«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Preken for fjerde søndag i åpenbaringstiden,
29. januar 2017, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, og teksten er fra vers 35 til 43; i Jesu navn:

«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud».

Slik lyder Herrens ord!

I mer enn 30 år bodde jeg i en by som heter Askim.
Den ligger i Østfold, og svært mange ganger har jeg hørt, når jeg fortalte hvor jeg bodde: «Askim, ja! Den har jeg kjørt gjennom på vei til Sverige!»
Da jeg skulle begynne å arbeide med dagens tekst, var det et annet bynavn som meldte seg.
Det var Jeriko.
Slik jeg leser evangeliene var Jeriko en by som Jesus bare besøkte én gang, men samtidig var det et besøk som har satt flere spor etter seg i evangeliene. Ja, det var nesten ikke et besøk en gang; det var en gjennomreise. En av Jeriko-fortellingene i evangeliene begynner slik: «Han (Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen».
Han var på gjennomreise.

Jeg skal ikke ta noen håndsopprekning på hvor mange her som har vært i Jeriko, men jeg har vært der engang.
Jeg var ansatt i Det norske bibelselskap, og vi var på en studietur i det som ble kalt «de bibelske land» - Egypt, Jordan og Israel.
I Jeriko stanste vi ved et morbærtre, og jeg hadde fornøyelsen av å lære – eller i hvert fall gjenoppfriske - for en busslast med prester og andre kirkelige ansatte en kjent sang fra søndagskolen:
«Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann;
han klatret opp i et morbærtre;
for han ville gjerne Jesus se.
Han ville gjerne Jesus se!»

Sakkeus!
Det er en av Jeriko-fortellingene fra evangeliene; en av dem Jesus møtte der han var på gjennomreise denne dagen.

Jeriko er kanskje verdens eldste by, i hvert fall en av de eldste.
Det har vært gjort utgravninger som tyder på den var bebodd allerede for 15 tusen år siden.
Den har vært ødelagt flere ganger, men er blitt bygget opp igjen.
Utgravninger har avdekket lag på lag som vitner som svært gamle sivilisasjoner som har vært her.

En av de mest dramatiske fortellingene fra Det gamle testamente er lagt til Jeriko: Fortellingen fra Josva 6 om at Herren ga Jeriko i israelittenes hender. Marsjen rundt murene; dag etter dag, og så den siste dagen: Da de blåste i hornene de hadde laget, og murene falt.

I hebreerbrevet 11, «troskapitlet», er denne hendelsen omtalt som en av de store troshandlingene og trosbekreftelsene i den gamle pakt: «Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager» (v. 30).

Jeriko er også en av de få byene som er nevnt i en av Jesu lignelser.
Disse lignelsene har nesten aldri navn eller stedsangivelser.
Den eneste gangen Jesus gir en av sine skikkelser et navn, er i lignelsen om den rike mann og Lasarus; da brukte Jesus navnet til sin venn fra Betania.
Og den eneste som har en stedsangivelse, er den om den barmhjertige samaritan: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko…».

Jesus kom altså til Jeriko én gang.
Her møtte han Sakkeus, og tok inn hos ham, og så leser vi om to ulike hendler der han helbredet blinde.

I Matteus 20 leser vi om hva som skjedde da han var på vei ut av byen. Mange fulgte ham, leser vi, og videre: «Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte: «Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham» (v. 30-34).

Dagens tekst – dagens Jeriko-fortelling – er lagt til begynnelsen av dagen, mens Jesus var på vei inn i byen. Men det som skjedde i denne teksten, er svært likt det som skjedde i den fortellingen Matteus gir oss. Den blinde ropte etter Jesus her også, og Jesus stilte det samme spørsmålet: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Det spørsmålet fikk ikke Sakkeus.
Kanskje fordi det var så tydelig hva han ønsket, og hva Jesus kunne gjøre for ham?
Sakkeus var en rik mann; de andre var tiggere.
Kanskje ville Jesus utfordre dem til å sette ord på det som var deres egentlige og dypeste behov: Ikke bare en gave til en tigger, men å bli helbredet fra sin blindhet.
Vi kan møte den samme utfordringen i sjelesorgen av og til.
Hva er det man dypest sett trenger hjelp til?

Ofte er det dette: Å erkjenne sin synd! Sette ord på sin blindhet. Be om at Guds herlighet skal åpenbare seg.
Det heter i en sang: «Sløret dro han fra mitt øye – viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans».

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Jesus stilte dette spørsmålet, ikke bare én, men to ganger i løpet av denne dagen i Jeriko. Og begge gangene stilte han det til personer som ropte etter ham. De ropte på Jesus!
Og der er vi også ved noe som er interessant når det gjelder denne Jesu dag i Jeriko: Jesus må jo ha vært en snakkis der i byen.

Sakkeus hadde hørt om ham; denne blinde, som ifølge Markus het Bartimeus, hadde hørt om ham; de to som Jesus helbredet da han var på vei ut av byen; de hadde også hørt om ham.
Hva hadde de hørt?

De måtte ha hørt at han helbredet syke, men Sakkeus feilte det jo ikke noe? De måtte ha hørt at Jesus var noe mer enn en som helbredet syke.
Og så kan vi lese at han som det fortelles om i dagens tekst, ba: «Herre, la meg få synet igjen!»
Med andre ord: La meg få synet tilbake. Det synet jeg en gang hadde. La meg få det igjen!
De andre to, som også ble helbredet fra blindhet denne dagen, og som vi kan lese om i Matteus-evangeliet, ba litt annerledes. De ba slik: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Kanskje hadde de aldri kunnet se.

Og så skal jeg ikke jeg gjøre noe stort poeng av denne forskjellen, men kan likevel ikke la være å nevne den: Noen har en gang sett lyset; sett Jesus, men mistet det synet. De ser ham ikke lenger.
Andre har aldri sett ham.

Men Jesu spørsmål er det samme: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Neste år er det 70 år siden en 25 år gammel amerikansk countryartist skrev en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden. Sangeren het Hank Williams og sangen han skrev, heter «I saw the Light».
Jeg fikk se lyset.

Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man kan høre det avlagt på Frelsesarmeen, Evangeliesenteret eller på bedehuset:
«Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre.
Men Jesus kom som en fremmed om natten, og pris skje Gud, jeg fikk se lyset».

I det andre verset sammenlikner han seg selv med nettopp den blinde Bartimeus, han som måtte klare seg alene da han levde i mørket, men så ga Jesus ham synet. – «I saw the light»!

I det siste verset tar han et oppgjør med seg selv fordi han levde borte fra Gud, men nå er den tiden forbi, for han har sett lyset.

«I saw the Light!»

Både Sondre Bratland og Veronica Akselsen har sunget den inn på norsk:
«No ser eg ljos, no ser eg ljos
sola steig opp og månen gjekk ned.
No kan eg smile, no kan eg le,
Gud væra lova; no kan eg se.»

En av lesetekstene for denne søndagen er en lovsang – Salme 146, alle ti versene. Den begynner slik: «Halleluja! - Lovsyng Herren, min sjel!
Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til».


Og etter å ha beskrevet menneskers tilkortkommenhet, lovpriser salmisten Gud.
Jeg hørte en gang lovsang bli definert som «å skryte av Gud».
Å synge lovsang, er å skryte av Gud! Og det gjør salmisten!

Hør bare: «Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet».
Og det er mer: «Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett».

«Herren gir de blinde syn»! – «I saw the Light».

Jesus spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Noen vil svare: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Andre vil svare: «Herre! La meg få synet igjen!»

Alle kan vi be:
«Gi meg troens klare blikk på Jesus,
så jeg ser det blødende Guds Lam.
For jeg vet at alt i denne verden
blekner når jeg får et blikk på ham.
Ja, jeg vet fra dine dype sår
Livets rike strømmer går» (674 i FAs sangbok).



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Hvem er så min neste?

Preken på Frelsesarmeen i Arendal søndag 16. oktober 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
«Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham».
Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!


Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.

Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?

For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

La oss gjøre et lite opphold her.

Er det ikke noe kjent med det spørsmålet?
Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus?
Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet?

Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller «den rike, unge mann».
Vi leser fra Lukas 18: «Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (v.18 – 26).

En lovkyndig – et medlem av rådet.
To menn med det samme spørsmålet.
To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite.
Men to ulike måter å spørre på.

Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve.

Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.

Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:

Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
«Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette ble kalt Israel. Sørriket, de to gjenværende stammene, ble kalt Judea, etter Juda, som var den ene av de to stammene.
Nordriket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble Samaria erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret:
«Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.»

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.

Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Vi kan ta med litt av den fortellingen: «Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (9, v. 54-56).

Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: «På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (17, v. 11 – 19).

Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!

Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg. I helsetjenesten hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.

Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»

Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater».
Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.

De var begge jøder.
Begge kjente loven.
Begge var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt.

Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
De så ham, men de gjorde ikke noe.

Her kan jeg godt pøse på med paralleller.
Hva gjør vi når vi ser noen som er hjelpeløse?
Hva gjør vi når vi ser noen som har lidt urett?

Presten og levitten gikk forbi, selv om den ene tittet så vidt på den overfalte.

Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.

For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.

Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.

Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.

Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.

Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, han var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Lesetekstene for denne søndagen handler om dette: Gjør ikke forskjell på folk. Gud gjør det ikke; vi skal heller ikke gjøre det.
Apostelen Jakob: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.»

Noen av oss husker denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

La meg avrunde med en liten anekdote.
Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine.
Men da alle hadde gått til sine «flokker», sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen.
Da skal en kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Hva var det hun sa?
Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike.
Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere.
For vi tilhører alle Gud og Guds rike.

Hvem er så min neste?
Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever, det er én ting som teller: Var du der?»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Å tale som Guds ord

Preken i Risør Frikirke søndag 9. oktober 2016

Teksten for denne prekenen har jeg hentet fra Peters første brev, det fjerde kapittel og vers 11; og vi leser i Jesu navn:
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.»

Slik lyder Herrens ord!

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord!»
Da jeg avtalte med presten deres at jeg skulle komme hit og dele Guds ord med dere denne søndagen, så fortalte hun samtidig at dette skulle være en temagudstjeneste som også skulle være en forberedelse til gruppesamlinger kommende søndag. Temaet er verken mer eller mindre enn «Guds ord». Og så sendte hun meg et sitat fra grunnopplegget som brukes i forbindelse med disse samlingene: «Å leve i Guds ord handler om mer enn å lese Bibelen og forstå det som står der – det handler om å ta det til seg og la det være en veileder for hvordan vi lever».

Samtidig ble vi enige om å gi oss selv litt dispensasjon fra det å følge Kirkeårets tekstrekke akkurat i dag. Dagens prekentekst er ellers utfordrende nok: Det er lignelsen om den rike mannen – Jesu advarsel om å stole på jordisk gods og gull. Noen av oss har kanskje lest denne teksten til morgenandakten i dag?

Da Greta og jeg giftet oss for tre år siden, prøvde vi oss litt fram med tanke på hvordan vi skulle ordne dette med den daglige andakten for oss to. Vi prøvde oss litt fram med andaktsbøker – vi hadde en hel bunke av dem, begge to. Men vi endte rett og slett med å følge bibelleseplanen, og for min del er jeg blitt glad i bibelleseplanen. Her finner vi både «gamle, kjente» tekster, og tekster vi kanskje ikke har vært borti før. Og det hender vel at vi begynner bønnen med å takke Herren for et ord som vi ikke skjønte så mye av…

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir.»

Hva vil det så si å tale som Guds ord?

Jeg var forholdsvis voksen før jeg ga meg i kast med teologiske studier på et akademisk nivå. Da tok jeg kristendom grunnfag på Menighetsfakultet som såkalt «torsdagsstudent», samtidig som jeg jobbet der som informasjonsmedarbeider. Før det hadde jeg tatt et kurs på Bibelskolen i Bergen; da var jeg 17 år, og jeg hadde gjennomført Frelsesarmeens krigsskole. 20 år gammel ble jeg ordinert til tjeneste som frelsesoffiser. 21 år gammel var jeg pastor for en av Frelsesarmeens menigheter i Island. Så jeg hadde jobbet med – nåvel: «teologi» - i mange år; jobbet med sjelesorg, jobbet med ulike kristne problemstiller knyttet både til liv og lære. «Dogmatikk», «systematikk», «etikk» - «been there; done that!»

Men jeg nærmet meg altså 40 år før jeg ga meg i kast med teologien på et mer akademisk nivå – grunnfagsnivået. Det å studere teologi, har ofte vært betraktet som noe risikabelt i en del vekkelsesmiljøer. Forfatteren Alfred Hauge forteller i et essay om kommentaren han fikk fra en solid bedehusmann da denne fikk høre at unge Alfred var student ved Menighetsfakultetet. Teologi? «Det er ein fåårleg veg, det, farr…», sa vedkommende.
«Det gjør ikke noe med troa di, dette studiet?» var et spørsmål jeg fikk i den tida da jeg studerte.

Gjorde det noe med troa mi?
Jeg husker en samtale med en annen student fra denne tida. Han var yngre enn meg og kom nok fra en litt annen bakgrunn også.
- Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han en dag.
Ja, det visste jeg, og det hadde jeg vært klar over lenge.
- Hvem av dem tror du på?
Jeg sa da og kan si nå: Jeg tror på begge!
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord».

Hva sier Guds ord om skapelsen?
Det forteller oss at Gud har skapt både himmel og jord.
Jeg skal ikke ta noen grenseoppgang mellom evolusjonslære contra kreasjonisme her i formiddag. Bare slå fast dette: Jeg tror på Gud som skaperen av himmel og jord.
Jeg tror at sangen fra søndagsskolen har rett: «Hvem har skapt alle blomstene, fuglene, stjernene? Hvem har skapt både deg og meg? Jo, Gud i himmelen!»

«Den som taler, se til at han taler som Guds ord» - om Gud!
Hva sier så Guds ord om Gud?

Det sier at han er Skaperen – det har vi alt vært innom.

Det sier at han er hellig – Åp 4,8: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer».

Det sier at han er rettferdig – Salme 11, 7: «Rettferdig er Herren, han elsker rettferdige gjerninger. De oppriktige får se hans ansikt».

Det sier at han er barmhjertig – 2 Mos 34, 5-6: «Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos (Moses) og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet»!

Det sier at han er nådig – og vi kan lese fra det samme verset en gang til: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud».

Det sier at han er kjærlighet – 1 Joh 4, 8-9: «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham».
Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om mennesket.
Om oss.

Hva sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er syndere – Rom 3, 22-24: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».
Alle har syndet – alle er syndere.
Guds ord er helt fremmed for den tanken vi ofte ser ut til å finne en slags trøst i: At det er de som er verre enn oss.

Guds ord skiller ikke mellom store og små syndere, eller store og små synder, for den del.
Det er synd og det er syndere, og det er det som er å si om den saken. Jeg har bare funnet et sted hvor Bibelen sier noe om «stor» synd. Det er Rom 5, 20 - 21: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Greta og jeg var i Arendal kulturhus forrige søndag og hørte Tomm Kristiansen kåsere om «Det gode Afrika». Der fortalte han en historie om Desmond Tutu som jeg nok hadde hørt før, men hadde glemt.
Desmond Tutu, som med sitt kjente glimt i øyet, skal ha sagt i en preken: «Osama bin Ladin is a child of God!»
Uro i benkene.
Så bøyer han seg lenger fram og sier: «Even George Bush is a child of God!»

Selv du og jeg.
Vi er alle syndere, men vi er også alle gjenstand for Guds kjærlighet, og vi kan alle bli frelst gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er nåde – ikke noe vi fortjener.
Dere har sikkert sett disse reklamefilmene der teksten på engelsk er: «Because I’m worth it», men som på norsk er blitt «Fordi jeg fortjener det».
Vi fortjener det ikke.
Men vi er verd det!

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om synden! Om synderen! Om nåden og tilgivelsen.
Hva mer sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er skapt i Guds bilde – nå er vi tilbake i skapelsesberetningen. Det sier at vi er Guds barn – 1 Joh 3,1: «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!»

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om Jesus!
Hva sier Guds ord om Jesus?
Det sier at han er Guds Sønn.
Se for deg scenen ved Jordan. Døperen Johannes og Jesus fra Nasaret – begge står der i v annet. Den ene døper den andre, og så kommer en stemme fra himmelen: ««Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Han er Guds Sønn. Han er Frelseren som Gud lovte å sende allerede på syndefallets dag.
Se for deg en annen scene: Jesus og disiplene som snakker sammen. Jesus som spør, kanskje litt henslengt: - Hvem sier folk at Menneskesønnen er?
De sa flere ting.
- Og dere? Hvem sier dere at jeg er?
Det ble Peter som svarte: - Du er Messias; den levende Guds Sønn!
Den som taler, se til at han taler som Guds ord, også om Jesus.
Ja, særlig om Jesus.

«Og når solen mer ei skinner,
Jesu navn, det lyser enn.
Da den frelste skaren synger
høyt dets pris i Himmelen.
Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse – intet annet frelse kan».

«Den som elsker meg» sier Jesus, «vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 23-26).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - en sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Jesus elsker alle barna

Preken i Arendal korps tredje søndag i trefoldighetstiden, 5. juni 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, og versene fra 13 til 16; i Jesu navn:
«De bar små barn til (Jesus) for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem».

Slik lyder Herrens ord!

Det er en sang som hører med til barnelærdommen.
For mange av oss ble det den første påminningen om at i Guds øyne er vi alle skapt like og har samme verdi:
«Jesus elsker alle barna; alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord…»

Det er en gammel sang. Melodien ble laget under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet, og har fått mange slags tekster knyttet til seg. «Kom, kom, kom til Frelsesarmé’n» er bare en av disse. Teksten om at Jesus elsker alle barna ble skrevet noen år senere enn melodien. På engelsk er det tre vers, men det er bare ett ord som er forandret i hvert vers:
«Jesus loves the little children» og deretter «Jesus died for all the children» og til slutt «Jesus rose for all the children».
Han elsker alle barna - han døde for alle barna og han sto opp igjen fra de døde for alle barna. Nesten synd at man ikke kan gjøre den samme lille endringen på norsk uten at det blir litt rart…
Jesus elsker alle barna.
Sangen er skrevet av en som het C. Herbert Woolston; han levde fra 1856 til 1927 og var baptistprest i USA. Han skal ha blitt inspirert til denne sangen av blant annet det som er dagens prekentekst. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Slik lyder Herrens ord!

Neste søndag skal Greta og jeg til Hønefoss i barnedåp. Det er mitt (foreløpig!) yngste barnebarn som skal døpes. Han heter Samuel.
Kari leste tidligere i gudstjenesten vår en tekst om Samuel. Eller om moren hans. Hanna; hun som sørget over sin egen barnløshet og kom til templet i Sjilo. Her bad hun til Gud om en sønn. Og presten, som først trodde hun var full, sendte henne hjem med et løfte, etter å ha fått høre hvorfor hun var der: Hun skulle få en sønn. Og hun fikk en sønn. Hun ga ham navnet Samuel. Navnet betyr: «Gud har lyttet».

Neste gang vi leser om Samuel i Bibelen, er det han som lytter. «Tal, Herre! Din tjener hører!» Det er en setning vi forbinder med Samuel.
Men da Gud hadde oppfylt sitt løfte, oppfylte også Hanna sitt. Hun brakte Samuel tilbake til templet. Hun hadde innvidd ham til Herrens tjeneste før han ble født, ja, før han ble unnfanget.
Her forleden leste jeg noe om Hanna og Samuel som jeg ikke har tenkt på før og ikke fått med meg: Hvert år besøkte Hanna Samuel der i templet, og hver gang hadde hun sydd en ny kappe til ham som han fikk når foreldrene var i Sjilo og bar fram brennofferet. Hanna fikk flere barn, men det var Samuel som var løfte-sønnen. Det var han som fikk navnet «Gud har lyttet».

Vi har i denne gudstjenesten sunget sangen om barnetro.
Vi forbinder den sangen med Lapp-Lisa, men det var ikke hun som skrev den.
Han som skrev sangen, var en svensk «låtskriver» ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het «O själ som vandrar din väg framåt».
Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet.
Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før.
Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: «Har du enn din barnetro...».

I 1934 solgte han sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen når han skrev sanger med kristent innhold.

I 1936 satte så Lapp-Lisa sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. Senere spilte hun den inn tre ganger til, og den solgte enormt hver gang. Fremdeles lages det nye innspillinger av denne sangen.

Hva med han som skrev den?
Jeg fant en artikkel på nettet mens jeg arbeidet med denne prekenen. På en svensk webside stilte en som heter Yngve Forslin dette spørsmålet: «Fant Barnetro sin skaper tilbake til sin egen barnetro?»
Det vet vi ikke. Da han døde I 1961, bare 65 år gammel, skyldtes det ikke minst langvarig alkoholmisbruk. Og det fortelles at når han hørte Frelsesarmeens hornmusikkorps spille på gaten i byen der han bodde, sto han på et gatehjørne og gråt.
I begravelsen var hornmusikantene på plass. Melodien de spilte var «Barnetro».
«…til himmelen du er en sikker bro».

Jeg har i den senere tiden lest en bok som heter «Vi som ikke kommer til himmelen». Den er skrevet av to brødre – «brødrene Dahl», kan man si: Forfatteren Tor Edvin Dahl og hans bror, kirkemusikeren og NRK-mannen Håkon Dahl.

De vokste opp i pinsemenigheten Salem i Oslo. En av min ungdoms store, litterære opplevelser var å lese Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman fra 1973: «Guds tjener». Den gang bekjente han seg ennå som en kristen, og han framstilte oppveksten – slik jeg husker min egen lesing for snart 45 år siden – som positiv.
I dag beskriver han den ikke slik, og han sier også at han ikke tror lenger. «Jeg er blitt fattigere», skriver han. «Annerledes kan det ikke sies. For jeg tror ikke lenger. Nå er det sagt. Jeg tror ikke lenger.»

Hva leste vi i dagens tekst?
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Hva og hvem kan hindre barna i å komme til Guds rike?
Det handler ikke bare å nekte dem adgang til Guds hus, til søndagsskolen, til kristendomsundervisning, til kristne venner og miljøer. Det handler like mye – ja, enda mer! – om å gi barna et galt bilde av Gud, et galt bilde av Jesus.

Det bildet av Gud og Jesus som «brødrene Dahl» forteller om, er en Gud og en Jesus som sitter og ser om de kan ta oss i å gjøre noe galt. Det er en Gud og en Jesus som truer med fortapelse, med evig straff.
For noen år siden leste jeg Levi Fragells bok: «Vi som elsket Jesus». Han forteller mye av det samme.

Skulle jeg skrive en bok om min barndom som søndagsskolegutt, juniorsoldat og ungdom i Frelsesarmeen, kunne den hete «Jesus elsker alle barna».
Det var det fokuset jeg husker. Det er det budskapet jeg fikk med meg.

Joda, vi sang «Vær forsiktig lille foten hvor du går, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her, vær forsiktig lille foten hvor du går», men det opplevde jeg som trygt, og ikke skremmende.

La meg ta en bok-referanse til.
For noen år siden – 2009 - ga lyrikeren Margaret Skjelbred ut boka «Mors bok - Sort er hun, dog yndig».
Det siste er et sitat fra Høysangen i Det gamle testamente, og kan med en viss varsomhet, brukes om boka også. For det er en varm og vakker bok, men med mye sårhet og ikke så lite sinne. Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige «oppbyggelser» på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Det er mye å kjenne seg igjen i, og likevel har vi konkludert så forskjellig. Om hennes bok er det blitt sagt: Hun vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn.

Kanskje handler det om hvilke fortellinger vi er blitt gitt, eller gir videre?
Margaret Skjelbred var særlig opptatt av fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak. Det er en dramatisk og sterk fortelling. Men egner den seg for små barn? Da heller Jairus’ datter. Da heller enkens sønn i Nain.
Ikke fordi at ikke også de er fortellinger med store utfordringer i seg, men de formidler likevel en trygghet som Isak-fortellingen mangler.

Fortapelsen var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var himmelen.
Den strenge, straffende Gud var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var barnevennen Jesus.
Han som «elsker alle barna».
Han som sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Han som la til: «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det».

Disse ordene forstår vi gjerne dit hen at han da mener vi skal ta imot Guds rike like tillitsfullt som et lite barn, like betingelsesløst som et lite barn. Så betingelsesløst som det er når et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem bare godt: Mat, trøst, nærhet, stell.
I Jesu øyne er barna like viktige som de voksne, om ikke viktigere. For det er barna som er målestokken.
Jesus sier ikke at den som kommer til ham må bli voksen først, men at den som kommer til ham må bli som barn igjen.
«Og han som tok dem inn til seg, la hendene på dem og – velsignet dem!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Siktet som hvete

Preken i Arendal korps – tredje søndag i fastetiden, 28. februar 2016:

Dette hellige evangelium er hentet fra evangelisten Lukas, kapittel 22, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus var bekymret for Peter.
Han visste at han snart ville møte en stor utfordring, og at han ikke kom til å bestå prøven.
Det er Jesu siste samling med disiplene.
Jesus vet det, men ikke disiplene.
Når måltidet er over, skal de alle sammen begi seg ut på en nattlig vandring.
De skal til hagen Getsemane. Der skal de bli møtt av folk som ikke har godt i sinne.
Jesus vet alt dette.
Disiplene vet det ikke.

Det nærmer seg slutten på Jesu tid på jorden.
I en periode – vi tenker vanligvis at det var i tre år - hadde han vandret landet på kryss og tvers, hadde forkynt at Guds rike var nær, hadde helbredet syke og hadde plukket ut de 12 som skulle bli kirkens første apostler.
Nå var han samlet, sammen med dem.

«Det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg», sa han til dem, men så bryter omsorgen for Peter fram: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte».

Jesus visste hva som bodde i Peter – på godt og vondt.
Peter var den som satte ord på det alle tenkte da Jesus ble forlatt av mange.
«Vil også dere gå bort?» spurte Jesus.
«Hvem skulle vi gå til?» svarte Peter.
Eller da Jesus spurte: «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias!»

Noen timer etter samtalen i dagens tekst skulle Peter vise en annen side ved seg selv.
Plutselig drar han fram et sverd og hugger rundt seg.
Yppersteprestens tjener Malkus får et øre hugget av.
Den siste helbredelsen Jesus foretar her på jord, er av Malkus og øret hans.
Den brå, men varmhjertede Peter!

Men om noen timer skal han stå overfor en prøve som krever mer enn bråhet eller et godt svar i en rolig atmosfære.
Da skal han avkreves et svar som han skjønner kan koste ham livet. Og da vil motet komme til å svikte.
Men ikke troen.

For Jesus har ikke bedt for Peters mot; han har bedt for hans tro.

Før hanen galer vil Peters mot ha sviktet.
Det sviket gikk på troen løs i noen dager.
Men fordi Peter vendte tilbake til Jesus med sitt nederlag, holdt troen, og senere kom også motet.

Det ser vi på pinsedagen og senere.
Det ser vi også den dagen de litt store ordene i dagens tekst blir virkelighet, og Peter må følge Jesus «både i fengsel og i død».

Så lang Peter i dagens tekst.
Men teksten handler ikke bare om Peter. Jesus navner også en annen: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sier han.

«Satan» - et av de mange navnene på Guds motstander i Bibelen og historien. «Djevelen» er et annet – «slangen», «dragen», «denne verdens fyrste», «fristeren», «løgnens far».
Navnet – eller ordet - Satan betyr «motstander» og Djevelen betyr «baktaleren»; mer enn navn er dette titler som sier noe om hva slags funksjoner Guds motstander har; hva det er han gjør. «Anklager» er også et ord som er blitt brukt.

«Anklager» - da føler vi kanskje at vi er på vei inn i et kjent landskap?

«Hvem er skurken i påskefortellingen?»
Slik skal en prest ha blitt spurt av en journalist en gang. «Skurken? Det er meg, det», skal presten ha svart.
Der det er en skurk er det gjerne både en anklager og en forsvarer. Og en dommer.

Å anklage noen for noe, er å skylde på vedkommende. Det kan være berettiget eller ikke. I tilfellet Satan må det vel sies at anklagene hans står aldri så sterkt som når de er sanne.

Paulus var kjent med Satan som anklager. I en av tekstene som ble lest til innledning i dag, sier Paulus det slik: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12, 7-10).

«Satan har krevd å få sikte dere som hvete», sa Jesus til Peter. Men det var ikke bare Peter Satan hadde krevd å få sikte som hvete. «Dere» er flertall – trolig henviser Jesus til hele disippelflokken når han sier dette. Men det er i en replikk som retter seg mot Peter at Jesus forteller dette.

Hvorfor advarte han ikke Judas Iskariot på samme måte?
Jesus må ha visst hva Judas gikk og tenkte på – hva han hadde bestemt seg for – hva slags avtale han hadde gjort.

I Jesu yppersteprestlige bønn, «Jesus ber for alle sine», kalles teksten i Joh 17 gjerne, nevner han Judas, selv om han ikke nevner navnet: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt» (vers 12).

Judas Iskariot – «han som forrådte ham» står det omtrent hver gang navnet hans er nevnt i evangeliene. En mørk skikkelse i evangeliene.
En gåte for mange. Han hadde vært vitne til det samme som de andre; hadde lyttet til den samme undervisningen. Men valgte en annen vei.

I Det gamle testamente står det også om en som Satan fikk anklage.
Han het Job. Vi leser om ham i Jobs bok.

Jeg synes fortellingen om Job er en vanskelig fortelling. Jobs bok er ikke noen «gild bok», som vi sier her på Sørlandet. Den er krevende. Den er utfordrende. Den er vanskelig.

Han ble siktet som hvete. Det er i Jobs bok at Satan får navnet Anklageren.

Vi kan ta med litt av det første kapitlet i Jobs bok:
«Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»
Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren».

Så mister Job først det han eier og familien sin.
I kapittel 2 gjentar samtalen mellom Gud og Anklageren seg, og nå blir han slått med sykdom.

En vanskelig tekst. Ingen «gild bok».

Satan krevde å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg – Peter – at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.

På hvilken måte da?
Kanskje ved å fortelle dem at det går an å komme videre – til tross for et nederlag. Til tross for tap. Til tross for det brutale møtet med det å bli siktet som hvete.

Paulus sier det slik i brevet til de kristne i Rom:
«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? (…)Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Vi kan lese den første leseteksten for i dag en gang til, fra profeten Sakarja:
«Han viste meg øverstepresten Josva, som sto foran Herrens engel, mens Satan sto på hans høyre side for å anklage ham. Herren sa til Satan: « Herren refser deg, Satan! Herren, som har utvalgt Jerusalem, refser deg! Sannelig, denne mannen er som et vedtre raket ut av ilden.»
Josva var kledd i skitne klær der han sto foran engelen. Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: «Ta av ham de skitne klærne!»
Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær.»
Da sa jeg: «Sett en ren turban på hodet hans!» De satte den rene turbanen på hodet hans og tok på ham klærne mens Herrens engel sto der».

Herren refser deg, Satan!
Hvem er den som anklager? Gud er den som frikjenner!
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?
Denne mannen er som et vedtre som er raket ut av ilden! De skitne klærne ble tatt av ham og han fikk festklær på. Og en ny, ren turban.

Da Jesus hadde forklart Peter hvorfor han hadde vasket disiplenes føtter, brast det ut av Peter: «Ikke bare føttene, men hendene og hodet også!»

Hvem er den som anklager?
Gud er den som frikjenner! Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

«Jeg har en Talsmann tro i nøden,
en trøster og husvaler god.
Jeg har et evig liv i døden,
en evig fred i Jesu blod.
En evig fred i Jesu blod.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.Amen

«…og jeg vil likne Daniel…»

Preken i Arendal korps tredje søndag i advent, 13. desember 2015

Teksten for dagens preken heter vi fra Det gamle testamente; det er denne søndagens «fortellingstekst» i tekstrekkene. Teksten er hentet fra profeten Daniels bok, og er nok den mest kjente fortellingen fra denne boka. Vi leser i Jesu navn:

«Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?»
Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen.
Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»
Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»
Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud» (Daniels bok 6, 4 – 24).

Slik lyder Herrens ord!

Vi synger i et kor mange av oss husker fra søndagsskolen:
«Jeg er ei lita jente, jeg er en liten gutt.
Og jeg vil ligne Daniel/og jeg vil ligne Rut.
For Rut, hun var så god og sann/men Daniel var modig, han!
Så jeg vil ligne Daniel – og jeg vil ligne Rut.»

Daniel og Rut – den ene var en jøde som var blitt ført til et fremmed land, mens Rut kom fra et fremmed land, en ung enke som ble med sin svigermor tilbake til hennes hjemland, Israel, og der ble hun stammor for kong David og den kongeslekten som Frelseren skulle komme fra.

Men i dagens tekst er det Daniel som er i fokus.

Daniel; en av heltene fra Det gamle testamente; en av heltene fra søndagsskolen.
En dramatisk fortelling, kanskje tilmed en litt skremmende fortelling – selv om den «ender godt»; det vet vi som har hørt den fortalt mange ganger før.

Hvem var Daniel?
Han var en av fire unge menn som ble bortført fra Israel til et slags eksil i Babylon på 600-tallet før Kristi fødsel. Fortellingene om Daniel er altså 2600 år gamle. De andre tre het Sedrak, Mesak og Abed-Nego; dem er det også en dramatisk fortelling om i Daniels bok; en fortelling med mange likhetstrekk til den vi har lest i dag.
På albumet «Johnny Cash in the Holy land» er det en sang som heter «The Fourth Man», og den handler om de tre vennene til Daniel. De tre hadde nektet å tilbe et gudebilde som kongen hadde reist, enda kongen hadde sagt at de som ikke tilba gudebildet, skulle kastes i en brennende ildovn. Det er mange detaljer i denne fortellingen, som står i det tredje kapitlet av Daniels bok, men det vi husker best er nok det som skjedde etter at de var blitt kastet inn i ovnen, bundet på hender og føtter. Og kongen lente seg fram for å se dem brenne:
«Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Jo visst, konge», svarte de. Han sa: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i ovnen med flammende ild og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Gud, Den høyeste, kom ut hit!» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.
Satrapene, guvernørene, stattholderne og kongens rådsherrer stimlet sammen, og de så at ilden ikke hadde hatt makt over kroppene til disse mennene. Håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem» (vers 24-27).

«Den fjerde ser ut som en gudesønn» - vi kjenner bildet igjen fra sangen «Løftene kan ikke svikte», når vi synger: «… med deg i ovnen går/en lik en gudesønn herlig/prøven du trygt består».

La oss vende tilbake til den teksten vi har lest: Fortellingen om Daniel i løvehulen.

Jeg sa at Daniel og de tre vennene hans var i et eksil. De var ikke fanger, men var en slags politiske gisler.
De var håndplukket til denne rollen, og de fikk den beste utdannelsen de kunne få i det babylonske riket.
Og de fikk betrodde stillinger.

Sånn sett kan fortellingen om Daniel sammenlignes med fortellingen om Josef.
Josef som ble solgt som slave, og som endte opp som den fremste i riket, nest etter kongen selv.

Hva leste vi: «Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham».

De fant ingenting på hans embetsførsel, men de kunne jo prøve å ta ham på religionen. For Daniel hadde, som de tre vennene sine, valgt å holde fast ved troen på den ene, allmektige Gud.

Og så er intrigene i gang. Daniels fiender appellerer til kongens forfengelighet, og de oppnår det de vil.
Neste fase er at Daniel blir «avslørt» - han trosser kongens bud. Dette får kongen beskjed om. Selvfølgelig får han det! Hele hensikten med dette lovforslaget var å sette opp en felle for Daniel.
Men kongens påbud blir en felle for kongens også. For kongen ønsker ikke å ramme Daniel. Han er fornøyd med Daniel. Han har stor tillit til ham – trolig større tillit til Daniel enn til de andre medarbeiderne sine. Og vi leser at kongen «bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham». Men han var fanget av sin egen befaling, noe de andre passet på å minne ham om.

Daniel har tjent kongen med stor troskap – men hans troskap mot himmelens konge er større.
Og kong Dareios, bundet av sin egen befaling, kan bare appellere til en makt som er større enn den han selv rår over: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!»

Så blir løvehulen forseglet, kongen trekker seg tilbake, og han har det ikke godt.
Scenen med Daniel i løvehulen er et kjent motiv både i bilder og sanger. Mens jeg arbeidet med denne talen, var det to ulike sanger som dukket opp for meg; den ene mens jeg kjørte bil, den andre mens jeg hørte på en gammel kassett.

«En Daniel kom ned i løvehulen./Man tenkte at nå var alt forbi.
Men eng’len bevarte ham der nede,/og han ble fri, fri, fri.»

Den samme sangen har også et vers om en annen fortelling vi har vært innom:
«De tre som ble kastet i en ildovn,/bevartes på lydighetens sti.
Og derfor var gudesønnen med dem/og de ble fri, fri, fri.»

Den andre sangen er svensk:
«När Daniel blev kastat ned ut i en lejon grop
som straff för at han ej tilbad med hedningarnas hop
slöt Herren lejongapen til, ty så var hans beslut.
Och den Gud som var Daniels tid, er likadan endnu…»

Daniel kom velberget ut av løvehulen.

Men i kirkens historie er det mange fortellinger om mennesker som ikke ble berget fra løvenes gap eller raseri.
Under kristendoms-forfølgelsene i det gamle Romerriket, var det å la sultne løver angripe de kristne en folkeforlystelse. Eller de kristne ble enten korsfestet eller bundet til høye stolper, dusjet med brennbar væske og satt fyr på – et apropos til de tre i ildovnen.

Og da er spørsmålet: I hvor stor grad kan vi bruke fortellingen om Daniel – eller om de tre vennene hans – som tekster som er aktuelle for de kristne som lever i dag?

Hvis vi skal bruke dem som tekster som sier noe om at Gud berger sine ut av krevende situasjoner; at han lar dem overleve i ildovnen; at han tar dem ut av løvehuler, så er jeg redd svaret må bli at vi kan ikke bruke dem. Kirken har for mange martyrer, det være seg gjennom hele sin historie som den dag i dag, til at vi kan lene oss tilbake på Daniel og vennene hans og si: «Det går nok bra!» eller «Gud vil passe på dem».

En far som for et drøyt år siden opplevde at datteren hans ble påkjørt av en bil og drept, sammen med sin venninne, ga etterpå ut en bok om sine tanker og følelser rundt dette. Boka heter «Pass på liten og på stor».
Vi kjenner den linjen, de fleste av oss.
Den er hentet fra en kveldsbønn mange av oss ba som barn og som vi kanskje har bedt med våre egne barn?

Den er skrevet av Margete Munthe og lyder slik:
«Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud går aldri fra meg
Passer på liten og på stor
Gud bevarer far og mor
(Og alle barn på jord)».

Når et barn dør, når vi mister den vi er glad i, er det lett å tenke at Gud ikke har hørt en slik bønn.
Og vi skal ikke ta lett på den følelsen.

Hva var det kong Dareios regnet med å finne da han gikk til løvehulen igjen etter det som sikkert hadde vært hans livs lengste natt?

Jeg tror han regnet med å finne en ihjelrevet, oppspist menneskekropp. Vi leser at han hadde angst i stemmen da han spurte: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»

Men hva med de mange gangene da Gud ikke lukket løvens munn?
Det var de gangene da han ikke berget sine tjenere ut av prøvelsen, men gjennom den.

La oss avslutte med noen vers fra «Troskapitlet» i Hebreerbrevet:
«Og hva skal jeg ellers nevne?
Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp.»

Det er den ene siden av trosfortellingen.

Så kommer den andre:
«Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.»

Så er det oppsummeringen:
«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11, 32 – 40).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Lys og salt

Preken for Alle Helgens Dag, søndag 1. november 2015,
Frelsesarmeen, Arendal

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel og fra vers 13 til 16; og vi leser i Jesu navn:
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5, 13 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Det er en kort, men innholdsmettet tekst som møter oss på denne Alle Helgens Dag.

Dagens tekst gir oss to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. Jeg skal bare holde én preken, og den skal ikke være altfor lang heller. Det krever et nesten brutalt valg.
Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Jeg skal si litt om salt og litt om lys, men først litt om bakgrunnen for denne teksten.
Den er en del av de kapitlene som kalles «Bergprekenen» - tre kapitler i Matteus-evangeliet. Kapitlene fem, seks og sju. I denne prekenen er Jesus innom mange temaer. I de ulike bibelutgavene er det laget «overskrifter» - det heter egentlig «mellomtitler» - for hvert enkelt tema.
Det begynner med saligprisningene.
Fra dem går Jesus rett over til det som er dagens tekst. Tema: Lys og salt.

Men hvem er adressat for det Jesus sier?
Vi har lett for å tenke oss at Jesus holdt denne talen for en stor menneskemengde. Men leser vi teksten nøye, ser vi at det var disiplene Jesus ga denne undervisningen. Og disiplene, det er de 12 som vi kjenner fra evangeliene.
Vi leser de to første versene i Matt 5: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem…».
«Dem» vil si disiplene. Og da gir eksempelvis ordene om salt og lys mening. De retter seg mot disiplene – mot menigheten – mot de kristne; mot oss kristne.

Så til dagens tekst.
Saltet først!

På vårt frokostbord står saltkaret så å si alltid framme. Ofte på middagsbordet også. Likevel har nok mange av oss - på ett eller annet tidspunkt i vår kjøkkenkarriere - tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, men har to helt ulike oppgaver. Vi har tatt feil av salt og sukker.

Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel.

Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.

Derfor er det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både for oss som enkeltkristne og menighet er lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Jesus forsterker da også dette når han sier: «Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen?»
I bibeloversettelsen fra 1930, den som var den første mange av oss møtte, heter det: «… men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med?»
Hva er alternativet til salt?
Det er definitivt ikke sukker.

Hvis saltet mister sin kraft…
Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette er oversatt i andre bibeloversettelser, og jeg sjekket det i de utgavene jeg har hjemme: Dansk, svensk, ulike engelske, islandsk, ulike norske. Jeg har tilmed en indonesisk oversettelse, men den leser jeg nok ikke særlig mye i…

Hvis saltet mister sin kraft…
Hvordan skjer det?

I en dansk oversettelse leser jeg: «Men hvis salt bliver udvandet, hvordan får man det så salt igjen?» Det er fremdeles salt, men det fungerer ikke lenger som salt. Det har mistet sin kraft. I den nyeste islandske utgaven står det omtrent på samme måte: «Ef saltið dofnar, með hverju á að salta það?» Det betyr nærmest: «Hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da være salt?»

I en gammel bibelkommentar av professor Daniel Frøvig på Menighetsfakultetet heter det at det saltet man brukte i husholdningen på Jesu tid kunne være blandet opp med andre ting, eller det kunne vaskes ut slik at saltsmaken ble borte og saltet ble ubrukelig.

Men saltet ble ikke bare brukt som smakstilsetning eller som bevaringsmiddel. Det ble også brukt for å rense, for eksempel offeret. Mark 9, 49: «For hvert menneske skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt»
I 2 Kong 2 leser vi at den første profetiske handlingen Elisja gjorde, etter at han hadde overtatt profetkappen fra Elia, var å rense vannkilden i Jeriko med salt: «Mennene i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til. Men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.» Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det. Og så gikk han ut til stedet hvor vannet vellet fram, kastet salt nedi og sa: «Så sier Herren: Nå gjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.» Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag. Det gikk som Elisja hadde sagt» (v. 19-22).
Saltet som bevaringsmiddel.
Saltet som rensningsmiddel.

Men ved å bruke dette bildet som han gjør, peker Jesus også på noe annet: At saltet kan «miste sin kraft» - kanskje ikke som en kjemisk prosess, men fordi det blir blandet opp med andre ting, at det utvannes. Mer enn en oppfordring til å være salt, er denne lignelsen en advarsel mot frafall; en advarsel mot å svikte. Jesus slår fast et faktum: Dere er jordens salt!
Deretter kommer advarselen, og det er det han snakker om når det gjelder dette bildet. Derfor er lignelsen om saltet en tekst for Alle Helgens Dag. For hva er det ikke Alle Helgens Dag handler om, om ikke dette: Å bli bevart! Å holde ut! Å fullføre løpet! «Guds kriger, hold ut inntil kronen du får…».

Men Jesus har en lignelse til: Han snakker ikke bare om saltet, men også om lyset.
«Dere er verdens lys!»
Lyset er noe positivt. Lyset er det som sprer mørket!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. Likevel er det ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv. Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen. På samme måte når Jesus kaller disiplene «verdens lys». Lyset skal vise vei – lyse skal – ja, nettopp: Lyse!

I Jes 42, 6 sier Herren til sin tjener: «Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene» og i 49, 6: «Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende».

Dere er verdens lys!
I det hele tatt er «lys» et mye mer sentralt, bibelsk bilde enn «salt». Jesus brukte det også om seg selv: «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12). Og fra Johannes-prologen: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (Joh 1, 5-9).
Dere er verdens lys! Og så løfter Jesus dette bildet fram som for å si noe om at lyset må være synlig: «En by som ligger på et fjell kan ikke skjules».

I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var «en by på et fjell», men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

Mer på det hverdagslige planet er det Jesus sier videre: «Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset».

I en kjent sang av Mattias Orheim brukes ordet «kvardagskristen».
Hva er det?

Det beskriver han slik:
«Som den djupe fjord kan greia/spegla himlen høg og blå,
Skal ein kvardagskristen spreia/festglans kring det kvardagsgrå»

Ett av versene er slik:
Kvardagskristen, døypt til yrke,/Fødd til kjærleik, skapt av Gud,
Vigslar heim og hall til kyrkje,/Kjøkenkrå og handelsbu.
Mynt og vara for Guds stempel/Fals og fusk på døri må.
Altarljoset i Guds tempel/Festglans gjev det kvardagsgrå».

En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Tenn et lys og sett det i staken.

La lyset skinne!

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som «gikk foran oss». Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag.
Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker.
Salt og lys i verden!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen