Forfølgelse - velsignelse?

Preken for 16. søndag etter pinse – 16. september 2012 i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra tiende til tolvte vers; i Jesu navn:
«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagens prekentekst er hentet fra Bergprekenen, og fra de saligprisningene som innleder Bergprekenen. Saligprisningene er jo en tekst som er liksom «lett, men vanskelig» å preke over. Men når vi kommer til den siste saligprisningen, blir det bare vanskelig. «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.» Og som om det ikke er nok, forsterker Jesus denne saligprisningen. Det gjør han ikke med noen av de andre. «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

De første saligprisningene handler egentlig mest og godhet og nestekjærlighet; de handler om å ta hensyn, om å skape fred, om å tørste etter rettferdighet. Men så skjer det et temaskifte, og Jesus begynner å snakke om forfølgelse. «Slik forfulgte de profetene før dere», sier Jesus, og så går han over til å snakke om disiplene som jordens salt og verdens lys. Bergprekenen er nemlig først og fremst rettet til disiplene. Den er undervisning av disiplene.

Så langt i saligprisningene har Jesus sagt dette: Salige er dere når dere gjør det som er godt.
Nå sier han plutselig: Ja, dere er salige når dere gjør det som er godt – men dere er også salige når det gode dere har gjort, blir belønnet med forfølgelse, bakvaskelse og løgn.

For mange år siden skulle jeg intervjue forfatteren Odd Eidem for Krigsropet. Jeg var hjemme hos ham på Nesodden; det var stort for en ung journalist å møte og snakke med en – relativt sett – kjent forfatter. Da jeg begynte arbeidet med denne prekenen, kom jeg på noe av det han snakket om i dette intervjuet: Det gode og rene vil alltid provosere det onde. Det blir et problem at noen gjør godt – av ren godhet. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi vi er så vant til å tenke: «What’s in it for me?» – Hva kan jeg få ut av det?

«Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Forfølgelse!
Det er et svært ord. Et digert ord. Hva vil det egentlig si?

Jeg leser av og til om noen som er blitt mobbet fordi de er kristne, men trøster seg med at de må tåle det for Jesus. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om slike vitnesbyrd. Jeg tror nok forfølgelse er langt mer enn slike ting. Mobbing er uakseptabelt. Men er det forfølgelse? Hva sier for eksempel Hebreerbrevets forfatter om de gamle trosheltene? Det advares mot sterke scener: «Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet» (Hebr 11, 36 – 39).

Eller om vi leser avisene. I denne måneden har vi lest om jenta fra en kristen familie i et asiatisk land, hun er mellom 12 og 14 år, og hun er psykisk utviklingshemmet. Hun er blitt arrestert, anklaget for blasfemi og kan risikere dødsstraff.
Da snakker vi om forfølgelse!
Og så viser det seg at både anklagen og ”bevisene” er konstruert med det klare formål at man vil bli kvitt de kristne i dette området.
Da snakker vi om forfølgelse.
Vi leser også om en kristen pastor som har stått for retten i et annet land, anklaget for blasfemi. Han konverterte nemlig fra islam til kristendom. Han har stått for retten én gang, og ble dømt til døden. Men saken ble tatt opp igjen. Den første dommen vakte for mange internasjonale reaksjoner. Sist uke kunne vi lese at han var blitt løslatt.
Likevel: Da snakker vi om forfølgelse!

Og det er ikke en betryggende motvekt at slike saker vekker internasjonal oppsikt. Hva med de mange som blir trakassert og/eller drept og som man aldri hører om? Og myndighetene i disse landene erkjenner åpent at selv om en som er anklaget for «blasfemi» i betydningen skiftet religion, blir frikjent i retten, kan man ikke garantere vedkommende sin sikkerhet. For den lokale mobben anerkjenner ikke rettsregler. Blir mobben straffet? I det ene tilfellet jeg nevnte – den psykisk utviklingshemmede jenta – er en person riktignok blitt arrestert for å ha plantet falske bevis. Men det løser ikke grunnspørsmålet: At kristne blir forfulgt. Og pastoren er blitt løslatt. Men hva med de mange som det aldri blir internasjonal oppmerksomhet rundt?

Hvordan definerer Jesus selv forfølgelse?
Han sier det slik i det vi har lest: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis». Her er stikkordene: Håner – lyver – baksnakker – for Jesu skyld.

Er vi der, i Norge i dag?
Vi er vel egentlig ikke det?
Det er blitt sagt mye om forfølgelse av kristne. Man kan iblant få inntrykk av at det å være utsatt for forfølgelse, skal være normaltilstanden for den kristne kirke. Men kristne er ikke de eneste som er blitt forfulgt for sin tro. Det har representanter for de fleste religioner, og ikke minst grupper innen religionene opplevd. Katolikker har forfulgt protestanter – om omvendt; bare for å ta ett eksempel. Shia-muslimer forfølger sunni-muslimer; bare for å ta et annet. Og bare så det også er nevnt: Historien forteller om kristne som forfulgte mennesker av annen tro. De forfølgelsene som har vært mot jøder ned gjennom historien, har stort sett vært utført av kristne.
Forfølgelse er altså ikke noe sær-kristent; et slags kjennetegn på sann kristendom.

Hvordan forstår jeg så denne teksten om forfølgelse og det Jesus sier om dette?

Jeg tror jeg vil si det slik: Jeg leser den ikke som en tekst som sier: Slik skal det være. Men jeg leser den som en tekst som sier: Slik kan det bli. Slik har det vært for mange. Slik kan det bli også for oss. Det har vært hevdet at flere mennesker er blitt fengslet og henrettet for sin tros skyld i det 20. århundre, enn i hele resten av kirkens historie til sammen. Akkurat vi lever ikke under forfølgelsestider. Dette er ikke vår hverdag. Gufset fra mobbing på arbeidsplassen og i skolegården er ubehagelig nok, men tar ikke fra oss livsgrunnlaget - slik mange kristne i andre land og til andre tider har opplevd og opplever.
Jesus satte de forfulgte i godt selskap: Slik forfulgte de profetene før dere. Og han sa også, i Joh 15, 20: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.»

Så vi skal ikke ta lett på nær sagt «evangeliet om forfølgelse». Og det møter oss i mange skikkelser og variasjoner.
Jeg tror det er et problem her i Norge at vi har ikke nok – skal jeg kalle det «erfaring»? – med sann og ekte kristendomsforfølgelse. Det er såpass mye toleranse – «toleranse»; anførselstegnene er ofte berettiget - ute og går i norsk offentlighet at vi har få og ingen forutsetninger for å forstå de mennesker og de situasjoner der det å stå fram som kristen faktisk koster. Derfor får vi slike, litt absurde situasjoner som når norske byråkrater skal vurdere om en asylsøker som har konvertert, er «kristen nok» – det er faktisk uttrykket man bruker. Eller man spør hvorfor man ikke kan velge en annen, mindre kontroversiell religion, hvis man ikke er fornøyd med den man er vokst opp i.

Noen tanker om dette å være «kristen nok».
En gammel historie fra den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet: En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang. Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: «Herren er min hyrde, meg fattes intet», slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Ja, det finnes land i verden der det å gå over fra sin gamle religion til for eksempel kristendommen, kan få de mest dramatiske konsekvenser, fra sosial utstøtelse til overgrep, tortur og drap. Og det skjer at personer fra slike land kommer til Norge, møter kristne mennesker og blir selv kristne. Og «kriteriet» på at man er blitt kristen, vil for veldig mange være at man er blitt døpt.
Likevel kan norske byråkrater henfalle til meningsløse vurderinger av om konvertitten er «kristen nok», eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet.

Men faktum er at det finnes millioner av kristne som ikke er «misjonerende» av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – «jeg fatter ingenting», som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske «fattes».

Jeg har ofte tenkt at hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er «kristen nok», tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg synes det er beroligende nok.
«Motstanderen», som han iblant kalles, kjenner også sin bibel.

Vi hørte lest fra Peters brev tidligere i denne gudstjenesten: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.(…) Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»

En forholdsvis fersk nyhetsmelding fra India, sakset fra Stefanusalliansens nettside: «En gruppe lokale kristne var invitert for å be sammen hjemme hos en kristen, indisk mann ved navn Gnanamuthan. Mens de var der, trengte en gruppe aggressive hinduekstremister seg inn i hjemmet og forstyrret bønnesamlingen. Det melder All India Christian Council, Stefanusalliansens samarbeidspartner i India.
Litt etter at bønnesamlingen ble avbrutt kom en ny gruppe hinduekstremister, utstyrt med steiner, stokker og jernstenger, og gikk til angrep på de kristne. Ting tyder på at anslaget var godt planlagt. Hinduekstremistene spurte en av deltagerne, Edwin Raj, om han var kristen. Da Edwin svarte «ja» på spørsmålet, ble han straks angrepet på brutalt vis med jernstenger. Han ble hardt skadd. Også Edwins far ble skadd, da han gikk imellom for å redde sønnen.
Edwin Raj ble fraktet til sykehus, men livet stod ikke til å redde. Han døde kort tid etter angrepet. Politiet gjorde ingenting da de kristne kom til dem for å rapportere om angrepet. Tvert imot viste det seg at politiet på forhånd var blitt informert av hinduekstremistene, om at de skulle angripe det kristne møtet.»

Her snakker vi om forfølgelse.
Her snakker vi om å bli angrepet for Jesu navns skyld. Salige er dere når slikt skjer, sier Jesus.

Jesus sier ikke at han vil komme og gripe inn og nærmest stanse slike ting. Men han sier han vil være sammen med de som tror på ham når det skjer. En strofe fra en forholdsvis ny, men kjent salme:
«Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg»

Eller teksten vi har lest fra Salmenes bok:
«Hvor lenge, Herre?
(…)
Se meg! Svar meg, Herre, min Gud!
Gi mine øyne lys
så jeg ikke sovner inn i døden,
så min fiende ikke kan si:
«Jeg har vunnet over ham»,
og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler.

Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.»

Jesu ord for siste gang i dag: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd; en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen