Den ubudne gjesten

Preken 2. søndag i faste, 4. mars 2012, Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, og vi leser fra vers 36 til 50; i Jesu navn:

«En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Både i journalistikken, politikken og næringslivet blir vi fortalt at ”there is no such thing as a free lunch”. Måltidet som ramme rundt fellesskapet med familie og nære venner, er én ting. En ”forretningslunsj” er noe annet.
Fariseeren Simon hørte neppe med blant Jesu omgangsvenner. Han må derfor ha hatt en annen grunn til å invitere ham. Vi leser flere ganger i evangeliene at fariseerne og de skriftlærde oppsøkte Jesus og at de stilte ham spørsmål – ”for å sette ham på prøve”, leser vi, eller: ”for å fange ham i ord”.

Det er jo ikke sikkert Simons motiv var av denne typen. Kanskje han bare rett og slett var nysgjerrig på hvem Jesus var og hva han sto for?
Han inviterte ham, men når vi har lest teksten, virker det jo ikke som det var noen veldig hjertelig lunsj, dette. Jesus konfronterer ham med det litt ut i teksten – at Simon rett og slett forsømte sine plikter som vert. Ikke vann til føttene – det er viktig i et land med mye støv. Ikke noe velkomstkyss, ikke noen salve til hodet. Alt sammen skikker som hørte med dersom man ville at en gjest skulle føle seg velkommen.
Jeg tror Simon var litt dratt mellom flere hensyn – han ville gjerne møte Jesus, men han klarte ikke å gjøre på en hjertelig måte; han var nesten litt uhøflig.

Så er det at en tredje person dukker opp i fortellingen.
Jeg har lest at når man hadde gjestebud av denne typen i Jesu hjemland på Jesu tid, så var det litt sånn ”åpent hus” over det. Det var en form for mottagelse, der også folk som ikke var invitert kunne dukke opp.
Den gjesten vi skal se på nå var definitivt ikke invitert.
”Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv”, leste vi i teksten. Hun var det som dukket opp. Hva som lå i dette ”et syndefullt liv”, skal vi ikke utdype – av den enkle grunn at det ikke er noe å bygge en eventuell utdyping på i denne teksten. Hun levde et syndefullt liv. Det var slik samfunnet rundt vurderte henne. Trolig var det også slik hun vurderte seg selv.

Noen har også tenkt at denne kvinnen er identisk med Maria Magdalena, som vi leser om andre steder i evangeliene. Det er det heller ikke noe som tyder på. Om henne står det at Jesus hadde befridd henne fra onde ånder – men det står ikke noe om et syndefullt liv. Skulle vi bruke moderne ord på disse to kvinnene, kan vi vel si at mens den ene enten hadde en svak karakter eller livnærte seg på en tvilsom måte, hadde den andre en psykisk lidelse.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Det var utgangspunktet. Det er utgangspunktet for vårt kjennskap til henne. Trolig er dette en kunnskap vi deler med hele den byen der dette skjedde. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli sett i selskap med. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli assosiert med. Hun kom, og hun hadde med seg en krukke med kostbar salve. Hadde hun kjøpt den i anledning denne dagen? Var det noe hun hadde hatt stående? En kostbar skatt? En gave? Hun tok den med seg, og vi leser: ”Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.”

Se for deg scenen. Hvordan ville vi reagert? Vi ville nok blitt grepet, men vi ville også blitt brydd. Det var et så nakent drama som utspilte seg mellom gjesten som må ha følt seg sånn passe velkommen og hun som slett ikke var velkommen.
Hva gjorde Simon? Verten? Han jaget henne ikke, men han rynket på nesa. Han tenkte sitt: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Vi leser en annen fortelling i evangeliene om en kvinne som hadde levd et syndefullt liv. Den fortellingen står i Johannes 8: «Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

La oss også minne om fortellingen som står både i Johannes 12 og Markus 14 om da Jesus ble salvet i Betania. I Johannes står det at det var Maria, den ene av de tre i den søskenflokken som var Jesu nære venner, som kom inn med en krukke med nardussalve og salvet Jesu hode med den – en kostbar salve, det også, akkurat som den salven vi har lest om i dagens tekst.

La oss vende tilbake til kvinnen som dukket opp hos fariseeren Simon.
Simon tenkte sitt, som jeg sa. Hadde Jesus vært en profet, ville han visst hva slags kvinne det var som rørte ved ham. Jesus visste det. Han visste også hva Simon tenkte. Og derfor gjorde han det både Jesus og mange andre i hans samtid gjorde når de ville ha fram et poeng. Han fortalte en lignelse: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»

Det var en enkel lignelse. Den er bygget over samme lest som lignelsen om den ubarmhjertige medtjener, bare mindre dramatisk i kontrastene og annerledes ved at i denne lignelsen sto begge i gjeld til den samme utlåneren, mens i den andre handler det om at den som er blitt tilgitt må selv være villig til tilgi. Det ser ikke ut til at Simon ble så veldig engasjer av lignelsen heller. Hvem som ble mest takknemlig? Han som fikk ettergitt mest, antakelig?
Det stemmer, sa Jesus – og så ble han direkte; vi kan jo lese teksten: Så vendte (Jesus) seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

La oss vende tilbake til noe av det første vi leser om denne kvinnen: Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt.

Husker vi uttrykket ”å sørge over sin synd”?
Å sørge over sin synd er noe mer enn bare å angre. Les Salme 51, så får du et inntrykk av hva det er å sørge over sin synd. ”For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg”, sier David her. ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.” Og enda videre: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!”
”Gi mig igjen din frelses fryd”, het det i oversettelsen fra 1930 – trolig er det fra denne salmen vi har hentet ordet ”frelsesfryd”. Den teksten som rommer den sterkeste erkjennelsen av synd i hele Bibelen har også gitt oss det ordet: Frelsesfryd.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Ingen visste bedre enn kvinnen selv at slik var det. Det var grunnen til at hun oppsøkte Jesus. Det var grunnen til at hun gråt. Det var grunnen til at hun viste ham hvor viktig det var for henne å kjenne seg akseptert – godtatt – elsket – av Jesus! Av Gud! Av Frelseren!
De gamle haugianerne sa at tro, det er å komme til Jesus med sin synd.
Tenk på den liknelsen Jesus fortalte om tolleren og fariseeren – to menn som søkte det samme tempel, det samme alter, den samme Gud. Den ene hadde en lang og ordrik bønn - ”bønn”? – om hvor bra han var. Den andre hadde bare noen få ord: ”Gud, vær meg synder nådig”.
Kvinnen i fariseerens hus hadde ikke såpass en gang. Hun hadde bare tårene sine. Hun sørget over sin synd. Hun ønsket tilgivelse. ”Hadde han vært en profet, hadde han visst hva slags kvinne hun er,” tenkte Simon. Jesus visste det. Og han visste hva hun både lengtet etter og hadde behov for. Derfor sa han: ”Syndene dine er tilgitt!”
Hvem er det som kan si slikt, tenkte de som hørte det.
Det er bare én som kan si slikt. Og han sa det. Han bagatelliserte dem ikke. For synd er ikke først og fremst enkelthandlinger. Det går langt dypere. Og derfor er det heller ikke spørsmål om å ha stor eller liten gjeld i forhold til Gud, men om å bli født på nytt; ikke bli forandret, men forvandlet. Kvinnen som levde et syndefullt liv visste det. Fariseeren som levde et pyntelig liv hadde ikke forstått det ennå.
Tro, det er å komme til Jesus med syndene sine, sa de gamle.
Vi kan si det samme.
”Å tro, det er å legge
seg ned ved korsets fot
og begge armer strekke
den Herre Krist imot…”.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen