"... i dag vil jeg gjeste ditt hus.."

Preken for sjuende søndag etter pinse, 15. juli 2012 – Fellesmøte i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, de ti første vers; i Jesu navn: «(Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Slik lyder Herrens ord.

Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann
Han klatret opp i et morbærtre, for han ville gjerne Jesus se;
ja, han ville gjerne Jesus se.
Og Jesus gikk på veien fram og stanset så og sa:
«Sakkeus! Skynd deg ned! For i dag vil jeg gjeste ditt hus;
ja, i dag vil jeg gjeste ditt hus.»

Dette er søndagsskolepensum.
Fortellingen er det og sangen er det. Fortellingen om den kortvokste Sakkeus, overtolleren i Jeriko, som hadde hørt om Jesus og som nå ville se ham, høre ham, møte ham.
Jeg har hørt mange utlegninger om denne teksten der man har fokusert på at Sakkeus var så lite likt, så lite respektert, og derfor ville ingen slippe ham fram når han ville se Jesus. Sakkeus blir et slags mobbeoffer. Han er så dårlig likt at nå skal han jammen få igjen. Vi snur ryggen til Sakkeus! Vi dytter ham vekk! Kom deg hjem, Sakkeus – kom deg hjem og tell pengene dine!

Jeg er ikke sikker på at er hele forklaringen på hvorfor Sakkeus klatret opp i treet. Menn som Sakkeus var sikkert mislikt, men de var nok mer fryktet enn de var hatet. Man mobbet ikke slike folk i utrengsmål.
Men vi kan jo se for oss folkemengde-dynamikken. Se bare for deg Karl Johan en 17. mai – det er ikke bare enkelt å komme fram med en liten tass eller ei lita jente der, slik at de får sett barnetoget fra fortauskanten. Og det står ikke noe om at Sakkeus ble skubbet vekk eller noe slikt – det står bare at han ikke kom til på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst.
Men samtidig må vi slå fast: Tollerne var ikke noe populært folkeferd. De hadde et dårlig rykte og det var nok ikke helt ufortjent. Ordparet «tollere og syndere» finner vi både hos Matteus og Markus. Det var synonyme begreper for samtiden. Og det var overlevd som et ordtak. En av anklagene mot Jesus var nettopp dette: Han har fellesskap med tollere og syndere. Damer med dårlig rykte; tollere og syndere. Og dette skal liksom være en profet?!

La oss se litt på disse tollerne!
Første gang vi møter en toller i evangeliene, er i Matteus 9. Der leser vi først at Jesus helbreder en lam mann, og så fortsetter teksten: «Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham» (vers 9). Han gjorde mer enn det: Han bad Jesus hjem til seg, og i det selskapet var det – ja, nettopp: Mange tollere og syndere. Dette merket fariseerne og de skriftlærde seg, og det passet de på å holde varmt. Jesus fra Nasaret, ja – det er han som spiser sammen med tollere og syndere, det.

I kapitlet før det vår tekst er hentet fra, Lukas 18, forteller Jesus en av sine mest kjente lignelser. Det er lignelsen om fariseeren og tolleren. Disse to mennene som begge gikk opp i templet for å be. Den ene for å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker – den andre for å be om nåde for sin sjel.

Jeg tror ikke det var tilfeldig at Jesus brukte disse to kategoriene som motpoler i sin liknelse. Fariseer og toller. Ild og vann. Hvit og svart. Omtrent slik må det ha blitt oppfattet av samtiden. Fariseeren – mannen med kontroll på de guddommelige lover og regler. Tolleren – vel-vel; alle vet hvordan de er. Han sto i okkupasjonsmaktens tjeneste. Og han ble rik på sine landsmenns bekostning. Tok høye avgifter – høyere enn han behøvde, og overskuddet puttet han i egen lomme. Det var neppe kriminelt etter datidens rettsregler, men det var jo ikke en måte å bli populær på, da!

Vi får altså navnene på to tollere i evangeliene.
Den ene er en av evangelistene: Matteus, eller Levi som han kalles når Lukas forteller om hans kall: «Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham» (5, 27-28). Men Matteus forteller ikke om Sakkeus i sitt evangelium. Det gjør heller ikke Markus og Johannes; Sakkeus-fortellingen er særstoff i Lukas-evangeliet. Om Sakkeus står det eksplisitt at han var meget rik. Det står det ikke om Matteus, men det står at han «forlot alt» og fulgte Jesus. Hva lå det i dette «alt»? Formue? Hus og hjem? Familie? Det vet vi ingenting om, men vi kan jo kanskje la tanken løpe?
Vi kan se på de to tollerne fra en annen synsvinkel også. De har det til felles at de ble sett av Jesus. Jesus så dem – og ga dem en utfordring.
Matteus – han satt på tollboden, og Jesus utfordret ham til å følge seg.
Sakkeus – han satt i treet, og Jesus ba ham komme ned.

Men begge måtte ha hørt om Jesus. Matteus på tollboden – du forlater ikke en jobb og et ansvar med mindre det er noe som framstår som veldig mye viktigere enn den jobben og det ansvaret. Matteus må ha hørt om Jesus, og han må ha forstått at det var han som utfordret ham. Samtidig var ikke oppbruddet mer dramatisk enn at Matteus inviterte Jesus til selskap i sitt hjem, og dit inviterte han også en rekke av kollegene sine.

Sakkekus – om ham leser vi at han «ville gjerne se hvem Jesus var». Han måtte også ha hørt om Jesus – hørt om miraklene, om undervisningen, om debatten. Han ville se Jesus – se hvem han var, leste vi – og så opplevde han at Jesus så ham. Sakkekus opplevde det samme som Natanael, en av Jesu disipler, opplevde da han ble kalt. Jesus hadde først kalt Filip og Andreas, og Andreas hadde fortalt dette videre til sin bror Simon, mens Filip gikk til sin venn Natanael, som satt under et fikentre: «Jesus så Natanael komme gående og sa: - Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik. - Hvor kjenner du meg fra? spurte Natanael. Jesus svarte: - Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet» (Joh 1, 47-48).
Dette å bli sett av Gud er en gammel, bibelsk erkjennelse og erfaring. Aller sterkest er den kanskje i beretningen om Hagar, Saras trellkvinne og mor til Abrahams sønn Ismael. Da hun rømte fra leiren på grunn av en konflikt med Sara, talte Gud til henne, og vi leser om hennes reaksjon: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16, 13).

En Gud som ser. Som så Hagar. Som så Levi. Som så Sakkeus.
Jesus tok imot invitasjonen til Levis hus i sin tid. Til Sakkeus innbød han seg selv. Kanskje så han at Sakkeus trengte det puffet? «I dag vil jeg ta inn hos deg.» «For i dag vil jeg gjeste ditt hus», sang vi på søndagsskolen.
Levi – eller Matteus, da – forlot alt. Sakkeus forsto også at her måtte det skje noe. Det som hadde skjedd med ham, måtte få konsekvenser. I hvert fall sa han det slik: «Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.»
Hva førte dette til for Sakkeus sin økonomi? Ble han ruinert? Det står det ikke noe om. Men dette med firedobbelt oppgjør er interessant. Da profeten Natan konfronterte David med hans svik mot Uria, da han tok Batseba til kone, skjedde dette i form av en lignelse. En rik mann som fikk besøk og som tok det eneste lammet til sin fattige nabo og laget måltid av det. David reagerte sterkt: «Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs» (2 Sam 12, 5 - 6). Kanskje var det den beretningen som lå i Sakkeus sitt bakhode da han ga dette løftet? Eller var det Moselovens bestemmelser om oppgjør for grovt tyveri? I 2 Mos 22, 1 leser vi nemlig: «Når noen stjeler en okse eller et lam og slakter eller selger dyret, skal han som erstatning for oksen gi fem okser og som erstatning for lammet gi fire lam.» Dette var den groveste form for tyveri – det sier oss noe om den syndserkjennelse som samtalen med Jesus hadde vakt til live hos Sakkeus. Han påla seg selv det strengeste av moselovens erstatningsregler. «… har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen».

Hva vet vi om Sakkeus? Hvem er han, denne kortvokste, velstående overtolleren som dukker opp der i Jeriko, som får et litt komisk skjær over seg fordi han klatrer opp i et tre, slik han får skikkelig utsikt når Jesus passerer?
Han må ha vært opptatt av mer enn penger. Han må ha kjent de religiøse grunnreglene i jødedommen. Han må ha vært kjent med denne Jesus fra Nasaret som var – det får man i hvert fall inntrykk av! – samtidens store snakkis. Og han må ha hatt en samvittighet som plaget ham. Kanskje hadde han – ad omveier, må det ha vært, siden dette er den eneste gangen vi leser at Jesus var i Jeriko; denne første byen som Israels folk erobret da de vendte tilbake fra Egypt – hørt om Jesu lignelse om den rike mannen, han som var så fornuftig og planla så nøye, men som glemte det viktigste. «Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud» (Luk 12, 18 – 21); jeg har for en gangs skyld sitert fra den bibelutgaven jeg kjenner fra min tidligste ungdom.
Neste morgen dro Jesus videre, etter å ha bodd hos Sakkeus den natten. «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem»; det var Jesu avskjedshilsen. Det neste Sakkeus og de andre i Jeriko hørte om Jesus, var trolig fortellingen om de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen – men også oppstandelsen og himmelfarten. Og kanskje var Sakkeus blant dem som var samlet på den øvre sal på pinsedagen?

Den kirkehistoriske tradisjonen – som kanskje ikke er noe mer enn en legende? – forteller at Sakkeus ble forstander for den kristne menigheten i Cæcarea ved havet. Noen legender sier også at han led martyrdøden her. Noen mener også at den Mattias som ble valgt inn i apostelgruppen etter Judas Iskariot var nettopp Sakkeus.
Vi føler litt godhet for Sakkeus, tror jeg. Hans iver etter å se Jesus – hans betingelsesløse erkjennelse av egen skyld og eget ansvar – hans vilje til å gjøre opp for seg. Sakkeus blir en vi gjerne vil identifisere oss med. En tilsynelatende vellykket mann, i hvert fall dersom rikdom og innflytelse er kriterier på vellykthet.
En vellykt synder som trengte nåde. Og som fikk det. Som fikk høre: «… i dag vil jeg gjeste ditt hus».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.