9. november 2025
Prekenteksten vår denne søndagen finner vi hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 25 til 37; og vi leser i Jesu navn:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.
Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».
Slik lyder Herrens ord!
Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte.
Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime.
Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Kanskje kan den også leses som et debattinnlegg?
I en tid der «utenforskap» og «integrering» er hete temaer i samfunnsdebatten, kommer Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan inn som en lyskaster. Lignelsens tema er nettopp disse tingene. Jesus går rett inn i det som var betente spørsmål også i hans samtid og samfunnet både han og tilhørerne levde i med denne fortellingen.
De som hørte fortellingen første gang forsto at mannen som var på reise, var en jøde.
Det var også de to første som passerte mannen etter overfallet. Først en prest, så en levitt.
To jøder, begge med en tjeneste i templet. Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.
Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
En mislikt minoritet.
En som helt sikkert ville forstått ordet «utenforskap».
Han så at det de andre to vek unna for: Her lå det et medmenneske.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen ble satt på vent. Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell. «Jeg tar regningen», sa han.
Jeg nevnte verdenslitteraturen og kjente noveller.
En novelle som helt opplagt hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag, og han våkner med forventning i sitt hjerte idet han lager sin enkle frokost og setter jeg til å arbeide.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Så kommer kvelden, og når Jesus sier at i dag hadde han besøkt skomakeren, blir denne nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.
Så er altså dagens tekst lignelsen om den barmhjertige samaritan enda en gang?
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema?
Eller?
Nei, søndagens tekst er ikke «bare» liknelsen om den barmhjertige samaritan.
Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan.
For den liknelsen er bare en del av teksten.
Den egentlige teksten, ramme-fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer.
Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Vi leser også om andre som stilte det spørsmålet.
En av dem kaller vi gjerne «Den rike unge mann». For ham var spørsmålet eksistensielt, for fariseeren i vår tekst var det nok mer intellektuelt.
Jesus svarte da også nærmest etter boka.
Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det.
Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på.
Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!
Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner, litt som samtalen med Nikodemus, som vi leser i Johannes 3.
Spørsmålsrekka blir slik: «Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»
Da er det Jesus svarer med å fortelle om mannen som ble overfalt og ranet, om de to som bare lot ham ligge og om han som stanset opp og – antakelig ikke helt risikofritt hjalp ham – berget livet hans.
En samaritan!
Akkurat det må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.
Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet?
Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.
Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Disiplene ville hevne en slik fornærmelse, men Jesus satte dem på plass: «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (kapittel 9, v. 54-56).
Det er også Lukas som gir oss fortellingen om de ti spedalske som ble helbredet – og den ene som kom tilbake og takket – en samaritan.
Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kapittel 17, v. 18 – 19).
Og det er Lukas som gir oss liknelsen om den barmhjertige samaritan!
Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg.
I helsetjenesten I nORGE hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.
La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det gjerne negativt ment.
Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe.
Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»
Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater». Men Jesus holder ham fram som et eksempel.
Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De kjente loven.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp.
Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.
Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.
For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion.
Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led.
Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.
Det er på mange måter hele fortellingen.
Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.
Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.
Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.
Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.
Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, fariseeren var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»
Så er vi ved veis ende med prekenteksten denne søndagen.
Hva er budskapet fra Guds ord i vår gudstjeneste?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut?
At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?
Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.
Noen av oss husker kanskje denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»
Hvem er så min neste
Spør heller: Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar