Tilgivelsens dynamikk

Preken for søndag 5. august 2012 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det attende kapittel, fra vers 21 til 35; vi leser i Jesu navn:
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»
Slik lyder Herrens ord!

«Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere.»
Slik lærte mange av oss å be den gang vi lærte den bønnen Jesus lærte disiplene sine. I dag sier vi «tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere».
Ordet «skyldner» fører tanken over på «gjeld» – og det er den første tanken jeg vil stanse litt for når det gjelder dagens tekst: At dette er en lignelse om å stå i gjeld.
Utgangspunktet er et spørsmål fra Peter: Hvor mange ganger skal man tilgi den som forgår seg mot en? Er det nok med sju ganger?
Hvor mange sjanser skal man gi hverandre? Det er en kjent problemstilling i forhold mellom mennesker. Sju ganger er kanskje en romslig holdning? Fra eventyrene kjenner vi historier om folk som får tre sjanser, tre ønsker. Fra Bibelen kjenner vi fortellingen om kong Salomo, som også fikk tre ønsker. Da ønsket han seg rikdom, et langt liv og – visdom. Det var bare dette siste ønsket han fikk ros fra Herren for å ønsket seg.

”Ikke sju, men sytti ganger sju,” svarer Jesus.
Jaha – det blir 490 ganger. Det er sikkert folk som trenger å bli tilgitt så mange ganger. Det går sikkert at å føre en slags statistikk og komme til et så høyt tall. Men både sju-tallet og «sytti ganger sju» er noe mer enn matematiske størrelser i denne sammenheng. Det er tall som hadde en liturgisk betydning blant jøder, og noe av dette har også fulgt med videre i den kristne kirke. En lysestake med sju armer hadde og har en sentral plass i den jødiske gudstjenesten, bare for å ta ett eksempel. Det var sytti lærde som skrev ned moseloven og profetene under eksilet i Babylon – fram til da hadde man memorert disse tekstene. Eksilet varte i 70 år. Det var symboltunge tall Jesus brukte her – både sju og 70.
La oss holde fast på Fadervår-perspektivet et øyeblikk til: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Det går en tråd fra denne bønnen og til det som er konklusjonen i dagens tekst, og som jeg vil kalle «tilgivelsens dynamikk»: Å bli tilgitt forutsetter at man selv er villig til å tilgi. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.»

Kanskje en digresjon, men likevel:
Mange av oss husker hvordan «hele verden» for noen år siden var opptatt av forholdet mellom daværende president Bill Clinton og denne praktikanten som hadde arbeidet i Det Hvite Hus. Det var ikke noen historie som presidenten hadde særlig ære av, og han var vel ikke spesielt stolt av den heller. Og den ble brukt for langt mer enn den var verd av presidentens motstandere. Som politisk debatt er det vel noe av det mest absurde man har sett noen gang.
Presidenten ba både kona si og det amerikanske folk om tilgivelse. Han «tok en puddel», som man sier. Men de politiske motstanderne hans ga seg ikke, og da det hele var over, og saken lagt død, ble presidenten spurt om han var villig til å tilgi de som hadde vært som hardest og mest kritiske mot ham.
- Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi, svarte Bill Clinton.

Jeg innrømmer gjerne at jeg alltid hadde mer sans for Clinton med alle hans svakheter enn jeg hadde for disse nokså skinnhellige motstanderne hans – de hadde da sine svin på skogen, de også; den ene etter den andre – og ikke minst sa det svaret meg noe om et menneske som hadde forstått hva «tilgivelsens dynamikk» innebærer. «Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi.»
Til innledning i vår gudstjeneste, ble det lest om Josef og brødrene hans. Det er en kjent beretning fra Det gamle testamente. Josef som var sin fars favorittsønn. Josef som trigget så mye misunnelse hos de ti eldste brødrene sine. Josef som ble solgt som slave til noen egyptiske handelsmenn. Så var han ute av soga hva brødrene angikk. De visste ikke noe mer om Josef før de sto i Egypt og skulle kjøpe korn. Det var hungersnød i hele Midtøsten, men i Egypt hadde de korn, for der hadde en klok politiker, en som hadde vokst fram fra intet, nærmest, gjort grep slik at hungersnøden ikke rammet Egypt på samme måte som landene rundt. Denne politikeren var en tidligere slave. Det var Josef.

Teksten vi fikk lest innledningsvis var epilogen i fortellingen om Josef og brødrene hans. De hadde slått seg ned i Egypt, sammen med brødrenes far Jakob. Men nå var Jakob død. Så nå opprant vel oppgjørets dag? Hevnens time? Men hva skjedde?
«Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.»
Her snakker vi ikke bare om tilgivelsens dynamikk; her snakker vi om tilgivelsens raushet.

Og da er vi tilbake i dagens tekst fra Matteus. Og vi er omsider kommet til lignelsen Jesus fortalte. Om tjeneren som skyldte ti tusen talenter.
Det var ikke noe lite beløp. Det var et absurd beløp, faktisk. En denar var en dagslønn. En talent var 6000 denarer – 6000 dagslønner. Det ville ta 18 år å tjene så mange dagslønner. Så ganger du det med ti tusen. Det ville ta 180 tusen år å betale en slik gjeld ved hjelp av dagslønner. Jeg leste et regnestykke i en bibelkommentar der dette ble anslått å tilsvare 30 milliarder kroner.
Jeg har ikke fantasi nok til å se for meg hvordan i all verden han har klart å etablere en slik gjeld. Og enda mindre hva tjeneren tenkte på da han sa: - Bare ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale det tilbake, alt sammen.
Ja, særlig! 30 milliarder. 180 tusen årslønner. Det blir tøft, men skal nok gå…

Kongen forsto selvsagt at det aldri ville gå. Og så satte han en strek over hele regnskapet. Han etterga alt sammen.

Jeg satt i Forliksrådet i Askim i noen år. Vi hadde aldri slike summer til behandling der, men det kunne være tøft nok for den som var innklaget. For mange kunne nok 30 tusen og 30 milliarder gå omtrent ut på det samme. Og den som hadde penger til gode kunne kanskje gå litt ned på kravet eller på rentene, bare for vise litt velvilje, men det endret ikke noe særlig på situasjonen.
Men her ble det satt en strek over det hele.

En norsk politiker sa for noen år siden at fattigdommen i Norge burde kunne avskaffes med et pennestrøk. Så ble hun finansminister, og pennestrøket uteble.
Men her kom det. I Jesu lignelse kom det. «Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine», sa Jesus.
Men også denne fortellingen har en epilog; akkurat som fortellingen om Josef og brødrene hans. Den kom ikke etter mange år, sånn som med Josef og brødrene hans. Den kom omtrent med det samme.
«Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.»

Et nytt tall dukker opp. Hundre denarer. Jeg har før trodd at det nærmest var vekslepenger. Det var nok mer enn det. En denar var fortsatt en dagslønn, så hundre denarer var tre måneders lønn og vel så det. Men det er jo fortsatt et stykke fram til 180 tusen årsverk, da…

Men så handler ikke dette om økonomi. Det handler om tilgivelsens dynamikk. «Den som har bedt om tilgivelse, må selv være villig til å tilgi,» sa Bill Clinton. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere»; slik lærte Jesus disiplene å be.
Det er helbredelse i tilgivelsen. Både i det å bli tilgitt og det å kunne tilgi.
Hva var det første Jesus sa til den verkbrudne; han som ble firt ned fra taket i det huset hvor Jesus sto og underviste. Han hadde kreative venner, denne mannen. Når de ikke klarte å komme fram gjennom menneskemengden, gikk de opp på taket av huset der Jesus var, og så begynte de å lage et hull i taket. Jesus hadde sans for disse vennene, tror jeg. Han så hvor stor tro de hadde, står det i evangeliefortellingen om dem. Og han så de smertene den syke hadde. Men han så enda mer. Derfor sier han: «Dine synder er deg forlatt.» Du er tilgitt.
Han ble tilgitt – og deretter helbredet.

Helbredelse er ikke et tema i dagens tekst.
Det er det tilgivelsen som er. Men i tilgivelsen ligger mye helbredelse også. Det å bli ferdig med en sak, enten fordi man er skyldner eller tilgodehaver, har også et helbredende element i seg. Det tror jeg de aller fleste har erfart på en eller annen måte, enten man tenker på det som helbredelse eller ikke. Man får det bedre med seg selv, bedre med sine omgivelser. Tilgivelsens dynamikk!
Men Jesus fortalte ikke bare den lignelsen for vi skulle få det bedre med oss selv og med hverandre. Han fortalte den for å si noe om Gud, si noen om himmelriket.

At noe er en lignelse, betyr at det brukes bilder for å formidle et budskap.
Kongen som holder regnskap, er et bilde på Gud.
Den enorme gjeldsslettingen sier noe om tilgivelsens omfang når det gjelder menneskets skyld overfor Gud; ikke bare den generelle skyld, «statsgjelden», så å si; men den personlige gjeld hver enkelt står i til Gud. Syndens gjeld. Syndens skyld. En gjeld som ikke kan gjøres opp. Rett og slett. Kan ikke gjøres opp; kan ikke nedbetales; kan ikke møtes på noen som helst måte.
Denne gjelden kan man bare bli kvitt på én eneste måte, og det er ved at den slettes. Det er det som heter tilgivelse. Det er det som heter nåde. Det er det som heter frelse.

Men tilgivelsen forplikter. Nåden forplikter. Frelsens forplikter.
Tilgivelsens dynamikk – nådens dynamikk – frelsens dynamikk. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Martin Luther King skal ha sagt: «Gud kaller oss ikke til å like alle mennesker – han kaller oss til å elske dem.»
I dette ligger også tilgivelsens dynamikk. Ikke bære på noen slags byrde i forhold til andre mennesker – tilgi og ta imot tilgivelse.
De to tjenerne blir representanter for menneskeslekten, kanskje også for menigheten.
Som mennesker har vi ikke bare en gjeld overfor Gud, men også overfor hverandre. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.» Det var her den første tjeneren trådte feil, og det fikk dramatiske konsekvenser for ham. Han stengte seg selv ute fra nåden og tilgivelsen på den måten.

Vi skal ikke ta lett på dette. Tilgivelsen skal være oppriktig – «tilgir av hjertet», sier Jesus – men det skal også bønnen om tilgivelse være. «Hvis jeg har såret noen, beklager jeg det…». Det er en nokså halvhjertet «beklagelse» man ofte hører. Da tar man ikke den andre på alvor. Da legger man ansvaret hos den andre. Davids erkjennelse var en annen. Han sa ikke «hvis jeg har brutt ditt bud, beklager jeg det». Han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, og hva ondt er i dine øyne har jeg gjort.»

«Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Tilgivelsens dynamikk.
Tilgi, fordi vi selv er tilgitt.
Ettergi, fordi vi selv er blitt ettergitt.
Ha åpne armer fordi vi selv er blitt møtt med åpne armer.
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

Det er et regnestykke der svaret er «uendelig» - uendelig nåde; uendelig tilgivelse; uendelig frelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen