Den eneste porten

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh 10, 1-10).


Det sto et skilt på inngangsdøra til den gården jeg vokste opp i, på Frogner i Oslo på 1960-tallet: ”Bud bedes gå kjøkkenveien”. Den var noe som hang igjen fra mellomkrigstiden da mange i den delen av Oslo skilte skapt mellom ”pene mennesker” og allmuen. Og det hendte faktisk at det kunne stå noen og banke på døra vår i fjerde etasje, noen som hadde tatt det gamle skiltet på alvor og gått kjøkkenveien.
I John Bunyans klassiske allegoriske fortelling fra 1678, ”Pilegrims vandring”, fortelles det om en av de medvandrerne hovedpersonen Kristen møter på sin vei fra Fordervelsens Stad til Det Nye Jerusalem. I stedet for å gå gjennom den trange port, som Kristen er blitt fortalt fører inn på veien til Det Nye Jerusalem, har denne medvandreren funnet en annen og bedre port; en annen dør. Men Kristen oppdager fort at den fører galt av sted…
For den som vil inn i Guds rike, finnes det bare én port, én inngangsdør. Den døra heter Jesus Kristus.
Denne teksten er en av flere liknelser Jesus forteller over motivet ”den gode hyrde” eller den gode gjeter, som det heter i den nyeste bibeloversettelsen. Men for bibellesere flest er ”hyrde” et kjent og kjært begrep som man ikke slipper så lett. Det er dessuten et motiv med lange, bibelske røtter. Ikke bare går det tilbake til David hans kjente salme om at ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, den går tilbake til Abraham, ja til Abel. Hyrden har vært et sentralt motiv i Bibelen til alle tider. I evangeliene bruker Jesus det som et bilde på seg selv. Men akkurat i denne teksten bruker han det som et bilde på forkynneren, pastoren, den kristne lederen. Om seg selv sier han at han er den døra eller porten som hyrden må bruke dersom han skal være en sann hyrde.
Porten er også et kjent, bibelsk bilde. I Bergprekenen sier Jesus det slik: ”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Og i Åpenbaringsboka – der det også er Jesus som taler – heter det: ” Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg” (Åp 3,20). På mange bilder kan man se Jesus stå foran en port eller en dør og banke. Og på noen av disse bildene holder han et lam på armen. Da går de opp i en slags høyere enhet, disse to metaforene: Hyrden og døra. ”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite”, sier Jesus i dagens tekst.
Det finnes bare én vei og bare én port inn i Guds rike. Den veien og den porten er Jesus – det er bare ved å tro på ham vi kan bli frelst. Han er hovedporten. Vi trenger ikke gå kjøkkenveien.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis 21. april 2012

Mennesker rundt korset

Preken for Langfredag 2012 – Frelsesarmeen, Askim


Kjære kristne!


Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Velkommen til denne langfredagsgudstjenesten i Frelsesarmeen i Askim. Velkommen til en formiddagstime i Guds hus. Velkommen til å dele tanker rundt verdenshistoriens kanskje viktigste begivenhet: Korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.

Denne gudstjenesten vil kanskje oppleves litt annerledes enn gudstjenester flest i Frelsesarmeen – også langfredagsgudstjenester. Vi skal konsentrere oss om budskapet for denne dagen og i veldig liten grad ha noe ”program”. Og ”budskapet for dagen” har fått overskriften ”Mennesker rundt korset”. Hovedpersonen er – som alltid – han som hang på korset, men vi skal også se på de menneskene – i hvert fall en del av dem – som sto rundt korset denne dagen for snart 2000 år siden.

La oss synge den første salmen, og den skal også være vår felles bønn for denne gudstjenesten: ”Jesus, hold meg ved ditt kors”. Mens vi synger den vil vi også ta opp gudstjenestens offergave; det er også en tilbedelseshandling.

Mennesker rundt korset.
Hvem var de, disse menneskene som samlet seg på og rundt Golgata den første langfredag?
Noen vet vi navnet på. Noen vet vi hvem var ut fra de funksjonene de hadde. Noen kjenner vi som gruppe – soldater; kvinner; disipler.
Vi skal lese forskjellige bibeltekster der disse er nevnt, og så skal vi dele noen tanker rundt disse personene – hvem de var; hva de gjorde; hvorfor vi fremdeles husker på dem.

William Booth ble en gang spurt: Hva er kjernen i Frelsesarmeens forkynnelse? Hva er det viktigste i Frelsesarmeens teologi? Jeg tror de fleste av oss er kjent med svaret han ga: ”Det er – Det blødende Guds Lam.” Vi skal se på og snakke om menneskene rundt korset i dag. Men først og sist skal vi se på mannen på korset.

La oss synge den neste salmen: ”Deg å få skoda er sæla å nå…”, før vi stanser for den første teksten.

"På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans. Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke. Så korsfestet de ham, og de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham. Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: «Dette er Jesus, jødenes konge» (Matt 27, 32 – 37).

Den første personen vi møter i vår vandring rundt korset har både et navn og en adresse. Han heter Simon og er fra Kyréne. Han ble tvunget til å bære Jesu kors. Det vil si det tverrstykket på korset som den dødsdømte ble naglet til. Det var en del av gjennomføringen av straffen at den dømte skulle bære sitt eget kors. At Simon fra Kyréne ble tvunget til å gjøre denne jobben for Jesus, forteller oss at Jesus var så svekket av torturen han hadde gjennomgått at han ikke maktet å bære dette selv. Man kan jo tenke seg: Han var blitt hudstøket; 39 slag med en pisk som gjøre ryggen hans til ett eneste, stort sår. Etter dette skulle han bære et stort, tungt trestykke.
Hvem var så mannen som ble tvunget til å bære ham? Ut fra navnet kan vi slutte oss til at han var fra Kyrene, en handelsby i den nåværende Libya i Nord-Afrika. Her bodde det mange jøder, og Simon var nok en av disse, og var kommet til Jerusalem for å feire påske. I Markus-evangeliet er Simon referert til som ”far til Aleksander og Rufus” – to navn som må ha skapt gjenkjennelse hos de som hørte det første gang. Det har fått mange til å mene at Aleksander og Rufus var to kjente personer i den første menighet, og at også Simon sluttet seg til den kristne menighet etter pinse. Dette vet vi ikke, men det virker ikke usannsynlig heller.

Men vi leser også om noen andre i denne teksten, nemlig en gruppe soldater. Om dem leser vi at ”de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham”.
Mange av oss har lest romanen ”…men jeg så ham dø”. Ved siden av ”Quo vadis?” og ”Ben Hur” er dette en av de mest kjente romanene med stoff fra tida rundt Jesu liv, og i alle tre er korsfestelsen en sentral scene i handlingen. Alle tre er også filmet; ”Quo Vadis?” antakelig flest ganger, men også de andre. Filmversjonen av ”…men jeg så ham dø” heter ”Kappen” eller ”The Robe”, som også er originaltittelen på romanen. Det er i år 70 år siden forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut denne boka, som har solgt i millionopplag verden over. Hovedpersonen er den romerske soldaten Marcellus Gallio, som var til stede da Jesus ble korsfestet, og som var den som ”vant” Jesu kappe. Det var nemlig noe helt spesielt ved denne kappen – vi skal lese en tekst om det: ”Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene” (Joh 19, 23-24).

Jeg skal ikke gi noe ytterligere referat av en bok som flere sikkert har lest for mange år siden. Noen har kanskje også sett filmen, med Richard Burton i hovedrollen. Når jeg nevner den her, er det fordi dette med Jesu kappe vekker assosiasjoner til en annen beretning fra Jesu liv; vi leser om denne:
”Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund” (Matt 9, 20-22).

Jeg tror både boka og filmen "The Robe" har vært inspirert av denne beretningen. For kappen Jesus hadde båret, hadde nemlig en guddommelig kraft med seg. Mennesker ble helbredet ved å komme i berøring med den kappen, ifølge boka. Disse soldatene – og en av dem kan godt ha hett Marcellus Gallio – var også en del av de menneskene som var til stede da Jesus døde – de var av menneskene rundt korset.

Vi befinner oss rundt korset. Derfor skal vi synge en sang om korset nå – ”Korset lyser hele veien”.
Vi er kommet til en av de mest kjente Golgata-hendelsene – samtalen mellom de tre mennene som hang på korset.

"Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (…) En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23, 32 – 34a; 39– 43).

Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham.
Hvem var disse to?
Det har vært alminnelig antatt at fortellingen om disse to, må ses i sammenheng med fortellingen om Barabbas. Barabbas ”var blitt fengslet for opptøyer og mord”, skriver Lukas. Trolig har det vært meningen at han og hans medsammensvorne skulle henrettes før påske, men nå ble Jesus korsfestet sammen med kameratene hans i stedet for ham. Opptøyene deres måtte ha vært rettet mot romerne, siden korsfestelse var en romersk straff; ikke en jødisk. Mange har interessert seg for Barabbas. Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Pär Lagerkvist skrev en roman om ham – ”Barabbas”.
I bibelteksten blir vi bedre kjent med de to medsammesvorne kameratene hans. Dem lærer vi å kjenne, både gjennom den samtalen de har med hverandre og den samtalen de har med Jesus. For begge sier noen til Jesus. Den ene håner ham – den andre ber til ham.
Hånsordet svarer ikke Jesus på.
Det er ikke første gang Jesus bruker den strategien når noen håner ham. Han har brukt den før, også det i påsken. Da yppersteprestene la fram sine anklager og beskyldninger; la fram påstandene sine: Han har sagt det-og-det. Han svarte dem ikke med ett ord. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» - skildrer dette slik: «Han ble mishandlet, han ble plaget,og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen» (Jes 53,7).

Den andre røveren forsto at Jesus ikke var som han og kameraten hadde vært. Hadde han hørt snakk om Jesus? Eller bare forsto han det? Kanskje hadde de fått med seg det som hadde skjedd – at Barabbas var blitt ”byttet ut” med denne profeten fra Nasaret? «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»
Jo, han hadde nok hørt om Jesus – han hadde hørt navnet. ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”

Vi kjenner kanskje uttrykket ”å be frelsesbønn”?
Det er en enkel bønn. Den enkleste av dem alle, er den vi har lest her; fra røveren på korset. Den ble hørt. Den nådde fram.

Mennesker rundt korset.
Det var flere av dem. Vi leser: ”Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» Da løp en bort og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham” (Mark 15, 33 – 41).

Det er to betegnelser i grunnteksten på Gud i Det gamle testamente. Det ene er «Eloim», det andre er «Jahve». Vi kan se noe av det samme i den norske bibeloversettelsen – noen steder står det «Gud», andre steder står det «Herren».
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut mens han hang på korset. Når han ropte, sterte han samtidig Skriften; Salme 22,2: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?» En salme av David. Når skrev David denne salmen? Det må ha vært i den mørkeste fasen av livet hans – begivenhetene rundt Batseba og Uria – profeten Natan og Guds dom over Davids handlinger. David følte seg forlatt av Gud fordi han hadde syndet. Jesus ble forlatt av Gud fordi det nå var han som bar slektens synd.

Så leser vi noe pussig – en fonetisk misforståelse. «Hør, han roper på Elia!» «Vent, så ser vi om Elia kommer og henter ham!» I stedet leser vi at Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget revnet. Og offiseren som hadde vakt, måtte konstatere: «Denne var Guds Sønn.»
Vi vet ikke noe om denne offiseren. Kanskje var det han forfatteren hadde i tankene da han skrev ”…men jeg så ham dø”? Kanskje var det han som vant Jesu kjortel? Eller kanskje var det bare en som innså dette: En som kan dø på en slik måte, med slike hendelser rundt seg – han må være Guds sønn.

Før vi stanser litt for den aller siste gruppen av menneskene rundt korset, skal vi synge langfredagssalmen vår: «Se, mengden til Golgata iler».

Vi er kommet til den siste gruppen av mennesker rundt korset, og den siste tekstlesningen. Det er to forholdsvis korte tekster: "Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham" (Mark 15, 33 – 41).
"Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg" (Joh 19, 25-27).

Var disiplene til stede på Golgata? Var de noen av menneskene rundt korset?
Det virker ikke slik.
De hadde vært med i Getsemane. I hvert fall en av dem hadde vært i yppersteprestens gård. Simon Peter – han med de store ordene; han som hadde sagt: Om alle andre forlater deg, vil ikke jeg forlate deg.
Det skal han ha, Peter: Han hadde gjort et forsøk på å forsvare Jesus. Han hadde dratt sverdet. Han hadde tilmed klart å såre yppersteprestens tjener; et sår Jesus helbredet der og da. Det er den siste helbredelsen vi leser om i evangeliene. Den siste Jesus helbredet, var en av dem som kom for å ta ham til fange…
Men det står ikke noe om at han var til stede på Golgata. Kanskje gjemte han seg? Skamfull over sitt nederlag? Over at han hadde sviktet?
Den eneste av disiplene vi leser om var til stede på Golgata, var Johannes. En av ”de tre” – Peter, Jakob og Johannes. ”Disippelen Jesus elsket”, som han kaller seg selv. Han hadde sittet nærmest Jesus da de spiste påskelammet. Han var den som hadde fått en et hint fra Jesus om hvem som skulle forråde ham. Nå sto han sammen med Jesu mor ved korset. Han sto sammen med henne og de andre kvinnene som hadde samlet seg. Disiplene hadde flyktet eller gjemte seg. Men kvinnene sto der, samlet ved korset. De så hvordan han led. De hadde hørt klageropene hans. Men gjennom lidelsen og smerten kunne Jesus enda en gang vise omsorg, og han overlot ansvaret for sin mor til Johannes – ”den disippel han elsket”.

Mennesker rundt korset.
En Simon som ble tvunget til å bære korset hans – soldatene som spilte terning om klærne hans – fariseere og skriftlærde som hadde bidratt til å få ham dømt – de som døde sammen med ham – de som kjente ham – de som elsket ham.
Jesus døde for alle disse. Menneskene rundt korset står som representanter for hele menneskeslekten: Tilskuere, deltakere, motstandere, tilhengere. Jesus døde for alle.
Det er langfredagens budskap.
Det er korsets budskap.

Paulus skriver til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 18).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Den ubudne gjesten

Preken 2. søndag i faste, 4. mars 2012, Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, og vi leser fra vers 36 til 50; i Jesu navn:

«En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Både i journalistikken, politikken og næringslivet blir vi fortalt at ”there is no such thing as a free lunch”. Måltidet som ramme rundt fellesskapet med familie og nære venner, er én ting. En ”forretningslunsj” er noe annet.
Fariseeren Simon hørte neppe med blant Jesu omgangsvenner. Han må derfor ha hatt en annen grunn til å invitere ham. Vi leser flere ganger i evangeliene at fariseerne og de skriftlærde oppsøkte Jesus og at de stilte ham spørsmål – ”for å sette ham på prøve”, leser vi, eller: ”for å fange ham i ord”.

Det er jo ikke sikkert Simons motiv var av denne typen. Kanskje han bare rett og slett var nysgjerrig på hvem Jesus var og hva han sto for?
Han inviterte ham, men når vi har lest teksten, virker det jo ikke som det var noen veldig hjertelig lunsj, dette. Jesus konfronterer ham med det litt ut i teksten – at Simon rett og slett forsømte sine plikter som vert. Ikke vann til føttene – det er viktig i et land med mye støv. Ikke noe velkomstkyss, ikke noen salve til hodet. Alt sammen skikker som hørte med dersom man ville at en gjest skulle føle seg velkommen.
Jeg tror Simon var litt dratt mellom flere hensyn – han ville gjerne møte Jesus, men han klarte ikke å gjøre på en hjertelig måte; han var nesten litt uhøflig.

Så er det at en tredje person dukker opp i fortellingen.
Jeg har lest at når man hadde gjestebud av denne typen i Jesu hjemland på Jesu tid, så var det litt sånn ”åpent hus” over det. Det var en form for mottagelse, der også folk som ikke var invitert kunne dukke opp.
Den gjesten vi skal se på nå var definitivt ikke invitert.
”Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv”, leste vi i teksten. Hun var det som dukket opp. Hva som lå i dette ”et syndefullt liv”, skal vi ikke utdype – av den enkle grunn at det ikke er noe å bygge en eventuell utdyping på i denne teksten. Hun levde et syndefullt liv. Det var slik samfunnet rundt vurderte henne. Trolig var det også slik hun vurderte seg selv.

Noen har også tenkt at denne kvinnen er identisk med Maria Magdalena, som vi leser om andre steder i evangeliene. Det er det heller ikke noe som tyder på. Om henne står det at Jesus hadde befridd henne fra onde ånder – men det står ikke noe om et syndefullt liv. Skulle vi bruke moderne ord på disse to kvinnene, kan vi vel si at mens den ene enten hadde en svak karakter eller livnærte seg på en tvilsom måte, hadde den andre en psykisk lidelse.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Det var utgangspunktet. Det er utgangspunktet for vårt kjennskap til henne. Trolig er dette en kunnskap vi deler med hele den byen der dette skjedde. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli sett i selskap med. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli assosiert med. Hun kom, og hun hadde med seg en krukke med kostbar salve. Hadde hun kjøpt den i anledning denne dagen? Var det noe hun hadde hatt stående? En kostbar skatt? En gave? Hun tok den med seg, og vi leser: ”Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.”

Se for deg scenen. Hvordan ville vi reagert? Vi ville nok blitt grepet, men vi ville også blitt brydd. Det var et så nakent drama som utspilte seg mellom gjesten som må ha følt seg sånn passe velkommen og hun som slett ikke var velkommen.
Hva gjorde Simon? Verten? Han jaget henne ikke, men han rynket på nesa. Han tenkte sitt: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Vi leser en annen fortelling i evangeliene om en kvinne som hadde levd et syndefullt liv. Den fortellingen står i Johannes 8: «Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

La oss også minne om fortellingen som står både i Johannes 12 og Markus 14 om da Jesus ble salvet i Betania. I Johannes står det at det var Maria, den ene av de tre i den søskenflokken som var Jesu nære venner, som kom inn med en krukke med nardussalve og salvet Jesu hode med den – en kostbar salve, det også, akkurat som den salven vi har lest om i dagens tekst.

La oss vende tilbake til kvinnen som dukket opp hos fariseeren Simon.
Simon tenkte sitt, som jeg sa. Hadde Jesus vært en profet, ville han visst hva slags kvinne det var som rørte ved ham. Jesus visste det. Han visste også hva Simon tenkte. Og derfor gjorde han det både Jesus og mange andre i hans samtid gjorde når de ville ha fram et poeng. Han fortalte en lignelse: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»

Det var en enkel lignelse. Den er bygget over samme lest som lignelsen om den ubarmhjertige medtjener, bare mindre dramatisk i kontrastene og annerledes ved at i denne lignelsen sto begge i gjeld til den samme utlåneren, mens i den andre handler det om at den som er blitt tilgitt må selv være villig til tilgi. Det ser ikke ut til at Simon ble så veldig engasjer av lignelsen heller. Hvem som ble mest takknemlig? Han som fikk ettergitt mest, antakelig?
Det stemmer, sa Jesus – og så ble han direkte; vi kan jo lese teksten: Så vendte (Jesus) seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

La oss vende tilbake til noe av det første vi leser om denne kvinnen: Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt.

Husker vi uttrykket ”å sørge over sin synd”?
Å sørge over sin synd er noe mer enn bare å angre. Les Salme 51, så får du et inntrykk av hva det er å sørge over sin synd. ”For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg”, sier David her. ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.” Og enda videre: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!”
”Gi mig igjen din frelses fryd”, het det i oversettelsen fra 1930 – trolig er det fra denne salmen vi har hentet ordet ”frelsesfryd”. Den teksten som rommer den sterkeste erkjennelsen av synd i hele Bibelen har også gitt oss det ordet: Frelsesfryd.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Ingen visste bedre enn kvinnen selv at slik var det. Det var grunnen til at hun oppsøkte Jesus. Det var grunnen til at hun gråt. Det var grunnen til at hun viste ham hvor viktig det var for henne å kjenne seg akseptert – godtatt – elsket – av Jesus! Av Gud! Av Frelseren!
De gamle haugianerne sa at tro, det er å komme til Jesus med sin synd.
Tenk på den liknelsen Jesus fortalte om tolleren og fariseeren – to menn som søkte det samme tempel, det samme alter, den samme Gud. Den ene hadde en lang og ordrik bønn - ”bønn”? – om hvor bra han var. Den andre hadde bare noen få ord: ”Gud, vær meg synder nådig”.
Kvinnen i fariseerens hus hadde ikke såpass en gang. Hun hadde bare tårene sine. Hun sørget over sin synd. Hun ønsket tilgivelse. ”Hadde han vært en profet, hadde han visst hva slags kvinne hun er,” tenkte Simon. Jesus visste det. Og han visste hva hun både lengtet etter og hadde behov for. Derfor sa han: ”Syndene dine er tilgitt!”
Hvem er det som kan si slikt, tenkte de som hørte det.
Det er bare én som kan si slikt. Og han sa det. Han bagatelliserte dem ikke. For synd er ikke først og fremst enkelthandlinger. Det går langt dypere. Og derfor er det heller ikke spørsmål om å ha stor eller liten gjeld i forhold til Gud, men om å bli født på nytt; ikke bli forandret, men forvandlet. Kvinnen som levde et syndefullt liv visste det. Fariseeren som levde et pyntelig liv hadde ikke forstått det ennå.
Tro, det er å komme til Jesus med syndene sine, sa de gamle.
Vi kan si det samme.
”Å tro, det er å legge
seg ned ved korsets fot
og begge armer strekke
den Herre Krist imot…”.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Ordet om korset

Preken i Askim korps
søndag 19. februar 2012

Vi finner dagens prekentekst
i 1 Kor 1, 18 – 25; i Jesu navn:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.» Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Slik lyder Herrens ord!

Ordet om korset!
I år er det 100 år siden den svenske dramatikeren August Strindberg døde. Han regnes som en av de største dramatikerne i det 19. århundre og står i samme klasse som Henrik Ibsen. Stykkene hans spilles stadig vekk. Ett av dem – ”Frøken Julie” – spilles på norske scener i disse dager. Det er et skuespill som fremdeles har mye aktualitet i seg – at kjærligheten er litteraturens evige tema er bare én side ved dette. Dette stykket handler også om rasefordommer og om det som mange oppfatter som kontroversielt når kjærligheten sprenger de grensene vi gjerne setter i forhold til raser og kulturer.
August Strindberg levde på mange måter et turbulent liv. Tre ekteskap som alle gikk i oppløsning. Personlige konflikter. Konflikter med andre mennesker. Mye av hans liv var en kamp mot det man kanskje kan kalle ”indre demoner”. Ett av de første skuespillene hans het ”Fritänkaren”; da var han knapt 20 år gammel. Han skrev en selvbiografi – ”Tjänskvinnans son” – som er blitt sammenliknet med Augustins ”Bekjennelser”.
Mot slutten av sitt liv søkte han tilbake til det han egentlig aldri hadde kunnet slippe helt, og han ga beskjed om at på gravsteinen hans skulle følgende ord risses inn: ”Ave crux – spes unica”. Det er en gammel, latinsk setning som betyr: ”Hill deg, kors – vårt eneste håp”.
Det budskapet August Strindberg ønsket å etterlate seg, hans siste melding, var altså en hyllest til korset. Han som hadde skrevet tusenvis av setninger selv, romaner, artikler og skuespill. Når han skulle oppsummere sitt liv, grep han til en erklæring som har vært kjent i 1500 år: Hill deg, kors – vårt eneste håp!

Ordet om korset!
Det er vanskelig for oss å forestille oss som lever i dag hvilken provokasjon og hvor mye forargelse korset representerte i den første kristne tid. Korset var et torturinstrument. Det var der slaver ble henrettet. Det var en langsom og grusom måte å dø på. Så skriver da også Paulus – til menigheten i Korint – at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Korint lå i dagens Hellas, men på nytestamentlig tid var det en del av det romerske riket, der romersk lov og romersk strafferett rådet. Å bli korsfestet var en fornedrende straff, forbeholdt slaver, de verste forbrytere og andre som ble vurdert som bunnsjiktet i samfunnet. Man har funnet anti-kristne grafittier fra de første hundreårene etter Kristus der man har tegnet kors med et esel – esel var kanskje et nyttig dyr, men det hadde ingen status.
Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt – men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft, skriver Paulus.

Vi har allerede hørt dagens tekst fra Det gamle testamente. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» er han blitt kalt. Og den teksten som er satt opp for denne dagen, er kanskje den sterkeste Messias-teksten i hele Det gamle testamente:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,1-5).

«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Slik lærte mange av oss denne teksten; slik sitter den i hukommelsen vår ennå. Noen husker kanskje tilmed den sangen som hadde hentet sin tekst fra dette bibelavsnittet.
Foraktet. Ikke regnet for noe. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt.»
I en annen sammenheng skriver Paulus at i forhold til evangeliet er det ikke forskjell på jøde eller greker når det gjelder det å bli frelst. Her sier han at det er det sannelig ikke når det gjelder å avvise evangeliet heller. Før jøder er ordet om korset en snublestein; for greker er det en dårskap.

Vi har også hørt dagens evangelietekst lest. Denne litt underlige fortellingen om disse greske mennene som ville se Jesus. De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.

Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over den teksten. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente - «evangeliet i GT» der profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»

Ordet om korset!
William Booth ble engang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi?
- Det er det blødende Guds Lam, svarte han.
Det er ordet om korset. Ordet om korset er også ordet om det blødende Guds lam. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen kristendom. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen frelse. Ingen nåde, ingen tilgivelse, ingen evighet. ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.”
Korset er det mest sentrale punktet i all kristen tro. Korset er utgangspunktet for all kristen tro. All kristen tro må være forankret i korset. Er det ikke det, er det heller ikke kristendom.

Hvorfor skriver Paulus dette til akkurat menigheten i Korint?
Korint lå i dagens Hellas, som jeg alt har nevnt. Det var gresk kultur og gresk tankegang som rådet. Grekerne var opptatt av estetikk; av det vakre, av det skjønne. Tanken på en frelser som hang på et kors, pisket og blødende, var et for stor utfordring for mange grekere. Det ble for heslig. Det ble for grotesk. Det betyr ikke at menigheten i Korint ikke snakket om korset, men de snakket kanskje ikke så høyt om det. Kanskje kjenner vi oss litt igjen der? Kanskje kan det være fristende å tone litt ned, det som er for provoserende og heslig? Enkelte ting kan ikke tones ned, sier Paulus. Ordet om korset kan det ikke forhandles om. Det kan det ikke prutes på. ”For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.”

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Dét er evangeliet.
Dét er ordet om korset.

”Til det gamle, ærverdige kors,
til det mektige kors vil jeg fly,
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

De ville se Jesus

Søndagsbetraktning for Fastelavnssøndag

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære. Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20-33).

Det er ikke ofte en bibeltekst rommer stoff til så mange prekener og andakter som denne. Her leser vi om grekerne som ønsket å se Jesus, vi leser Jesu liknelse om hvetekornet og vi leser om røsten fra himmelen. Det som begynner som en forholdsvis praktisk fortelling – at noen ville se Jesus – utvikler seg videre til undervisning om Guds rike, og munner ut i en åpenbaring av Guds kraft.
Men la oss ta utgangspunkt i begynnelsen, i det som starter hele fortellingen: Noen grekere var kommet til Jerusalem for å tilbe. De ønsket samtidig å se Jesus.
De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.
Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over denne teksten. Derfor er de to lesetekstene for denne søndagen tekster om henholdsvis korset og om Jesu død. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente er den som ofte kalles «evangeliet i GT», profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»
Jesu offentlige virke ble innledet ved at døperen Johannes pekte på ham og sa: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» De som hørte denne erklæringen var jøder. Johannes pekte, og de så Jesus. I dagens tekst nærmer vi oss slutten av Jesu virke. Mange har hørt om ham. Mange har sett ham. Og det kommer mennesker langveisfra og sier: Vi vil se Jesus!
Dette ønsket er levende den dag i dag. Fremdeles ønsker noen å se Jesus. Fremdeles er det noen som peker på ham og vitner om at de kjenner ham og har møtt ham. Fremdeles bærer hvetekornet frukt.

Publsiert i Smaalenenes Avis lørdag 17. februar 2012

Såmannskallet

Andakt til Såmannssøndagen

Andaktsordet vårt henter vi fra Romerbrevets tiende kapittel. Versene 13 til 17; i Jesu navn:


Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Slik lyder Herrens ord!

Teksten vår er en av lesetekstene til Såmannssøndagen.
Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det bar nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen.
Jo, såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon. Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet. Jeg tror Jesus var glad i såmannsmotivet også. I evangeliene finner vi tre forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv. «En mann gikk ut for å så ... ». Slik begynner en av dem. «Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så ... ». Slik begynner en annen av disse tekstene.

I denne teksten bruker ikke Paulus ordet «såmann». Men han snakker om såmannsarbeid. Han tar utgangspunkt i noe som vel er å betrakte som et «a priori»-utsagn; noe det er alminnelig enighet om, noe som er en forutsetning for resonnementet som følger: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.
Og så fortsetter han derfra: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?»
Hva sier han? Han spør: «Hvordan kan det bli noen grøde og høst der det ikke er sådd? Og hvordan kan det bli sådd noe dersom ingen sår?»

Dette er den utfordring såmannssøndagen stiller oss overfor. Et behov og et kall. En oppgave og et oppdrag.
«Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» Det er behovet. Det er oppgaven.

Men: «Hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?» Det er kallet. Det er oppdraget.
Jeg har på min blogg et lite dikt som jeg skrev for snart et år siden. Der forsøker jeg å si noe om dette:

Sammenheng
Skal noen kunne høste, må noen også så.
Skal noen kunne komme, må noen også gå.
Skal noen kunne motta, må noen også gi.
Skal noen kunne lytte må vi ha ord å si.

Behovet og kallet henger sammen; oppgaven og oppdraget henger sammen. Det gjør oppsummeringen, både bibeltekstens oppsummering og denne andakten sin oppsummering: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.»

Amen

EN RØST I ØDEMARKEN – EN RØST FRA HIMMELEN

Preken for andre søndag etter Kristi Åpenbaring,
15. januar 2012 - Frelsesarmeen i Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tredje kapittel fra vers 3 til vers 11; i Jesu navn:
En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill «Brand». Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest med et nær sagt «viljens evangelium». - Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller, sier han. Men idet raset går, roper han: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Og mens snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all den tomhet, all den intethet som må ha vært? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1, 1-3).

Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet utretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: «Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner»(10, 8).

Også i Det Nye Testamente leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.

Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes; det som er denne søndagens tekst. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er når Jesus kommer med sitt følelsesmessige utbrudd: Nå er min sjel forferdet til døden; og han henvender seg direkte til Gud: Far! Herliggjør ditt navn. Og det lyder en røst: Både har jeg herliggjort det og jeg skal igjen herliggjøre det. «Det var nok torden», sa noen av de som sto rundt. Men hver gang vi leser om røsten fra himmelen, skjer det samme: Røsten fra himmelen peker på Jesus som Guds sønn.

Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret. Teksten vi har lest, er en tekst om åpenbaring. En tekst som forteller noe om hvem Jesus er. Dette er min sønn, sa røsten fra himmelen.
Men vi leser også om en annen røst – en røst fra ødemarken. Døperen Johannes; han som skulle gå i forveien og forberede folket på at nå kom Messias. «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», leser vi at han sa om Jesus (Joh 1,29).

Åpenbaringstiden. Tiden da vi får glimt av hvem Jesus er. Hvordan får vi disse glimtene?
I teksten vi har lest, fikk man det gjennom røsten. Guds røst. Guds røst som lød fra skyene. Men Guds røst lød også på andre måter. Den lød gjennom Jesu virke – hans undervisning, hans mektige gjerninger, hans liv, hans lidelse, død og oppstandelse.

Åpenbaringstiden!
Hva er det som innleder denne åpenbaringstiden i kirkeåret?
Det er Jesu navnedag – som hvert år faller på 1. januar - åtte dager etter Jesu fødsel. Da ble han, som skikken var, båret fram i helligdommen og gitt det navnet som det var knyttet så mange løfter til. Navnet som engelen hadde sagt til Maria. «Hans navn skal være Jesus – det er et frelsernavn», som det heter i Bernhard Fjærestrands sang.
«Han skal døpe dere med den hellige ånd og ild,» sa Johannes – «Du er min sønn, den elskede – i deg har jeg min glede», sa røsten fra himmelen.
Røsten som lød fra himmelen – røsten som lød gjennom Jesu forkynnelse og som lød gjennom hans gjerninger.

Hvordan lyder denne røsten i dag? Lyder den i dag?
Hvordan taler Gud i dag? Taler han i dag?
Jeg tror ikke at røsten fra himmelen er blitt taus. Jeg tror at både røsten i ødemarken og røsten fra himmelen har fremdeles sine oppgaver. De lyder! Men hvordan lyder de? Hvordan taler Gud til oss i dag?

Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.

Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.

Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?

Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Jeg synes dette er et spennende bibelvers. For her sier da vitterlig Paulus at sangen – «salmer, viser og åndelige sanger» - er en del av undervisningen i menigheten; er en del av den måten Gud taler til oss på.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, for en av tekstene til denne søndagen er en slik hymne. En åndelig sang. En åndelig vise, som var uttrykket man brukte i tidligere bibeloversettelser. Det er en tekst fra Efeserbrevet:

I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.

Så rik er Guds nåde,
som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.

Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.

I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.

Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.


Ta for deg denne teksten når du kommer hjem. Den står i Ef 1, 7-12. Se for deg at menigheten i Efesos satt med den teksten for seg, eller kanskje de kunne den utenat, og så sang de. Og mens de sang, fikk de bekreftelsen i sitt hjerte. Ja! Ja! Slik er det! Amen! Amen!

Hvorfor er så mange kristne glad i bestemte salmer og sanger? Det er fordi den eller de bekrefter deres tro. Bekrefter deres erfaring. Forteller dem noe om hvem Gud er og hva Gud gjør.
«Hvilken venn vi har i Jesus.»
«Å, store Gud, når jeg i undringer aner – da bryter lovsang i mitt hjerte ut: Å store Gud!»
«Jesus har bedt oss å komme.»
«Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.»
Jo, Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: «Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud» (820 i sangboka).

Ja, han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Da må vi lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder, og den lyder på så mange måter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen