Ugresset i hveten

Andakt på Prøysen-kveld i Arendal korps
søndag 27. januar 2013


Dagens andaktsord er dagens prekentekst på Såmannssøndagen, og den henter vi fra Matteus evangelium, det 13. kapittel, versene fra 24 til 30; i Jesu navn:



«(Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: «Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?» «Det har en fiende gjort», svarte han. Tjenerne spurte ham: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» «Nei», svarte han, «for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».»

Slik lyder Herrens ord!

Jesu lignelser!
Vi har jo hatt et fokus på litteratur i kveld, og jeg har ofte tenkt på Jesu lignelser i et slikt perspektiv. Lignelsene står i samme litterære tradisjon som de såkalte Æsops fabler. «Eksempelfortellinger» kalles det også. Men der hvor fablene handler om dyr med menneskelige egenskaper – reven og kråka, for eksempel – handler Jesu lignelser om hverdagsmennesker. Og de aller fleste lignelsene er fortellinger om livet, fra livet. Og disse hverdagserfaringene bruker han for å skildre hvordan Guds rike er. Vi leste det her i denne lignelsen: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin».
Så når Jesus skal skildre hvordan himmelriket er, bruker han eksempler fra hverdagslivet.

Jeg synes at flere av Jesu lignelser står som påler i verdenslitteraturen. De favner vidt, fra store, episke fortellinger - «Den fortapte sønn» kan være et stikkord – til de mange korte fortellingene. Jeg sier korte, ikke små, for om de består av få ord, kan fortellingen være stor og dramatisk. Vi har fortellinger om den gode hyrde og vi har fortellinger om såmannen. Vi har fortellinger om den kloke forvalter og om den ubarmhjertige medtjeneren. Vi har lignelsen om mynten som ble borte – den er kort.

Noen ganger bruker Jesus det samme motivet flere ganger. Det er såmannssøndagen i dag, og vi har flere såmannsliknelser i evangeliene. Vi har to som ser forholdsvis like ut når vi leser dem, men når vi studerer dem, ser vi at de faktisk er veldig forskjellige. Den ene handler om såkornet, den andre om jordsmonnet.
Og så har vi dagens tekst. Dagens såmannslignelse; vi kan kanskje kalle den for «den negative såmannslignelsen». Hvorfor negativ? Fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.

«Godt korn», er uttrykket som brukes. Det var ikke noe ugressfrø i dette kornet; det var ublandet, det var rent. Det hadde alle forutsetninger for å bære god frukt. Men så kommer altså en fiende og sår ugressgrø etter at det gode såkornet er kommet på plass og har begynt å spire. Jeg håper ikke dette var en del av bondens hverdag, men sånne ting kan nok ha skjedd – kan kanskje skje også? En form for hevn? En form for sabotasje? Det kan gi seg mange utslag. Noen opplever at dekkene på bilen deres blir skåret opp. Andre opplever at noen hacker seg inn i datasystemet deres. Noen opplever at blomster og trær blir skadet, ødelagt, revet opp. Andre opplever hån, mobbing, trakasserier. Det er ting som kan skje av villet ondskap eller det kan skje i tilsynelatende tankeløshet. Opprinnelsen er den samme. «Det har en fiende gjort!»

Jeg har lest at det ugresset som ble sådd sammen med hveten sannsynligvis var et giftig raigress som til å begynne med likner på hvete, helt til frukten på det blir synlig. Den er nemlig svart.

Vi kan altså se det for oss: Det spirer og gror i hveteåkeren. Man ser for seg at her kommer det masse hvete, og så plutselig: Det er jo ikke bare hvete! Det er ugress også! Giftig ugress! Hvor kommer det fra?
Bonden vet svaret: «Det har en fiende gjort!»

«Fienden» i bibelsk språkbruk er først og fremst en: Det er djevelen. Guds motstander. Guds fiende.
Hvordan kunne bonden vite det? Kanskje forsto han tidlig hva som hadde skjedd? Men det ville jo ikke vært praktisk mulig å gå ut i åkeren igjen og plukke såkornene fra hverandre – det er godt, det er dårlig, det er godt, det er dårlig.
Heller ikke spirene ville han kunne plukke ut på den måten. Først når man begynner å se fruktene, blir «identiteten» avslørt, så og si – Jesus sier jo i en annen sammenheng at «på fruktene skal treet kjennes».

At det finnes gode og onde krefter – gode og onde mennesker; gode og onde handlinger – er en urgammel erkjennelse. Fortellingen om syndefallet forklarer hvorfor det er slik. Det er den første gangen vi leser om fienden; motstanderen; den gang i skikkelse av en slange.
I denne lignelsen sier Jesus egentlig: Ja, slik er det! Enten vi tolker hveteåkeren som et bilde på menneskeheten eller på kirken: Slik er det. Fienden har sådd sitt ugress blant oss. Det finnes tanker og holdninger, gjerninger og konsekvenser som ikke hører hjemme der. Hva sier lignelsen om dette?
«Tjenerne spurte (bonden): - Vil du vi skal gå og luke det bort? - Nei, svarte han, - for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.»

Litt lenger ut i dette samme kapitlet er det en annen lignelse som handler om noe av det samme. Det er lignelsen om fiskenoten. Alle fiskene som kom i noten, ble dratt inn. Men det som ikke kunne brukes, det ble kastet, og det som var egnet til mat, det ble tatt vare på.

Det er såmannssøndag i dag.
Det er en dag for å tenke på såmannskallet – såmannsarbeidet. Det å være såmenn og såkvinner, men også for det å selv være såkorn – det å selv representere det gode der vi er; være vitner, dele vitnesbyrd, representere det gode såkornet.

I det virkelige liv tror jeg nok man luker vekk ugress når man ser det. Men Jesus bruker et bilde, og bilder har sin begrensning. For mennesker er ikke enten hvete eller ugress. Evangeliet er et budskap om at den som har vært i den ondes tjeneste, kan endre seg, ja, mer enn det: Bli forvandlet. Bli frelst.
Derfor venter Jesus til høsten kommer. Det er da resultatet vil vise seg. Det er da dommen faller. «La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Navnet over alle navn....

Andakt i Grønland korps lørdag 19. januar 2013

Andaktsordet henter vi fra 2 Mos 3, 13 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. »

Slik lyder Herrens ord!

Hva heter du? Hvem er du?
Det er et spørsmål de fleste av oss har fått. Når vi møter noen, er dette omtrent det første vi sier. Vi presenterer oss og sier hvem vi er. Og «hvem vi er» vil si navnet vårt. Jeg er Nils-Petter Enstad. Det er den jeg er. Jeg presenterer meg ikke ved å si «jeg er forfatter» eller «jeg er frelsessoldat». Det er hva jeg er – ikke hvem jeg er. Det er en del av identiteten min, men ikke selve identiteten.
Navnet vårt er nøkkelen til hvem vi er. Derfor er det regnet for å være en alvorlig ting å gi seg ut for å være en annen enn den man er. Noen har tatt meg for å være Jahn Otto Johansen. Jeg kunne kanskje bløffe og gi meg ut for å være ham. Han er også forfatter. Vi er kolleger. Men jeg er ikke ham. Og han er ikke meg.

Min far het Oskar. Og jeg har en sønnesønn som heter Oskar. Han ble født mange år etter at min far døde. Og første gang han så sin oldefars grav, stusset han veldig. «Oskar Enstad? Det er jo meg, det!» Navnet er en nøkkel. Det forteller hvem vi er.
Vi leste her om en utfordring Moses sto ovenfor. Han hadde møtt Gud. Gud hadde talt til ham. Nå skulle han vende tilbake til folket med det budskapet han hadde fått. Men hvem skulle han hilse fra? Folket levde i en kultur med mange guder. Egypt var fullt av guder. Farao – kongen – ble regnet som en gud.
«Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?»

Det står ikke noe om hva slags forhold folket hadde til Gud under denne siste fasen av oppholdet i Egypt. Det var gått 400 år siden Jakob og sønnene hans kom til Gosen. Jakob hørte til patriarkene. Sønnene var stamfedrene til Israels 12 stammer. Men det står ingenting om hva slags gudstjenesteliv folket hadde – hva slags tilbedelse, hva slags åpenbaringer de fikk. Kanskje var det ingen åpenbaringer på de 400 årene mellom Jakob og Moses?
Men nå åpenbarte Gud seg, og han åpenbarte seg for Moses. Han talte til Moses, gav ham et oppdrag. I versene forut for det som er lesetekst i morgen, sier Herren dette til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning (…). For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»

Noe må ha vært holdt levende i folkets tanke i disse 400 årene. Uttrykket «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» må ha gitt mening. Men uansett hvor mye eller lite folket husket - Herre hadde ikke glemt folket. «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. (...) For nå har skriket fra israelittene nådd meg.»

Mange av oss husker den gamle negro spiritualsangen: «When Israel was in Egypt’s land: Let my people go». Og omkvedet: «Og down, Moses, way down in Egypt’s land, Tell old Pharao to Let My People Go». - «La mitt folk fare!»

Hvem er det som kan gi en konge en slik befaling? Det må være en som står over kongen! Hvem kan gi et undertrykt folk et slikt budskap? Det må igjen være en som står over kongen!
Men hvem er det? Hvem skal jeg si har sendt meg, spør Moses. Hva er ditt navn?
«Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» «Jeg er den jeg er.» Og: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg Er. Jahve. Herren. «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.»
I Det nye testamente leser vi også om navn som en nøkkel.
I Apg 4, for eksempel, da apostlene ble ført fram foran rådet og forhørt, og de ble spurt: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?» Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

«Navnet over alle navn er Jesus» - det er en kjent strofe fra en kjent sang.
Det går en linje fra det budskapet Moses fikk ved den brennende busken, via Peters tale til rådet i Jerusalem og til oss, her vi sitter i dag, og bekjenner oss til dette navnet.

Amen

Han er hodet for kroppen

Preken i Askim korps andre søndag etter Jesu navnedag, 13. januar 2013

Dagens prekentekst er hentet fra apostelen Paulus' brev til menigheten i Kollosæ, første kapittel, fra vers 15 til 20; i Jesu navn:

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Slik lyder Herrens ord!


Da jeg rundt 1990 studerte det faget som den gang het «kristendomskunnskap», hadde vi to metoder for arbeid med bibeltekster. Den ene var «detaljanalyse», den andre var «hovedtrekksanalyse».
I detaljanalysen tok vi for oss en forholdsvis kort tekst, og så gikk vi inn i den, ledd for ledd, punkt for punkt. Skulle jeg gjort det med denne teksten, ville det blitt en lang preken. For her er det mange temaer man kan ta fatt i.

Det er en rik tekst; la oss starte der. Den er poetisk. Man regner faktisk med at det er en gammel hymne – en urkristen hymne eller salme som har vært i bruk i den kristne kirke helt fra den aller første tiden. Brevet til de kristne i Kollosæ er ett av de brevene Paulus skrev mens han satt i fangenskap i Roma, en gang mellom år 60 og 62.

Kollosæ var ikke blant de menighetene Paulus hadde grunnlagt, og da brevet ble skrevet hadde han heller ikke besøkt menigheten. Men den hørte til i hans «tilsynsområde»; det var en av de menighetene som lyttet til ham. Kanskje fordi Epafras - han som grunnla menigheten - var blitt vunnet gjennom Paulus. En annen venn av Paulus var Filemon, han som er adressat for det eneste private brevet vi har fra Paulus, der han ber for den bortløpte slaven Onesimus.

I åpningshilsenen skriver han: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere (...). Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden. Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud».

Etter åpningshilsenen går så Paulus over til undervisningen. Og den åpner han med å sitere denne hymnen.
Salmene hadde en spesiell funksjon i urkirken – og bør kanskje ha det i vår tid også. De var en del av undervisningen. Paulus skriver i det samme brevet, kapittel 3,16: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte». Salmesangen var altså ikke en form for programvare eller tidtrøyte; den var en del av undervisningen.

Leseteksten som er satt opp for denne søndagen, er også en hymne. Hele kapitlet i Jes 53 er en slik hymne, eventuelt flere hymner på rad. Det er ikke et spesielt langt kapittel – 12 vers i alt. Leser man hele kapitlet, er det naturlig å dele den inn i minst to, kanskje tre hymner. De fem første versene er den første av disse; den som slutter med det verset som gjerne kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom»; som er formen jeg lærte dette verset i – bibeloversettelsen fra 1930. Og skal vi snakke om poesi, synes jeg nok den poetiske kraften er større i den gamle versjonen enn i det vi har nå.
Den neste er fra vers 6 til 10, og så kan kanskje de to siste leses som den tredje av hymnene i dette kapitlet.

Så kan man spørre: Hvorfor er disse diktene – salmene – med i Bibelen og hvorfor har de fått status som «Guds ord»? Hadde salmistene i Det gamle testamente og i urkirken en kanal – inspirasjon – som dagens salmediktere ikke har? Vi har jo hatt noen debatter om salmer i Norge i de senere år – hva slags tekster som bør med i salmeboka og hvilke som ikke hører med der. Nordahl Griegs tekst «Til ungdommen» er det nyeste eksemplet. Erik Bye skrev en tekst han kalte «Blå salme» - men er en tekst en salme bare fordi dikteren kaller den det? Selvsagt ikke! Det minste man må kunne kreve av en salme, er at den handler om Gud, og da mener jeg Gud slik vi kjenner ham gjennom Bibelen. Skaperen. Faderen. En kristen salme bør dessuten si noe om Jesus. Frelseren.
Men jeg tror verken tekstene i Salmenes Bok eller noen av de hymnene vi finner i Det nye skal vurderes som «vanlige» dikt eller salmer. Når disse avsnittene fra Guds ord har fått denne formen, handler det ikke minst om pedagogikk. Vi kjenner uttrykket «pugge som salmevers», ikke sant? Utenatlæring? På engelsk heter det «to know by heart» - «å kjenne med hjertet; i hjertet», en hjertets kunnskap; en hjertets hukommelse. Hva leser vi om Maria i forbindelse med julen? «Maria grunnet på disse ord, og gjemte dem i sitt hjerte» - hun kunne dem «by heart». Pascal sier forresten noe liknende: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter».

Åpenbaringene fikk kanskje denne poetiske formen for at folket skulle huske dem?
Vi ser noe av det samme når det gjelder hvordan man memorerte viktige hendelser for eksempel i sagatida. Da brukte man kvadene. Det var også dikt eller sanger som refererte viktige fortellinger fra historien. Kvadene var en av de viktigste kildene Snorre Sturlason hadde da han skrev det vi kjenner som kongesagaene. Slik også i bibelsk tid. Hymnene var en måte å memorere Guds ord på; memorerere Guds åpenbaringer på. Når Jesaja skriver om den lidende Herrens tjener, slik han gjør i kapittel 53, er det ikke bare fordi han skriver et veldig godt dikt. Det er fordi han får en åpenbaring. En åpenbaring som på mange måter setter ham litt ut:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Sangen om den lidende Herrens tjener, kalles denne teksten.

La oss vende tilbake til menigheten i Kollosæ.
Vi vet ikke hvem som formulerte det som er dagens tekst.
Det var nok ikke Paulus.
Jeg tror snarere at Paulus åpner sin undervisning brevet til menigheten i Kollosæ med denne teksten for å gi menigheten noe de ville kjenne igjen og som Paulus også kjente: «Vi snakker samme språk» - «Vi har den samme erfaring» - «Vi deler den samme innsikt om hvem Jesus er»:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere, makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.»

Denne teksten minner om en tekst vi kjenner godt fra Johannes-evangeliet. Det er den såkalte Johannes-prologen; innledningen til det vi kan kalle «øyenvitneevangeliet» i Det nye testamente; det som stammer fra «den disippel Jesus elsket»; den yngste i disippelflokken.
Leseteksten fra Johannes-evangeliet for denne søndagen er ikke en del av denne prologen. Det er de ordene Døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», og hvor han sier at riktignok døper han med vann, men han som skulle komme etter ham, han skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild.
Men hva heter de i Johannes-prologen?
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Et viktig tema i brevet til menigheten i Kollosæ er forståelsen av Jesus.
Hvem var Jesus? Jesus selv var opptatt av det. Hvem sier folk at jeg er? Hvem sier dere at jeg er?
Hva tenkte de kristne i Kollosæ om dette?

Kollosæ lå i Lille-Asia, i dagens Tyrkia. Det var en del av verden der mange impulser fløt sammen. Det preget også menigheten. De kristne fikk mange slags signaler fra mange kanter. De handlet om kosthold, om askese og om endetiden. Akkurat i Kollosæ fikk dette temaet en særlig aktualitet, for i år 62 ble byen utslettet av et jordskjelv, og ble ikke bygd opp igjen.

Men hovedbudskapet i brevet er dette: Ikke lytt til falske menneskekrav. Ikke lytt til falsk lære. Og hva er falsk lære? Det er forkynnelse som sier noe annet om Jesus enn det han sier om seg selv.
Se på Jesus. Se på Jesus – slik han er.
Det er også budskapet i den hymnen han innleder med.

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Vi har hatt Jesu navnedag, med fortellingen om Simeon i templet; vi har hatt «helligtrekongers dag», med fortellingen om de vise menn fra øst, og i dag minner tekstene oss om enda en side ved Jesus. Ikke barnet, denne gang, men den lidende Herrens tjener; Guds Lam som bærer verdens synd og det som er kjernen i denne teksten fra Kollosserbrevet: «Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.»

Hva er det Paulus vil formidle?
Jeg tror det er dette: Kjære kristne i Kollosæ, dere som får så mange impulser; dere som utsettes for så mye som vil påvirke dere. Hold fast på dette: Jesus Kristus «er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste».

Hva er kristendom? Hva er kristen tro?
Til sjuende og sist er det én eneste ting: Troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Troen på at Jesus led og døde for menneskenes synd – og at han sto opp igjen fra de døde. «Straffen er lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.» Det er kristendom. Det er kristen tro.
Foran årsskiftet 1899/1900 ble William Booth spurt om hvilke farer han mente truet i det nye århundret – altså 1900-tallet. En av de tingene han nevnte, var dette: Kristendom uten Kristus. Han nevnte også: tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenfødelse og himmel uten helvete.
Paulus skriver også: «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
William Booth igjen; da han ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi. Han svarte med fire ord: «Det blødende Guds Lam». «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, (...) da han skapte fred ved hans blod på korset».

Se hvem Jesus er – «Han er hodet for kroppen, som er kirken».

Dette med «hodet», er et bilde vi kjenner igjen. Vi finner det i det første brevet til menigheten i Korint, der Paulus bruker dette bildet veldig detaljert, ikke bare hodet, men hele kroppen, og at kropp og hode hører sammen. Kroppen er menigheten – hodet er Kristus.

Hva er en kristen kirke? Er det bare en organisasjon? Nei, skriver Paulus både her og andre steder. Kirken er en kropp. Kirken er noe som er levende. Ikke noe som er skrudd sammen, som er skapt eller laget, men født. «Den førstefødte», kaller han Jesus. «Født, ikke skapt», heter det uttrykkelig om Jesus i en av de eldste trosbekjennelsene vi kjenner, nemlig den nikenske. Her heter det:
«Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»

Se Jesus som han er: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»
Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd. Sangen om den lidende Herrens tjener.
Vi har allerede sunget i dag ”La meg få se ditt ansikt, kjære Jesus, ja, se meg glad på all din herlighet”.
Må han få åpne våre øyne, så vi kan få se hans herlighet – og vår rikdom; vi som er Guds barn og Kristi medarvinger!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Mine øyne har sett din frelse

Betraktning for romjulssøndagen


«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: - Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: - Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 – 35).

Et ungt par kommer til Guds hus med sitt nyfødte barn «for å gjøre med ham som skikken var etter loven». I dette tilfellet ville det si at gutten skulle omskjæres, et lite, kirurgisk inngrep som hadde en religiøs begrunnelse, og fremdeles har det for mange. Det var et paktstegn som viste at gutten tilhørte det jødiske folket.
Jeg vet ikke hvor mye seremoniell som var knyttet til en slik handling; i og med at det skulle skje åtte dager etter fødselen, var det trolig en nokså dagligdags hendelse. Men akkurat denne dagen, og rundt denne gutten, skjedde det noe som gjorde at vi leser om det fremdeles. To personer, en mann og en kvinne, og begge høyt opp i årene, kom også til templet denne dagen. I dagens tekst leser vi om den ene av dem. Han het Simeon og var en «rettferdig og gudfryktig mann». Han hadde fått et løfte fra Gud om at han ikke skulle dø før han hadde sett «Israels trøst» - Messias; Frelseren som jødefolket hadde ventet på kanskje så mye som to tusen år.
Denne dagen kom han til templet «ledet av Ånden», leser vi – Gud selv måtte han dyttet borti ham og sagt: - Simeon! I dag bør du gå i mitt hus! I dag skjer det!
Da han kom dit, forsto han med en gang hvem som var «Israels trøst». Det var den vesle gutten til det unge paret. Han så vel ut som et hvilket som helst annet guttebarn. Kanskje omskjærelsen alt hadde skjedd, og den vesle gråt litt mens moren bysset på ham for å roe ham ned.
Mange kunstere har skildret scenen med gamle Simeon og Jesus-barnet i templet. En av dem er Rembrandt. En gammel mann som holder et barn forsiktig i armene sine – løfter det opp litt, mot helligdommen og ber en bønn.
I Bibelen kalles denne bønnen «Simeons lovsang»: -Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Det er særlig setningen «mine øyne har sett din frelse» som mange har festet seg ved. Det er en sterk ytring. «Jeg har sett det med egne øyne» - nærmere en primærkilde kommer du ikke.
I en gammel negro spiritual heter det: «Var du der....?» Where you there when they crusified my Lord? Det er en salme om korsfestelsen.
Og når vi snakker om å se Jesus, er det som regel scener fra hans voksne liv vi tenker på – til nød hendelsen da han som 12-åring satt i templet, og alle de skriftlærde undret seg over klokskapen hos denne unge gutten. Vi ser ellers gjerne for oss Jesus som helbreder syke, Jesus som underviser folket, Jesus som vekker opp døde, Jesus i Getsemane, Jesus hos Pilatus, Jesus på korset, Jesus i graven og Jesu himmelfart. Den voksne Jesus.
Tror vi på disse fortellingene og disse bildene, er det også lett å tro at Jesus var Guds sønn og verdens frelser. Men gamle Simeon så bare en nyfødt baby. Og likevel visste han at dette var ikke «bare en nyfødt baby», så unik som enhver nyfødt baby tross alt er. «Med egne øyne har jeg sett din frelse», sa han.
Det må ha blitt åpenbart noe for gamle Simeon der han sto med Jesus-barnet i armene. Han forsto at denne gutten hadde en helt spesiell, historisk oppgave foran seg. Det var ikke bare «et potensial» i dette barnet, men en oppgave: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon til foreldrene.
Tenkte Maria på disse ordene da hun mer enn 30 år senere sto ved foten av Jesu kors og hørte ham rope: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi leser om andre ting som ble sagt at Maria gjemte ordene i sitt hjerte og tenkte på dem.
«Med egne øyne har jeg sett din frelse». Det går en linje gjennom hele Jesus-fortellingen som salmedikteren har beskrevet slik:
«Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
-nn stall og krybbe, kors og død».

Også over krybben ser man skyggen av et kors.

Publsiert i Smaalenenes Avis 29. desember 2012

Vitnesbyrdet og gjerningene

Preken i Askim korps
3. søndag i advent
– 16. desember 2012

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det femte kapittel, fra vers 31 til 36; i Jesu navn:
«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»
Slik lyder Herrens ord!

Det har skjedd en del forandringer når det gjelder tekstrekkene som skal brukes i norske gudstjenester. Vi har fått en tekstrekke til. Noen vil kanskje si: Vi har fått tilbake en tredje tekstrekke, slik det var tidligere.

Når jeg fyller 60 år om et halvt års tid, er det samtidig 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, og bakerst i den sto alle tekstene for kirkeåret. Og det var tre tekstrekker. Nå har det i mange år vært to rekker, men fra og med det kirkeåret som vi nå har gått inn i, er det igjen tre rekker. Det betyr at det er blitt mange flere bibeltekster som er prekentekster. Og man kommer jo ikke utenom at flere bibeltekster gir – eller har i hvert fall alle forutsetninger for å gi – mer bibelkunnskap. Kanskje tilmed til predikantene? For plutselig oppdager man at man må arbeide med – sette seg inn i – bibeltekster man ikke har jobbet med på denne måten før.

Dagens tekst er en slik tekst. Den var ikke med i noen av de tidligere tekstrekkene. Det er en utfordring. Det er en kilde til økt kunnskap og økt innsikt – i hvert fall for den som skal forsøke å tolke teksten. Teksten «tema» - forholdet mellom Døperen Johannes og Jesus – er kjent fra før. Men det som Jesus sier her, akkurat denne teksten, er av de tekstene denne predikant i hvert fall ikke har jobbet med før nå.

Vi er i adventstiden.
På latin heter denne perioden «Adventus Domini» - det betyr «Herrens komme».
Da Jesus ble født, var det nok en del mennesker i Det Hellige Land som ventet på Herrens komme. Men det var nok ikke mange. Bibelen forteller oss om noen av dem. Maria og Josef var to av dem; Jesu foreldre. Elisabeth og Sakarja var to andre – de vi kjenner som foreldrene til Døperen Johannes. Gamle Simon i Templet. Anna Fanuelsdatter – disse to som dukket opp da Jesus-barnet ble omskåret. Flere vet vi ikke om; det er de som tror det ikke var flere enn disse. Seks personer som ventet på Herrens komme. Sodoma og Gomorra gikk under i sin tid fordi det ikke var så mange som ti som levde rett for Herren.

Jeg nevnte Døperen Johannes. Denne underlige skikkelsen i kamelhårskappe og med den sære menyen – gresshopper og honning. Han som sto fram og forkynte: «Rydd Herrens vei; gjør hans sier rette». Johannes-evangeliet sier det slik, og jeg siterer det slik det står i den bibelutgaven jeg fikk for snart 50 år siden: «Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset» (Joh 1, 6-8).
I den teksten vi har lest, snakker Jesus om de to sentrale skikkelsene i adventstida: Det er Døperen Johannes og det er Jesus selv. Jesus snakker om ham som skulle forberede Frelserens komme – og om Frelseren selv; han som kom. Jesus selv. Han snakker om ham som pekte fram mot Messias – og han snakker den Messias som det ble pekt på: Jesus selv.

I de adventstekstene vi kjenner fra før, er det gjerne slik at Johannes snakker om Jesus. Men i dagens tekst er det Jesus som snakker om Johannes. Han snakker om Johannes for å minne om at Johannes hadde snakket om ham. Det Johannes sa, var sant, er Jesu poeng. Sa han ikke at Messias skulle komme? Vel, nå er jeg kommet! Sa han ikke «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd»? Nå står jeg her. Det Johannes sa om meg var sant, sier Jesus.
Det er på en måte et juridisk argument Jesus bruker; en argumentasjon hentet fra rettssalen. I en rettssal er det ikke alltid nok at noen sier «jeg gjorde det» eller «jeg gjorde det ikke» for å dømt eller frifunnet. Det trengs flere vitner. Dette var nedfelt i Moseloven og er bekreftet i Det nye testamente: «Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast», heter i 5 Mos 19,15, og blir gjentatt – og bekreftet – både av Jesus og Paulus: Matt 18,16 og 2 Kor 13,1. Her henviste Jesus til ett vitne: Døperen Johannes. Men samtidig henviste han til mange andre vitner, nemlig hans egne tilhørere. «Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus i denne teksten.

Det empiriske argumentet, erfaringen, er enda sterkere enn det juridiske. Det kjenner vi også fra andre sammenhenger i Bibelen. Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn. Hun som sprang inn til byen og sa: «Kom å se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Vi leser fra Joh 4 – kapitlet før det vi henter dagens tekst fra: «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser» (v. 39 – 42).

La oss se litt mer på sammenhengen Jesus sier dette i. Kapittel 5 åpner med fortellingen om den syke ved Betesta dam. Et eller annet skjedde ved den dammen. Fra tid til annen ble vannet opprørt, og da hadde det en helbredende kraft, men bare for den første som kom ut i. Mannen i fortellingen hadde ligget ved dammen i 38 år og ventet på at det skulle bli hans tur; at noen skulle velte ham ut i vannet som den første. Så kom Jesus, og mannen ble helbredet. Men fordi dette skjedde på en sabbat, ble det diskusjon rundt dette og vi får en tekst om «Sønnens fullmakt».

Vitnesbyrdet fra Johannes – gjerningene Jesus gjorde. De to «bevisene», for å holde oss til rettsspråket, var det Jesus la fram.

«Dere sendte bud på Johannes», minner Jesus dem om. Hvorfor gjorde de det? Fordi han var så rar? Eller var det fordi han traff noe hos dem med sin forkynnelse? At han traff noe hos dem ved å peke på ham som skulle komme? At han traff noe ved å minne dem på at de måtte omvende seg? «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus.
«Disse gjerningene» som Jesus nevner – hva er de? Det er å helbrede sykdom; tilgi synd, reise opp igjen de som har falt; gi utslåtte og utstøtte mennesker nytt mot, ny tro på seg selv. «De friske trenger ikke til lege,» sa Jesus. «Dere som synes dere er gode nok som dere er – dere trenger ikke meg. Men det gjør de som vet at de ikke er gode nok; de som ikke tror at de kan frelse seg selv gjennom gode gjerninger. De gode gjerningene er de jeg gjør, sier Jesus: helbrede sykdom, tilgi synd, reise opp mennesker.»

«Kom og se en som har sagt meg alt om meg selv!»
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Det går en tråd – for ikke å si: en lenke! - fra innbyggerne i Sykar tilbake til gamle Simon i templet. Med Jesus-barnet i armene kunne han si: «Med egne øyne har jeg sett din frelse.» De sa: «Vi har selv hørt ham!»

Advent og lys hører sammen.
Vi har tent tre lys i dag. Det med å tenne adventslys er en forholdsvis ny skikk – om lag 100 år gammel. Det er en skikk som skal ha kommet fra Tyskland, der også skikken med juletre – som er en del eldre – og julekalender stammer fra. Jeg har lest at skikken med adventslys oppsto da en tysk dame ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn fordi han gledet seg så sterkt til jul. Så laget hun en adventstake, eller kanskje var det en adventskrans, der hun tente lys for å telle ned til jul. Ett lys når det var fire uker igjen, to lys når det var tre, og så videre.
Kanskje var det slik det skjedde? Jeg ønsker egentlig at det var slik; jeg synes det er en vakker fortelling. Men slike skikker oppstår jo ikke i et vakuum. Det ligger en tanke bak. En erfaring. Og lys er en slik tanke og erfaring, ikke minst med tanke på julen; ikke minst med tanke på advent. Hva sa Jesus: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.»

Johannes-prologen: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».

Vitnesbyrdet lyser. Men også gjerningene lyser.
Krybben i stallen lyser – men det gjør også korset på Golgata.
Det lyser fra den tomme graven – og det lyser fra løftet om Herrens gjenkomst.

«Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.

En sky av vitner

Preken for Allehelgensdag i Askim korps søndag 4. november 2012

Utgangspunktet for denne hallehelgenspreken finner vi i Hebreerbrevet, det 12. kapittel og de tre første vers; i Jesu navn:






«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»
Slik lyder Herrens ord!

«En sky av vitner»!
Jeg smaker på ordene! Hva ser jeg for meg?
Kanskje ser jeg det som salmedikteren Brorson så?
«Den store, hvite flokk å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving
for tronen – hvem er de?»

En sky av vitner...
Eller ser jeg det som frelseskrigeren Tandberg så?
«Guds kriger, hold ut inn til kronen du får,
se, talløse skarer ved målet alt står,
Se, skaren av vitner som gikk samme vei;
hva Gud var for dem, vil han være for deg.»

En sky av vitner…

Men når jeg leser teksten, oppdager jeg at Hebreerbrevets forfatter ikke skriver at skyen av vitner er de som står foran troen og venter på oss. Skyen av vitner er ikke de som har gått foran.

Jo, jeg vet det er Allehelgensdag, og de fleste av oss har graver vi enten vil besøke i løpet av dagen eller som vi vil tenke på i løpet av dagen.
Og jo: Jeg tror på Bibelens løfte om en evig salighet for alle som tror på Jesus.
Men skyen av vitner som vi leser om her – hvem er det?
Det er alle de andre som også tror på Jesus.
Når Hebreerbrevets forfatter skriver «så stor en sky av vitner omkring oss» – at den er omkring oss – så sier han også: Vi står midt i den. Vi er en del av denne skyen.
En sky av vitner.

På den tiden da Jesus ble født fantes det en gruppe mennesker i Israel som ettertiden har kalt «de stille i landet» – det er ikke noe bibelsk uttrykk, så vidt jeg har funnet ut. Det var mennesker som ventet på Messias. De var få – Maria og Josef skal ha vært blant dem; Sakarias og Elisabet; gamle Simon i Templet – hva leser vi om ham? «I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» Og da han hadde sett barnet, kunne han si: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, lik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.» Og så var det en til i Templet. Anna Fanuelsdatter – en profet, skriver Lukas. «Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.»

De stille i landet – en sky av vitner?

Jeg tenker på en fortelling fra Det gamle testamente.
Det er en dramatisk fortelling. Abraham og Lot har skilt lag – ikke fordi at de ikke kunne gå sammen, men folkene deres kunne ikke. De skilte lag, og Lot slo seg ned i Sodoma. Men en dag får Abraham besøk av Gud selv og to av hans engler. Herren vil ødelegge Sodoma på grunn av all den synd som finnes der; all den skamløshet. Dette ville de bare si fra til Abraham om. Vi leser det som står i 1 Mos 19: «Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt. Abraham gikk nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige? Kanskje finnes det femti rettferdige i byen. Vil du likevel rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet på grunn av de femti rettferdige som er der? Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld.»
Til det svarte Abraham: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske. Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av disse fem?» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.» Abraham fortsatte å tale til ham: «Kanskje finnes det førti der», sa han. Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Kanskje finnes det tretti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» Abraham sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje finnes det tjue der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.»

Vi vet hvordan det gikk. Det var ikke ti rettferdige i byen. Det var ingen sky av vitner.

En sky av vitner…

Pinsen 1984 tok Mona og jeg med oss strengemusikken fra Sandvika korps til hjemstedet til faren min: Atløy i Sogn og Fjordane; Askvoll kommune. Vi var vel mellom 40 og 50 personer i alt, og pinseaften fylte vi bedehuset på Kumle. Bygdefolket hadde da i flere år arrangert en hver basar til inntekt for Frelsesarmeens misjonsarbeid i Indonesia, der foreldrene mine var engasjert. Det de hadde sett av Frelsesarmeen der på øya fram til da hadde vært, kanskje to-tre frelsessoldater fra Florø som kom en gang i blant og hadde møte. Og her sto vi mellom 40 og 50 – mange av dem i røde musikantuniformer. – Eg trudde ikkje det var så mykje folk i heile Frelsesarmeen, eg, sa en av dem som var på møtet etter at det var slutt.
En sky av vitner?

«Samhold gir styrke!» Det er et gammelt slagord, ikke minst fra fagforeningenes historie. Men det er en gammel og universell erkjennelse. Jeg synes det er spennende å se naturprogrammer på fjernsynet. Og se hvordan det å holde sammen er en refleks som du finner hos store dyr og små dyr; se bare på mauren. «Gå til mauren og bli vis», heter det i ordspråksboka – det er et råd med mange lag. Se hvordan løvene arbeider når de skal felle et bytte – se hvordan de store flokkene arbeider når de skal avverge et rovdyrangrep.

En sky av vitner – det er de troende som står sammen her nede.
Men det er ikke bare dem.
Teksten vi har lest kommer rett etter en annen, kjent tekst: Hebreerbrevet 11; det såkalte «troskapitler». Og der refereres det til trosheltene fra Den gamle pakt; det eksempel på tro som de var. De er eksempler og forbilder for de kristne – en dag skal vi slutte oss til dem. Så det er en sky av vitner i himmelen – men skyen av vitner her nede er viktigere, dersom denne skyen skal bli enda større, enda sterkere, enda herligere.

Alle Helgens dag.
Ordet «helgen» har ingen naturlig plass i vår protestantiske bevissthet. Når vi bruker det ordet, blir det ofte på en litt slapp og tanketom måte. «Du er en helgen», eller «han/hun er en helgen», sier vi bare folk er litt ekstra greie med oss.
Ordet kommer fra et annet og mye større ord – «hellig».
I den katolske kirke blir ikke helgener erklært «helgener»; de blir erklært hellige. Eller enda mer presist: Kirken erkjenner at de var hellige mennesker den gang de levde.

Hver gang jeg er i Roma er det særlig en kirke jeg besøker. Den heter Sta. Maria sopra Minerva – det betyr at den er bygget der hvor det tidligere var et tempel for guden Minerva. I denne kirken er den hellige Katarina av Siena begravd. Hun levde på 1300-tallet, og var «litt av en dame». Sigrid Undseth skrev sin siste bok om henne. Graven hennes viser en ung, vakker kvinne som sover fredfullt. Ung var hun – bare 34 år da hun døde. Vakker? Kanskje en gang i tiden? Da hun døde, var hun radmager. Kanskje døde hun rett og slett av sult, fordi hun fastet så strengt. En moderne forfatter har beskrevet henne som anorektiker. Alt dette får være som det vil: Det gjør inntrykk på meg å stå ved graven hennes. Jeg stiller meg alltid det samme spørsmålet: Kan vi tro på hellige mennesker i vår tid? Men også dette: Har vi råd til å la det være?

Når Paulus skriver til «de hellige i Rom», henvender han seg til den kristne menigheten i byen; til de troende; de som har tatt imot Jesus. Det er de hellige. De er «skyen av vitner». Ikke de som står foran himmelens trone, men de som står – nær sagt – foran keiserens trone, foran domsstolen, foran folkemeningen, tiltalt for å være kristne. «… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»

De hellige i Rom. De hellige i Askim.
Det skal en dag ha kommet et brev til postkontoret i Krokstadelva, i Nedre Eiker kommune i Buskerud. På konvolutten sto: «Til den hellige på Krokstadelva».
Jaha? Hvordan finner postverket en slik adressat? Står vedkommende under «h» for «hellig»? De som jobbet på postkontoret visste hvem adressaten var. Det var en gammel, pensjonert slumsøster ved navn Lydia Monsen. Hele Krokstadelva kjente henne som en from og elskverdig, eldre dame som det nærmest strålte godhet av. «Den hellige på Krokstadelva».

Alle Helgens Dag!
En dag da vi ser framover – mot evigheten.
Men også en dag da vi ser utover – rundt oss – og minner oss selv og hverandre på at vi skal være evighetens representanter her nede.
«… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

De søkte samme tempel

Søndagsbetraktning for Bots- og bededag, 28. oktober 2012

«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 18, 9-14).

Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser. Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseersk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der». Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?
Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder». Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

De søkte det samme tempel. De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 27. oktober 2012