Såmannskallet

Andakt til Såmannssøndagen

Andaktsordet vårt henter vi fra Romerbrevets tiende kapittel. Versene 13 til 17; i Jesu navn:


Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Slik lyder Herrens ord!

Teksten vår er en av lesetekstene til Såmannssøndagen.
Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det bar nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen.
Jo, såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon. Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet. Jeg tror Jesus var glad i såmannsmotivet også. I evangeliene finner vi tre forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv. «En mann gikk ut for å så ... ». Slik begynner en av dem. «Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så ... ». Slik begynner en annen av disse tekstene.

I denne teksten bruker ikke Paulus ordet «såmann». Men han snakker om såmannsarbeid. Han tar utgangspunkt i noe som vel er å betrakte som et «a priori»-utsagn; noe det er alminnelig enighet om, noe som er en forutsetning for resonnementet som følger: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.
Og så fortsetter han derfra: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?»
Hva sier han? Han spør: «Hvordan kan det bli noen grøde og høst der det ikke er sådd? Og hvordan kan det bli sådd noe dersom ingen sår?»

Dette er den utfordring såmannssøndagen stiller oss overfor. Et behov og et kall. En oppgave og et oppdrag.
«Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» Det er behovet. Det er oppgaven.

Men: «Hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?» Det er kallet. Det er oppdraget.
Jeg har på min blogg et lite dikt som jeg skrev for snart et år siden. Der forsøker jeg å si noe om dette:

Sammenheng
Skal noen kunne høste, må noen også så.
Skal noen kunne komme, må noen også gå.
Skal noen kunne motta, må noen også gi.
Skal noen kunne lytte må vi ha ord å si.

Behovet og kallet henger sammen; oppgaven og oppdraget henger sammen. Det gjør oppsummeringen, både bibeltekstens oppsummering og denne andakten sin oppsummering: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.»

Amen