Ta korset opp

«Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,24-27).


Korset er et sentralt symbol i den kristne tro. Ser man et kors på en bygning, vet man instinktivt at her er det en kirke, eller i hvert fall en eller annen form for gudshus: Et bedehus, et menighetshus, en frikirke. Korset er noe alle kristne har felles. Grunnen til dette er selvsagt det som skjedde i påsken, da Jesus ble arrestert, torturert og til slutt drept ved at han ble spikret til nettopp et kors. Ved å gå inn på www.bibel.no fikk jeg 10 treff på ordet «kors», 19 treff på ordet «korset» og 44 treff på ordet «korsfeste».
Uttrykket om å ta sitt kors opp må ha vært en kjent talemåte lenge før Jesus selv ble korsfestet, siden Jesus brukte det i sin undervisning av disiplene lenge før påskedramaet. Korsfestelse var en henrettelsesmetode som hadde vært brukt over hele Østen i flere hundre år før Jesu tid, og var noe romerne hadde «adoptert». Det ble regnet som den mest vanærende måten å dø på, og ble først og fremst brukt mot slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nederste samfunnslagene, men sjelden mot frie romerske borgere. Det var en langsom, smertefull og grusom måte å dø på. Det finnes fortellinger om mennesker som hang på korset i flere dager før døden inntraff. Også etter Jesu ble korsfestelse praktisert. Av disiplene ble både Peter og Andreas korsfestet, ifølge tradisjonen. Det var keiser Konstantin den store, han som innførte religionsfrihet i Romerriket, som avskaffet korsfestelse som straff – det skjedde i år 315.
Når Jesus snakket om å «ta opp korset» henviste han til det som var en del av straffen, nemlig at den dømte selv måtte bære tverrstykket av korset, det han skulle bindes eller nagles til på veien mot den grusomme henrettelsen.
Jesu ord i denne teksten kan ikke forstås annerledes enn at det å tro på ham og følge ham har sin pris. Når han snakker om å «miste sitt liv for min skyld» kan det forstås bokstavelig – det er millioner av kristne som har gjort den erfaringen i løpet av kirkehistorien. Men det handler også om å la Jesus ha førsteplassen i livet og være herre i livet. Når Jesus sier at den som mister sitt liv for hans skyld, i stedet skal finne det, snakker han om å velge det virkelige livet i stedet for det halv-virkelige livet uten frelsen og nåden. Det polemiske spørsmålet om «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» fører tanken til en av Jesu liknelser, nemlig den om den rike bonden. Det er en liknelse om å prioritere rett og i riktige rekkefølge. Den handler ikke om å gi opp livet, men om å velge det nye livet. Et nytt liv også mens vi lever her nede på jorden.
Korsfestelse var en nedverdigende måte å dø på. Korset var et skammens symbol. De første generasjonene kristne fikk merke det på mange måter. Også i vår tid merker mange kristne denne skammen og forakten som er knyttet til korset og til det å tro på Jesus. Det er neppe særlig aktuelt for de aller fleste som leser denne andakten, men også vi må treffe noen valg og ta noen beslutninger – velge det livet som Jesus kan tilby alle dem som følger ham.

Søndagsbetraktning for 24. jauni 2012