Han er hodet for kroppen

Preken i Askim korps andre søndag etter Jesu navnedag, 13. januar 2013

Dagens prekentekst er hentet fra apostelen Paulus' brev til menigheten i Kollosæ, første kapittel, fra vers 15 til 20; i Jesu navn:

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Slik lyder Herrens ord!


Da jeg rundt 1990 studerte det faget som den gang het «kristendomskunnskap», hadde vi to metoder for arbeid med bibeltekster. Den ene var «detaljanalyse», den andre var «hovedtrekksanalyse».
I detaljanalysen tok vi for oss en forholdsvis kort tekst, og så gikk vi inn i den, ledd for ledd, punkt for punkt. Skulle jeg gjort det med denne teksten, ville det blitt en lang preken. For her er det mange temaer man kan ta fatt i.

Det er en rik tekst; la oss starte der. Den er poetisk. Man regner faktisk med at det er en gammel hymne – en urkristen hymne eller salme som har vært i bruk i den kristne kirke helt fra den aller første tiden. Brevet til de kristne i Kollosæ er ett av de brevene Paulus skrev mens han satt i fangenskap i Roma, en gang mellom år 60 og 62.

Kollosæ var ikke blant de menighetene Paulus hadde grunnlagt, og da brevet ble skrevet hadde han heller ikke besøkt menigheten. Men den hørte til i hans «tilsynsområde»; det var en av de menighetene som lyttet til ham. Kanskje fordi Epafras - han som grunnla menigheten - var blitt vunnet gjennom Paulus. En annen venn av Paulus var Filemon, han som er adressat for det eneste private brevet vi har fra Paulus, der han ber for den bortløpte slaven Onesimus.

I åpningshilsenen skriver han: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere (...). Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden. Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud».

Etter åpningshilsenen går så Paulus over til undervisningen. Og den åpner han med å sitere denne hymnen.
Salmene hadde en spesiell funksjon i urkirken – og bør kanskje ha det i vår tid også. De var en del av undervisningen. Paulus skriver i det samme brevet, kapittel 3,16: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte». Salmesangen var altså ikke en form for programvare eller tidtrøyte; den var en del av undervisningen.

Leseteksten som er satt opp for denne søndagen, er også en hymne. Hele kapitlet i Jes 53 er en slik hymne, eventuelt flere hymner på rad. Det er ikke et spesielt langt kapittel – 12 vers i alt. Leser man hele kapitlet, er det naturlig å dele den inn i minst to, kanskje tre hymner. De fem første versene er den første av disse; den som slutter med det verset som gjerne kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom»; som er formen jeg lærte dette verset i – bibeloversettelsen fra 1930. Og skal vi snakke om poesi, synes jeg nok den poetiske kraften er større i den gamle versjonen enn i det vi har nå.
Den neste er fra vers 6 til 10, og så kan kanskje de to siste leses som den tredje av hymnene i dette kapitlet.

Så kan man spørre: Hvorfor er disse diktene – salmene – med i Bibelen og hvorfor har de fått status som «Guds ord»? Hadde salmistene i Det gamle testamente og i urkirken en kanal – inspirasjon – som dagens salmediktere ikke har? Vi har jo hatt noen debatter om salmer i Norge i de senere år – hva slags tekster som bør med i salmeboka og hvilke som ikke hører med der. Nordahl Griegs tekst «Til ungdommen» er det nyeste eksemplet. Erik Bye skrev en tekst han kalte «Blå salme» - men er en tekst en salme bare fordi dikteren kaller den det? Selvsagt ikke! Det minste man må kunne kreve av en salme, er at den handler om Gud, og da mener jeg Gud slik vi kjenner ham gjennom Bibelen. Skaperen. Faderen. En kristen salme bør dessuten si noe om Jesus. Frelseren.
Men jeg tror verken tekstene i Salmenes Bok eller noen av de hymnene vi finner i Det nye skal vurderes som «vanlige» dikt eller salmer. Når disse avsnittene fra Guds ord har fått denne formen, handler det ikke minst om pedagogikk. Vi kjenner uttrykket «pugge som salmevers», ikke sant? Utenatlæring? På engelsk heter det «to know by heart» - «å kjenne med hjertet; i hjertet», en hjertets kunnskap; en hjertets hukommelse. Hva leser vi om Maria i forbindelse med julen? «Maria grunnet på disse ord, og gjemte dem i sitt hjerte» - hun kunne dem «by heart». Pascal sier forresten noe liknende: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter».

Åpenbaringene fikk kanskje denne poetiske formen for at folket skulle huske dem?
Vi ser noe av det samme når det gjelder hvordan man memorerte viktige hendelser for eksempel i sagatida. Da brukte man kvadene. Det var også dikt eller sanger som refererte viktige fortellinger fra historien. Kvadene var en av de viktigste kildene Snorre Sturlason hadde da han skrev det vi kjenner som kongesagaene. Slik også i bibelsk tid. Hymnene var en måte å memorere Guds ord på; memorerere Guds åpenbaringer på. Når Jesaja skriver om den lidende Herrens tjener, slik han gjør i kapittel 53, er det ikke bare fordi han skriver et veldig godt dikt. Det er fordi han får en åpenbaring. En åpenbaring som på mange måter setter ham litt ut:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Sangen om den lidende Herrens tjener, kalles denne teksten.

La oss vende tilbake til menigheten i Kollosæ.
Vi vet ikke hvem som formulerte det som er dagens tekst.
Det var nok ikke Paulus.
Jeg tror snarere at Paulus åpner sin undervisning brevet til menigheten i Kollosæ med denne teksten for å gi menigheten noe de ville kjenne igjen og som Paulus også kjente: «Vi snakker samme språk» - «Vi har den samme erfaring» - «Vi deler den samme innsikt om hvem Jesus er»:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere, makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.»

Denne teksten minner om en tekst vi kjenner godt fra Johannes-evangeliet. Det er den såkalte Johannes-prologen; innledningen til det vi kan kalle «øyenvitneevangeliet» i Det nye testamente; det som stammer fra «den disippel Jesus elsket»; den yngste i disippelflokken.
Leseteksten fra Johannes-evangeliet for denne søndagen er ikke en del av denne prologen. Det er de ordene Døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», og hvor han sier at riktignok døper han med vann, men han som skulle komme etter ham, han skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild.
Men hva heter de i Johannes-prologen?
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Et viktig tema i brevet til menigheten i Kollosæ er forståelsen av Jesus.
Hvem var Jesus? Jesus selv var opptatt av det. Hvem sier folk at jeg er? Hvem sier dere at jeg er?
Hva tenkte de kristne i Kollosæ om dette?

Kollosæ lå i Lille-Asia, i dagens Tyrkia. Det var en del av verden der mange impulser fløt sammen. Det preget også menigheten. De kristne fikk mange slags signaler fra mange kanter. De handlet om kosthold, om askese og om endetiden. Akkurat i Kollosæ fikk dette temaet en særlig aktualitet, for i år 62 ble byen utslettet av et jordskjelv, og ble ikke bygd opp igjen.

Men hovedbudskapet i brevet er dette: Ikke lytt til falske menneskekrav. Ikke lytt til falsk lære. Og hva er falsk lære? Det er forkynnelse som sier noe annet om Jesus enn det han sier om seg selv.
Se på Jesus. Se på Jesus – slik han er.
Det er også budskapet i den hymnen han innleder med.

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Vi har hatt Jesu navnedag, med fortellingen om Simeon i templet; vi har hatt «helligtrekongers dag», med fortellingen om de vise menn fra øst, og i dag minner tekstene oss om enda en side ved Jesus. Ikke barnet, denne gang, men den lidende Herrens tjener; Guds Lam som bærer verdens synd og det som er kjernen i denne teksten fra Kollosserbrevet: «Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.»

Hva er det Paulus vil formidle?
Jeg tror det er dette: Kjære kristne i Kollosæ, dere som får så mange impulser; dere som utsettes for så mye som vil påvirke dere. Hold fast på dette: Jesus Kristus «er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste».

Hva er kristendom? Hva er kristen tro?
Til sjuende og sist er det én eneste ting: Troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Troen på at Jesus led og døde for menneskenes synd – og at han sto opp igjen fra de døde. «Straffen er lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.» Det er kristendom. Det er kristen tro.
Foran årsskiftet 1899/1900 ble William Booth spurt om hvilke farer han mente truet i det nye århundret – altså 1900-tallet. En av de tingene han nevnte, var dette: Kristendom uten Kristus. Han nevnte også: tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenfødelse og himmel uten helvete.
Paulus skriver også: «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
William Booth igjen; da han ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi. Han svarte med fire ord: «Det blødende Guds Lam». «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, (...) da han skapte fred ved hans blod på korset».

Se hvem Jesus er – «Han er hodet for kroppen, som er kirken».

Dette med «hodet», er et bilde vi kjenner igjen. Vi finner det i det første brevet til menigheten i Korint, der Paulus bruker dette bildet veldig detaljert, ikke bare hodet, men hele kroppen, og at kropp og hode hører sammen. Kroppen er menigheten – hodet er Kristus.

Hva er en kristen kirke? Er det bare en organisasjon? Nei, skriver Paulus både her og andre steder. Kirken er en kropp. Kirken er noe som er levende. Ikke noe som er skrudd sammen, som er skapt eller laget, men født. «Den førstefødte», kaller han Jesus. «Født, ikke skapt», heter det uttrykkelig om Jesus i en av de eldste trosbekjennelsene vi kjenner, nemlig den nikenske. Her heter det:
«Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»

Se Jesus som han er: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»
Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd. Sangen om den lidende Herrens tjener.
Vi har allerede sunget i dag ”La meg få se ditt ansikt, kjære Jesus, ja, se meg glad på all din herlighet”.
Må han få åpne våre øyne, så vi kan få se hans herlighet – og vår rikdom; vi som er Guds barn og Kristi medarvinger!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Mine øyne har sett din frelse

Betraktning for romjulssøndagen


«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: - Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: - Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 – 35).

Et ungt par kommer til Guds hus med sitt nyfødte barn «for å gjøre med ham som skikken var etter loven». I dette tilfellet ville det si at gutten skulle omskjæres, et lite, kirurgisk inngrep som hadde en religiøs begrunnelse, og fremdeles har det for mange. Det var et paktstegn som viste at gutten tilhørte det jødiske folket.
Jeg vet ikke hvor mye seremoniell som var knyttet til en slik handling; i og med at det skulle skje åtte dager etter fødselen, var det trolig en nokså dagligdags hendelse. Men akkurat denne dagen, og rundt denne gutten, skjedde det noe som gjorde at vi leser om det fremdeles. To personer, en mann og en kvinne, og begge høyt opp i årene, kom også til templet denne dagen. I dagens tekst leser vi om den ene av dem. Han het Simeon og var en «rettferdig og gudfryktig mann». Han hadde fått et løfte fra Gud om at han ikke skulle dø før han hadde sett «Israels trøst» - Messias; Frelseren som jødefolket hadde ventet på kanskje så mye som to tusen år.
Denne dagen kom han til templet «ledet av Ånden», leser vi – Gud selv måtte han dyttet borti ham og sagt: - Simeon! I dag bør du gå i mitt hus! I dag skjer det!
Da han kom dit, forsto han med en gang hvem som var «Israels trøst». Det var den vesle gutten til det unge paret. Han så vel ut som et hvilket som helst annet guttebarn. Kanskje omskjærelsen alt hadde skjedd, og den vesle gråt litt mens moren bysset på ham for å roe ham ned.
Mange kunstere har skildret scenen med gamle Simeon og Jesus-barnet i templet. En av dem er Rembrandt. En gammel mann som holder et barn forsiktig i armene sine – løfter det opp litt, mot helligdommen og ber en bønn.
I Bibelen kalles denne bønnen «Simeons lovsang»: -Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Det er særlig setningen «mine øyne har sett din frelse» som mange har festet seg ved. Det er en sterk ytring. «Jeg har sett det med egne øyne» - nærmere en primærkilde kommer du ikke.
I en gammel negro spiritual heter det: «Var du der....?» Where you there when they crusified my Lord? Det er en salme om korsfestelsen.
Og når vi snakker om å se Jesus, er det som regel scener fra hans voksne liv vi tenker på – til nød hendelsen da han som 12-åring satt i templet, og alle de skriftlærde undret seg over klokskapen hos denne unge gutten. Vi ser ellers gjerne for oss Jesus som helbreder syke, Jesus som underviser folket, Jesus som vekker opp døde, Jesus i Getsemane, Jesus hos Pilatus, Jesus på korset, Jesus i graven og Jesu himmelfart. Den voksne Jesus.
Tror vi på disse fortellingene og disse bildene, er det også lett å tro at Jesus var Guds sønn og verdens frelser. Men gamle Simeon så bare en nyfødt baby. Og likevel visste han at dette var ikke «bare en nyfødt baby», så unik som enhver nyfødt baby tross alt er. «Med egne øyne har jeg sett din frelse», sa han.
Det må ha blitt åpenbart noe for gamle Simeon der han sto med Jesus-barnet i armene. Han forsto at denne gutten hadde en helt spesiell, historisk oppgave foran seg. Det var ikke bare «et potensial» i dette barnet, men en oppgave: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon til foreldrene.
Tenkte Maria på disse ordene da hun mer enn 30 år senere sto ved foten av Jesu kors og hørte ham rope: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi leser om andre ting som ble sagt at Maria gjemte ordene i sitt hjerte og tenkte på dem.
«Med egne øyne har jeg sett din frelse». Det går en linje gjennom hele Jesus-fortellingen som salmedikteren har beskrevet slik:
«Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
-nn stall og krybbe, kors og død».

Også over krybben ser man skyggen av et kors.

Publsiert i Smaalenenes Avis 29. desember 2012

Vitnesbyrdet og gjerningene

Preken i Askim korps
3. søndag i advent
– 16. desember 2012

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det femte kapittel, fra vers 31 til 36; i Jesu navn:
«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»
Slik lyder Herrens ord!

Det har skjedd en del forandringer når det gjelder tekstrekkene som skal brukes i norske gudstjenester. Vi har fått en tekstrekke til. Noen vil kanskje si: Vi har fått tilbake en tredje tekstrekke, slik det var tidligere.

Når jeg fyller 60 år om et halvt års tid, er det samtidig 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, og bakerst i den sto alle tekstene for kirkeåret. Og det var tre tekstrekker. Nå har det i mange år vært to rekker, men fra og med det kirkeåret som vi nå har gått inn i, er det igjen tre rekker. Det betyr at det er blitt mange flere bibeltekster som er prekentekster. Og man kommer jo ikke utenom at flere bibeltekster gir – eller har i hvert fall alle forutsetninger for å gi – mer bibelkunnskap. Kanskje tilmed til predikantene? For plutselig oppdager man at man må arbeide med – sette seg inn i – bibeltekster man ikke har jobbet med på denne måten før.

Dagens tekst er en slik tekst. Den var ikke med i noen av de tidligere tekstrekkene. Det er en utfordring. Det er en kilde til økt kunnskap og økt innsikt – i hvert fall for den som skal forsøke å tolke teksten. Teksten «tema» - forholdet mellom Døperen Johannes og Jesus – er kjent fra før. Men det som Jesus sier her, akkurat denne teksten, er av de tekstene denne predikant i hvert fall ikke har jobbet med før nå.

Vi er i adventstiden.
På latin heter denne perioden «Adventus Domini» - det betyr «Herrens komme».
Da Jesus ble født, var det nok en del mennesker i Det Hellige Land som ventet på Herrens komme. Men det var nok ikke mange. Bibelen forteller oss om noen av dem. Maria og Josef var to av dem; Jesu foreldre. Elisabeth og Sakarja var to andre – de vi kjenner som foreldrene til Døperen Johannes. Gamle Simon i Templet. Anna Fanuelsdatter – disse to som dukket opp da Jesus-barnet ble omskåret. Flere vet vi ikke om; det er de som tror det ikke var flere enn disse. Seks personer som ventet på Herrens komme. Sodoma og Gomorra gikk under i sin tid fordi det ikke var så mange som ti som levde rett for Herren.

Jeg nevnte Døperen Johannes. Denne underlige skikkelsen i kamelhårskappe og med den sære menyen – gresshopper og honning. Han som sto fram og forkynte: «Rydd Herrens vei; gjør hans sier rette». Johannes-evangeliet sier det slik, og jeg siterer det slik det står i den bibelutgaven jeg fikk for snart 50 år siden: «Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset» (Joh 1, 6-8).
I den teksten vi har lest, snakker Jesus om de to sentrale skikkelsene i adventstida: Det er Døperen Johannes og det er Jesus selv. Jesus snakker om ham som skulle forberede Frelserens komme – og om Frelseren selv; han som kom. Jesus selv. Han snakker om ham som pekte fram mot Messias – og han snakker den Messias som det ble pekt på: Jesus selv.

I de adventstekstene vi kjenner fra før, er det gjerne slik at Johannes snakker om Jesus. Men i dagens tekst er det Jesus som snakker om Johannes. Han snakker om Johannes for å minne om at Johannes hadde snakket om ham. Det Johannes sa, var sant, er Jesu poeng. Sa han ikke at Messias skulle komme? Vel, nå er jeg kommet! Sa han ikke «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd»? Nå står jeg her. Det Johannes sa om meg var sant, sier Jesus.
Det er på en måte et juridisk argument Jesus bruker; en argumentasjon hentet fra rettssalen. I en rettssal er det ikke alltid nok at noen sier «jeg gjorde det» eller «jeg gjorde det ikke» for å dømt eller frifunnet. Det trengs flere vitner. Dette var nedfelt i Moseloven og er bekreftet i Det nye testamente: «Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast», heter i 5 Mos 19,15, og blir gjentatt – og bekreftet – både av Jesus og Paulus: Matt 18,16 og 2 Kor 13,1. Her henviste Jesus til ett vitne: Døperen Johannes. Men samtidig henviste han til mange andre vitner, nemlig hans egne tilhørere. «Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus i denne teksten.

Det empiriske argumentet, erfaringen, er enda sterkere enn det juridiske. Det kjenner vi også fra andre sammenhenger i Bibelen. Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn. Hun som sprang inn til byen og sa: «Kom å se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Vi leser fra Joh 4 – kapitlet før det vi henter dagens tekst fra: «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser» (v. 39 – 42).

La oss se litt mer på sammenhengen Jesus sier dette i. Kapittel 5 åpner med fortellingen om den syke ved Betesta dam. Et eller annet skjedde ved den dammen. Fra tid til annen ble vannet opprørt, og da hadde det en helbredende kraft, men bare for den første som kom ut i. Mannen i fortellingen hadde ligget ved dammen i 38 år og ventet på at det skulle bli hans tur; at noen skulle velte ham ut i vannet som den første. Så kom Jesus, og mannen ble helbredet. Men fordi dette skjedde på en sabbat, ble det diskusjon rundt dette og vi får en tekst om «Sønnens fullmakt».

Vitnesbyrdet fra Johannes – gjerningene Jesus gjorde. De to «bevisene», for å holde oss til rettsspråket, var det Jesus la fram.

«Dere sendte bud på Johannes», minner Jesus dem om. Hvorfor gjorde de det? Fordi han var så rar? Eller var det fordi han traff noe hos dem med sin forkynnelse? At han traff noe hos dem ved å peke på ham som skulle komme? At han traff noe ved å minne dem på at de måtte omvende seg? «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus.
«Disse gjerningene» som Jesus nevner – hva er de? Det er å helbrede sykdom; tilgi synd, reise opp igjen de som har falt; gi utslåtte og utstøtte mennesker nytt mot, ny tro på seg selv. «De friske trenger ikke til lege,» sa Jesus. «Dere som synes dere er gode nok som dere er – dere trenger ikke meg. Men det gjør de som vet at de ikke er gode nok; de som ikke tror at de kan frelse seg selv gjennom gode gjerninger. De gode gjerningene er de jeg gjør, sier Jesus: helbrede sykdom, tilgi synd, reise opp mennesker.»

«Kom og se en som har sagt meg alt om meg selv!»
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Det går en tråd – for ikke å si: en lenke! - fra innbyggerne i Sykar tilbake til gamle Simon i templet. Med Jesus-barnet i armene kunne han si: «Med egne øyne har jeg sett din frelse.» De sa: «Vi har selv hørt ham!»

Advent og lys hører sammen.
Vi har tent tre lys i dag. Det med å tenne adventslys er en forholdsvis ny skikk – om lag 100 år gammel. Det er en skikk som skal ha kommet fra Tyskland, der også skikken med juletre – som er en del eldre – og julekalender stammer fra. Jeg har lest at skikken med adventslys oppsto da en tysk dame ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn fordi han gledet seg så sterkt til jul. Så laget hun en adventstake, eller kanskje var det en adventskrans, der hun tente lys for å telle ned til jul. Ett lys når det var fire uker igjen, to lys når det var tre, og så videre.
Kanskje var det slik det skjedde? Jeg ønsker egentlig at det var slik; jeg synes det er en vakker fortelling. Men slike skikker oppstår jo ikke i et vakuum. Det ligger en tanke bak. En erfaring. Og lys er en slik tanke og erfaring, ikke minst med tanke på julen; ikke minst med tanke på advent. Hva sa Jesus: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.»

Johannes-prologen: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».

Vitnesbyrdet lyser. Men også gjerningene lyser.
Krybben i stallen lyser – men det gjør også korset på Golgata.
Det lyser fra den tomme graven – og det lyser fra løftet om Herrens gjenkomst.

«Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.

En sky av vitner

Preken for Allehelgensdag i Askim korps søndag 4. november 2012

Utgangspunktet for denne hallehelgenspreken finner vi i Hebreerbrevet, det 12. kapittel og de tre første vers; i Jesu navn:






«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»
Slik lyder Herrens ord!

«En sky av vitner»!
Jeg smaker på ordene! Hva ser jeg for meg?
Kanskje ser jeg det som salmedikteren Brorson så?
«Den store, hvite flokk å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving
for tronen – hvem er de?»

En sky av vitner...
Eller ser jeg det som frelseskrigeren Tandberg så?
«Guds kriger, hold ut inn til kronen du får,
se, talløse skarer ved målet alt står,
Se, skaren av vitner som gikk samme vei;
hva Gud var for dem, vil han være for deg.»

En sky av vitner…

Men når jeg leser teksten, oppdager jeg at Hebreerbrevets forfatter ikke skriver at skyen av vitner er de som står foran troen og venter på oss. Skyen av vitner er ikke de som har gått foran.

Jo, jeg vet det er Allehelgensdag, og de fleste av oss har graver vi enten vil besøke i løpet av dagen eller som vi vil tenke på i løpet av dagen.
Og jo: Jeg tror på Bibelens løfte om en evig salighet for alle som tror på Jesus.
Men skyen av vitner som vi leser om her – hvem er det?
Det er alle de andre som også tror på Jesus.
Når Hebreerbrevets forfatter skriver «så stor en sky av vitner omkring oss» – at den er omkring oss – så sier han også: Vi står midt i den. Vi er en del av denne skyen.
En sky av vitner.

På den tiden da Jesus ble født fantes det en gruppe mennesker i Israel som ettertiden har kalt «de stille i landet» – det er ikke noe bibelsk uttrykk, så vidt jeg har funnet ut. Det var mennesker som ventet på Messias. De var få – Maria og Josef skal ha vært blant dem; Sakarias og Elisabet; gamle Simon i Templet – hva leser vi om ham? «I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» Og da han hadde sett barnet, kunne han si: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, lik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.» Og så var det en til i Templet. Anna Fanuelsdatter – en profet, skriver Lukas. «Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.»

De stille i landet – en sky av vitner?

Jeg tenker på en fortelling fra Det gamle testamente.
Det er en dramatisk fortelling. Abraham og Lot har skilt lag – ikke fordi at de ikke kunne gå sammen, men folkene deres kunne ikke. De skilte lag, og Lot slo seg ned i Sodoma. Men en dag får Abraham besøk av Gud selv og to av hans engler. Herren vil ødelegge Sodoma på grunn av all den synd som finnes der; all den skamløshet. Dette ville de bare si fra til Abraham om. Vi leser det som står i 1 Mos 19: «Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt. Abraham gikk nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige? Kanskje finnes det femti rettferdige i byen. Vil du likevel rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet på grunn av de femti rettferdige som er der? Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld.»
Til det svarte Abraham: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske. Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av disse fem?» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.» Abraham fortsatte å tale til ham: «Kanskje finnes det førti der», sa han. Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Kanskje finnes det tretti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» Abraham sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje finnes det tjue der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.»

Vi vet hvordan det gikk. Det var ikke ti rettferdige i byen. Det var ingen sky av vitner.

En sky av vitner…

Pinsen 1984 tok Mona og jeg med oss strengemusikken fra Sandvika korps til hjemstedet til faren min: Atløy i Sogn og Fjordane; Askvoll kommune. Vi var vel mellom 40 og 50 personer i alt, og pinseaften fylte vi bedehuset på Kumle. Bygdefolket hadde da i flere år arrangert en hver basar til inntekt for Frelsesarmeens misjonsarbeid i Indonesia, der foreldrene mine var engasjert. Det de hadde sett av Frelsesarmeen der på øya fram til da hadde vært, kanskje to-tre frelsessoldater fra Florø som kom en gang i blant og hadde møte. Og her sto vi mellom 40 og 50 – mange av dem i røde musikantuniformer. – Eg trudde ikkje det var så mykje folk i heile Frelsesarmeen, eg, sa en av dem som var på møtet etter at det var slutt.
En sky av vitner?

«Samhold gir styrke!» Det er et gammelt slagord, ikke minst fra fagforeningenes historie. Men det er en gammel og universell erkjennelse. Jeg synes det er spennende å se naturprogrammer på fjernsynet. Og se hvordan det å holde sammen er en refleks som du finner hos store dyr og små dyr; se bare på mauren. «Gå til mauren og bli vis», heter det i ordspråksboka – det er et råd med mange lag. Se hvordan løvene arbeider når de skal felle et bytte – se hvordan de store flokkene arbeider når de skal avverge et rovdyrangrep.

En sky av vitner – det er de troende som står sammen her nede.
Men det er ikke bare dem.
Teksten vi har lest kommer rett etter en annen, kjent tekst: Hebreerbrevet 11; det såkalte «troskapitler». Og der refereres det til trosheltene fra Den gamle pakt; det eksempel på tro som de var. De er eksempler og forbilder for de kristne – en dag skal vi slutte oss til dem. Så det er en sky av vitner i himmelen – men skyen av vitner her nede er viktigere, dersom denne skyen skal bli enda større, enda sterkere, enda herligere.

Alle Helgens dag.
Ordet «helgen» har ingen naturlig plass i vår protestantiske bevissthet. Når vi bruker det ordet, blir det ofte på en litt slapp og tanketom måte. «Du er en helgen», eller «han/hun er en helgen», sier vi bare folk er litt ekstra greie med oss.
Ordet kommer fra et annet og mye større ord – «hellig».
I den katolske kirke blir ikke helgener erklært «helgener»; de blir erklært hellige. Eller enda mer presist: Kirken erkjenner at de var hellige mennesker den gang de levde.

Hver gang jeg er i Roma er det særlig en kirke jeg besøker. Den heter Sta. Maria sopra Minerva – det betyr at den er bygget der hvor det tidligere var et tempel for guden Minerva. I denne kirken er den hellige Katarina av Siena begravd. Hun levde på 1300-tallet, og var «litt av en dame». Sigrid Undseth skrev sin siste bok om henne. Graven hennes viser en ung, vakker kvinne som sover fredfullt. Ung var hun – bare 34 år da hun døde. Vakker? Kanskje en gang i tiden? Da hun døde, var hun radmager. Kanskje døde hun rett og slett av sult, fordi hun fastet så strengt. En moderne forfatter har beskrevet henne som anorektiker. Alt dette får være som det vil: Det gjør inntrykk på meg å stå ved graven hennes. Jeg stiller meg alltid det samme spørsmålet: Kan vi tro på hellige mennesker i vår tid? Men også dette: Har vi råd til å la det være?

Når Paulus skriver til «de hellige i Rom», henvender han seg til den kristne menigheten i byen; til de troende; de som har tatt imot Jesus. Det er de hellige. De er «skyen av vitner». Ikke de som står foran himmelens trone, men de som står – nær sagt – foran keiserens trone, foran domsstolen, foran folkemeningen, tiltalt for å være kristne. «… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»

De hellige i Rom. De hellige i Askim.
Det skal en dag ha kommet et brev til postkontoret i Krokstadelva, i Nedre Eiker kommune i Buskerud. På konvolutten sto: «Til den hellige på Krokstadelva».
Jaha? Hvordan finner postverket en slik adressat? Står vedkommende under «h» for «hellig»? De som jobbet på postkontoret visste hvem adressaten var. Det var en gammel, pensjonert slumsøster ved navn Lydia Monsen. Hele Krokstadelva kjente henne som en from og elskverdig, eldre dame som det nærmest strålte godhet av. «Den hellige på Krokstadelva».

Alle Helgens Dag!
En dag da vi ser framover – mot evigheten.
Men også en dag da vi ser utover – rundt oss – og minner oss selv og hverandre på at vi skal være evighetens representanter her nede.
«… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

De søkte samme tempel

Søndagsbetraktning for Bots- og bededag, 28. oktober 2012

«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 18, 9-14).

Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser. Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseersk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der». Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?
Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder». Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

De søkte det samme tempel. De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 27. oktober 2012

Forfølgelse - velsignelse?

Preken for 16. søndag etter pinse – 16. september 2012 i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra tiende til tolvte vers; i Jesu navn:
«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagens prekentekst er hentet fra Bergprekenen, og fra de saligprisningene som innleder Bergprekenen. Saligprisningene er jo en tekst som er liksom «lett, men vanskelig» å preke over. Men når vi kommer til den siste saligprisningen, blir det bare vanskelig. «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.» Og som om det ikke er nok, forsterker Jesus denne saligprisningen. Det gjør han ikke med noen av de andre. «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

De første saligprisningene handler egentlig mest og godhet og nestekjærlighet; de handler om å ta hensyn, om å skape fred, om å tørste etter rettferdighet. Men så skjer det et temaskifte, og Jesus begynner å snakke om forfølgelse. «Slik forfulgte de profetene før dere», sier Jesus, og så går han over til å snakke om disiplene som jordens salt og verdens lys. Bergprekenen er nemlig først og fremst rettet til disiplene. Den er undervisning av disiplene.

Så langt i saligprisningene har Jesus sagt dette: Salige er dere når dere gjør det som er godt.
Nå sier han plutselig: Ja, dere er salige når dere gjør det som er godt – men dere er også salige når det gode dere har gjort, blir belønnet med forfølgelse, bakvaskelse og løgn.

For mange år siden skulle jeg intervjue forfatteren Odd Eidem for Krigsropet. Jeg var hjemme hos ham på Nesodden; det var stort for en ung journalist å møte og snakke med en – relativt sett – kjent forfatter. Da jeg begynte arbeidet med denne prekenen, kom jeg på noe av det han snakket om i dette intervjuet: Det gode og rene vil alltid provosere det onde. Det blir et problem at noen gjør godt – av ren godhet. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi vi er så vant til å tenke: «What’s in it for me?» – Hva kan jeg få ut av det?

«Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Forfølgelse!
Det er et svært ord. Et digert ord. Hva vil det egentlig si?

Jeg leser av og til om noen som er blitt mobbet fordi de er kristne, men trøster seg med at de må tåle det for Jesus. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om slike vitnesbyrd. Jeg tror nok forfølgelse er langt mer enn slike ting. Mobbing er uakseptabelt. Men er det forfølgelse? Hva sier for eksempel Hebreerbrevets forfatter om de gamle trosheltene? Det advares mot sterke scener: «Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet» (Hebr 11, 36 – 39).

Eller om vi leser avisene. I denne måneden har vi lest om jenta fra en kristen familie i et asiatisk land, hun er mellom 12 og 14 år, og hun er psykisk utviklingshemmet. Hun er blitt arrestert, anklaget for blasfemi og kan risikere dødsstraff.
Da snakker vi om forfølgelse!
Og så viser det seg at både anklagen og ”bevisene” er konstruert med det klare formål at man vil bli kvitt de kristne i dette området.
Da snakker vi om forfølgelse.
Vi leser også om en kristen pastor som har stått for retten i et annet land, anklaget for blasfemi. Han konverterte nemlig fra islam til kristendom. Han har stått for retten én gang, og ble dømt til døden. Men saken ble tatt opp igjen. Den første dommen vakte for mange internasjonale reaksjoner. Sist uke kunne vi lese at han var blitt løslatt.
Likevel: Da snakker vi om forfølgelse!

Og det er ikke en betryggende motvekt at slike saker vekker internasjonal oppsikt. Hva med de mange som blir trakassert og/eller drept og som man aldri hører om? Og myndighetene i disse landene erkjenner åpent at selv om en som er anklaget for «blasfemi» i betydningen skiftet religion, blir frikjent i retten, kan man ikke garantere vedkommende sin sikkerhet. For den lokale mobben anerkjenner ikke rettsregler. Blir mobben straffet? I det ene tilfellet jeg nevnte – den psykisk utviklingshemmede jenta – er en person riktignok blitt arrestert for å ha plantet falske bevis. Men det løser ikke grunnspørsmålet: At kristne blir forfulgt. Og pastoren er blitt løslatt. Men hva med de mange som det aldri blir internasjonal oppmerksomhet rundt?

Hvordan definerer Jesus selv forfølgelse?
Han sier det slik i det vi har lest: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis». Her er stikkordene: Håner – lyver – baksnakker – for Jesu skyld.

Er vi der, i Norge i dag?
Vi er vel egentlig ikke det?
Det er blitt sagt mye om forfølgelse av kristne. Man kan iblant få inntrykk av at det å være utsatt for forfølgelse, skal være normaltilstanden for den kristne kirke. Men kristne er ikke de eneste som er blitt forfulgt for sin tro. Det har representanter for de fleste religioner, og ikke minst grupper innen religionene opplevd. Katolikker har forfulgt protestanter – om omvendt; bare for å ta ett eksempel. Shia-muslimer forfølger sunni-muslimer; bare for å ta et annet. Og bare så det også er nevnt: Historien forteller om kristne som forfulgte mennesker av annen tro. De forfølgelsene som har vært mot jøder ned gjennom historien, har stort sett vært utført av kristne.
Forfølgelse er altså ikke noe sær-kristent; et slags kjennetegn på sann kristendom.

Hvordan forstår jeg så denne teksten om forfølgelse og det Jesus sier om dette?

Jeg tror jeg vil si det slik: Jeg leser den ikke som en tekst som sier: Slik skal det være. Men jeg leser den som en tekst som sier: Slik kan det bli. Slik har det vært for mange. Slik kan det bli også for oss. Det har vært hevdet at flere mennesker er blitt fengslet og henrettet for sin tros skyld i det 20. århundre, enn i hele resten av kirkens historie til sammen. Akkurat vi lever ikke under forfølgelsestider. Dette er ikke vår hverdag. Gufset fra mobbing på arbeidsplassen og i skolegården er ubehagelig nok, men tar ikke fra oss livsgrunnlaget - slik mange kristne i andre land og til andre tider har opplevd og opplever.
Jesus satte de forfulgte i godt selskap: Slik forfulgte de profetene før dere. Og han sa også, i Joh 15, 20: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.»

Så vi skal ikke ta lett på nær sagt «evangeliet om forfølgelse». Og det møter oss i mange skikkelser og variasjoner.
Jeg tror det er et problem her i Norge at vi har ikke nok – skal jeg kalle det «erfaring»? – med sann og ekte kristendomsforfølgelse. Det er såpass mye toleranse – «toleranse»; anførselstegnene er ofte berettiget - ute og går i norsk offentlighet at vi har få og ingen forutsetninger for å forstå de mennesker og de situasjoner der det å stå fram som kristen faktisk koster. Derfor får vi slike, litt absurde situasjoner som når norske byråkrater skal vurdere om en asylsøker som har konvertert, er «kristen nok» – det er faktisk uttrykket man bruker. Eller man spør hvorfor man ikke kan velge en annen, mindre kontroversiell religion, hvis man ikke er fornøyd med den man er vokst opp i.

Noen tanker om dette å være «kristen nok».
En gammel historie fra den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet: En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang. Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: «Herren er min hyrde, meg fattes intet», slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Ja, det finnes land i verden der det å gå over fra sin gamle religion til for eksempel kristendommen, kan få de mest dramatiske konsekvenser, fra sosial utstøtelse til overgrep, tortur og drap. Og det skjer at personer fra slike land kommer til Norge, møter kristne mennesker og blir selv kristne. Og «kriteriet» på at man er blitt kristen, vil for veldig mange være at man er blitt døpt.
Likevel kan norske byråkrater henfalle til meningsløse vurderinger av om konvertitten er «kristen nok», eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet.

Men faktum er at det finnes millioner av kristne som ikke er «misjonerende» av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – «jeg fatter ingenting», som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske «fattes».

Jeg har ofte tenkt at hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er «kristen nok», tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg synes det er beroligende nok.
«Motstanderen», som han iblant kalles, kjenner også sin bibel.

Vi hørte lest fra Peters brev tidligere i denne gudstjenesten: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.(…) Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»

En forholdsvis fersk nyhetsmelding fra India, sakset fra Stefanusalliansens nettside: «En gruppe lokale kristne var invitert for å be sammen hjemme hos en kristen, indisk mann ved navn Gnanamuthan. Mens de var der, trengte en gruppe aggressive hinduekstremister seg inn i hjemmet og forstyrret bønnesamlingen. Det melder All India Christian Council, Stefanusalliansens samarbeidspartner i India.
Litt etter at bønnesamlingen ble avbrutt kom en ny gruppe hinduekstremister, utstyrt med steiner, stokker og jernstenger, og gikk til angrep på de kristne. Ting tyder på at anslaget var godt planlagt. Hinduekstremistene spurte en av deltagerne, Edwin Raj, om han var kristen. Da Edwin svarte «ja» på spørsmålet, ble han straks angrepet på brutalt vis med jernstenger. Han ble hardt skadd. Også Edwins far ble skadd, da han gikk imellom for å redde sønnen.
Edwin Raj ble fraktet til sykehus, men livet stod ikke til å redde. Han døde kort tid etter angrepet. Politiet gjorde ingenting da de kristne kom til dem for å rapportere om angrepet. Tvert imot viste det seg at politiet på forhånd var blitt informert av hinduekstremistene, om at de skulle angripe det kristne møtet.»

Her snakker vi om forfølgelse.
Her snakker vi om å bli angrepet for Jesu navns skyld. Salige er dere når slikt skjer, sier Jesus.

Jesus sier ikke at han vil komme og gripe inn og nærmest stanse slike ting. Men han sier han vil være sammen med de som tror på ham når det skjer. En strofe fra en forholdsvis ny, men kjent salme:
«Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg»

Eller teksten vi har lest fra Salmenes bok:
«Hvor lenge, Herre?
(…)
Se meg! Svar meg, Herre, min Gud!
Gi mine øyne lys
så jeg ikke sovner inn i døden,
så min fiende ikke kan si:
«Jeg har vunnet over ham»,
og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler.

Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.»

Jesu ord for siste gang i dag: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd; en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Tilgivelsens dynamikk

Preken for søndag 5. august 2012 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det attende kapittel, fra vers 21 til 35; vi leser i Jesu navn:
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»
Slik lyder Herrens ord!

«Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere.»
Slik lærte mange av oss å be den gang vi lærte den bønnen Jesus lærte disiplene sine. I dag sier vi «tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere».
Ordet «skyldner» fører tanken over på «gjeld» – og det er den første tanken jeg vil stanse litt for når det gjelder dagens tekst: At dette er en lignelse om å stå i gjeld.
Utgangspunktet er et spørsmål fra Peter: Hvor mange ganger skal man tilgi den som forgår seg mot en? Er det nok med sju ganger?
Hvor mange sjanser skal man gi hverandre? Det er en kjent problemstilling i forhold mellom mennesker. Sju ganger er kanskje en romslig holdning? Fra eventyrene kjenner vi historier om folk som får tre sjanser, tre ønsker. Fra Bibelen kjenner vi fortellingen om kong Salomo, som også fikk tre ønsker. Da ønsket han seg rikdom, et langt liv og – visdom. Det var bare dette siste ønsket han fikk ros fra Herren for å ønsket seg.

”Ikke sju, men sytti ganger sju,” svarer Jesus.
Jaha – det blir 490 ganger. Det er sikkert folk som trenger å bli tilgitt så mange ganger. Det går sikkert at å føre en slags statistikk og komme til et så høyt tall. Men både sju-tallet og «sytti ganger sju» er noe mer enn matematiske størrelser i denne sammenheng. Det er tall som hadde en liturgisk betydning blant jøder, og noe av dette har også fulgt med videre i den kristne kirke. En lysestake med sju armer hadde og har en sentral plass i den jødiske gudstjenesten, bare for å ta ett eksempel. Det var sytti lærde som skrev ned moseloven og profetene under eksilet i Babylon – fram til da hadde man memorert disse tekstene. Eksilet varte i 70 år. Det var symboltunge tall Jesus brukte her – både sju og 70.
La oss holde fast på Fadervår-perspektivet et øyeblikk til: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Det går en tråd fra denne bønnen og til det som er konklusjonen i dagens tekst, og som jeg vil kalle «tilgivelsens dynamikk»: Å bli tilgitt forutsetter at man selv er villig til å tilgi. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.»

Kanskje en digresjon, men likevel:
Mange av oss husker hvordan «hele verden» for noen år siden var opptatt av forholdet mellom daværende president Bill Clinton og denne praktikanten som hadde arbeidet i Det Hvite Hus. Det var ikke noen historie som presidenten hadde særlig ære av, og han var vel ikke spesielt stolt av den heller. Og den ble brukt for langt mer enn den var verd av presidentens motstandere. Som politisk debatt er det vel noe av det mest absurde man har sett noen gang.
Presidenten ba både kona si og det amerikanske folk om tilgivelse. Han «tok en puddel», som man sier. Men de politiske motstanderne hans ga seg ikke, og da det hele var over, og saken lagt død, ble presidenten spurt om han var villig til å tilgi de som hadde vært som hardest og mest kritiske mot ham.
- Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi, svarte Bill Clinton.

Jeg innrømmer gjerne at jeg alltid hadde mer sans for Clinton med alle hans svakheter enn jeg hadde for disse nokså skinnhellige motstanderne hans – de hadde da sine svin på skogen, de også; den ene etter den andre – og ikke minst sa det svaret meg noe om et menneske som hadde forstått hva «tilgivelsens dynamikk» innebærer. «Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi.»
Til innledning i vår gudstjeneste, ble det lest om Josef og brødrene hans. Det er en kjent beretning fra Det gamle testamente. Josef som var sin fars favorittsønn. Josef som trigget så mye misunnelse hos de ti eldste brødrene sine. Josef som ble solgt som slave til noen egyptiske handelsmenn. Så var han ute av soga hva brødrene angikk. De visste ikke noe mer om Josef før de sto i Egypt og skulle kjøpe korn. Det var hungersnød i hele Midtøsten, men i Egypt hadde de korn, for der hadde en klok politiker, en som hadde vokst fram fra intet, nærmest, gjort grep slik at hungersnøden ikke rammet Egypt på samme måte som landene rundt. Denne politikeren var en tidligere slave. Det var Josef.

Teksten vi fikk lest innledningsvis var epilogen i fortellingen om Josef og brødrene hans. De hadde slått seg ned i Egypt, sammen med brødrenes far Jakob. Men nå var Jakob død. Så nå opprant vel oppgjørets dag? Hevnens time? Men hva skjedde?
«Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.»
Her snakker vi ikke bare om tilgivelsens dynamikk; her snakker vi om tilgivelsens raushet.

Og da er vi tilbake i dagens tekst fra Matteus. Og vi er omsider kommet til lignelsen Jesus fortalte. Om tjeneren som skyldte ti tusen talenter.
Det var ikke noe lite beløp. Det var et absurd beløp, faktisk. En denar var en dagslønn. En talent var 6000 denarer – 6000 dagslønner. Det ville ta 18 år å tjene så mange dagslønner. Så ganger du det med ti tusen. Det ville ta 180 tusen år å betale en slik gjeld ved hjelp av dagslønner. Jeg leste et regnestykke i en bibelkommentar der dette ble anslått å tilsvare 30 milliarder kroner.
Jeg har ikke fantasi nok til å se for meg hvordan i all verden han har klart å etablere en slik gjeld. Og enda mindre hva tjeneren tenkte på da han sa: - Bare ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale det tilbake, alt sammen.
Ja, særlig! 30 milliarder. 180 tusen årslønner. Det blir tøft, men skal nok gå…

Kongen forsto selvsagt at det aldri ville gå. Og så satte han en strek over hele regnskapet. Han etterga alt sammen.

Jeg satt i Forliksrådet i Askim i noen år. Vi hadde aldri slike summer til behandling der, men det kunne være tøft nok for den som var innklaget. For mange kunne nok 30 tusen og 30 milliarder gå omtrent ut på det samme. Og den som hadde penger til gode kunne kanskje gå litt ned på kravet eller på rentene, bare for vise litt velvilje, men det endret ikke noe særlig på situasjonen.
Men her ble det satt en strek over det hele.

En norsk politiker sa for noen år siden at fattigdommen i Norge burde kunne avskaffes med et pennestrøk. Så ble hun finansminister, og pennestrøket uteble.
Men her kom det. I Jesu lignelse kom det. «Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine», sa Jesus.
Men også denne fortellingen har en epilog; akkurat som fortellingen om Josef og brødrene hans. Den kom ikke etter mange år, sånn som med Josef og brødrene hans. Den kom omtrent med det samme.
«Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.»

Et nytt tall dukker opp. Hundre denarer. Jeg har før trodd at det nærmest var vekslepenger. Det var nok mer enn det. En denar var fortsatt en dagslønn, så hundre denarer var tre måneders lønn og vel så det. Men det er jo fortsatt et stykke fram til 180 tusen årsverk, da…

Men så handler ikke dette om økonomi. Det handler om tilgivelsens dynamikk. «Den som har bedt om tilgivelse, må selv være villig til å tilgi,» sa Bill Clinton. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere»; slik lærte Jesus disiplene å be.
Det er helbredelse i tilgivelsen. Både i det å bli tilgitt og det å kunne tilgi.
Hva var det første Jesus sa til den verkbrudne; han som ble firt ned fra taket i det huset hvor Jesus sto og underviste. Han hadde kreative venner, denne mannen. Når de ikke klarte å komme fram gjennom menneskemengden, gikk de opp på taket av huset der Jesus var, og så begynte de å lage et hull i taket. Jesus hadde sans for disse vennene, tror jeg. Han så hvor stor tro de hadde, står det i evangeliefortellingen om dem. Og han så de smertene den syke hadde. Men han så enda mer. Derfor sier han: «Dine synder er deg forlatt.» Du er tilgitt.
Han ble tilgitt – og deretter helbredet.

Helbredelse er ikke et tema i dagens tekst.
Det er det tilgivelsen som er. Men i tilgivelsen ligger mye helbredelse også. Det å bli ferdig med en sak, enten fordi man er skyldner eller tilgodehaver, har også et helbredende element i seg. Det tror jeg de aller fleste har erfart på en eller annen måte, enten man tenker på det som helbredelse eller ikke. Man får det bedre med seg selv, bedre med sine omgivelser. Tilgivelsens dynamikk!
Men Jesus fortalte ikke bare den lignelsen for vi skulle få det bedre med oss selv og med hverandre. Han fortalte den for å si noe om Gud, si noen om himmelriket.

At noe er en lignelse, betyr at det brukes bilder for å formidle et budskap.
Kongen som holder regnskap, er et bilde på Gud.
Den enorme gjeldsslettingen sier noe om tilgivelsens omfang når det gjelder menneskets skyld overfor Gud; ikke bare den generelle skyld, «statsgjelden», så å si; men den personlige gjeld hver enkelt står i til Gud. Syndens gjeld. Syndens skyld. En gjeld som ikke kan gjøres opp. Rett og slett. Kan ikke gjøres opp; kan ikke nedbetales; kan ikke møtes på noen som helst måte.
Denne gjelden kan man bare bli kvitt på én eneste måte, og det er ved at den slettes. Det er det som heter tilgivelse. Det er det som heter nåde. Det er det som heter frelse.

Men tilgivelsen forplikter. Nåden forplikter. Frelsens forplikter.
Tilgivelsens dynamikk – nådens dynamikk – frelsens dynamikk. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Martin Luther King skal ha sagt: «Gud kaller oss ikke til å like alle mennesker – han kaller oss til å elske dem.»
I dette ligger også tilgivelsens dynamikk. Ikke bære på noen slags byrde i forhold til andre mennesker – tilgi og ta imot tilgivelse.
De to tjenerne blir representanter for menneskeslekten, kanskje også for menigheten.
Som mennesker har vi ikke bare en gjeld overfor Gud, men også overfor hverandre. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.» Det var her den første tjeneren trådte feil, og det fikk dramatiske konsekvenser for ham. Han stengte seg selv ute fra nåden og tilgivelsen på den måten.

Vi skal ikke ta lett på dette. Tilgivelsen skal være oppriktig – «tilgir av hjertet», sier Jesus – men det skal også bønnen om tilgivelse være. «Hvis jeg har såret noen, beklager jeg det…». Det er en nokså halvhjertet «beklagelse» man ofte hører. Da tar man ikke den andre på alvor. Da legger man ansvaret hos den andre. Davids erkjennelse var en annen. Han sa ikke «hvis jeg har brutt ditt bud, beklager jeg det». Han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, og hva ondt er i dine øyne har jeg gjort.»

«Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Tilgivelsens dynamikk.
Tilgi, fordi vi selv er tilgitt.
Ettergi, fordi vi selv er blitt ettergitt.
Ha åpne armer fordi vi selv er blitt møtt med åpne armer.
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

Det er et regnestykke der svaret er «uendelig» - uendelig nåde; uendelig tilgivelse; uendelig frelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen