En sky av vitner

Preken for Allehelgensdag i Askim korps søndag 4. november 2012

Utgangspunktet for denne hallehelgenspreken finner vi i Hebreerbrevet, det 12. kapittel og de tre første vers; i Jesu navn:






«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»
Slik lyder Herrens ord!

«En sky av vitner»!
Jeg smaker på ordene! Hva ser jeg for meg?
Kanskje ser jeg det som salmedikteren Brorson så?
«Den store, hvite flokk å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving
for tronen – hvem er de?»

En sky av vitner...
Eller ser jeg det som frelseskrigeren Tandberg så?
«Guds kriger, hold ut inn til kronen du får,
se, talløse skarer ved målet alt står,
Se, skaren av vitner som gikk samme vei;
hva Gud var for dem, vil han være for deg.»

En sky av vitner…

Men når jeg leser teksten, oppdager jeg at Hebreerbrevets forfatter ikke skriver at skyen av vitner er de som står foran troen og venter på oss. Skyen av vitner er ikke de som har gått foran.

Jo, jeg vet det er Allehelgensdag, og de fleste av oss har graver vi enten vil besøke i løpet av dagen eller som vi vil tenke på i løpet av dagen.
Og jo: Jeg tror på Bibelens løfte om en evig salighet for alle som tror på Jesus.
Men skyen av vitner som vi leser om her – hvem er det?
Det er alle de andre som også tror på Jesus.
Når Hebreerbrevets forfatter skriver «så stor en sky av vitner omkring oss» – at den er omkring oss – så sier han også: Vi står midt i den. Vi er en del av denne skyen.
En sky av vitner.

På den tiden da Jesus ble født fantes det en gruppe mennesker i Israel som ettertiden har kalt «de stille i landet» – det er ikke noe bibelsk uttrykk, så vidt jeg har funnet ut. Det var mennesker som ventet på Messias. De var få – Maria og Josef skal ha vært blant dem; Sakarias og Elisabet; gamle Simon i Templet – hva leser vi om ham? «I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» Og da han hadde sett barnet, kunne han si: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, lik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.» Og så var det en til i Templet. Anna Fanuelsdatter – en profet, skriver Lukas. «Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.»

De stille i landet – en sky av vitner?

Jeg tenker på en fortelling fra Det gamle testamente.
Det er en dramatisk fortelling. Abraham og Lot har skilt lag – ikke fordi at de ikke kunne gå sammen, men folkene deres kunne ikke. De skilte lag, og Lot slo seg ned i Sodoma. Men en dag får Abraham besøk av Gud selv og to av hans engler. Herren vil ødelegge Sodoma på grunn av all den synd som finnes der; all den skamløshet. Dette ville de bare si fra til Abraham om. Vi leser det som står i 1 Mos 19: «Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt. Abraham gikk nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige? Kanskje finnes det femti rettferdige i byen. Vil du likevel rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet på grunn av de femti rettferdige som er der? Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld.»
Til det svarte Abraham: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske. Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av disse fem?» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.» Abraham fortsatte å tale til ham: «Kanskje finnes det førti der», sa han. Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Kanskje finnes det tretti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» Abraham sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje finnes det tjue der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.»

Vi vet hvordan det gikk. Det var ikke ti rettferdige i byen. Det var ingen sky av vitner.

En sky av vitner…

Pinsen 1984 tok Mona og jeg med oss strengemusikken fra Sandvika korps til hjemstedet til faren min: Atløy i Sogn og Fjordane; Askvoll kommune. Vi var vel mellom 40 og 50 personer i alt, og pinseaften fylte vi bedehuset på Kumle. Bygdefolket hadde da i flere år arrangert en hver basar til inntekt for Frelsesarmeens misjonsarbeid i Indonesia, der foreldrene mine var engasjert. Det de hadde sett av Frelsesarmeen der på øya fram til da hadde vært, kanskje to-tre frelsessoldater fra Florø som kom en gang i blant og hadde møte. Og her sto vi mellom 40 og 50 – mange av dem i røde musikantuniformer. – Eg trudde ikkje det var så mykje folk i heile Frelsesarmeen, eg, sa en av dem som var på møtet etter at det var slutt.
En sky av vitner?

«Samhold gir styrke!» Det er et gammelt slagord, ikke minst fra fagforeningenes historie. Men det er en gammel og universell erkjennelse. Jeg synes det er spennende å se naturprogrammer på fjernsynet. Og se hvordan det å holde sammen er en refleks som du finner hos store dyr og små dyr; se bare på mauren. «Gå til mauren og bli vis», heter det i ordspråksboka – det er et råd med mange lag. Se hvordan løvene arbeider når de skal felle et bytte – se hvordan de store flokkene arbeider når de skal avverge et rovdyrangrep.

En sky av vitner – det er de troende som står sammen her nede.
Men det er ikke bare dem.
Teksten vi har lest kommer rett etter en annen, kjent tekst: Hebreerbrevet 11; det såkalte «troskapitler». Og der refereres det til trosheltene fra Den gamle pakt; det eksempel på tro som de var. De er eksempler og forbilder for de kristne – en dag skal vi slutte oss til dem. Så det er en sky av vitner i himmelen – men skyen av vitner her nede er viktigere, dersom denne skyen skal bli enda større, enda sterkere, enda herligere.

Alle Helgens dag.
Ordet «helgen» har ingen naturlig plass i vår protestantiske bevissthet. Når vi bruker det ordet, blir det ofte på en litt slapp og tanketom måte. «Du er en helgen», eller «han/hun er en helgen», sier vi bare folk er litt ekstra greie med oss.
Ordet kommer fra et annet og mye større ord – «hellig».
I den katolske kirke blir ikke helgener erklært «helgener»; de blir erklært hellige. Eller enda mer presist: Kirken erkjenner at de var hellige mennesker den gang de levde.

Hver gang jeg er i Roma er det særlig en kirke jeg besøker. Den heter Sta. Maria sopra Minerva – det betyr at den er bygget der hvor det tidligere var et tempel for guden Minerva. I denne kirken er den hellige Katarina av Siena begravd. Hun levde på 1300-tallet, og var «litt av en dame». Sigrid Undseth skrev sin siste bok om henne. Graven hennes viser en ung, vakker kvinne som sover fredfullt. Ung var hun – bare 34 år da hun døde. Vakker? Kanskje en gang i tiden? Da hun døde, var hun radmager. Kanskje døde hun rett og slett av sult, fordi hun fastet så strengt. En moderne forfatter har beskrevet henne som anorektiker. Alt dette får være som det vil: Det gjør inntrykk på meg å stå ved graven hennes. Jeg stiller meg alltid det samme spørsmålet: Kan vi tro på hellige mennesker i vår tid? Men også dette: Har vi råd til å la det være?

Når Paulus skriver til «de hellige i Rom», henvender han seg til den kristne menigheten i byen; til de troende; de som har tatt imot Jesus. Det er de hellige. De er «skyen av vitner». Ikke de som står foran himmelens trone, men de som står – nær sagt – foran keiserens trone, foran domsstolen, foran folkemeningen, tiltalt for å være kristne. «… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»

De hellige i Rom. De hellige i Askim.
Det skal en dag ha kommet et brev til postkontoret i Krokstadelva, i Nedre Eiker kommune i Buskerud. På konvolutten sto: «Til den hellige på Krokstadelva».
Jaha? Hvordan finner postverket en slik adressat? Står vedkommende under «h» for «hellig»? De som jobbet på postkontoret visste hvem adressaten var. Det var en gammel, pensjonert slumsøster ved navn Lydia Monsen. Hele Krokstadelva kjente henne som en from og elskverdig, eldre dame som det nærmest strålte godhet av. «Den hellige på Krokstadelva».

Alle Helgens Dag!
En dag da vi ser framover – mot evigheten.
Men også en dag da vi ser utover – rundt oss – og minner oss selv og hverandre på at vi skal være evighetens representanter her nede.
«… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen