Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel, fra vers 9 til vers 12; i Jesu navn:
«Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder m
ine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».
Slik lyder Herrens ord!
Vi som vokste opp med The Beatles og deres mange sanger, husker sikkert også denne, fra 1967: «All you need i love».
Denne setningen gjentas gang på gang i løpet av sangen, og munner ut en liten omstokking på det som er hovedbudskapet: «All you need is love» - «love is all you need».
Det eneste du trenger er kjærlighet – kjærlighet er det eneste du trenger.
Sangen er jo på mange måter en klassiker – stort sett lett å nynne på, og mesteparten av teksten er også lett å ta fatt i.
Sangen dukket opp i hukommelsen både da jeg leste dagens prekentekst og da jeg leste de andre tekstene for denne søndagen.
Teksten fra Det gamle testamente er fortellingen om Rut, som forlot sitt land og sin slekt for å følge med svigermoren tilbake til det landet hun opprinnelig kom fra. Leseteksten fra brevene i Det nye testamente er det vi gjerne kaller «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13.
«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i prekenteksten.
Det er skrevet mange sanger om kjærlighet; både den, skal vi kalle det «menneskelige kjærlighet», mellom kjærestepar og ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom søsken og mellom venner.
Og så er det skrevet mange sanger og salmer om kjærligheten fra Gud til oss, fra oss til Gud, fra Gud til hele skaperverket.
«Kjærlighet fra Gud, som en yndig brud, kommer smykket til oss ned» - «Guds kjærleik er som stranda og som graset» - og mange flere.
En jeg er veldig glad i begynner slik: «Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan».
Den har bare to vers og det andre verset er slik:
«Om alle hav med blekk ble fylte,
var himmelens hvelv av pergament,
og var en penn hvert strå på jorden,
hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
ei plass til skriften gav».
«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i bibelteksten.
Er det noe man savner i dagens mediebilde, er det nettopp vitnesbyrd om kjærlighet. Mye vold, mye konflikt, mye lidelse og død.
I en slik situasjon utfordres vi av Jesu ord: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».
Martin Luther King skal ha sagt noe á la dette: «Herren sier jeg skal elske alle mennesker, men han sier ikke at jeg skal like alle mennesker».
Kan det ligge noe der?
Det er minst 50 år siden jeg hørte utsagnet første gang, men har fremdeles ikke klart å komme helt til rette med, helt forstå hva det betyr og hvordan det skal forstås. Jeg er ikke engang helt sikker på om han faktisk sa noe slikt, selv om det nær sagt kunne likne ham å si det.
I bibelleseplanen denne uka, jeg tror det var på fredag, var dagens tekst Davids sørgesang etter at Saul og Jonatan, hans sønn, begge var falt. Han sørget over dem begge to. Jonatan var hans kjæreste venn – det kan vi forstå. Men Saul var hans dødsfiende. Og likevel sørget David også over ham. Elske alle, men ikke nødvendigvis like dem. Martin Luther King eller ei: Kan det ligge noe der?
Jeg nevnte «Kjærlighetens høysang» - 1 Kor 13.
I det siste verset der finner vi denne formuleringen som mange av oss er så glad i, den om at de blir stående, disse tre, tro, håp og kjærlighet, «men størst blant dem er kjærlighet».
Under arbeidet med denne prekenen kom jeg også over et sitat fra en tsjekkisk, katolsk prest, Tomas Halík.
Han sier det slik:
«Vi må gjenoppdage troen, håpet og kjærligheten, slik at vi kan skille tro fra religiøs overbevisning, håp fra optimisme og kjærlighet fra følelser».
Jeg nevnte de tre tekstene som er satt opp denne søndagen.
Et forholdsvis langt avsnitt fra Ruts bok, en kjent, men også omfattende tekst fra «Kjærlighetens høysang», og så Jesu ord i prekenteksten. Fellesnevneren i disse tekstene er nettopp «kjærlighet».
Det Jesus sier i dagens tekst kan på mange måter beskrives som en kjedereaksjon.
Det som starter kjede-reaksjonen er det faktum at Gud elsket verden, slik vi kan lese i «Den lille bibel», i Joh 3,16. Gud elsker hele sitt skaperverk og han elsker sin sønn Jesus Kristus.
Dette utløser et nytt ledd i kjedereaksjonen: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere».
Dermed blir disiplene knyttet sammen til et kjærlighetens søskenfellesskap. En av de som var til stede da Jesus sa dette, var han som i kirkehistorien har fått navnet «Kjærlighetens apostel» - den ung Johannes; den yngste i disippelflokken, ifølge tradisjonen.
Han skriver i ett av sine brev: «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1, 7-9).
Dette siste blir vi minnet om hver gang vi synger om å vandre i lyset, slik vi har gjort i formiddag.
Og apostelen sier videre, i kapittel fire, vers 9 og 10:
«Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.
Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder».
Ting kan tyde på at disse to versene ikke bare noe apostelen skrev der og da, men at det er en tekst som menigheten han skrev til kjente fra før; en salme eller hymne som var i bruk i gudstjenestene.
Også i Paulus-brevene kan vi finne slike sitater.
Johannes avrunder dette avsnittet med en formaning:
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss».
Jesu kjærlighet til disiplene er også et uttrykk for Gud Faderens kjærlighet til dem, og dermed til oss, vi som er Jesu disipler og etterfølgere i dag, to tusen år senere.
Å «bli i» denne Jesu kjærlighet er å ha sin trøst og glede i den.
Det er jo ved den vi har fått full tilgivelse for alle syndene våre, som Paulus skriver i Ef 1,7. Det er ved den vi har fått evig liv, som Joh 3,16 forteller.
Jesus hadde gitt disiplene sine bud. Og disiplene hadde holdt fast på dem.
Med bud mener han ikke bare krav og forventninger, men også budskap, altså selve frelsesbudskapet; selve evangeliet.
Jeg åpnet visst med The Beatles.
Jeg ble aldri noen ihuga Beatles-fan. Mange gode sanger og melodier, og «All you need is love» har en viss appell.
Men jeg avrunder heller med omkvedet i den sangen jeg siterte tidligere, den om Guds kjærlighet.
Her heter det:
«Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
og alle frelstes sang.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar