Tabors lys og glans...

Preken for Kristi Forklarelsesdag, søndag 3. februar 2013, Frelsesarmeen, Askim

Dagens prekentekst henter vi fra Lukas-evangeliet, det niende kapittel, fra vers 28 til 36; i Jesu navn:

«Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok (Jesus) med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.»

Slik lyder Herrens ord!

«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».


Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger. Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om, er godt kjent. Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet. I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han fikk et annet utseende, og at klærne hans ble blendende hvite. Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om dette, både Matteus, Markus og Johannes, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen. I lesningen fra Det gamle testamente hørte vi om da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, og at det strålte av ansiktet hans. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.

Moses – og Elia. Hva har de til felles? Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6). Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11). Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet. Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde. Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia:
«Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn:
Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Gallilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse. Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på. De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg, det var Peter, Jakob og Johannes. De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «..ansiktet hans (fikk) et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Da hadde disiplene sovnet, akkurat som de gjorde i Getsemane senere. Men i Getsemane var det Jesus som vekket dem; her våknet de av seg selv. Var det fordi de hørte stemmer? Eller var det noe annet?

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet. Det er en fortelling om ham, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen. Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene? Mange av oss husker Simon&Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence». En lyd av stillhet. Lyden av en skjør stillhet. Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale. Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...
Disiplene våknet, og de så og hørte det som skjedde foran dem. Jesus som var blitt så forandret. Moses og Elia som var sammen med ham. Sto de rett opp ned? Satt de? Gikk de omkring?
«(De) fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa», leser vi.
Men i stedet for at øyeblikket varte enda lenger, skjedde det noe: Det «kom det en sky og skygget over dem (altså Moses og Elia), og da de kom inn i skyen, ble de (disipkene) grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»
Denne hendelsen kunne det skrives avhandlinger om.
For det første: Røsten fra himmelen, eller fra skyen i dette tilfellet.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler. Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel. Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Nå lød den igjen. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret. Men det er noen. Og noen husker vi kanskje bedre enn andre? Som den med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli. Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.
I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet. Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte. De forsto at det var Herren. De forsto det når han omtalte Jesus som sin sønn.

Men det står også noe mer, noe som er vesentlig her i denne teksten: «Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.» Hvordan skal det forstås?
Hvem var Moses? Det var han som kom med loven.
Hvem var Elia? Han var en av profetene, og en av de virkelig viktige profetene. En fornyer.

Men var det ikke noe med Moses og et ansikt som strålte? Vi hørte om det i leseteksten fra Det gamle testamente; ja, i begge lesetekstene. «Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt», skriver Paulus. Og så tilføyer han: «Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort!»

Hva er det røsten formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort! Lovens tid er til ende. Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Den utvalgte. Den salvede. Messias. «Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere. Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats. Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.
Andre religioner peker stort sett framover.
En gang skal det skje – en dag skal Guds rike komme – en dag.
Hva sier kristentroen?
Det har skjedd! Guds rike er kommet. Frelseren er kommet. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag. Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes. Den herlighet som han har åpenbart for oss. Som han åpenbarte på korset. Som han åpenbarte med den tomme graven. Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!