaler fra mange kanter. De handlet om kosthold, om askese og om endetiden. Akkurat i Kollosæ fikk dette temaet en særlig aktualitet, for i år 62 ble byen utslettet av et jordskjelv, og ble ikke bygd opp igjen.
Men hovedbudskapet i brevet er dette: Ikke lytt til falske menneskekrav. Ikke lytt til falsk lære. Og hva er falsk lære? Det er forkynnelse som sier noe annet om Jesus enn det han sier om seg selv.
Se på Jesus. Se på Jesus – slik han er.
Det er også budskapet i den hymnen han innleder med.
Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Vi har hatt Jesu navnedag, med fortellingen om Simeon i templet; vi har hatt «helligtrekongers dag», med fortellingen om de vise menn fra øst, og i dag minner tekstene oss om enda en side ved Jesus. Ikke barnet, denne gang, men den lidende Herrens tjener; Guds Lam som bærer verdens synd og det som er kjernen i denne teksten fra Kollosserbrevet: «Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.»
Hva er det Paulus vil formidle?
Jeg tror det er dette: Kjære kristne i Kollosæ, dere som får så mange impulser; dere som utsettes for så mye som vil påvirke dere. Hold fast på dette: Jesus Kristus «er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste».
Hva er kristendom? Hva er kristen tro?
Til sjuende og sist er det én eneste ting: Troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Troen på at Jesus led og døde for menneskenes synd – og at han sto opp igjen fra de døde. «Straffen er lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.» Det er kristendom. Det er kristen tro.
Foran årsskiftet 1899/1900 ble William Booth spurt om hvilke farer han mente truet i det nye århundret – altså 1900-tallet. En av de tingene han nevnte, var dette: Kristendom uten Kristus. Han nevnte også: tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenfødelse og himmel uten helvete.
Paulus skriver også: «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
William Booth igjen; da han ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi. Han svarte med fire ord: «Det blødende Guds Lam». «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, (...) da han skapte fred ved hans blod på korset».
Se hvem Jesus er – «Han er hodet for kroppen, som er kirken».
Dette med «hodet», er et bilde vi kjenner igjen. Vi finner det i det første brevet til menigheten i Korint, der Paulus bruker dette bildet veldig detaljert, ikke bare hodet, men hele kroppen, og at kropp og hode hører sammen. Kroppen er menigheten – hodet er Kristus.
Hva er en kristen kirke? Er det bare en organisasjon? Nei, skriver Paulus både her og andre steder. Kirken er en kropp. Kirken er noe som er levende. Ikke noe som er skrudd sammen, som er skapt eller laget, men født. «Den førstefødte», kaller han Jesus. «Født, ikke skapt», heter det uttrykkelig om Jesus i en av de eldste trosbekjennelsene vi kjenner, nemlig den nikenske. Her heter det:
«Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»
Se Jesus som han er: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»
Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd. Sangen om den lidende Herrens tjener.
Vi har allerede sunget i dag ”La meg få se ditt ansikt, kjære Jesus, ja, se meg glad på all din herlighet”.
Må han få åpne våre øyne, så vi kan få se hans herlighet – og vår rikdom; vi som er Guds barn og Kristi medarvinger!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar