«Redde, men glade…»

Preken i Risør Frikirke 1. påskedag 2015:

Dette glade evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og de ti første vers; i Jesu navn:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28, 1 – 10).

Slik lyder påskedagens evangelium!

Hva skjedde egentlig denne første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Ifølge Markus var det tre kvinner som kom ut til graven, og mens de var på vei dit, begynte de å snakke om hvordan de skulle få rullet vekk steinen foran graven. Men da de kom fram, var steinen allerede rullet vekk, og «en ung mann» som var «kledd i en hvit, lang kjortel» satt på høyre side av graven. En engel.

Lukas forteller noe av det samme. Kvinnene kom til graven, og steinen var veltet bort og graven var tom. De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme, kan vi lese hos Lukas. Men med ett sto det to menn i skinnende hvite klær, og de fortalte dem: Han er ikke her, han er oppstått.

I Johannes-evangeliet kommer Maria Magdalena alene til graven, finner den tom, henter Peter, men blir selv stående utenfor graven å gråte. Og så møter hun Jesus. Han nevner navnet hennes. Det er denne fortellingen som Johan Halmrast ble inspirert av da han skrev «Maria Magdalenas jubel» - påskesalmen som vi har sunget sammen tidligere i denne gudstjenesten. For mange av oss er det denne fortellingen som nesten definerer påskemorgenen – dens under; den budskap.

Fire evangelister.
Men ikke fire fortellinger. Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser. Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller den samme talen. Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet. Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.

Vår tekst i dag er hentet fra Matteus; den fjerde av evangelistene.

Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om vaktpostene. De var øyenvitner til at en Herrens engel «steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø». Men dette må ha skjedd omtrent samtidig med at kvinnene kom fram til graven. Om vaktene leser vi at de «skalv av redsel da de så (engelen), og de ble liggende som døde», men det var kvinnene engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.

Da jeg skulle forberede meg til denne gudstjenesten og denne prekenen, leste jeg et sted: «Det buldrer gjennom de siste kapitlene i Matteus-evangeliet». Og det gjør det!

Når jeg kjører bil, særlig hvis jeg er alene, spiller jeg gjerne musikk. Og jeg spiller gjerne gospelmusikk. Elvis. Johnny Cash. Og Johnny Cash har en sang som heter «Matthew twentyfour» - Matteus 24.

Det er i dette kapitlet Jesus snakker om de siste tider og sin gjenkomst.
I omkvedet heter det:
«Matthew twenty-four is knocking at the door,
And there can't be too much more to come to pass.
Matthew twenty-four is knocking at the door,
And a day or one more could be the last.»

Matteus 24 banker på døra…
Det kan ikke være så mye mer som skal skje.
Matteus 24 banker på døra,
og neste dag kan være den siste.
Jordskjelv skal det være – krig, og rykter om krig.
Jo, det buldrer av Matteus 24.

Og det buldret på Golgata. Jordskjelv. Mørke midt på dagen.
Men i dag er det påskedag. Påskemorgen.

Vi er kommet til «Matthew twenty-eight» - Matteus 28.
Det buldrer også av Matteus 28: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den».

Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang.
Det er også lovsang.
Og da er det at en annen gospelsang dukker opp i tanken,

For drøyt 100 år siden satt en amerikansk farmasøyt i en kjeller; han drev med fotografering, og denne kjelleren brukte han som mørkerom. Men han brukte det også som «tenkekammer» - det var hit han trakk seg tilbake når han hadde behov for stillhet rundt seg; behov for å tenke; behov for å be.

Denne dagen i 1912 var det som han fikk en åpenbaring, der han satt i mørkerommet, og han måtte gripe penn og papir og begynne å notere:
«I come to the garden alone,
While the dew is still on the roses,
And the voice I hear falling on my ear
The Son of God discloses.»

Så kommer omkvedet:
«And He walks with me, and He talks with me,
And He tells me I am His own;
And the joy we share as we tarry there,
None other has ever known».

Det er oppstandelsens hage denne sangen handler om – «In the Garden»; en klassiker innen gospelsang, spilt inn av Elvis, Jim Reeves og mange andre. «Jeg kom til hagen alene, mens duggen ennå var på rosene. Og røsten jeg hører åpenbarer Guds sønn for meg.»

Marias møte med Jesus i hagen. Som Halmrast, så også C. Austin Miles, som han het, mannen bak «In the Garden».

I norsk versjon heter den «Jeg vandrer i skyggenes lund». Og omkvedet:
«Å, han vandrer med meg, han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn».

Tilbake til Matteus.
Hva leste vi i teksten: «Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!»
«Redde, men glade» har jeg satt som overskrift for disse tankene som jeg prøver å dele med dere denne påskedagen.

Kvinnene som fikk budskapet om at Jesus var oppstått var «redde, men glade», ja faktisk: «jublende glade»! Og nå var de på vei til disiplene for å fortelle dem det de hadde hørt.
Og så møter de Jesus. Han kommer dem i møte – der i hagen.
Denne hagen som er den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – Seierens hage.
Det er i Seierens hage han møter de som tror på ham.
Hvorfor kom disse kvinnene til hagen? Hva slags ærend hadde de? De ville «se til graven», leste vi.

De fleste av oss har en grav eller flere som vi «ser til» av og til. Foreldre. Venner og slektninger. Kanskje en ektefelle. Kanskje et barn.

Da jeg var i Oslo for et par uker siden, var det en grav jeg også ville se til. Egentlig var det to. Mine foreldre ligger begravd i Oslo, på et felt på Vestre Gravlund som vi i Frelsesarmeen kaller "krigergravene". Her ligger mange av dem som har vært offiserer i Frelsesarmeen begravd, og der ligger også mine foreldre. Og dem var jeg innom og hilste på.

Men det var en annen grav jeg var mer opptatt av. For det første var jeg opptatt av om den ennå fantes. Det var graven til Johan Halmrast, han som satte kanskje de sterkeste ordene vi har i salmeboka om det å møte den oppstandne. Jeg regnet vel med at den var slettet.
Men den var ikke det. Den er der på Østre gravlund fremdeles.
Jeg fikk et kart, og jeg fant graven.
Der står navnet hans – fødselsdato og dødsdato. Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Det er over 100 år siden Johan Halmrast døde. Lenge var graven umerket, og man trodde den var slettet. Men så ble den funnet, og en stein kom opp. Der skal salmedikteren hvile til oppstandelsens morgen, den som påskemorgen bærer bud om.

Kvinnene regnet med å komme til en lukket grav; en forseglet grav.
De kom til en åpen grav. De kom til en tom grav.
«Du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Jesu grav er ikke slettet. Den er tom. Han trengte den ikke lenger.

Trenger vi Jesu grav?

Vi trenger den ikke for å ha et sted å komme med blomster, for å minnes og for å savne.
I stedet kan vi komme til Jesu grav med bønn.
Og vi kan gå videre, fra Jesu grav, med takk og med lovsang i våre hjerter og på våre lepper.
«Dine øyne er fulle av glede!
Si, hva har de sett for å få slik glans?»
«De har sett Herren Jesus!
Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.»

Og i den samme sangen:
«Nei, det trengs ingen blomster til graven!
Jesus, du stod opp og du bor blant oss!
Våre øyne er til for å se deg.
Hendene er til for å tjene deg.»

Halleluja!

Da kvinnene hadde fått budskapet fra engelen, gikk de fra graven «redde, men jublende glade».

Så møtte de Jesus.
Og hans budskap var dette: «Frykt ikke!»

«…så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Forlatt av Gud

Betraktning i Den stille uke i en møteserie om Jesu sju ord på korset
– Arendal korps onsdag 1. april 2015


«Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden» (Matt 27, 45 – 50).
For drøyt 35 år siden kom det ei bok som het «Barnet Gud glemte», og med undertittelen «Tidsbilde fra virkeligheten». Det var Dagfinn Grønoset som hadde skrevet boka; en fortelling om oppveksten og livet til ei jente som ble satt bort i barndommen, og måten hun ble behandlet på. Hun var født i 1892 og var 84 år da boka kom. Den første setningen i boka er hennes egne ord: «Jeg er barnet Gud glemte!»

I språket har vi et uttrykk som brukes i blant. Vi snakker om enkelte steder som «stedet Gud glemte» eller vi snakker om «et gudsforlatt sted». Stort sett er det bare en talemåte, men det er en talemåte som åpner opp for et stort og vanskelig alvor: Finnes det noen mennesker som Gud har glemt? Finnes det noen steder som Gud har forlatt?

«Hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut der han hang på korset.
Ropet står også i Det gamle testamente. I Salme 22 er det David som sier dette:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.»

Teksten vi har lest, refererer også en replikkveksling som finner sted blant tilskuerne til korsfestelsen. «Han roper på Elia!» - «La oss se om Elia kommer for å redde ham!»
En pussig replikkveksling. Det fonetiske har spilt dem et puss. Kanskje fikk de ikke med seg hele utsagnet til Jesus; bare navnet. «Elí, Elí!»
I jødedommen har de to ord for Gud. Det ene er «Jahve»; det er vel det mest kjente. Lenge mente man det skulle uttales «Jehova». «Mens jeg nå kjemper for Jehova», het det i en gammel Frelsesarmé-sang. Men det var et ord til for Gud. Det var «Eloim» eller «Eloi». Og det var dette ordet Jesus brukte. Som kristne bruker vi også litt ulike betegnelser på Gud. Vi sier «Gud» og vi sier «Herren» og vi sier «Den allmektige».
«Elí, Elí; hvorfor har du forlatt meg!»
I Jes 54 sier profeten om Herren: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser». Det profeten da snakker om, er at den sanne Gud ikke finnes i bilder og trær og stein, men i det skjulte; i hjertene, i troen.
I kapittel 59, i den samme profetboka, heter det: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre». Det er første vers i det kapitlet, og en tekst vi kjenner og er glad i. Det verset blir ofte sitert. Men det står ikke alene.
For så fortsetter profeten: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere».

Hva er det som skaper avstand mellom Gud og menneskene?
Det er synden.
Det er menneskenes skyld. Det er alt det mennesket har gjort seg skyldig i. Og da snakker vi ikke først og fremst om de enkelte handlingene, men om den syndige natur. Den vi er født med. Den vi må bli frelst fra.

Men dette gjaldt jo ikke Jesus!
Jesus var uten synd.
Jesus var uten skyld.
Hvorfor skulle han da bli forlatt av Gud?

Og nå er vi på vei inn det som er noe av det mest krevende å ta inn over seg i hele forsoningsverket: Menneskets synd og Jesu lidelse og død – for vår skyld.
Jesu stedfortredende død; at han døde i vårt sted.

Tre-enighetslæren er forankret i all evangelisk kristendom. I Frelsesarmeens trosartikler bekjenner vi troen på at «det er tre personer i guddommen; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen, like i makt og ære.»
Så forlot Sønnen himmelen og ble født som et menneske. Han var et menneske på alle måter, men var uten synd, leser vi i Bibelen.

Det var bare en som er uten synd som kunne sone for menneskeslektens synd. Og «synd» i denne sammenheng, er ikke de enkelte syndige handlingene vi har gjort, eller summen av disse, men den syndige natur som vi har som en følge av syndefallet.
Men Jesus ble født uten en slik natur. I brevet til hebreerne heter det: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4,15).

Han er prøvd i alt – også i det å være forlatt av Gud. Det var ikke slik at Jesus «følte» seg ikke forlatt av Gud – han VAR forlatt av Gud. Og Gud forlot ham, slik at han ikke skulle behøve å forlate oss.
Vi skal ta med noen linjer til fra Salme 22: «Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Slike hånlige tilrop fikk Jesus også. Vi leser fra Matt 27, 42-43: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’»

La meg lese fra Jes 53 til slutt – «evangeliet i Det gamle testamente», som denne teksten er blitt kalt: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»
Hvorfor var det slik? Jo: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Straffen lå på ham – også den delen av straffen som innebar at han ble forlatt av Gud.

Amen

«Vi vil gjerne se Jesus»

Preken i Frikirken Akland (Risør) fastelavnssøndag 15. februar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 12. kapittel, fra vers 20 til 33; i Jesu navn:

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20 – 33).

Slik lyder Herrens ord!


Det er ikke ofte en prekentekst rommer så mange prekener, eller tema for prekener, som den vi nettopp har lest.
Her er det materiale til minst tre ulike prekener. Jeg skal ikke holde alle tre, men heller holde én preken der jeg sier litt om hvert av de emnene som ligger i denne teksten.
For det første: De som ville se Jesus.
For det andre: Lignelsen om hvetekornet.
For det tredje: Røsten fra himmelen.
Og så begynner vi med slutten: Røsten fra himmelen.
Det er et motiv som har opptatt meg lenge.
Vi leser om røsten fra himmelen både i Det gamle og det nye testamente.
Skapelsesfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag» (1 Mos 1, 1-5).

Profeten Jesaia: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss?»

Ved Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Joh 3, 17).

Under forklarelsen på fjellet, forrige søndags prekentekst: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (Mark 9, 7).

Og nå i teksten som vi har lest.

I Henrik Ibsens drama «Brand» lyder også en stemme fra himmelen. I rollelisten heter denne rollen bare «En røst», og den opptrer i sluttminuttet av skuespillet. Det går et ras som fyller en hel dal, og begraver også den strenge og kompromissløse presten Brand, han som ikke har klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium», men bare støtt dem fra seg: Moren, konen, menigheten.
Idet raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug;- gjelder ei et frelsens fnug/manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde»).
Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Den står der for seg selv, helt alene i dramaet: Han er nådens Gud.
«Herliggjør ditt navn!» ropte Jesus. Og Gud svarer: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen!»

Lignelsen om hvetekornet.
Det var såmannssøndag for tre uker siden. Lignelsene om såkornet kjenner vi. Ordet og vitnesbyrdet som sås ut og starter en prosess. Lignelsen om hvetekornet sier noe av det samme: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.» Dette gjelder alt såmannsarbeid; all utplanting. Settepoteten som gir liv til mange nye poteter, men selv dør den.
Jesus vet hva som venter ham. Det har skjedd mange ting i de kapitlene som fører fram til denne teksten. Jesus har vakt opp Lasarus fra de døde. Han er blitt salvet av Maria. Han har hatt sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Det er som om noe går opp for mennesket Jesus. Han skal lide og dø for frelse verden. Ikke bare jødene, men hele verden. Grekere, romere, «barbarer» - alle folkeslag.
«Vi vil gjerne se Jesus!»

Nå er vi tilbake ved utgangspunktet. Nå er vi der som denne prekenen henter sitt tema. Hva er det å se Jesus? Hvordan kan vi klare å se Jesus?

Det ble lest fra profeten Jesaia tidligere i denne gudstjenesten. Det var en tekst om å se Jesus. Om å se Guds utsending:
«Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.

Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.»

Vi så ham, sier profeten, men han var da ikke noe å se på? En man skjuler ansiktet for. Ingen herlig skikkelse. Ikke et utseende å glede seg over. Foraktet, forlatt. En mann av smerte; en mann av sykdom.
Og likevel…

«Evangeliet i Det gamle testamente» kalles dette siste verset fra Jesaia-teksten, og jeg siterer det slik jeg lærte det en gang: «For han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Da jeg var ung frelsesoffiser på 1970-tallet sang vi dette verset.

«Vi vil gjerne se Jesus!»

Vi har lagt åpenbaringstiden i kirkeåret bak oss. Nå går vi inn i fastetiden.
De som fikk åpenbaringer av Jesus i de tekstene som er for åpenbaringstiden, var Jesu eget folk: Simeon og Anna i Templet, bryllupsgjestene i Kana, disiplene, fariseerne og de skriftlærde.
Fastetiden åpner med at noen grekere kommer til disiplene. De vil også se Jesus. Evangeliets perspektiv utvides. Frelsen er for alle folkeslag. Alle skal kunne se Jesus.
Se ham – kjenne ham – vite hvem han er.

Dette 12. kapitlet hos evangelisten Johannes begynner med at Jesus blir salvet i Betania av Maria. Maria kjenner vi fra før, enda så mange Maria-er det er i evangeliet. Dette er søsteren til Marta og Lasarus. Hun kom med en dyr krukke som inneholdt dyr salve, og duften av den salven fylte hele huset.
Hva lå det i denne handlingen? Jesus selv sa det slik: «Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves» (v. 7) – en sterk, symbolmettet handling. Maria kjente Jesus – hun visste hvem han var.

Inntoget i Jerusalem. Hosianna-ropene. Folkets hyllest. Men visste de hvem han var?
Flere arenaer på kort tid der det på ulike måter har vært fokusert på hvem Jesus er. Så kommer disse grekerne og spør om å få se ham. De går ikke rett på Jesus, de går via en mellommann: Filip fra Betsaida. Om ikke Filip var greker selv, bar han i hvert fall et gresk navn. Kanskje kjente de ham fra før? Det var et gresk miljø i Filips hjemby. Og Filip går også via en mellommann: Andreas.

Andreas – la oss stanse for ham et øyeblikk.
Det er ikke ofte vi leser om Andreas i evangeliene. Men de gangene vi gjør det, leser vi at han førte noen til Jesus. Sin bror Simon. Noen grekere. Andreas og Filip tok grekerne med seg og presenterte dem for Jesus.
Og hvordan reagerer så Jesus?
«Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres!»

Frelsestilbudet gjelder ikke bare de som står innenfor det jødiske fellesskapet, det være seg religiøst, etnisk eller nasjonalt: Det gjelder alle! Alle folkeslag! Alle mennesker! Jo, timen er kommet da Jesus Kristus skal bli herliggjort. Men før det kan skje, må mannen fra Nasaret, mennesket Jesus, gå gjennom en prøve. Han skal oppleve å bli forrådt, bli sveket, bli tatt til fange, bli pint, bli fornedret og bli drept.

«Hvem trodde vel det budskap vi hørte?» spurte profeten i den gamle pakt. Og apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint, i den andre teksten vi har hørt lest her i gudstjenesten: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus».

Er det å bli herliggjort?
Hva var det Jesus hadde sagt til Nikodemus, under den samtalen de to hadde hatt en stund før? «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3, 14-15).

Den Kristus som er løftet opp, er den Jesus som ble korsfestet. Derfor er det vi forkynner en korsfestet Kristus.
Biskop Per Lønning sa det slik, i en langfredagstale som vakte mye debatt i ettertid, men dette bør bli stående uimotsagt: «Korset er Guds eneste adresse på jorden»!

Jesus sier det slik i dagens tekst: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det med det ene kornet...».
Dette er den herliggjørelse Jesus blir gjenstand for: At han ikke bare blir stående som en slags historiens soloartist, men som det hvetekornet som bærer rik høst. Fordi det er villig til å dø.

Og dette er det som bekreftes gjennom røsten fra himmelen, når den svarer på Jesu bønn om at Fars navn skal bli herliggjort gjennom ham: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal herliggjøre det igjen!»

Når skjedde det? Når skjer det?
Det skjedde da Jesus sto opp igjen fra de døde.
Det skjedde da han fór opp til himmelen.
Det skjedde da han sendte sin Hellige Ånd.

Det skjer hver gang noen blir født på nytt ved troen på Jesus Kristus; det skjer hver gang de troende samles til bønn og fellesskap.

Det skjer hver gang noen folder sine hender og sier: «I Jesu navn!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

En kilde med levende vann

Preken i Arendal korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 5 til 26; i Jesu navn:
«(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Slik lyder Herrens ord!


Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden».
Åpenbaringstiden begynner med det som ofte kalles Jesu navnedag, og vi leser om de som lærte å forstå – fikk åpenbart – hvem Jesus var; hvem Jesus er.
Vi har lest om de to gamle menneskene i templet – gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter.

Vi har lest om Døperen Johannes. Forrige søndag handlet prekenteksten om det som skjedde da Jesus ble døpt av ham, og hva som skjedde rundt det: «Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».
Det var en del av forrige søndags tekst.

Jeg nevner dette, for i disse dager framføres Ibsens drama «Brand» på Det norske teater i Oslo. Dette skuespillet har en slutt som aldri slutter å fascinere meg.

Denne kompromissløse presten som ikke klarte å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium». «Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller», er et kjent sitat som er hentet fra dette dramaet.

I sluttscenen går det et ras som begraver både presten og bygda, og i det raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde» - jeg vet ikke hvor mange av oss som vil snakke latin i dødsøyeblikket…).

Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: «Han er deus caritatis!» Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

Men denne søndagen er det ikke en kompromissløs prest som er i fokus.
I stedet leser vi om en kvinne som kanskje inngikk altfor mange kompromisser i sitt liv?

Vår tekst er fortellingen om «kvinnen ved Sykars brønn».

Noen av oss har kanskje sett den forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen»? Jeg så den i Askim kirke for en del år siden. En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen. Også om kvinnen ved Sykars brønn, en av i hvert fall tre fortellinger om kvinner ved brønnen. Hagar er den første, Rebekka den andre, og kvinnen ved Sykars brønn den tredje.

Fortellingen om henne er fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; det er fortellingen om en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre.

For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman «Konerne ved Vandposten» fra 1920.

Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to.
Det er store forskjeller på de to samtalene.

Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag.

Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.

Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk.
Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa.

Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.

Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.

Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. «Herre, jeg ser at du er en profet!»
Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?

Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet.

Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike «problemer»: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte?

Avisa Dagen har en enquête hver uke der folk blir spurt om sin menighet. Ett av spørsmålene er: «Er din menighet «hands up» eller «hands down»?
Jeg skulle ønske jeg ble spurt i den enquêten snart. Da skulle jeg svare at den er «hands clap». I hvert fall noen ganger.

Sitte eller stå; knele eller danse: Det er spørsmål som kan være fromme nok i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier «ja men» i stedet for «amen».

La oss se litt til på samtalen mellom Jesus og kvinnen.
Vi leste at Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Kvinnen tenkte fortsatt praktisk. Hun så for seg en vannkilde som gjorde at hun ikke behøvde å tørste mer. En vannkilde som gjorde at hun ikke måtte hente vann på den varmeste tiden av dagen, bare for å slippe blikkene, kommentarene, forakten.

Men Jesus snakker om en annen kilde. Og litt lenger ut i Johannes-evangeliet snakker han igjen om denne kilden: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (v. 37-38).

En kilde med levende vann!
Dette uttrykket «levende vann» finner vi også i Det gamle testamente.

Vi finner det i Høysangen. Det er brudgommen i dette diktet som sier til sin brud: «Så vakker du er, min elskede!»
Slik åpner fjerde kapittel. Og så fortsetter han å lovprise alle de gode egenskapene hos sin elskede, og all hennes skjønnhet, før han sier i vers 15: «Du er kilden i hagen, et oppkomme med levende vann».

Profeten Jeremia har et annet budskap, knyttet til det levende vannet. «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (2,13).

Det er forskjell på vann, sier profeten. Det er det som kommer fra kilden med levende vann, og det er det man måtte finne i de sprukne brønnene, de som ikke holder vann; de som lar seg forurense av tilsig fra andre kilder.
Og i kapittel 17 gjentar han denne klage: «Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme (…). For de har forlatt Herren, kilden med levende vann».

Jesus igjen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv».

Og enda en gang: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann».

Vi hørte det bli sunget før prekenen:
Det fins en kilde,
fra Gud den veller fram.
Det levende vannet,
en kjærlighet fra ham!
Drikk av det vannet,
og evig liv du får.
Det fins en kilde,
fra Golgata den går!

Så kunne jeg sagt «amen», men denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst:

Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen.

Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.

Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.

Det finnes en kilde med levende vann.
La oss drikke av den.
La oss bade i den.
La oss leve ved den.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

«Mens vi venter på hans komme...»

Preken i Arendal korps 2. søndag i advent, 7. desember 2014

Prekenteksten for denne andre søndag i advent, finner vi i apostelen Paulus’ første brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel, fra vers 50 til 57; i Jesu navn:

«Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»

Slik lyder Herrens ord!


Nylig var Greta og jeg i Kristiansand på Frelsesarmeens jule- og jubileumskonsert. Blant de som deltok var også operasangeren Bodil Arnesen. Hun skulle avslutte med å synge velsignelsen, men før hun gjorde det, hadde hun en liten appell: Hun oppfordret alle til å ta imot Jesus, og la til: «For Jesus kommer snart!»

Det er ikke så ofte man hører den setningen nå for tiden.
Da jeg var ung, i årene rundt 1970, hørte man disse ordene veldig ofte. «Jesus kommer snart!» «Tiden heretter er kort!» Jeg skal komme litt mer tilbake til akkurat den fasen, både av mitt liv og av historien.

Men først skal vi se litt nærmere på bibelteksten. Eller bibeltekstene. Kari leste til innledning fra Luk 21, der Jesus sier til disiplene om de som skal se «Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet». Og hun leste: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.»
Vi har også sunget: «Se, han kommer; Jesus kommer – fikentreet står i blommer».

Så vet jeg ikke om dere la merke til hva Jesus sier i det som Kari leste: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer». Hvordan skal det forstås?
Egentlig kan det bare forstås på én måte: Jesus sier til de som står rundt ham at de skal leve til han kommer igjen. Slik er det også oversatt i flere bibelutgaver, som for eksempel New English Bible: «The present generation shall live to see it all». Denne generasjon skal oppleve det alt sammen. Og «denne generasjon» er ikke vår generasjon; vi som lever i dag, men det er den generasjonen som levde den gang Jesus virket – for to tusen år siden.

La oss så se på det Paulus skriver: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet».
Legg merke til det personlige pronomen Paulus bruker: «Vi», skriver han.
«Vi skal ikke alle sovne inn...»
«Vi skal alle forvandles…»
«De døde skal stå opp – og vi skal bli forvandlet…»

Dette er tekster som har utfordret både forkynnelsen og sjelesorgen gjennom hele kirkehistorien; både Jesu ord og Paulus sine ord.

Det er ingen uenighet om at den første generasjonen kristne – «urmenigheten» - trodde og forventet at Jesus skulle komme igjen mens de ennå levde. Kanskje hadde de det babylonske fangenskapet som «mal» - at Jesus skulle komme igjen 70 år etter at han hadde dratt opp til himmelen? I hvert fall i løpet av en generasjon. Paulus trodde dette. Apostlene trodde dette. Menigheten trodde dette.

Hvor sterkt Paulus trodde dette, kan vi lese i et annet Paulus-brev, i det første brevet til menigheten i Tessaloniki. Det er det eldste av de 13 Paulus-brevene vi kjenner, og noe av bakgrunnen for at det ble skrevet, var at noen i menigheten hadde dødd. Og det hadde fått resten av menigheten til å stusse. De skulle jo leve til Jesus kom igjen? De kunne ikke dø da?

Dette er bakteppet Paulus har når han skiver i det fjerde kapitleti dette brevet: «Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene» (v. 15-18).

Igjen ser vi hvordan han bruker det personlige pronomen; han snakker i første person og i presens: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer…».
Og: «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften…».

Vi kan lese det samme i andre apostelbrev. Jakob skriver i sitt brev: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart» (5, 7-8).

Og Peter skriver i sitt andre brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.
Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (3, 3-10).

Denne sterke troen på at Jesu gjenkomst var så nært forestående kan også ha slått inn i hvordan Jesu egne ord ble referert.

Troen på Jesu snarlige komme har fulgt kirken gjennom hele dens historie, og i noen perioder har forventningene vært sterkere og tydeligere enn i andre.

Den første menigheten ventet på hans komme, og vi gjør det fremdeles, to tusen år senere. Vi kan derfor kanskje både forstå og kjenne oss igjen i det som en frelsessoldat sa til meg en gang: - Dette med at Jesus kommer snart; det snakket de om i min ungdom også….

Ved det første tusenårsskiftet var den veldig sterk, både rundt år tusen og i årene rundt 1033. I Snorres kongesagaer leser vi om høvdingen Tore Hund, en av Olav Haraldssons banemenn i slaget på Stiklestad, at han etter kongens fall dro til «Jorsal» - Jerusalem – og kom ikke tilbake derfra.

Martin Luther skal også ha vært opptatt av når Jesus kom igjen, og han satte sin medarbeider Philip Melanchton til å regne ut dette. Han kom til at Jesus ville komme igjen i år 2000. Det likte ikke Luther, for som han sa: «Da råtner jo denne fete doktor i sin grav». Men han slo seg til ro med det.

Egne kirkesamfunn har oppstått som følge av at man forventet Jesu snarlige komme: Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er de mest kjente.

Jeg husker det kom en dame på døra vår da jeg var gutt; det kan ha vært i 1966 eller 67. Hun ga meg et blad hvor det sto: «Kommer Jesus igjen i 1975?»
Jeg tenkte vel den gang nærmest noe slikt som «den tid, den sorg». I ettertid kan jeg si at det mest eksistensielle som skjedde i mitt liv i 1975 var at jeg ble far for første gang.

Også i den kristelige skjønnlitteraturen har Jesu gjenkomst vært tema. Mest kjent er romanen «Våre lamper slokner», som faktisk er en av de mest solgte, kristne fortellingsbøkene her i landet. Den kom ut i 1942 – jeg leste den 30 år senere, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen.

Når kommer Jesus igjen?
Det vet vi ikke.
Det skal vi heller ikke vite. Det har vi Jesu egne ord på. I Markus 13 sier han at han skal komme «som en tyv om natten».

Men vi vet at han kommer igjen. Vi vet at vi en dag skal møte ham i skyen, enten fordi vi er med i den skaren som rykkes bort, eller fordi vi er blant dem som «skal stå opp i uforgjengelighet», som Paulus skriver i dagens tekst.

Jeg nevnte at jeg leste «Våre lamper slokner» i sin tid. Det var i 1971, jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, og boka gikk på rundgang blant oss elever.
Dette var en tid da det var mye fokus på Jesu gjenkomst blant norske kristne. Det ble av mange koblet opp mot en politisk debatt som gikk akkurat da, nemlig om Norge skulle slutte seg til det som den gang ennå het «Fellesmarkedet» og «EEC». Senere ble det EF og nå er det EU. Av en eller annen grunn trodde mange at hva Norge bestemte seg for i det spørsmålet, ville avgjøre om Jesus kom igjen da, eller om han drøyde.

Hvorfor nevner jeg dette?
Jeg nevner det fordi dette var en usunn forkynnelse om Jesu komme som virket inn på veldig mange kristne; jeg var en av dem.

Paulus måtte gjerne skrive «Trøst da hverandre med disse ord», for en ung gutt på 18 år var det ikke mye trøst i tanken på at Jesus kunne komme hvert øyeblikk. Det var skremmende. Det var usunt. Det var ubibelsk.

Jeg har én eneste gang i livet hatt en opplevelse der jeg tør å si at Gud talte til meg direkte. Det var i denne tiden. Det var en natt. Og det han sa, var dette: «Du skal ikke tenke mer på når jeg kommer. Men du skal ikke glemme at jeg kommer.»

Der har jeg vært etter det; det har gått mer 40 år siden, og jeg er der fortsatt. Jeg tenker ikke på når han kommer. Men jeg glemmer ikke at han kommer.

Martin Luther skal ha sagt det slik: «Selv om jeg tror Herren kan komme i morgen, vil jeg plante et tre i dag.» Det er kloke ord. Han var klokere da han sa det, enn da han ba Melanchton regne ut når Jesus skal komme igjen.

Men jeg kjenner meg enda bedre igjen i en linje fra en av Alf Prøysens viser; om Marte Brattsveen som er så oppgitt over mannen sin, Jens, som ikke får gjort noe som helst fordi han er så bekymret over verdenssituasjonen. Så Marte må være den som trår til med arbeidet på gården, og må være den som hogger ved, men som hun sier:
«…å sku det gå så gæli
at væla ska’ forgå,
og det je hogger opp i kveld
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska je stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

Ja, vi kan være trygge på at Jesus kommer igjen.
Ja, vi skal vente på at han kommer igjen.
Og mens vi venter, kan vi plante et tre, og vi kan ta en kabbe til, for han vet hvor han finner oss, og han tar oss med når han kommer.

Det er adventbudskapet til oss i dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

På frukten skal treet kjennes

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden, 9. november 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 12. kapittel og fra vers 33 til 37; i Jesu navn:

«Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen.
Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Slik lyder Herrens ord!


La meg begynne med en nokså selvfølgelig observasjon: I hagen vår hjemme har vi et plommetre. Vil jeg smake på plommetreets frukter, så er det fordi jeg har lyst på plommer. Og plommene var gode på vårt tre i år. Men vil jeg ha epler eller pærer, går jeg ikke til plommetreet. «På frukten skal treet kjennes!» Frukten tilsvarer treet. Hver frukt – hver plomme – har i seg kjernen til et nytt tre. Og det blir ikke epletrær av en plommestein.
Det er en helt selvsagt observasjon; både litt banal og litt barnslig. Kanskje bare en myk overgang til det som egentlig er en vanskelig og krevende bibeltekst? Krevende å preke over; krevende å forholde seg til som bibelleser.

For Jesus snakker ikke om tresorter i denne teksten. Han snakker om trær som er gode eller dårlige. Og om trær som har god eller dårlig frukt. Kanskje kan vi også tenke at det handler om mye eller lite frukt.
Når det er sagt: Jesus er heller ikke spesielt opptatt av trær og frukter i denne teksten. For først og sist er dagens tekst en tekst om ordene våre.

Jesus snakker om ordene våre i dagens tekst. La oss holde fast på det. Derfor skal dette bli en preken om ord, både Jesu ord og våre egne.

Jeg har vært et skrivende og snakkende menneske hele mitt voksne liv; ja, jeg både snakket og skrev lenge før jeg ble voksen. Jeg liker å tenke at jeg er en som har hatt språket som arbeidsverktøy, og det jeg har produsert, er ord. Mengder av ord. Bøker, artikler, tekster, taler og foredrag.
Langt fra alt har vært like godt eller like viktig, og det var nok i erkjennelsen av dette at jeg for en del år siden skrev et dikt om dette:

Dei verkelege orda
Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrive ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

«De virkelige ordene…»

I møtet med Jesu ord i denne teksten kan man godt forstå de som foretrekker stillheten; tausheten. Det ble sagt om en norsk politiker en gang at han kunne holde munn på 13 språk. Det var et forsøk på å si på en litt vittig måte at han veide sine ord; han snakket ikke i utide.

«De virkelige ordene…»

I Johannes-prologen kalles Jesus for Ordet.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud…»

Når Gud utførte sine skaperhandlinger, brukte han ordet som arbeidsredskap. Han sa «Bli lys», leser vi i skapelsesberetningen. Og det ble lys. Og vi leser at Gud sa at havet og landet skulle skilles, og så skjedde det, og han ga det navn: Det tørre kalte han land og det våte kalte han hav. Og han sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».

I Salme 33 heter det: «Han talte og det skjedde, han bød og det stod der».

«De virkelige ordene…»

Hvorfor advarer så Jesus mot akkurat ordene? Når det er slik skaperkraft i ordene, når han selv omtales som Ordet?
Og likevel sier han: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Jeg tror det er fordi Jesus vet noe om den makt som ligger i ordene. Det er en makt til både å såre og glede; det er en makt til både å skape og rive ned. Ord kan skape bilder som ikke noe annet kan matche. Bildet ordene kan skape, kan være bedre enn bildet selv.

En som også arbeidet med ord, var Knut Hamsun.
Jeg har nok lest mer om Hamsun enn av ham, men han behersket språket, det er det ingen tvil om. Han kunne bruke ordene.
Ett eksempel på dette:
Romanen «Markens grøde» er fortellingen om nybrottsmannen Isak Sellanraa, som går og går langt inn i skogen, og der bygger en gård.
Om Isak heter det: «Han var som sett gjennom en virvel i ruten».

Ingen tegner, ingen maler, ingen fotograf kan gjenskape et slikt bilde. Ikke på et ark, ikke på et lerret, ikke på en film. Og likevel tenker vi: Ja! Sånn må han ha vært. «Som sett gjennom en virvel i ruten!»
Ordene skaper et bilde.

Gud selv brukte Ordet da han skapte.
Våre ord skaper også noe. De er såkorn.
Såkorn bærer som regel frukt. God frukt eller dårlig frukt. «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.»

Jesus fortalte to lignelser om såmannen. De er litt forskjellige, men den ene av dem er en lignelse om ordet. «Såkornet er Guds ord», heter det uttrykkelig når Jesus skal forklare disiplene hvordan den skal forstås. Såkornet er Guds ord – jordsmonnet er hjertene. Veikanten - den dårlige jorden - blant tistler og torner. Men noe falt i god jord.

God jord - godt tre - god frukt.
Vi bruker kanskje andre ord om dette når vi snakker om våre medmennesker. «Han er alltid så positiv». «Hun har alltid noe godt å si!» Eller motsatt: Den og den er alltid så negativ; alltid så kritisk.

Det finnes andre tekster som sier noe om dette, som når Jesus sier dette om den som tror på ham: «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh 7, 38).
Strømmer av levende vann – de skal ikke komme fra himmelen eller et annet fjernt sted – men fra den enkelte kristne. Akkurat som frukten.

Et tre som bærer frukt dømmes etter den frukten det bærer, ikke etter hvordan det ser ut. Om bladene er pjuskete kan det likevel være god frukt på treet. Om fargen har bleknet, kan eplene likevel være smakfulle og saftige.

I Johannes 6 leser vi om at en del av dem som hadde fulgt Jesus, etter hvert trakk seg unna ham. Hvorfor gjorde de det? De ble støtt av hans ord. De reagerte på undervisningen hans; på forkynnelsen. Dette merket Jesus. «Gjør dette at dere faller fra?», spurte han. «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.»
La oss gjenta det siste: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv».
Og så leser vi den mest kjente delen av denne teksten; Joh 6, fra vers 66: «Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!

Det evige livs ord!
Disiplene hadde erfaring med ordene fra Jesu munn. De hadde sett mennesker bli vekket opp fra de døde ved at Jesus talte. De hadde vært der da offiseren i Kapernaum kom og ba for sin syke tjener. Og da Jesus ville bli med ham hjem, sa han: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matt 8,8). Jesus «undret seg over dette», leser vi, og sa at så stor tro hadde han aldri møtt før. Og så leser vi: «Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund» (v. 13).

Så var det teksten vår igjen, da!
Vi har vært innom «de virkelige ordene», de skapende ordene, de helbredende ordene. Men Jesus snakker også om de unyttige ordene. Vi leste: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Hva er «de unyttige ordene»?
I den offentlige debatt kan man noen ganger få inntrykk av det er viktigere å si noe enn å ha noe å si. Lytt til et hvilket som helst politikerintervju, og du vil forstå hva jeg mener. «Først vil jeg si…», og så kommer man med mange ord som ikke svarer på det man blir spurt om. Kanskje fordi spørsmålet er vanskelig? Eller kanskje fordi man ikke klarer å skille mellom de nyttige og unyttige ordene.
Jeg slo opp i en engelsk bibel for å se hva «de unyttige ordene» er kalt der (New English Bible). Her leste jeg: «Det sier jeg dere: Det er ikke ett tankeløst ord som kommer fra menneskenes lepper som de ikke skal svare regnskap for på dommens dag».
Unyttige ord – tankeløse ord.

Snakker Jesus rett og slett om det vi iblant kaller «pludring»? «Small talk»? «Snikk-snakk»?
Jeg tror faktisk ikke det. Hva sa han ikke? «For det hjertet er fullt av, det sier munnen.» Hvis hjertet er fullt av pludring og snikk-snakk, så er det leit og ikke så lite kjedelig for omgivelsene, men Jesus er opptatt av viktigere ting. Han er opptatt av dette: «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd».
Han er opptatt av hvem som sitter på tronen i ditt hjerte, for å bruke et bilde fra søndagsskolen. Husker vi omkvedet om dette?

«Å, Jesus, kom inn i mitt hjerte
der er rom, der er rom for.
Å, kom inn – der er rom.
I mitt hjerte er rom for deg».

Vi snakker rett og slett om helliggjørelse.
Frelsesarmeen har 11 trosartikler. I den tiende heter det: «Vi tror alle troende har rett til å bli helliget «helt igjennom», og at «ånd, sjel og kropp» kan bli «bevart uskadet så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tess 5,23)».

Det er mange forskjellige uttrykk som brukes om det å oppleve Guds helliggjørende kraft i sitt liv. Noen av dem virker sterkere enn andre. Vi snakker om «Dåpen i Den Hellige Ånd» - «hellighetserfaring» - «erfaringen av et rent hjerte».
«For det hjertet er fullt av, det sier munnen.»

Rom for Jesus.
Ikke bare i vårt liv. Ikke bare i vår tanke. Men i vårt hjerte. I språket vårt. I ordene våre. På fruktene skal treet kjennes.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

«Lukk deg opp»

Preken i Kristiansand korps
16. søndag i treenighetstiden,
søndag 28. september 2014
(Den internasjonale Døves Dag)


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus,
i det sjuende kapittel og
versene fra 31 til 37; i Jesu navn:





«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!

Det er et kor som er slik: «Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd setter fanger fri. Døve hører og blinde ser og lamme går igjen. Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd og setter fanger fri.»

«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien. Det gjaldt ikke bare døve, forresten. I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre. De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå. Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff. Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14). Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.
I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster. Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog. De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde. Den mest kjente er den vi har lest her i dag. Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert. Da blir det som er lukket åpnet. Det som var mørkt, blir lyst. Det som var taust, får lyd. Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Mange av oss har sikkert hørt og lest om denne pappaen som nylig har skrevet en bok om det å miste et barn. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned. «Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen ikke føler han har fått svar på, og han sier at han er sint på Gud, og han er ikke på talefot med ham.
Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei». Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man? Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse? Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk. Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang.
Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog. Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet. I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler. Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg har sett det skje. Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk. Når noen reiste seg. Når noen ble frelst. Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen. I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer. Han åpner øyne og ører. Han løser tunger. Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve. I stedet brukte han fingrene. Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen. Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet. En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd. Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da. Ikke mange ord. Ikke ett ord, en gang. Bare en gest. En hilsen.
Sånn også i bønnelivet. Ikke mange ord. Kanskje bare en gest – korsets tegn. Eller et sukk.

Sukket uten ord. Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen