Søndagsbetraktning for Bots- og bededag, 28. oktober 2012
«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 18, 9-14).
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser. Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseersk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der». Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?
Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder». Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.
Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!
De søkte det samme tempel. De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.
Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.
Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 27. oktober 2012
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar