Ordet om korset

Preken i Askim korps
søndag 19. februar 2012

Vi finner dagens prekentekst
i 1 Kor 1, 18 – 25; i Jesu navn:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.» Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Slik lyder Herrens ord!

Ordet om korset!
I år er det 100 år siden den svenske dramatikeren August Strindberg døde. Han regnes som en av de største dramatikerne i det 19. århundre og står i samme klasse som Henrik Ibsen. Stykkene hans spilles stadig vekk. Ett av dem – ”Frøken Julie” – spilles på norske scener i disse dager. Det er et skuespill som fremdeles har mye aktualitet i seg – at kjærligheten er litteraturens evige tema er bare én side ved dette. Dette stykket handler også om rasefordommer og om det som mange oppfatter som kontroversielt når kjærligheten sprenger de grensene vi gjerne setter i forhold til raser og kulturer.
August Strindberg levde på mange måter et turbulent liv. Tre ekteskap som alle gikk i oppløsning. Personlige konflikter. Konflikter med andre mennesker. Mye av hans liv var en kamp mot det man kanskje kan kalle ”indre demoner”. Ett av de første skuespillene hans het ”Fritänkaren”; da var han knapt 20 år gammel. Han skrev en selvbiografi – ”Tjänskvinnans son” – som er blitt sammenliknet med Augustins ”Bekjennelser”.
Mot slutten av sitt liv søkte han tilbake til det han egentlig aldri hadde kunnet slippe helt, og han ga beskjed om at på gravsteinen hans skulle følgende ord risses inn: ”Ave crux – spes unica”. Det er en gammel, latinsk setning som betyr: ”Hill deg, kors – vårt eneste håp”.
Det budskapet August Strindberg ønsket å etterlate seg, hans siste melding, var altså en hyllest til korset. Han som hadde skrevet tusenvis av setninger selv, romaner, artikler og skuespill. Når han skulle oppsummere sitt liv, grep han til en erklæring som har vært kjent i 1500 år: Hill deg, kors – vårt eneste håp!

Ordet om korset!
Det er vanskelig for oss å forestille oss som lever i dag hvilken provokasjon og hvor mye forargelse korset representerte i den første kristne tid. Korset var et torturinstrument. Det var der slaver ble henrettet. Det var en langsom og grusom måte å dø på. Så skriver da også Paulus – til menigheten i Korint – at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Korint lå i dagens Hellas, men på nytestamentlig tid var det en del av det romerske riket, der romersk lov og romersk strafferett rådet. Å bli korsfestet var en fornedrende straff, forbeholdt slaver, de verste forbrytere og andre som ble vurdert som bunnsjiktet i samfunnet. Man har funnet anti-kristne grafittier fra de første hundreårene etter Kristus der man har tegnet kors med et esel – esel var kanskje et nyttig dyr, men det hadde ingen status.
Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt – men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft, skriver Paulus.

Vi har allerede hørt dagens tekst fra Det gamle testamente. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» er han blitt kalt. Og den teksten som er satt opp for denne dagen, er kanskje den sterkeste Messias-teksten i hele Det gamle testamente:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,1-5).

«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Slik lærte mange av oss denne teksten; slik sitter den i hukommelsen vår ennå. Noen husker kanskje tilmed den sangen som hadde hentet sin tekst fra dette bibelavsnittet.
Foraktet. Ikke regnet for noe. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt.»
I en annen sammenheng skriver Paulus at i forhold til evangeliet er det ikke forskjell på jøde eller greker når det gjelder det å bli frelst. Her sier han at det er det sannelig ikke når det gjelder å avvise evangeliet heller. Før jøder er ordet om korset en snublestein; for greker er det en dårskap.

Vi har også hørt dagens evangelietekst lest. Denne litt underlige fortellingen om disse greske mennene som ville se Jesus. De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.

Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over den teksten. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente - «evangeliet i GT» der profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»

Ordet om korset!
William Booth ble engang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi?
- Det er det blødende Guds Lam, svarte han.
Det er ordet om korset. Ordet om korset er også ordet om det blødende Guds lam. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen kristendom. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen frelse. Ingen nåde, ingen tilgivelse, ingen evighet. ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.”
Korset er det mest sentrale punktet i all kristen tro. Korset er utgangspunktet for all kristen tro. All kristen tro må være forankret i korset. Er det ikke det, er det heller ikke kristendom.

Hvorfor skriver Paulus dette til akkurat menigheten i Korint?
Korint lå i dagens Hellas, som jeg alt har nevnt. Det var gresk kultur og gresk tankegang som rådet. Grekerne var opptatt av estetikk; av det vakre, av det skjønne. Tanken på en frelser som hang på et kors, pisket og blødende, var et for stor utfordring for mange grekere. Det ble for heslig. Det ble for grotesk. Det betyr ikke at menigheten i Korint ikke snakket om korset, men de snakket kanskje ikke så høyt om det. Kanskje kjenner vi oss litt igjen der? Kanskje kan det være fristende å tone litt ned, det som er for provoserende og heslig? Enkelte ting kan ikke tones ned, sier Paulus. Ordet om korset kan det ikke forhandles om. Det kan det ikke prutes på. ”For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.”

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Dét er evangeliet.
Dét er ordet om korset.

”Til det gamle, ærverdige kors,
til det mektige kors vil jeg fly,
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen