Den ubudne gjesten

Preken 2. søndag i faste, 4. mars 2012, Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, og vi leser fra vers 36 til 50; i Jesu navn:

«En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Både i journalistikken, politikken og næringslivet blir vi fortalt at ”there is no such thing as a free lunch”. Måltidet som ramme rundt fellesskapet med familie og nære venner, er én ting. En ”forretningslunsj” er noe annet.
Fariseeren Simon hørte neppe med blant Jesu omgangsvenner. Han må derfor ha hatt en annen grunn til å invitere ham. Vi leser flere ganger i evangeliene at fariseerne og de skriftlærde oppsøkte Jesus og at de stilte ham spørsmål – ”for å sette ham på prøve”, leser vi, eller: ”for å fange ham i ord”.

Det er jo ikke sikkert Simons motiv var av denne typen. Kanskje han bare rett og slett var nysgjerrig på hvem Jesus var og hva han sto for?
Han inviterte ham, men når vi har lest teksten, virker det jo ikke som det var noen veldig hjertelig lunsj, dette. Jesus konfronterer ham med det litt ut i teksten – at Simon rett og slett forsømte sine plikter som vert. Ikke vann til føttene – det er viktig i et land med mye støv. Ikke noe velkomstkyss, ikke noen salve til hodet. Alt sammen skikker som hørte med dersom man ville at en gjest skulle føle seg velkommen.
Jeg tror Simon var litt dratt mellom flere hensyn – han ville gjerne møte Jesus, men han klarte ikke å gjøre på en hjertelig måte; han var nesten litt uhøflig.

Så er det at en tredje person dukker opp i fortellingen.
Jeg har lest at når man hadde gjestebud av denne typen i Jesu hjemland på Jesu tid, så var det litt sånn ”åpent hus” over det. Det var en form for mottagelse, der også folk som ikke var invitert kunne dukke opp.
Den gjesten vi skal se på nå var definitivt ikke invitert.
”Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv”, leste vi i teksten. Hun var det som dukket opp. Hva som lå i dette ”et syndefullt liv”, skal vi ikke utdype – av den enkle grunn at det ikke er noe å bygge en eventuell utdyping på i denne teksten. Hun levde et syndefullt liv. Det var slik samfunnet rundt vurderte henne. Trolig var det også slik hun vurderte seg selv.

Noen har også tenkt at denne kvinnen er identisk med Maria Magdalena, som vi leser om andre steder i evangeliene. Det er det heller ikke noe som tyder på. Om henne står det at Jesus hadde befridd henne fra onde ånder – men det står ikke noe om et syndefullt liv. Skulle vi bruke moderne ord på disse to kvinnene, kan vi vel si at mens den ene enten hadde en svak karakter eller livnærte seg på en tvilsom måte, hadde den andre en psykisk lidelse.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Det var utgangspunktet. Det er utgangspunktet for vårt kjennskap til henne. Trolig er dette en kunnskap vi deler med hele den byen der dette skjedde. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli sett i selskap med. Hun var ikke en kvinne man gjerne ville bli assosiert med. Hun kom, og hun hadde med seg en krukke med kostbar salve. Hadde hun kjøpt den i anledning denne dagen? Var det noe hun hadde hatt stående? En kostbar skatt? En gave? Hun tok den med seg, og vi leser: ”Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.”

Se for deg scenen. Hvordan ville vi reagert? Vi ville nok blitt grepet, men vi ville også blitt brydd. Det var et så nakent drama som utspilte seg mellom gjesten som må ha følt seg sånn passe velkommen og hun som slett ikke var velkommen.
Hva gjorde Simon? Verten? Han jaget henne ikke, men han rynket på nesa. Han tenkte sitt: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Vi leser en annen fortelling i evangeliene om en kvinne som hadde levd et syndefullt liv. Den fortellingen står i Johannes 8: «Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

La oss også minne om fortellingen som står både i Johannes 12 og Markus 14 om da Jesus ble salvet i Betania. I Johannes står det at det var Maria, den ene av de tre i den søskenflokken som var Jesu nære venner, som kom inn med en krukke med nardussalve og salvet Jesu hode med den – en kostbar salve, det også, akkurat som den salven vi har lest om i dagens tekst.

La oss vende tilbake til kvinnen som dukket opp hos fariseeren Simon.
Simon tenkte sitt, som jeg sa. Hadde Jesus vært en profet, ville han visst hva slags kvinne det var som rørte ved ham. Jesus visste det. Han visste også hva Simon tenkte. Og derfor gjorde han det både Jesus og mange andre i hans samtid gjorde når de ville ha fram et poeng. Han fortalte en lignelse: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»

Det var en enkel lignelse. Den er bygget over samme lest som lignelsen om den ubarmhjertige medtjener, bare mindre dramatisk i kontrastene og annerledes ved at i denne lignelsen sto begge i gjeld til den samme utlåneren, mens i den andre handler det om at den som er blitt tilgitt må selv være villig til tilgi. Det ser ikke ut til at Simon ble så veldig engasjer av lignelsen heller. Hvem som ble mest takknemlig? Han som fikk ettergitt mest, antakelig?
Det stemmer, sa Jesus – og så ble han direkte; vi kan jo lese teksten: Så vendte (Jesus) seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

La oss vende tilbake til noe av det første vi leser om denne kvinnen: Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt.

Husker vi uttrykket ”å sørge over sin synd”?
Å sørge over sin synd er noe mer enn bare å angre. Les Salme 51, så får du et inntrykk av hva det er å sørge over sin synd. ”For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg”, sier David her. ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.” Og enda videre: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!”
”Gi mig igjen din frelses fryd”, het det i oversettelsen fra 1930 – trolig er det fra denne salmen vi har hentet ordet ”frelsesfryd”. Den teksten som rommer den sterkeste erkjennelsen av synd i hele Bibelen har også gitt oss det ordet: Frelsesfryd.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv.
Ingen visste bedre enn kvinnen selv at slik var det. Det var grunnen til at hun oppsøkte Jesus. Det var grunnen til at hun gråt. Det var grunnen til at hun viste ham hvor viktig det var for henne å kjenne seg akseptert – godtatt – elsket – av Jesus! Av Gud! Av Frelseren!
De gamle haugianerne sa at tro, det er å komme til Jesus med sin synd.
Tenk på den liknelsen Jesus fortalte om tolleren og fariseeren – to menn som søkte det samme tempel, det samme alter, den samme Gud. Den ene hadde en lang og ordrik bønn - ”bønn”? – om hvor bra han var. Den andre hadde bare noen få ord: ”Gud, vær meg synder nådig”.
Kvinnen i fariseerens hus hadde ikke såpass en gang. Hun hadde bare tårene sine. Hun sørget over sin synd. Hun ønsket tilgivelse. ”Hadde han vært en profet, hadde han visst hva slags kvinne hun er,” tenkte Simon. Jesus visste det. Og han visste hva hun både lengtet etter og hadde behov for. Derfor sa han: ”Syndene dine er tilgitt!”
Hvem er det som kan si slikt, tenkte de som hørte det.
Det er bare én som kan si slikt. Og han sa det. Han bagatelliserte dem ikke. For synd er ikke først og fremst enkelthandlinger. Det går langt dypere. Og derfor er det heller ikke spørsmål om å ha stor eller liten gjeld i forhold til Gud, men om å bli født på nytt; ikke bli forandret, men forvandlet. Kvinnen som levde et syndefullt liv visste det. Fariseeren som levde et pyntelig liv hadde ikke forstått det ennå.
Tro, det er å komme til Jesus med syndene sine, sa de gamle.
Vi kan si det samme.
”Å tro, det er å legge
seg ned ved korsets fot
og begge armer strekke
den Herre Krist imot…”.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Ordet om korset

Preken i Askim korps
søndag 19. februar 2012

Vi finner dagens prekentekst
i 1 Kor 1, 18 – 25; i Jesu navn:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.» Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Slik lyder Herrens ord!

Ordet om korset!
I år er det 100 år siden den svenske dramatikeren August Strindberg døde. Han regnes som en av de største dramatikerne i det 19. århundre og står i samme klasse som Henrik Ibsen. Stykkene hans spilles stadig vekk. Ett av dem – ”Frøken Julie” – spilles på norske scener i disse dager. Det er et skuespill som fremdeles har mye aktualitet i seg – at kjærligheten er litteraturens evige tema er bare én side ved dette. Dette stykket handler også om rasefordommer og om det som mange oppfatter som kontroversielt når kjærligheten sprenger de grensene vi gjerne setter i forhold til raser og kulturer.
August Strindberg levde på mange måter et turbulent liv. Tre ekteskap som alle gikk i oppløsning. Personlige konflikter. Konflikter med andre mennesker. Mye av hans liv var en kamp mot det man kanskje kan kalle ”indre demoner”. Ett av de første skuespillene hans het ”Fritänkaren”; da var han knapt 20 år gammel. Han skrev en selvbiografi – ”Tjänskvinnans son” – som er blitt sammenliknet med Augustins ”Bekjennelser”.
Mot slutten av sitt liv søkte han tilbake til det han egentlig aldri hadde kunnet slippe helt, og han ga beskjed om at på gravsteinen hans skulle følgende ord risses inn: ”Ave crux – spes unica”. Det er en gammel, latinsk setning som betyr: ”Hill deg, kors – vårt eneste håp”.
Det budskapet August Strindberg ønsket å etterlate seg, hans siste melding, var altså en hyllest til korset. Han som hadde skrevet tusenvis av setninger selv, romaner, artikler og skuespill. Når han skulle oppsummere sitt liv, grep han til en erklæring som har vært kjent i 1500 år: Hill deg, kors – vårt eneste håp!

Ordet om korset!
Det er vanskelig for oss å forestille oss som lever i dag hvilken provokasjon og hvor mye forargelse korset representerte i den første kristne tid. Korset var et torturinstrument. Det var der slaver ble henrettet. Det var en langsom og grusom måte å dø på. Så skriver da også Paulus – til menigheten i Korint – at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Korint lå i dagens Hellas, men på nytestamentlig tid var det en del av det romerske riket, der romersk lov og romersk strafferett rådet. Å bli korsfestet var en fornedrende straff, forbeholdt slaver, de verste forbrytere og andre som ble vurdert som bunnsjiktet i samfunnet. Man har funnet anti-kristne grafittier fra de første hundreårene etter Kristus der man har tegnet kors med et esel – esel var kanskje et nyttig dyr, men det hadde ingen status.
Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt – men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft, skriver Paulus.

Vi har allerede hørt dagens tekst fra Det gamle testamente. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» er han blitt kalt. Og den teksten som er satt opp for denne dagen, er kanskje den sterkeste Messias-teksten i hele Det gamle testamente:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,1-5).

«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Slik lærte mange av oss denne teksten; slik sitter den i hukommelsen vår ennå. Noen husker kanskje tilmed den sangen som hadde hentet sin tekst fra dette bibelavsnittet.
Foraktet. Ikke regnet for noe. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt.»
I en annen sammenheng skriver Paulus at i forhold til evangeliet er det ikke forskjell på jøde eller greker når det gjelder det å bli frelst. Her sier han at det er det sannelig ikke når det gjelder å avvise evangeliet heller. Før jøder er ordet om korset en snublestein; for greker er det en dårskap.

Vi har også hørt dagens evangelietekst lest. Denne litt underlige fortellingen om disse greske mennene som ville se Jesus. De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.

Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over den teksten. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente - «evangeliet i GT» der profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»

Ordet om korset!
William Booth ble engang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi?
- Det er det blødende Guds Lam, svarte han.
Det er ordet om korset. Ordet om korset er også ordet om det blødende Guds lam. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen kristendom. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen frelse. Ingen nåde, ingen tilgivelse, ingen evighet. ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.”
Korset er det mest sentrale punktet i all kristen tro. Korset er utgangspunktet for all kristen tro. All kristen tro må være forankret i korset. Er det ikke det, er det heller ikke kristendom.

Hvorfor skriver Paulus dette til akkurat menigheten i Korint?
Korint lå i dagens Hellas, som jeg alt har nevnt. Det var gresk kultur og gresk tankegang som rådet. Grekerne var opptatt av estetikk; av det vakre, av det skjønne. Tanken på en frelser som hang på et kors, pisket og blødende, var et for stor utfordring for mange grekere. Det ble for heslig. Det ble for grotesk. Det betyr ikke at menigheten i Korint ikke snakket om korset, men de snakket kanskje ikke så høyt om det. Kanskje kjenner vi oss litt igjen der? Kanskje kan det være fristende å tone litt ned, det som er for provoserende og heslig? Enkelte ting kan ikke tones ned, sier Paulus. Ordet om korset kan det ikke forhandles om. Det kan det ikke prutes på. ”For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.”

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Dét er evangeliet.
Dét er ordet om korset.

”Til det gamle, ærverdige kors,
til det mektige kors vil jeg fly,
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

De ville se Jesus

Søndagsbetraktning for Fastelavnssøndag

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære. Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20-33).

Det er ikke ofte en bibeltekst rommer stoff til så mange prekener og andakter som denne. Her leser vi om grekerne som ønsket å se Jesus, vi leser Jesu liknelse om hvetekornet og vi leser om røsten fra himmelen. Det som begynner som en forholdsvis praktisk fortelling – at noen ville se Jesus – utvikler seg videre til undervisning om Guds rike, og munner ut i en åpenbaring av Guds kraft.
Men la oss ta utgangspunkt i begynnelsen, i det som starter hele fortellingen: Noen grekere var kommet til Jerusalem for å tilbe. De ønsket samtidig å se Jesus.
De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.
Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over denne teksten. Derfor er de to lesetekstene for denne søndagen tekster om henholdsvis korset og om Jesu død. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente er den som ofte kalles «evangeliet i GT», profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»
Jesu offentlige virke ble innledet ved at døperen Johannes pekte på ham og sa: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» De som hørte denne erklæringen var jøder. Johannes pekte, og de så Jesus. I dagens tekst nærmer vi oss slutten av Jesu virke. Mange har hørt om ham. Mange har sett ham. Og det kommer mennesker langveisfra og sier: Vi vil se Jesus!
Dette ønsket er levende den dag i dag. Fremdeles ønsker noen å se Jesus. Fremdeles er det noen som peker på ham og vitner om at de kjenner ham og har møtt ham. Fremdeles bærer hvetekornet frukt.

Publsiert i Smaalenenes Avis lørdag 17. februar 2012

Såmannskallet

Andakt til Såmannssøndagen

Andaktsordet vårt henter vi fra Romerbrevets tiende kapittel. Versene 13 til 17; i Jesu navn:


Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Slik lyder Herrens ord!

Teksten vår er en av lesetekstene til Såmannssøndagen.
Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det bar nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen.
Jo, såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon. Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet. Jeg tror Jesus var glad i såmannsmotivet også. I evangeliene finner vi tre forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv. «En mann gikk ut for å så ... ». Slik begynner en av dem. «Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så ... ». Slik begynner en annen av disse tekstene.

I denne teksten bruker ikke Paulus ordet «såmann». Men han snakker om såmannsarbeid. Han tar utgangspunkt i noe som vel er å betrakte som et «a priori»-utsagn; noe det er alminnelig enighet om, noe som er en forutsetning for resonnementet som følger: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.
Og så fortsetter han derfra: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?»
Hva sier han? Han spør: «Hvordan kan det bli noen grøde og høst der det ikke er sådd? Og hvordan kan det bli sådd noe dersom ingen sår?»

Dette er den utfordring såmannssøndagen stiller oss overfor. Et behov og et kall. En oppgave og et oppdrag.
«Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» Det er behovet. Det er oppgaven.

Men: «Hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?» Det er kallet. Det er oppdraget.
Jeg har på min blogg et lite dikt som jeg skrev for snart et år siden. Der forsøker jeg å si noe om dette:

Sammenheng
Skal noen kunne høste, må noen også så.
Skal noen kunne komme, må noen også gå.
Skal noen kunne motta, må noen også gi.
Skal noen kunne lytte må vi ha ord å si.

Behovet og kallet henger sammen; oppgaven og oppdraget henger sammen. Det gjør oppsummeringen, både bibeltekstens oppsummering og denne andakten sin oppsummering: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.»

Amen

EN RØST I ØDEMARKEN – EN RØST FRA HIMMELEN

Preken for andre søndag etter Kristi Åpenbaring,
15. januar 2012 - Frelsesarmeen i Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tredje kapittel fra vers 3 til vers 11; i Jesu navn:
En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill «Brand». Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest med et nær sagt «viljens evangelium». - Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller, sier han. Men idet raset går, roper han: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Og mens snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all den tomhet, all den intethet som må ha vært? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1, 1-3).

Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet utretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: «Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner»(10, 8).

Også i Det Nye Testamente leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.

Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes; det som er denne søndagens tekst. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er når Jesus kommer med sitt følelsesmessige utbrudd: Nå er min sjel forferdet til døden; og han henvender seg direkte til Gud: Far! Herliggjør ditt navn. Og det lyder en røst: Både har jeg herliggjort det og jeg skal igjen herliggjøre det. «Det var nok torden», sa noen av de som sto rundt. Men hver gang vi leser om røsten fra himmelen, skjer det samme: Røsten fra himmelen peker på Jesus som Guds sønn.

Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret. Teksten vi har lest, er en tekst om åpenbaring. En tekst som forteller noe om hvem Jesus er. Dette er min sønn, sa røsten fra himmelen.
Men vi leser også om en annen røst – en røst fra ødemarken. Døperen Johannes; han som skulle gå i forveien og forberede folket på at nå kom Messias. «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», leser vi at han sa om Jesus (Joh 1,29).

Åpenbaringstiden. Tiden da vi får glimt av hvem Jesus er. Hvordan får vi disse glimtene?
I teksten vi har lest, fikk man det gjennom røsten. Guds røst. Guds røst som lød fra skyene. Men Guds røst lød også på andre måter. Den lød gjennom Jesu virke – hans undervisning, hans mektige gjerninger, hans liv, hans lidelse, død og oppstandelse.

Åpenbaringstiden!
Hva er det som innleder denne åpenbaringstiden i kirkeåret?
Det er Jesu navnedag – som hvert år faller på 1. januar - åtte dager etter Jesu fødsel. Da ble han, som skikken var, båret fram i helligdommen og gitt det navnet som det var knyttet så mange løfter til. Navnet som engelen hadde sagt til Maria. «Hans navn skal være Jesus – det er et frelsernavn», som det heter i Bernhard Fjærestrands sang.
«Han skal døpe dere med den hellige ånd og ild,» sa Johannes – «Du er min sønn, den elskede – i deg har jeg min glede», sa røsten fra himmelen.
Røsten som lød fra himmelen – røsten som lød gjennom Jesu forkynnelse og som lød gjennom hans gjerninger.

Hvordan lyder denne røsten i dag? Lyder den i dag?
Hvordan taler Gud i dag? Taler han i dag?
Jeg tror ikke at røsten fra himmelen er blitt taus. Jeg tror at både røsten i ødemarken og røsten fra himmelen har fremdeles sine oppgaver. De lyder! Men hvordan lyder de? Hvordan taler Gud til oss i dag?

Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.

Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.

Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?

Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Jeg synes dette er et spennende bibelvers. For her sier da vitterlig Paulus at sangen – «salmer, viser og åndelige sanger» - er en del av undervisningen i menigheten; er en del av den måten Gud taler til oss på.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, for en av tekstene til denne søndagen er en slik hymne. En åndelig sang. En åndelig vise, som var uttrykket man brukte i tidligere bibeloversettelser. Det er en tekst fra Efeserbrevet:

I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.

Så rik er Guds nåde,
som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.

Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.

I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.

Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.


Ta for deg denne teksten når du kommer hjem. Den står i Ef 1, 7-12. Se for deg at menigheten i Efesos satt med den teksten for seg, eller kanskje de kunne den utenat, og så sang de. Og mens de sang, fikk de bekreftelsen i sitt hjerte. Ja! Ja! Slik er det! Amen! Amen!

Hvorfor er så mange kristne glad i bestemte salmer og sanger? Det er fordi den eller de bekrefter deres tro. Bekrefter deres erfaring. Forteller dem noe om hvem Gud er og hva Gud gjør.
«Hvilken venn vi har i Jesus.»
«Å, store Gud, når jeg i undringer aner – da bryter lovsang i mitt hjerte ut: Å store Gud!»
«Jesus har bedt oss å komme.»
«Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.»
Jo, Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: «Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud» (820 i sangboka).

Ja, han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Da må vi lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder, og den lyder på så mange måter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Jesus og Johannes

Betraktning for fjerde søndag i advent

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).

Dette er en tekst om noen som møtes. I første omgang er det to kvinner som møtes. To slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon. Men akkurat denne dagen har de noe helt spesielt felles. De ventet begge barn. Begge visste at de ventet en sønn og begge hadde fått vite om barnet de bar på en litt uvanlig måte: Elisabeth – den eldste – ved at hennes mann, presten Sakarja, hadde fått en åpenbaring: Maria – den yngste – ved at hun fikk besøk av en engel. I tidens fylde skulle Elisabeth bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte. «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria. Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte? Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten? Vi har vel alle sett hvor hemningsløst begeistret et barn kan bli når han eller hun hører en kjær stemme eller ser et kjært ansikt. Da hopper man opp og ned av iver og glede.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst er den ene anledningen. Neste gang var mange år senere. Da var begge voksne menn. Johannes sto midt oppi det som var hans kall og oppgave, nemlig å være forløperen for Messias. Mange i samtiden trodde det var han som var den lovede Messias, men Johannes var helt klar på at slik var det ikke. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes selv om forholdet mellom seg og Jesus.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme. Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter? Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus. Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Så ble Jesus døpt av Johannes, og stafettvekslingen hadde skjedd. Johannes hadde fullført sitt oppdrag – Jesus kunne begynne på sitt. Neste gang vi hører om Døperen Johannes, har kong Herodes kastet ham i fengsel. Johannes hadde refset kongen for hans umoralske liv. Fra fengslet sendte Johannes en litt fortvilet henvendelse til Jesus: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Jesu svar var at han var den som skulle komme: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Kort etter var Johannes død.
Da Jesus fikk høre det, gikk han for seg selv. Han dro til et øde sted for å være alene. Nå var han borte, han som hadde «sparket av fryd» første gang han hørte at Jesus var i nærheten, han som hadde pekt Jesus ut i folkemengden og sagt: «Der er Guds lam, han som bærer verdens synd.» Men det var ikke lenge Jesus fikk være alene med sin sorg over Johannes, for folket hadde fulgt etter ham ut i ødemarken. Rydningsmannen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren fortsatte sitt.
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes. De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 17. desember 2011

Trøstens evangelium

Preken i Askim korps tredje søndag i advent, 11. desember 2011

Dagens prekentekst finner vi hos profeten Jesaia, kapittel 40, de fem første vers; vi leser i Jesu navn:
"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.
En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt."
Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å sette ”Trøstens evangelium” som overskrift på de tanker vi skal dele sammen i formiddag. Begrunnelsen for en slik overskrift finner vi i de første ordene i teksten – de første ordene og i hele teksten.
Denne teksten fra profeten Jesaia er både innholdsmessig og stilistisk et brudd med det man leser i de foregående kapitlene. Mange mener derfor at det er en annen profet som har fått det budskapet som innleder denne delen av Jesaia-boka, at dette er ord fra Herren som kom en del senere enn det som har stått i boka fram til nå.
Kapittel 39 slutter nemlig ikke spesielt optimistisk, enn si trøsterikt. Kong Hisikia, som på mange måter var en god og from konge, hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom. Så får han besøk fra en annen konges utsendinger, og viser dem – stolt som en hane, kan man nesten si – alt sitt gods og gull. Dette blir profeten oppgitt over. Han refser ham for dette, og forteller at en dag skal de samme mennene komme tilbake, ikke som gjester, men som erobrere. Men det virker ikke som kongen tar dette inn over seg. ”Det vil jo være fred og fordragelighet så lenge jeg lever,” er den trøsten han gir seg selv.

Så går det mange år.
Jesaias profeti er gått i oppfyllelse. Landet er blitt erobret. Skattkamrene ranet. Og nå er det Guds profet igjen står fram, og han kommer med den virkelige trøsten; den som er prekentekst her i formiddag. Fra og med kapittel 40 kalles da også profeten Jesaia ”evangelisten i Det gamle testament”; ”evangelisten blant profetene”.
Jeg gikk inn på www.bibel.no og søkte på ordet ”trøst”. Jeg fikk 37 treff. ”Trøst” er et viktig begrep i Bibelen. Guds sendebud – profetene; apostlene – hadde ofte et budskap om trøst å komme med.

Hva er så innholdet i den trøsten profeten kommer med på vegne av Herren selv? Hva leste vi? Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.

Jaha – det høres fint ut. Men hva betyr det?
Striden er fullført – skylden er betalt, og ”hun” – Jerusalem; Israels folk – har fått dobbelt for alle sine synder. Dobbelt – hva da? Dobbel straff? Nei, dobbel nåde!

Første gang noen forklarte meg dette bibelverset – da var jeg elev ved det som den gang het Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole i Bergen – C. Sundts gate 22 var adressen. I faget ”GT” gikk vi gjennom profeten Jesaia – ”Esaias”, sa vi den gang. Og et stykke ut i kurset kom vi også til denne teksten. Og samme spørsmålet ble stilt. Hva betyr dette – fått dobbelt for alle sine synder?
”Det betyr,” sa han som underviste – ”at Gud ikke bare har betalt konkursen vår; han har også gitt oss ny startkapital.”
Dobbelt for alle sine synder.

Fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har jeg hørt følgende historie: En familie ettersøkte en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld. Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.

Vi kjenner lignelsen om den fortapte sønn – den er den samme fortellingen. Det er det samme budskapet. Gjelden er betalt – han fikk en ny start. Sønneforholdet var gjenopprettet; mer enn det: Det hadde aldri vært brutt. Liknelsen om den fortapte sønn er en liknelse om evangeliet. Trøstebudskapet fra profeten er et evangelium. Det er trøstens evangelium.

Det er mange måter å trøste på.
I Jobs bok leser vi om den trøst Jobs tre venner ga ham da han hadde mistet alt. Vi leser om dem: ”Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor” (Job 2.13). En solidarisk trøst – de var til stede med han som led. Nærhetens trøst; vennskapets trøst.

Men det finnes også trøst som verken er nær eller gir nytt mot. Det finnes falsk trøst. Trøst som sier ”Det er ikke så farlig”. Trøst som sier ”Det går nok bra”; ikke fordi man tror det går bra, men fordi man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg.

Slik er ikke den trøsten som trøstens evangelium gir.
Det er en trøst som tar situasjonen på alvor.
Det er en trøst som tar synden på alvor.
Det er en trøst som tar nederlaget på alvor.
Det er en trøst som ikke bare ”betaler konkursen”, men som gir ny startkapital. En trøst som gir dobbelt for alle våre synder.

Paulus hadde sett dette. Derfor skriver han til menigheten i Korint: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten” (2 kor 1, 3-7). I den første utgaven av Bibelen jeg leste, het det ikke bare ”vår Gud som gir all trøst”, men ”lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud”. Trøstens evangelium – trøstens Gud. ”Trust him”, hadde jeg nær sagt…

Evangelieteksten for denne søndagen er om døperen Johannes. Det er ikke så lenge siden det ble snakket om ham her fra denne talerstolen. Også profeten Jesaia sier noe om ham i dagens tekst. Det er en del av det trøstens evangelium som profeten forkynner: ”En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt.”

Kjernen i trøstens evangelium er altså dette: Herren kommer! ”Se, han kommer, han som alle tiders floker løse kan…”. Når Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki om Jesu gjenkomst, skriver han til slutt: ”Trøst da hverandre med disse ord”.

Herren kommer! Derfor har vi advent. Vi skal minnes han som kom. Vi skal minnes om han som skal komme igjen. Og vi skal få erfare han som er her nå.

Trøstens evangelium er ikke bare et budskap for de store høytidene. Det er ikke bare et budskap for livet etter dette. Det er et budskap for dagen i dag. Nåden og tilgivelsen er for dagen i dag. Kraften, utrustningen, ressursene – de er for dagen i dag. ”Dobbelt for alle våre synder” – ikke bare betalt konkursen, men gitt ny startkapital. Apostelen Johannes i sitt første brev: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 3,9). Ser du tråden tilbake til profeten? Tilgir oss syndene – renser oss for all urett. Dobbelt for alle våre synder.

Blod og ild, står det på veggen her i lokalet. Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Blodet som tilgir oss syndene – ilden som renser oss for all urett. Blodet er nåden – ilden er kraften. Dobbelt for alle våre synder.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Se også salmen "Trøstens evangelium" i bloggen "Nye dikt".