Jesus elsker alle barna

Preken i Arendal korps tredje søndag i trefoldighetstiden, 5. juni 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, og versene fra 13 til 16; i Jesu navn:
«De bar små barn til (Jesus) for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem».

Slik lyder Herrens ord!

Det er en sang som hører med til barnelærdommen.
For mange av oss ble det den første påminningen om at i Guds øyne er vi alle skapt like og har samme verdi:
«Jesus elsker alle barna; alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord…»

Det er en gammel sang. Melodien ble laget under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet, og har fått mange slags tekster knyttet til seg. «Kom, kom, kom til Frelsesarmé’n» er bare en av disse. Teksten om at Jesus elsker alle barna ble skrevet noen år senere enn melodien. På engelsk er det tre vers, men det er bare ett ord som er forandret i hvert vers:
«Jesus loves the little children» og deretter «Jesus died for all the children» og til slutt «Jesus rose for all the children».
Han elsker alle barna - han døde for alle barna og han sto opp igjen fra de døde for alle barna. Nesten synd at man ikke kan gjøre den samme lille endringen på norsk uten at det blir litt rart…
Jesus elsker alle barna.
Sangen er skrevet av en som het C. Herbert Woolston; han levde fra 1856 til 1927 og var baptistprest i USA. Han skal ha blitt inspirert til denne sangen av blant annet det som er dagens prekentekst. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Slik lyder Herrens ord!

Neste søndag skal Greta og jeg til Hønefoss i barnedåp. Det er mitt (foreløpig!) yngste barnebarn som skal døpes. Han heter Samuel.
Kari leste tidligere i gudstjenesten vår en tekst om Samuel. Eller om moren hans. Hanna; hun som sørget over sin egen barnløshet og kom til templet i Sjilo. Her bad hun til Gud om en sønn. Og presten, som først trodde hun var full, sendte henne hjem med et løfte, etter å ha fått høre hvorfor hun var der: Hun skulle få en sønn. Og hun fikk en sønn. Hun ga ham navnet Samuel. Navnet betyr: «Gud har lyttet».

Neste gang vi leser om Samuel i Bibelen, er det han som lytter. «Tal, Herre! Din tjener hører!» Det er en setning vi forbinder med Samuel.
Men da Gud hadde oppfylt sitt løfte, oppfylte også Hanna sitt. Hun brakte Samuel tilbake til templet. Hun hadde innvidd ham til Herrens tjeneste før han ble født, ja, før han ble unnfanget.
Her forleden leste jeg noe om Hanna og Samuel som jeg ikke har tenkt på før og ikke fått med meg: Hvert år besøkte Hanna Samuel der i templet, og hver gang hadde hun sydd en ny kappe til ham som han fikk når foreldrene var i Sjilo og bar fram brennofferet. Hanna fikk flere barn, men det var Samuel som var løfte-sønnen. Det var han som fikk navnet «Gud har lyttet».

Vi har i denne gudstjenesten sunget sangen om barnetro.
Vi forbinder den sangen med Lapp-Lisa, men det var ikke hun som skrev den.
Han som skrev sangen, var en svensk «låtskriver» ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het «O själ som vandrar din väg framåt».
Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet.
Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før.
Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: «Har du enn din barnetro...».

I 1934 solgte han sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen når han skrev sanger med kristent innhold.

I 1936 satte så Lapp-Lisa sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. Senere spilte hun den inn tre ganger til, og den solgte enormt hver gang. Fremdeles lages det nye innspillinger av denne sangen.

Hva med han som skrev den?
Jeg fant en artikkel på nettet mens jeg arbeidet med denne prekenen. På en svensk webside stilte en som heter Yngve Forslin dette spørsmålet: «Fant Barnetro sin skaper tilbake til sin egen barnetro?»
Det vet vi ikke. Da han døde I 1961, bare 65 år gammel, skyldtes det ikke minst langvarig alkoholmisbruk. Og det fortelles at når han hørte Frelsesarmeens hornmusikkorps spille på gaten i byen der han bodde, sto han på et gatehjørne og gråt.
I begravelsen var hornmusikantene på plass. Melodien de spilte var «Barnetro».
«…til himmelen du er en sikker bro».

Jeg har i den senere tiden lest en bok som heter «Vi som ikke kommer til himmelen». Den er skrevet av to brødre – «brødrene Dahl», kan man si: Forfatteren Tor Edvin Dahl og hans bror, kirkemusikeren og NRK-mannen Håkon Dahl.

De vokste opp i pinsemenigheten Salem i Oslo. En av min ungdoms store, litterære opplevelser var å lese Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman fra 1973: «Guds tjener». Den gang bekjente han seg ennå som en kristen, og han framstilte oppveksten – slik jeg husker min egen lesing for snart 45 år siden – som positiv.
I dag beskriver han den ikke slik, og han sier også at han ikke tror lenger. «Jeg er blitt fattigere», skriver han. «Annerledes kan det ikke sies. For jeg tror ikke lenger. Nå er det sagt. Jeg tror ikke lenger.»

Hva leste vi i dagens tekst?
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Hva og hvem kan hindre barna i å komme til Guds rike?
Det handler ikke bare å nekte dem adgang til Guds hus, til søndagsskolen, til kristendomsundervisning, til kristne venner og miljøer. Det handler like mye – ja, enda mer! – om å gi barna et galt bilde av Gud, et galt bilde av Jesus.

Det bildet av Gud og Jesus som «brødrene Dahl» forteller om, er en Gud og en Jesus som sitter og ser om de kan ta oss i å gjøre noe galt. Det er en Gud og en Jesus som truer med fortapelse, med evig straff.
For noen år siden leste jeg Levi Fragells bok: «Vi som elsket Jesus». Han forteller mye av det samme.

Skulle jeg skrive en bok om min barndom som søndagsskolegutt, juniorsoldat og ungdom i Frelsesarmeen, kunne den hete «Jesus elsker alle barna».
Det var det fokuset jeg husker. Det er det budskapet jeg fikk med meg.

Joda, vi sang «Vær forsiktig lille foten hvor du går, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her, vær forsiktig lille foten hvor du går», men det opplevde jeg som trygt, og ikke skremmende.

La meg ta en bok-referanse til.
For noen år siden – 2009 - ga lyrikeren Margaret Skjelbred ut boka «Mors bok - Sort er hun, dog yndig».
Det siste er et sitat fra Høysangen i Det gamle testamente, og kan med en viss varsomhet, brukes om boka også. For det er en varm og vakker bok, men med mye sårhet og ikke så lite sinne. Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige «oppbyggelser» på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Det er mye å kjenne seg igjen i, og likevel har vi konkludert så forskjellig. Om hennes bok er det blitt sagt: Hun vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn.

Kanskje handler det om hvilke fortellinger vi er blitt gitt, eller gir videre?
Margaret Skjelbred var særlig opptatt av fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak. Det er en dramatisk og sterk fortelling. Men egner den seg for små barn? Da heller Jairus’ datter. Da heller enkens sønn i Nain.
Ikke fordi at ikke også de er fortellinger med store utfordringer i seg, men de formidler likevel en trygghet som Isak-fortellingen mangler.

Fortapelsen var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var himmelen.
Den strenge, straffende Gud var ikke en del av forkynnelsen i min barndom. Men det var barnevennen Jesus.
Han som «elsker alle barna».
Han som sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem».
Han som la til: «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det».

Disse ordene forstår vi gjerne dit hen at han da mener vi skal ta imot Guds rike like tillitsfullt som et lite barn, like betingelsesløst som et lite barn. Så betingelsesløst som det er når et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem bare godt: Mat, trøst, nærhet, stell.
I Jesu øyne er barna like viktige som de voksne, om ikke viktigere. For det er barna som er målestokken.
Jesus sier ikke at den som kommer til ham må bli voksen først, men at den som kommer til ham må bli som barn igjen.
«Og han som tok dem inn til seg, la hendene på dem og – velsignet dem!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen