"... i dag vil jeg gjeste ditt hus.."

Preken for sjuende søndag etter pinse, 15. juli 2012 – Fellesmøte i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, de ti første vers; i Jesu navn: «(Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Slik lyder Herrens ord.

Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann
Han klatret opp i et morbærtre, for han ville gjerne Jesus se;
ja, han ville gjerne Jesus se.
Og Jesus gikk på veien fram og stanset så og sa:
«Sakkeus! Skynd deg ned! For i dag vil jeg gjeste ditt hus;
ja, i dag vil jeg gjeste ditt hus.»

Dette er søndagsskolepensum.
Fortellingen er det og sangen er det. Fortellingen om den kortvokste Sakkeus, overtolleren i Jeriko, som hadde hørt om Jesus og som nå ville se ham, høre ham, møte ham.
Jeg har hørt mange utlegninger om denne teksten der man har fokusert på at Sakkeus var så lite likt, så lite respektert, og derfor ville ingen slippe ham fram når han ville se Jesus. Sakkeus blir et slags mobbeoffer. Han er så dårlig likt at nå skal han jammen få igjen. Vi snur ryggen til Sakkeus! Vi dytter ham vekk! Kom deg hjem, Sakkeus – kom deg hjem og tell pengene dine!

Jeg er ikke sikker på at er hele forklaringen på hvorfor Sakkeus klatret opp i treet. Menn som Sakkeus var sikkert mislikt, men de var nok mer fryktet enn de var hatet. Man mobbet ikke slike folk i utrengsmål.
Men vi kan jo se for oss folkemengde-dynamikken. Se bare for deg Karl Johan en 17. mai – det er ikke bare enkelt å komme fram med en liten tass eller ei lita jente der, slik at de får sett barnetoget fra fortauskanten. Og det står ikke noe om at Sakkeus ble skubbet vekk eller noe slikt – det står bare at han ikke kom til på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst.
Men samtidig må vi slå fast: Tollerne var ikke noe populært folkeferd. De hadde et dårlig rykte og det var nok ikke helt ufortjent. Ordparet «tollere og syndere» finner vi både hos Matteus og Markus. Det var synonyme begreper for samtiden. Og det var overlevd som et ordtak. En av anklagene mot Jesus var nettopp dette: Han har fellesskap med tollere og syndere. Damer med dårlig rykte; tollere og syndere. Og dette skal liksom være en profet?!

La oss se litt på disse tollerne!
Første gang vi møter en toller i evangeliene, er i Matteus 9. Der leser vi først at Jesus helbreder en lam mann, og så fortsetter teksten: «Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham» (vers 9). Han gjorde mer enn det: Han bad Jesus hjem til seg, og i det selskapet var det – ja, nettopp: Mange tollere og syndere. Dette merket fariseerne og de skriftlærde seg, og det passet de på å holde varmt. Jesus fra Nasaret, ja – det er han som spiser sammen med tollere og syndere, det.

I kapitlet før det vår tekst er hentet fra, Lukas 18, forteller Jesus en av sine mest kjente lignelser. Det er lignelsen om fariseeren og tolleren. Disse to mennene som begge gikk opp i templet for å be. Den ene for å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker – den andre for å be om nåde for sin sjel.

Jeg tror ikke det var tilfeldig at Jesus brukte disse to kategoriene som motpoler i sin liknelse. Fariseer og toller. Ild og vann. Hvit og svart. Omtrent slik må det ha blitt oppfattet av samtiden. Fariseeren – mannen med kontroll på de guddommelige lover og regler. Tolleren – vel-vel; alle vet hvordan de er. Han sto i okkupasjonsmaktens tjeneste. Og han ble rik på sine landsmenns bekostning. Tok høye avgifter – høyere enn han behøvde, og overskuddet puttet han i egen lomme. Det var neppe kriminelt etter datidens rettsregler, men det var jo ikke en måte å bli populær på, da!

Vi får altså navnene på to tollere i evangeliene.
Den ene er en av evangelistene: Matteus, eller Levi som han kalles når Lukas forteller om hans kall: «Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham» (5, 27-28). Men Matteus forteller ikke om Sakkeus i sitt evangelium. Det gjør heller ikke Markus og Johannes; Sakkeus-fortellingen er særstoff i Lukas-evangeliet. Om Sakkeus står det eksplisitt at han var meget rik. Det står det ikke om Matteus, men det står at han «forlot alt» og fulgte Jesus. Hva lå det i dette «alt»? Formue? Hus og hjem? Familie? Det vet vi ingenting om, men vi kan jo kanskje la tanken løpe?
Vi kan se på de to tollerne fra en annen synsvinkel også. De har det til felles at de ble sett av Jesus. Jesus så dem – og ga dem en utfordring.
Matteus – han satt på tollboden, og Jesus utfordret ham til å følge seg.
Sakkeus – han satt i treet, og Jesus ba ham komme ned.

Men begge måtte ha hørt om Jesus. Matteus på tollboden – du forlater ikke en jobb og et ansvar med mindre det er noe som framstår som veldig mye viktigere enn den jobben og det ansvaret. Matteus må ha hørt om Jesus, og han må ha forstått at det var han som utfordret ham. Samtidig var ikke oppbruddet mer dramatisk enn at Matteus inviterte Jesus til selskap i sitt hjem, og dit inviterte han også en rekke av kollegene sine.

Sakkekus – om ham leser vi at han «ville gjerne se hvem Jesus var». Han måtte også ha hørt om Jesus – hørt om miraklene, om undervisningen, om debatten. Han ville se Jesus – se hvem han var, leste vi – og så opplevde han at Jesus så ham. Sakkekus opplevde det samme som Natanael, en av Jesu disipler, opplevde da han ble kalt. Jesus hadde først kalt Filip og Andreas, og Andreas hadde fortalt dette videre til sin bror Simon, mens Filip gikk til sin venn Natanael, som satt under et fikentre: «Jesus så Natanael komme gående og sa: - Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik. - Hvor kjenner du meg fra? spurte Natanael. Jesus svarte: - Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet» (Joh 1, 47-48).
Dette å bli sett av Gud er en gammel, bibelsk erkjennelse og erfaring. Aller sterkest er den kanskje i beretningen om Hagar, Saras trellkvinne og mor til Abrahams sønn Ismael. Da hun rømte fra leiren på grunn av en konflikt med Sara, talte Gud til henne, og vi leser om hennes reaksjon: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16, 13).

En Gud som ser. Som så Hagar. Som så Levi. Som så Sakkeus.
Jesus tok imot invitasjonen til Levis hus i sin tid. Til Sakkeus innbød han seg selv. Kanskje så han at Sakkeus trengte det puffet? «I dag vil jeg ta inn hos deg.» «For i dag vil jeg gjeste ditt hus», sang vi på søndagsskolen.
Levi – eller Matteus, da – forlot alt. Sakkeus forsto også at her måtte det skje noe. Det som hadde skjedd med ham, måtte få konsekvenser. I hvert fall sa han det slik: «Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.»
Hva førte dette til for Sakkeus sin økonomi? Ble han ruinert? Det står det ikke noe om. Men dette med firedobbelt oppgjør er interessant. Da profeten Natan konfronterte David med hans svik mot Uria, da han tok Batseba til kone, skjedde dette i form av en lignelse. En rik mann som fikk besøk og som tok det eneste lammet til sin fattige nabo og laget måltid av det. David reagerte sterkt: «Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs» (2 Sam 12, 5 - 6). Kanskje var det den beretningen som lå i Sakkeus sitt bakhode da han ga dette løftet? Eller var det Moselovens bestemmelser om oppgjør for grovt tyveri? I 2 Mos 22, 1 leser vi nemlig: «Når noen stjeler en okse eller et lam og slakter eller selger dyret, skal han som erstatning for oksen gi fem okser og som erstatning for lammet gi fire lam.» Dette var den groveste form for tyveri – det sier oss noe om den syndserkjennelse som samtalen med Jesus hadde vakt til live hos Sakkeus. Han påla seg selv det strengeste av moselovens erstatningsregler. «… har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen».

Hva vet vi om Sakkeus? Hvem er han, denne kortvokste, velstående overtolleren som dukker opp der i Jeriko, som får et litt komisk skjær over seg fordi han klatrer opp i et tre, slik han får skikkelig utsikt når Jesus passerer?
Han må ha vært opptatt av mer enn penger. Han må ha kjent de religiøse grunnreglene i jødedommen. Han må ha vært kjent med denne Jesus fra Nasaret som var – det får man i hvert fall inntrykk av! – samtidens store snakkis. Og han må ha hatt en samvittighet som plaget ham. Kanskje hadde han – ad omveier, må det ha vært, siden dette er den eneste gangen vi leser at Jesus var i Jeriko; denne første byen som Israels folk erobret da de vendte tilbake fra Egypt – hørt om Jesu lignelse om den rike mannen, han som var så fornuftig og planla så nøye, men som glemte det viktigste. «Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud» (Luk 12, 18 – 21); jeg har for en gangs skyld sitert fra den bibelutgaven jeg kjenner fra min tidligste ungdom.
Neste morgen dro Jesus videre, etter å ha bodd hos Sakkeus den natten. «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem»; det var Jesu avskjedshilsen. Det neste Sakkeus og de andre i Jeriko hørte om Jesus, var trolig fortellingen om de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen – men også oppstandelsen og himmelfarten. Og kanskje var Sakkeus blant dem som var samlet på den øvre sal på pinsedagen?

Den kirkehistoriske tradisjonen – som kanskje ikke er noe mer enn en legende? – forteller at Sakkeus ble forstander for den kristne menigheten i Cæcarea ved havet. Noen legender sier også at han led martyrdøden her. Noen mener også at den Mattias som ble valgt inn i apostelgruppen etter Judas Iskariot var nettopp Sakkeus.
Vi føler litt godhet for Sakkeus, tror jeg. Hans iver etter å se Jesus – hans betingelsesløse erkjennelse av egen skyld og eget ansvar – hans vilje til å gjøre opp for seg. Sakkeus blir en vi gjerne vil identifisere oss med. En tilsynelatende vellykket mann, i hvert fall dersom rikdom og innflytelse er kriterier på vellykthet.
En vellykt synder som trengte nåde. Og som fikk det. Som fikk høre: «… i dag vil jeg gjeste ditt hus».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Ta korset opp

«Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,24-27).


Korset er et sentralt symbol i den kristne tro. Ser man et kors på en bygning, vet man instinktivt at her er det en kirke, eller i hvert fall en eller annen form for gudshus: Et bedehus, et menighetshus, en frikirke. Korset er noe alle kristne har felles. Grunnen til dette er selvsagt det som skjedde i påsken, da Jesus ble arrestert, torturert og til slutt drept ved at han ble spikret til nettopp et kors. Ved å gå inn på www.bibel.no fikk jeg 10 treff på ordet «kors», 19 treff på ordet «korset» og 44 treff på ordet «korsfeste».
Uttrykket om å ta sitt kors opp må ha vært en kjent talemåte lenge før Jesus selv ble korsfestet, siden Jesus brukte det i sin undervisning av disiplene lenge før påskedramaet. Korsfestelse var en henrettelsesmetode som hadde vært brukt over hele Østen i flere hundre år før Jesu tid, og var noe romerne hadde «adoptert». Det ble regnet som den mest vanærende måten å dø på, og ble først og fremst brukt mot slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nederste samfunnslagene, men sjelden mot frie romerske borgere. Det var en langsom, smertefull og grusom måte å dø på. Det finnes fortellinger om mennesker som hang på korset i flere dager før døden inntraff. Også etter Jesu ble korsfestelse praktisert. Av disiplene ble både Peter og Andreas korsfestet, ifølge tradisjonen. Det var keiser Konstantin den store, han som innførte religionsfrihet i Romerriket, som avskaffet korsfestelse som straff – det skjedde i år 315.
Når Jesus snakket om å «ta opp korset» henviste han til det som var en del av straffen, nemlig at den dømte selv måtte bære tverrstykket av korset, det han skulle bindes eller nagles til på veien mot den grusomme henrettelsen.
Jesu ord i denne teksten kan ikke forstås annerledes enn at det å tro på ham og følge ham har sin pris. Når han snakker om å «miste sitt liv for min skyld» kan det forstås bokstavelig – det er millioner av kristne som har gjort den erfaringen i løpet av kirkehistorien. Men det handler også om å la Jesus ha førsteplassen i livet og være herre i livet. Når Jesus sier at den som mister sitt liv for hans skyld, i stedet skal finne det, snakker han om å velge det virkelige livet i stedet for det halv-virkelige livet uten frelsen og nåden. Det polemiske spørsmålet om «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» fører tanken til en av Jesu liknelser, nemlig den om den rike bonden. Det er en liknelse om å prioritere rett og i riktige rekkefølge. Den handler ikke om å gi opp livet, men om å velge det nye livet. Et nytt liv også mens vi lever her nede på jorden.
Korsfestelse var en nedverdigende måte å dø på. Korset var et skammens symbol. De første generasjonene kristne fikk merke det på mange måter. Også i vår tid merker mange kristne denne skammen og forakten som er knyttet til korset og til det å tro på Jesus. Det er neppe særlig aktuelt for de aller fleste som leser denne andakten, men også vi må treffe noen valg og ta noen beslutninger – velge det livet som Jesus kan tilby alle dem som følger ham.

Søndagsbetraktning for 24. jauni 2012

Frelst for å tjene

Preken i Askim korps 2. søndag i treenighetstiden,
17. juni 2012 – soldatinnvielse

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det første kapittel, fra vers 35 til 51; i Jesu navn:
Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»
Slik lyder Herrens ord!

Det er en lang tekst vi har lest sammen her i formiddag. Den kan gi stoff til mange prekener, og har også gjort det. Her i formiddag skal vi nøye oss med én.

Men først: Jeg ser det som et privilegium å få være den som holder bibeltalen i dette viktige møtet i Askim korps, med innvielsen av en ny soldat. I går var det nøyaktig 44 år siden jeg var der Sondre er i dag: Da ble jeg innvidd som frelsessoldat i Templet korps i Oslo; i Pilestredet 22. Det har skjedd mye siden den gang, både i mitt liv, i Frelsesarmeen og i samfunnet rundt oss.
Men enkelte ting er de samme. Framfor alt er dette det samme: At Herren kaller og utruster. Han kaller til frelse og han kaller til tjeneste.
Og det skal jeg prøve å si noe om i denne prekenen i formiddag.
Bibelteksten vi har lest, er en tekst om dette kallet. Kallet til frelse og kallet til tjeneste. Det er nesten så disse to går i ett. Det kan se om som de hører sammen.

Frelsesarmeen etablerte tidlig et motto eller et slagord for sine soldater: Man var frelst for å tjene. Ikke for å bli betjent, men for å tjene. Først og fremst å tjene Gud, men også sine medmennesker.
De mennene vi lest om i denne teksten ble alle med i den gruppen rundt Jesus som kalles ”apostlene” – Jesu disipler. 12 i tallet. Som Israels 12 stammer. Som Jakobs 12 sønner.
I Matteus leser vi også om at Jesus samler en gruppe disipler rundt seg; kapittel fire, vers 18-22: ”En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.
Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.”Følg meg og jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.”

Det er ikke noen motsetning mellom Matteus sin fortelling og Johannes sin. Det er i bunn og grunn den samme fortellingen, men fortalt fra to forskjellige innfallsvinkler. Andreas hadde også vært med i det man i dag ville kalle ”kretsen rundt døperen Johannes” – han hadde hørt Johannes omtale Jesus som ”Guds lam”.

Jesus kalte, og han utrustet. Han ga dem han hadde kalt noe å fortelle videre. Andreas til sin bror, Filip til sin venn.
Andreas sin bror – Simon Peter - reagerte med begeistring – Filips venn – Nataniel - med skepsis. Men de responderte. De tok utfordringen.
Kallet nådde dem i ulike situasjoner.

Simon Peter holdt på med å fiske – Nataniel satt under fikentreet. Nataniel – navnet betyr ”Guds gave” eller ”Gitt av Gud”. Å sitte under fikentreet – hva var det for slags aktivitet?
Av yrke var han fisker, som både Peter, Andreas og Filip var det. Han nevnes bare to ganger ”aktivt” i evangeliene, og begge gangene i Johannes-evangeliet. Her, og i forbindelse med at Jesus åpenbarte seg for disiplene ved sjøen. Da nevnes han som en av dem som ble med Peter ut for å fiske.
Ifølge legenden var det Nataniel som var brudgom ved bryllupet i Kana, som vi leser om i Joh 2. Kana var i hvert fall hjembyen hans. Og skulle han stå brudgom, kunne han vel saktens ha grunn til å ta en tenkepause – sjekke om alt var i rute. Vi kjenner ham også under et annet navn – ”Bartolomeus”. Det er under det navnet han nevnes i listene over Jesu disipler i evangeliene. Utover det, hører vi ikke noe om ham.
Men under fikentreet satt han, og der fikk han høre fra Filip: Vi har truffet Messias. Han heter Jesus, Josefs sønn, og er fra Nasaret, noe som fikk Nataniel til å bemerke: - Kan det komme noe godt fra Nasaret?
Byen Nasaret hadde ikke noen plass i de gammeltestamentlige profetiene. Messias skulle komme fra Judea, ikke Galilea; fra Betlehem, ikke fra Nasaret. Mange har lest den bemerkningen som en bekreftelse på at Nataniel var en reflektert mann; han kunne sin bibel.
Kan det komme noe godt fra Nasaret?
Kom og se, svarte Filip. Sjekk selv. Og Nataniel kom. Og han så. Og vi leste: Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.»

Jesus kalte og han utrustet:
Andreas og Filip ble først kalt. De ble utrustet med et budskap og med en frimodighet. Budskapet var: Vi har funnet Messias. Frimodigheten var å fortelle det videre. Til en bror. Til en venn.
Broren var av det impulsive slaget – han ble med og møtte Jesus.
Vennen var det litt mer ettertenksomme slaget – men han ble også med og møtte Jesus.
Og begge fikk en hilsen fra Jesus – en hilsen som bekreftet for dem begge at jo: Dette var Messias. Dette var den Gud hadde lovet å sende.
Til Simon sa Jesus: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. Det navnet betyr: Klippe. Fjell. Noe solid. Noe fundamentalt. Det var første gang Jesus så Simon, men han så denne kvaliteten i ham med det samme.
Til Nataniel sa han, som vi alt har lest: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.»
Nataniel sa ikke som vi kanskje ville sagt – eller som vi tenker vi burde ha sagt: - Å, Jesus, da! Nå bruker du altfor store ord!
I stedet svarte han: «Hvor kjenner du meg fra?»
Han syntes ikke ordene var for store. Han kjente seg igjen i dem. Men hvor visste Jesus dette fra? Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.»

Det er den eneste samtalen mellom Jesus og Nataniel vi har referert i alle de fire evangeliene. Men det var en viktig samtale.
Peter og Jesus hadde mange samtaler. Noen ganger måtte Jesus irettesette Peter. Ja, det hendte at Peter syntes han måtte irettesette Jesus også, og det sier vel noe om den dynamikken det var mellom disse to. ”Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke,” sa Jesus i en av disse samtalene.

Frelst for å tjene!
Slik var det gamle mottoet som jeg refererte helt i begynnelsen av prekenen her i formiddag. Frelst for å tjene – frelst for å vitne, frelst for å vinne.

Jesus kaller – og han utruster.
Han gir et kall, han gir et budskap, han gir en frimodighet.
Frimodighet til å si: Vi har funnet Messias.
Frimodighet til å si: Jeg er blitt frelst.
Frimodighet til å si: Kom og se!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Han gir ikke steiner for brød

Preken i Askim korps 6. søndag etter påske 13. mai 2012

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, det sjuende kapittel, fra vers sju til tolv; i Jesu navn:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.
Slik lyder Herrens ord!


Dagens prekentekst er hentet fra de tre kapitlene i Matteus-evangeliet som gjengir Bergprekenen. Vi har sett bildet mange ganger, tror jeg: Jesus som enten sitter eller står på et høyt punkt i terrenget og taler til en stor menneskemengde. Han må ha hatt litt av stemme dersom den bar til alle de som gjerne er på slike bilder – eller de må ha hatt litt av en hørsel. Hele dette lange tekstavsnittet begynner slik: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham.»

Han gikk opp i fjellet…
Det er mange fjell i de bibelske fortellingene. En av de eldste handler om fjellet Horeb, der Moses så ildbusken som brant uten å brenne opp og hvor Elia gjemte seg under gyvelbusken. Et annet er Sinai, der Moses fikk tavlene med loven. Et tredje er Karmel, der profeten Elia hadde sin store tvekamp med Baals profeter; 450 mot 1. Fra evangeliene kjenner vi fortellingen om fjellet der Jesus ble fristet, fjellet der han ble herliggjort og fjellet han steg opp fra. Og vi har fjellet der han holdt denne talen.
Teksten sier oss ingenting om hvilket fjell dette var, men scenen vi får beskrevet er en klassisk, jødisk undervisningssituasjon, med en rabbi som sitter mens han underviser, og med disiplene som lytter. For egentlig var det disiplene som var «målgruppe» for denne talen; ikke den store folkemengden. Jesus talte til disiplene, og talen hans preker framover som en undervisning rettet mot kirken; mot de kristne; mot de troende. Saligprisningene var rettet mot disiplene, ikke som en generell oppmuntring til alle og enhver.
Bergprekenen er en oppsummering av Jesu lære. Det har vært sagt at selv om alle andre tekster i Det nye testamente skulle bli borte, men Bergprekenen blir bevart, så er evangeliet intakt. Slike ting er nok sagt om andre tekster også – «den lille bibel», for eksempel.
Det er fem slike «oppsummeringer» i Matteus-evangeliet; fem taler Jesus holdt, og hvor det nok var mange som lyttet, men det var disiplene som var adressat. Disiplene hans, etterfølgerne hans. De som senere ble en stamme i den kristne kirke.

Dagens tekst er en enhet, men samtidig faller den i to ledd; to punkter, så å si. Pluss en konklusjon.

Det første handler om tilhøreren; disippelen, den troende: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.»

Tre ledd; tre handlinger. Men også tre uttrykk for det samme. Tre uttrykk for at det er noe man ønsker å få tak i; noe man ønsker å oppnå.

Be – let – bank på.
«Be, så skal dere få.» Teksten sier ikke noe om hva man skal be om. Og setter man den helt alene – uten noen «kontekstualisering» som noen vil si; uten å sette den i sin sammenheng, kan det være en litt farlig tekst å slippe løs på folk.
”Be, så skal dere få!” Trykk på knappen. Si «trylleordet», nær sagt.
Sånn fungerer det ikke.

For hva er det Jesus snakker om i denne delen av talen sin?
Han snakker om Guds rike. Det betyr ikke at vi ikke kan be også om andre ting – hver søndag bes det i norske kirker om «godt og lagelig vær» - hver søndag bes det for kongen, Stortinget og «kongens råd»; det vil si regjeringen. Hver dag ber kristne mennesker både for seg selv og for andre, helt ned i detaljene.
Mathilde Wiel – opprinnelig fra Eidsberg – huskes for sin sang «Si allting til Jesus». I tredje vers synger hun:
«Den ringeste småting som kommer i din vei,
Å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite din Frelser å betro,
Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»

Jeg har en venn som jeg snakker med forholdsvis ofte. Vi snakker om alt mulig, og noen ganger om ting som er vanskelige. Urett man føler man har møtt; uforstand, kanskje; skuffelser. Det kan vi prate om. Og noen ganger kan vi peke ut en retning for den andre og foreslå «grep». Andre ganger kan vi bare lytte.
Slik fungerer bønnen – og forbønnen – også.
Fortellingen om Job: Han som hadde så mye og mistet det alt sammen: Velstand, familie, navn og rykte. En av vennene hans sa det slik til Job: «Også når du ikke ser ham, ser han din sak» - slik lærte jeg dette bibelverset for kanskje så mye som 40 år siden. Og nesten like lenge siden er det jeg leste det i den islandske bibelen. Der leste jeg: «málið er lagt fram fyrir hann» - saken er lagt fram for ham; han ser din sak. «Nei, intet er for lite din Frelser å betro,- Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»

Men intet er heller for stort.
For noen søndager siden var jeg på Filadelfia her i Askim og hørte Roland Lundgren – kjent fra duoen Curt & Roland. Noen av oss er så voksne at vi husker fellesmøtene de hadde i Askim for mange år siden – 1987, mener jeg det var; det er 25 år siden. Jeg skrev en artikkel om Roland etter møtet i Filadelfia, og tok blant annet med det han sa om sin venn og kollega gjennom mange år; Curt, som døde for tre år siden: «Vennen og kollegaens død har gjort sterkt inntrykk på veteranen innen countrygospel i Norden. Da Curt hadde fått diagnosen kreft i tungerota, spilte de inn sin siste plate sammen. På denne hadde Curt skrevet flere av tekstene, og det er sterke tekster som vitner om en tro som bar gjennom alt. – Etter at han hadde fått diagnosen, ba han menighetens eldste komme hjem til ham og salve ham med olje og be for ham, forteller Roland. –Etter det snakket han ikke mer om helbredelse. Han hadde lagt det i Guds hender.»

Han hadde lagt det i Guds hender. Intet er for lite å Frelseren betro – intet er heller for stort.
Jeg har vært med og bedt for syke flere ganger. Iblant kom de tilbake og fortalte at de var blitt friske. Som oftest var det ikke det som skjedde. Men noen fortalte at de ble velsignet – at de ble trøstet. «…si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro».

Men Jesus sier noe mer. Det er det andre leddet i teksten.
Jesus snakker ikke bare om bønn, men også om gaver. Og da om de gode gavene: «Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Vi kjenner uttrykket «steiner for brød» - det har sin opprinnelse i denne teksten; i disse ordene av Jesus. Jeg leser dem slik: Når vi ber Gud om noe, gir han oss det som er til det beste for oss. Ikke en stein når du ber om et brød; ikke en orm når du ber om en fisk. For dere vet å gi barna gode gaver, sier Jesus. Den tilliten har han til oss. Vi er skapt i Guds bilde – det at vi gir barna gode gaver er en effekt av dette. Det er en del av gudsbildet i oss.

Men sett at skulle snu på eksemplene? Ville noen av oss gi et barn brød dersom det bad om en stein? Eller en fisk hvis det ba om en orm?
Kanskje ville vi gjort nettopp det?
- Å, pappa, kan jeg ikke få en stein til skolematen min i dag?
Eller: -Kan vi ikke ha orm til middag i dag?

«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hvilke gode gaver er det Jesus snakker om?
Han nevner dem ikke konkret, men jeg tror vi kan tenke oss noen av dem.
Han gir gode gaver fordi han selv er god. Menneskeslekten er ikke «god» i forhold til den standard som Gud setter. Men likevel kan vi – som ikke er gode – gjøre gode ting mot hverandre. Hvor mye skal ikke da Gud i himmelen – som er god! – gi gode gaver til oss når vi ber ham. Salmisten sier det slik: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider» - det siste verset i hyrdesalmen av David.
«… hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hva er disse gode gavene?
Det er frelsens gave.
Det er Åndens gave.
Det er nådens gave.
Det er livets gave.
Det er fellesskapets gave.

Han gir ikke steiner for brød. Han gir gode gaver. Og det forplikter disiplene. Det forplikter oss som kristen kirke – at også vi skal gi gode gaver. Dermed er vi kommet til det tredje punktet; til konklusjonen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.»
Dette kalles gjerne «den gylne regel». Mange hevder at den finnes i nesten alle religioner; derfor er den ikke spesielt kristen eller jødisk/kristent inspirert. Men kanskje er det tvert om? Nettopp fordi dette er en tanke som finnes i så mange religioner, kan det tyde på at den har en ur-opprinnelse som kan føres langt tilbake i menneskenes historie; kanskje så langt som det går an å komme?
Ofte finnes den dessuten i negativ form: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.» Da er vi fort inne i en slags gjengjeldelsestankegang. «Han slo meg først!»

En av denne søndagens lesetekster er veldig kort. Den er fra det tredje brevet fra apostelen Johannes, 1, 11: «Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud».

Vis godhet, for det skaper godhet. Og om det ikke skaper godhet der og da, så skaper det i hvert fall ikke mer ondskap. Slik leser jeg det Jesus sier mye tidligere i Bergprekenen, Matt 5, 38-41: «Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham».

Apostelen Johannes enda en gang; hans første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (1 Joh 3, 17-21).

Be – let – bank på.
Få – finn – bli åpnet for.
«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Den eneste porten

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh 10, 1-10).


Det sto et skilt på inngangsdøra til den gården jeg vokste opp i, på Frogner i Oslo på 1960-tallet: ”Bud bedes gå kjøkkenveien”. Den var noe som hang igjen fra mellomkrigstiden da mange i den delen av Oslo skilte skapt mellom ”pene mennesker” og allmuen. Og det hendte faktisk at det kunne stå noen og banke på døra vår i fjerde etasje, noen som hadde tatt det gamle skiltet på alvor og gått kjøkkenveien.
I John Bunyans klassiske allegoriske fortelling fra 1678, ”Pilegrims vandring”, fortelles det om en av de medvandrerne hovedpersonen Kristen møter på sin vei fra Fordervelsens Stad til Det Nye Jerusalem. I stedet for å gå gjennom den trange port, som Kristen er blitt fortalt fører inn på veien til Det Nye Jerusalem, har denne medvandreren funnet en annen og bedre port; en annen dør. Men Kristen oppdager fort at den fører galt av sted…
For den som vil inn i Guds rike, finnes det bare én port, én inngangsdør. Den døra heter Jesus Kristus.
Denne teksten er en av flere liknelser Jesus forteller over motivet ”den gode hyrde” eller den gode gjeter, som det heter i den nyeste bibeloversettelsen. Men for bibellesere flest er ”hyrde” et kjent og kjært begrep som man ikke slipper så lett. Det er dessuten et motiv med lange, bibelske røtter. Ikke bare går det tilbake til David hans kjente salme om at ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, den går tilbake til Abraham, ja til Abel. Hyrden har vært et sentralt motiv i Bibelen til alle tider. I evangeliene bruker Jesus det som et bilde på seg selv. Men akkurat i denne teksten bruker han det som et bilde på forkynneren, pastoren, den kristne lederen. Om seg selv sier han at han er den døra eller porten som hyrden må bruke dersom han skal være en sann hyrde.
Porten er også et kjent, bibelsk bilde. I Bergprekenen sier Jesus det slik: ”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Og i Åpenbaringsboka – der det også er Jesus som taler – heter det: ” Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg” (Åp 3,20). På mange bilder kan man se Jesus stå foran en port eller en dør og banke. Og på noen av disse bildene holder han et lam på armen. Da går de opp i en slags høyere enhet, disse to metaforene: Hyrden og døra. ”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite”, sier Jesus i dagens tekst.
Det finnes bare én vei og bare én port inn i Guds rike. Den veien og den porten er Jesus – det er bare ved å tro på ham vi kan bli frelst. Han er hovedporten. Vi trenger ikke gå kjøkkenveien.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis 21. april 2012

Mennesker rundt korset

Preken for Langfredag 2012 – Frelsesarmeen, Askim


Kjære kristne!


Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Velkommen til denne langfredagsgudstjenesten i Frelsesarmeen i Askim. Velkommen til en formiddagstime i Guds hus. Velkommen til å dele tanker rundt verdenshistoriens kanskje viktigste begivenhet: Korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.

Denne gudstjenesten vil kanskje oppleves litt annerledes enn gudstjenester flest i Frelsesarmeen – også langfredagsgudstjenester. Vi skal konsentrere oss om budskapet for denne dagen og i veldig liten grad ha noe ”program”. Og ”budskapet for dagen” har fått overskriften ”Mennesker rundt korset”. Hovedpersonen er – som alltid – han som hang på korset, men vi skal også se på de menneskene – i hvert fall en del av dem – som sto rundt korset denne dagen for snart 2000 år siden.

La oss synge den første salmen, og den skal også være vår felles bønn for denne gudstjenesten: ”Jesus, hold meg ved ditt kors”. Mens vi synger den vil vi også ta opp gudstjenestens offergave; det er også en tilbedelseshandling.

Mennesker rundt korset.
Hvem var de, disse menneskene som samlet seg på og rundt Golgata den første langfredag?
Noen vet vi navnet på. Noen vet vi hvem var ut fra de funksjonene de hadde. Noen kjenner vi som gruppe – soldater; kvinner; disipler.
Vi skal lese forskjellige bibeltekster der disse er nevnt, og så skal vi dele noen tanker rundt disse personene – hvem de var; hva de gjorde; hvorfor vi fremdeles husker på dem.

William Booth ble en gang spurt: Hva er kjernen i Frelsesarmeens forkynnelse? Hva er det viktigste i Frelsesarmeens teologi? Jeg tror de fleste av oss er kjent med svaret han ga: ”Det er – Det blødende Guds Lam.” Vi skal se på og snakke om menneskene rundt korset i dag. Men først og sist skal vi se på mannen på korset.

La oss synge den neste salmen: ”Deg å få skoda er sæla å nå…”, før vi stanser for den første teksten.

"På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans. Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke. Så korsfestet de ham, og de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham. Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: «Dette er Jesus, jødenes konge» (Matt 27, 32 – 37).

Den første personen vi møter i vår vandring rundt korset har både et navn og en adresse. Han heter Simon og er fra Kyréne. Han ble tvunget til å bære Jesu kors. Det vil si det tverrstykket på korset som den dødsdømte ble naglet til. Det var en del av gjennomføringen av straffen at den dømte skulle bære sitt eget kors. At Simon fra Kyréne ble tvunget til å gjøre denne jobben for Jesus, forteller oss at Jesus var så svekket av torturen han hadde gjennomgått at han ikke maktet å bære dette selv. Man kan jo tenke seg: Han var blitt hudstøket; 39 slag med en pisk som gjøre ryggen hans til ett eneste, stort sår. Etter dette skulle han bære et stort, tungt trestykke.
Hvem var så mannen som ble tvunget til å bære ham? Ut fra navnet kan vi slutte oss til at han var fra Kyrene, en handelsby i den nåværende Libya i Nord-Afrika. Her bodde det mange jøder, og Simon var nok en av disse, og var kommet til Jerusalem for å feire påske. I Markus-evangeliet er Simon referert til som ”far til Aleksander og Rufus” – to navn som må ha skapt gjenkjennelse hos de som hørte det første gang. Det har fått mange til å mene at Aleksander og Rufus var to kjente personer i den første menighet, og at også Simon sluttet seg til den kristne menighet etter pinse. Dette vet vi ikke, men det virker ikke usannsynlig heller.

Men vi leser også om noen andre i denne teksten, nemlig en gruppe soldater. Om dem leser vi at ”de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham”.
Mange av oss har lest romanen ”…men jeg så ham dø”. Ved siden av ”Quo vadis?” og ”Ben Hur” er dette en av de mest kjente romanene med stoff fra tida rundt Jesu liv, og i alle tre er korsfestelsen en sentral scene i handlingen. Alle tre er også filmet; ”Quo Vadis?” antakelig flest ganger, men også de andre. Filmversjonen av ”…men jeg så ham dø” heter ”Kappen” eller ”The Robe”, som også er originaltittelen på romanen. Det er i år 70 år siden forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut denne boka, som har solgt i millionopplag verden over. Hovedpersonen er den romerske soldaten Marcellus Gallio, som var til stede da Jesus ble korsfestet, og som var den som ”vant” Jesu kappe. Det var nemlig noe helt spesielt ved denne kappen – vi skal lese en tekst om det: ”Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene” (Joh 19, 23-24).

Jeg skal ikke gi noe ytterligere referat av en bok som flere sikkert har lest for mange år siden. Noen har kanskje også sett filmen, med Richard Burton i hovedrollen. Når jeg nevner den her, er det fordi dette med Jesu kappe vekker assosiasjoner til en annen beretning fra Jesu liv; vi leser om denne:
”Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund” (Matt 9, 20-22).

Jeg tror både boka og filmen "The Robe" har vært inspirert av denne beretningen. For kappen Jesus hadde båret, hadde nemlig en guddommelig kraft med seg. Mennesker ble helbredet ved å komme i berøring med den kappen, ifølge boka. Disse soldatene – og en av dem kan godt ha hett Marcellus Gallio – var også en del av de menneskene som var til stede da Jesus døde – de var av menneskene rundt korset.

Vi befinner oss rundt korset. Derfor skal vi synge en sang om korset nå – ”Korset lyser hele veien”.
Vi er kommet til en av de mest kjente Golgata-hendelsene – samtalen mellom de tre mennene som hang på korset.

"Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (…) En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23, 32 – 34a; 39– 43).

Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham.
Hvem var disse to?
Det har vært alminnelig antatt at fortellingen om disse to, må ses i sammenheng med fortellingen om Barabbas. Barabbas ”var blitt fengslet for opptøyer og mord”, skriver Lukas. Trolig har det vært meningen at han og hans medsammensvorne skulle henrettes før påske, men nå ble Jesus korsfestet sammen med kameratene hans i stedet for ham. Opptøyene deres måtte ha vært rettet mot romerne, siden korsfestelse var en romersk straff; ikke en jødisk. Mange har interessert seg for Barabbas. Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Pär Lagerkvist skrev en roman om ham – ”Barabbas”.
I bibelteksten blir vi bedre kjent med de to medsammesvorne kameratene hans. Dem lærer vi å kjenne, både gjennom den samtalen de har med hverandre og den samtalen de har med Jesus. For begge sier noen til Jesus. Den ene håner ham – den andre ber til ham.
Hånsordet svarer ikke Jesus på.
Det er ikke første gang Jesus bruker den strategien når noen håner ham. Han har brukt den før, også det i påsken. Da yppersteprestene la fram sine anklager og beskyldninger; la fram påstandene sine: Han har sagt det-og-det. Han svarte dem ikke med ett ord. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» - skildrer dette slik: «Han ble mishandlet, han ble plaget,og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen» (Jes 53,7).

Den andre røveren forsto at Jesus ikke var som han og kameraten hadde vært. Hadde han hørt snakk om Jesus? Eller bare forsto han det? Kanskje hadde de fått med seg det som hadde skjedd – at Barabbas var blitt ”byttet ut” med denne profeten fra Nasaret? «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»
Jo, han hadde nok hørt om Jesus – han hadde hørt navnet. ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”

Vi kjenner kanskje uttrykket ”å be frelsesbønn”?
Det er en enkel bønn. Den enkleste av dem alle, er den vi har lest her; fra røveren på korset. Den ble hørt. Den nådde fram.

Mennesker rundt korset.
Det var flere av dem. Vi leser: ”Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» Da løp en bort og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham” (Mark 15, 33 – 41).

Det er to betegnelser i grunnteksten på Gud i Det gamle testamente. Det ene er «Eloim», det andre er «Jahve». Vi kan se noe av det samme i den norske bibeloversettelsen – noen steder står det «Gud», andre steder står det «Herren».
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut mens han hang på korset. Når han ropte, sterte han samtidig Skriften; Salme 22,2: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?» En salme av David. Når skrev David denne salmen? Det må ha vært i den mørkeste fasen av livet hans – begivenhetene rundt Batseba og Uria – profeten Natan og Guds dom over Davids handlinger. David følte seg forlatt av Gud fordi han hadde syndet. Jesus ble forlatt av Gud fordi det nå var han som bar slektens synd.

Så leser vi noe pussig – en fonetisk misforståelse. «Hør, han roper på Elia!» «Vent, så ser vi om Elia kommer og henter ham!» I stedet leser vi at Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget revnet. Og offiseren som hadde vakt, måtte konstatere: «Denne var Guds Sønn.»
Vi vet ikke noe om denne offiseren. Kanskje var det han forfatteren hadde i tankene da han skrev ”…men jeg så ham dø”? Kanskje var det han som vant Jesu kjortel? Eller kanskje var det bare en som innså dette: En som kan dø på en slik måte, med slike hendelser rundt seg – han må være Guds sønn.

Før vi stanser litt for den aller siste gruppen av menneskene rundt korset, skal vi synge langfredagssalmen vår: «Se, mengden til Golgata iler».

Vi er kommet til den siste gruppen av mennesker rundt korset, og den siste tekstlesningen. Det er to forholdsvis korte tekster: "Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham" (Mark 15, 33 – 41).
"Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg" (Joh 19, 25-27).

Var disiplene til stede på Golgata? Var de noen av menneskene rundt korset?
Det virker ikke slik.
De hadde vært med i Getsemane. I hvert fall en av dem hadde vært i yppersteprestens gård. Simon Peter – han med de store ordene; han som hadde sagt: Om alle andre forlater deg, vil ikke jeg forlate deg.
Det skal han ha, Peter: Han hadde gjort et forsøk på å forsvare Jesus. Han hadde dratt sverdet. Han hadde tilmed klart å såre yppersteprestens tjener; et sår Jesus helbredet der og da. Det er den siste helbredelsen vi leser om i evangeliene. Den siste Jesus helbredet, var en av dem som kom for å ta ham til fange…
Men det står ikke noe om at han var til stede på Golgata. Kanskje gjemte han seg? Skamfull over sitt nederlag? Over at han hadde sviktet?
Den eneste av disiplene vi leser om var til stede på Golgata, var Johannes. En av ”de tre” – Peter, Jakob og Johannes. ”Disippelen Jesus elsket”, som han kaller seg selv. Han hadde sittet nærmest Jesus da de spiste påskelammet. Han var den som hadde fått en et hint fra Jesus om hvem som skulle forråde ham. Nå sto han sammen med Jesu mor ved korset. Han sto sammen med henne og de andre kvinnene som hadde samlet seg. Disiplene hadde flyktet eller gjemte seg. Men kvinnene sto der, samlet ved korset. De så hvordan han led. De hadde hørt klageropene hans. Men gjennom lidelsen og smerten kunne Jesus enda en gang vise omsorg, og han overlot ansvaret for sin mor til Johannes – ”den disippel han elsket”.

Mennesker rundt korset.
En Simon som ble tvunget til å bære korset hans – soldatene som spilte terning om klærne hans – fariseere og skriftlærde som hadde bidratt til å få ham dømt – de som døde sammen med ham – de som kjente ham – de som elsket ham.
Jesus døde for alle disse. Menneskene rundt korset står som representanter for hele menneskeslekten: Tilskuere, deltakere, motstandere, tilhengere. Jesus døde for alle.
Det er langfredagens budskap.
Det er korsets budskap.

Paulus skriver til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 18).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Den ubudne gjesten

Preken 2. søndag i faste, 4. mars 2012, Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, og vi leser fra vers 36 til 50; i Jesu navn:

«En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Både i journalistikken, politikken og næringslivet blir vi fortalt at ”there is no such thing as a free lunch”. Måltidet som ramme rundt fellesskapet med familie og nære venner, er én ting. En ”forretningslunsj” er noe annet.
Fariseeren Simon hørte neppe med blant Jesu omgangsvenner. Han må derfor ha hatt en annen grunn til å invitere ham. Vi leser flere ganger i evangeliene at fariseerne og de skriftlærde oppsøkte Jesus og at de stilte ham spørsmål – ”for å sette ham på prøve”, leser vi, eller: ”for å fange ham i ord”.

Det er jo ikke sikkert Simons motiv var av denne typen. Kanskje han bare rett og slett var nysgjerrig på hvem Jesus var og hva han sto for?
Han inviterte ham, men når vi har lest teksten, virker det jo ikke som det var noen veldig hjertelig lunsj, dette. Jesus konfronterer ham med det litt ut i teksten – at Simon rett og slett forsømte sine plikter som vert. Ikke vann til føttene – det er viktig i et land med mye støv. Ikke noe velkomstkyss, ikke noen salve til hodet. Alt sammen skikker som hørte med dersom man ville at en gjest skulle føle seg velkommen.
Jeg tror Simon var litt dratt mellom flere hensyn – han ville gjerne møte Jesus, men han klarte ikke å gjøre på en hjertelig måte; han var nesten litt uhøflig.

Så er det at en tredje person dukker opp i fortellingen.
Jeg har lest at når man hadde gjestebud av denne typen i Jesu hjemland på Jesu tid, så var det litt sånn ”åpent hus” over det. Det var en form for mottagelse, der også folk som ikke var invitert kunne dukke opp.
Den gjesten vi skal se på nå var definitivt ikke invitert.
”Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv”, leste vi i teksten. Hun var det som dukket opp. Hva som lå i dette ”et syndefullt liv”, skal vi ikke utdype – av den enkle grunn at det ikke er noe å bygge en eventuell utdyping på i denne teksten. Hun levde et syndefullt liv. Det var slik samfunnet rundt vurderte henne. Trolig var det også slik hun vurderte seg selv.

Noen har også tenkt at denne kvinnen er identisk med Maria Magdalena, som vi leser om andre steder i evangeliene. Det er det heller ikke noe som tyder på. Om henne står det at Jesus hadde befridd henne fra onde ånder – men det står ikke noe om et syndefullt liv. Skulle vi bruke moderne ord på disse to kvinnene, kan vi vel si at mens den ene enten hadde en svak karakter eller livnærte seg på en tvilsom måte, hadde den andre en psykisk lidelse.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Det var utgangspunktet. Det er utgangspunktet for vårt kjennskap til henne. Trolig er dette en kunnskap vi deler med hele den byen der dette skjedde. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli sett i selskap med. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli assosiert med. Hun kom, og hun hadde med seg en krukke med kostbar salve. Hadde hun kjøpt den i anledning denne dagen? Var det noe hun hadde hatt stående? En kostbar skatt? En gave? Hun tok den med seg, og vi leser: ”Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.”

Se for deg scenen. Hvordan ville vi reagert? Vi ville nok blitt grepet, men vi ville også blitt brydd. Det var et så nakent drama som utspilte seg mellom gjesten som må ha følt seg sånn passe velkommen og hun som slett ikke var velkommen.
Hva gjorde Simon? Verten? Han jaget henne ikke, men han rynket på nesa. Han tenkte sitt: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Vi leser en annen fortelling i evangeliene om en kvinne som hadde levd et syndefullt liv. Den fortellingen står i Johannes 8: «Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

La oss også minne om fortellingen som står både i Johannes 12 og Markus 14 om da Jesus ble salvet i Betania. I Johannes står det at det var Maria, den ene av de tre i den søskenflokken som var Jesu nære venner, som kom inn med en krukke med nardussalve og salvet Jesu hode med den – en kostbar salve, det også, akkurat som den salven vi har lest om i dagens tekst.

La oss vende tilbake til kvinnen som dukket opp hos fariseeren Simon.
Simon tenkte sitt, som jeg sa. Hadde Jesus vært en profet, ville han visst hva slags kvinne det var som rørte ved ham. Jesus visste det. Han visste også hva Simon tenkte. Og derfor gjorde han det både Jesus og mange andre i hans samtid gjorde når de ville ha fram et poeng. Han fortalte en lignelse: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»

Det var en enkel lignelse. Den er bygget over samme lest som lignelsen om den ubarmhjertige medtjener, bare mindre dramatisk i kontrastene og annerledes ved at i denne lignelsen sto begge i gjeld til den samme utlåneren, mens i den andre handler det om at den som er blitt tilgitt må selv være villig til tilgi. Det ser ikke ut til at Simon ble så veldig engasjer av lignelsen heller. Hvem som ble mest takknemlig? Han som fikk ettergitt mest, antakelig?
Det stemmer, sa Jesus – og så ble han direkte; vi kan jo lese teksten: Så vendte (Jesus) seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

La oss vende tilbake til noe av det første vi leser om denne kvinnen: Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt.

Husker vi uttrykket ”å sørge over sin synd”?
Å sørge over sin synd er noe mer enn bare å angre. Les Salme 51, så får du et inntrykk av hva det er å sørge over sin synd. ”For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg”, sier David her. ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.” Og enda videre: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!”
”Gi mig igjen din frelses fryd”, het det i oversettelsen fra 1930 – trolig er det fra denne salmen vi har hentet ordet ”frelsesfryd”. Den teksten som rommer den sterkeste erkjennelsen av synd i hele Bibelen har også gitt oss det ordet: Frelsesfryd.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Ingen visste bedre enn kvinnen selv at slik var det. Det var grunnen til at hun oppsøkte Jesus. Det var grunnen til at hun gråt. Det var grunnen til at hun viste ham hvor viktig det var for henne å kjenne seg akseptert – godtatt – elsket – av Jesus! Av Gud! Av Frelseren!
De gamle haugianerne sa at tro, det er å komme til Jesus med sin synd.
Tenk på den liknelsen Jesus fortalte om tolleren og fariseeren – to menn som søkte det samme tempel, det samme alter, den samme Gud. Den ene hadde en lang og ordrik bønn - ”bønn”? – om hvor bra han var. Den andre hadde bare noen få ord: ”Gud, vær meg synder nådig”.
Kvinnen i fariseerens hus hadde ikke såpass en gang. Hun hadde bare tårene sine. Hun sørget over sin synd. Hun ønsket tilgivelse. ”Hadde han vært en profet, hadde han visst hva slags kvinne hun er,” tenkte Simon. Jesus visste det. Og han visste hva hun både lengtet etter og hadde behov for. Derfor sa han: ”Syndene dine er tilgitt!”
Hvem er det som kan si slikt, tenkte de som hørte det.
Det er bare én som kan si slikt. Og han sa det. Han bagatelliserte dem ikke. For synd er ikke først og fremst enkelthandlinger. Det går langt dypere. Og derfor er det heller ikke spørsmål om å ha stor eller liten gjeld i forhold til Gud, men om å bli født på nytt; ikke bli forandret, men forvandlet. Kvinnen som levde et syndefullt liv visste det. Fariseeren som levde et pyntelig liv hadde ikke forstått det ennå.
Tro, det er å komme til Jesus med syndene sine, sa de gamle.
Vi kan si det samme.
”Å tro, det er å legge
seg ned ved korsets fot
og begge armer strekke
den Herre Krist imot…”.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen