«All you need is love»

Preken i Arendal korps 15. søndag i treenighetstiden, 21. september 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel, fra vers 9 til vers 12; i Jesu navn:

«Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder m
ine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Slik lyder Herrens ord!

Vi som vokste opp med The Beatles og deres mange sanger, husker sikkert også denne, fra 1967: «All you need i love».
Denne setningen gjentas gang på gang i løpet av sangen, og munner ut en liten omstokking på det som er hovedbudskapet: «All you need is love» - «love is all you need».
Det eneste du trenger er kjærlighet – kjærlighet er det eneste du trenger.

Sangen er jo på mange måter en klassiker – stort sett lett å nynne på, og mesteparten av teksten er også lett å ta fatt i.
Sangen dukket opp i hukommelsen både da jeg leste dagens prekentekst og da jeg leste de andre tekstene for denne søndagen.
Teksten fra Det gamle testamente er fortellingen om Rut, som forlot sitt land og sin slekt for å følge med svigermoren tilbake til det landet hun opprinnelig kom fra. Leseteksten fra brevene i Det nye testamente er det vi gjerne kaller «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13.

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i prekenteksten.

Det er skrevet mange sanger om kjærlighet; både den, skal vi kalle det «menneskelige kjærlighet», mellom kjærestepar og ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom søsken og mellom venner.
Og så er det skrevet mange sanger og salmer om kjærligheten fra Gud til oss, fra oss til Gud, fra Gud til hele skaperverket.
«Kjærlighet fra Gud, som en yndig brud, kommer smykket til oss ned» - «Guds kjærleik er som stranda og som graset» - og mange flere.
En jeg er veldig glad i begynner slik: «Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan».
Den har bare to vers og det andre verset er slik:
«Om alle hav med blekk ble fylte,
var himmelens hvelv av pergament,
og var en penn hvert strå på jorden,
hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
ei plass til skriften gav».

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i bibelteksten.

Er det noe man savner i dagens mediebilde, er det nettopp vitnesbyrd om kjærlighet. Mye vold, mye konflikt, mye lidelse og død.
I en slik situasjon utfordres vi av Jesu ord: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Martin Luther King skal ha sagt noe á la dette: «Herren sier jeg skal elske alle mennesker, men han sier ikke at jeg skal like alle mennesker».

Kan det ligge noe der?
Det er minst 50 år siden jeg hørte utsagnet første gang, men har fremdeles ikke klart å komme helt til rette med, helt forstå hva det betyr og hvordan det skal forstås. Jeg er ikke engang helt sikker på om han faktisk sa noe slikt, selv om det nær sagt kunne likne ham å si det.

I bibelleseplanen denne uka, jeg tror det var på fredag, var dagens tekst Davids sørgesang etter at Saul og Jonatan, hans sønn, begge var falt. Han sørget over dem begge to. Jonatan var hans kjæreste venn – det kan vi forstå. Men Saul var hans dødsfiende. Og likevel sørget David også over ham. Elske alle, men ikke nødvendigvis like dem. Martin Luther King eller ei: Kan det ligge noe der?

Jeg nevnte «Kjærlighetens høysang» - 1 Kor 13.
I det siste verset der finner vi denne formuleringen som mange av oss er så glad i, den om at de blir stående, disse tre, tro, håp og kjærlighet, «men størst blant dem er kjærlighet».
Under arbeidet med denne prekenen kom jeg også over et sitat fra en tsjekkisk, katolsk prest, Tomas Halík.
Han sier det slik:
«Vi må gjenoppdage troen, håpet og kjærligheten, slik at vi kan skille tro fra religiøs overbevisning, håp fra optimisme og kjærlighet fra følelser».

Jeg nevnte de tre tekstene som er satt opp denne søndagen.
Et forholdsvis langt avsnitt fra Ruts bok, en kjent, men også omfattende tekst fra «Kjærlighetens høysang», og så Jesu ord i prekenteksten. Fellesnevneren i disse tekstene er nettopp «kjærlighet».

Det Jesus sier i dagens tekst kan på mange måter beskrives som en kjedereaksjon.
Det som starter kjede-reaksjonen er det faktum at Gud elsket verden, slik vi kan lese i «Den lille bibel», i Joh 3,16. Gud elsker hele sitt skaperverk og han elsker sin sønn Jesus Kristus.
Dette utløser et nytt ledd i kjedereaksjonen: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere».
Dermed blir disiplene knyttet sammen til et kjærlighetens søskenfellesskap. En av de som var til stede da Jesus sa dette, var han som i kirkehistorien har fått navnet «Kjærlighetens apostel» - den ung Johannes; den yngste i disippelflokken, ifølge tradisjonen.
Han skriver i ett av sine brev: «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1, 7-9).

Dette siste blir vi minnet om hver gang vi synger om å vandre i lyset, slik vi har gjort i formiddag.
Og apostelen sier videre, i kapittel fire, vers 9 og 10:
«Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Ting kan tyde på at disse to versene ikke bare noe apostelen skrev der og da, men at det er en tekst som menigheten han skrev til kjente fra før; en salme eller hymne som var i bruk i gudstjenestene.
Også i Paulus-brevene kan vi finne slike sitater.

Johannes avrunder dette avsnittet med en formaning:
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss».

Jesu kjærlighet til disiplene er også et uttrykk for Gud Faderens kjærlighet til dem, og dermed til oss, vi som er Jesu disipler og etterfølgere i dag, to tusen år senere.

Å «bli i» denne Jesu kjærlighet er å ha sin trøst og glede i den.
Det er jo ved den vi har fått full tilgivelse for alle syndene våre, som Paulus skriver i Ef 1,7. Det er ved den vi har fått evig liv, som Joh 3,16 forteller.

Jesus hadde gitt disiplene sine bud. Og disiplene hadde holdt fast på dem.
Med bud mener han ikke bare krav og forventninger, men også budskap, altså selve frelsesbudskapet; selve evangeliet.
Jeg åpnet visst med The Beatles.
Jeg ble aldri noen ihuga Beatles-fan. Mange gode sanger og melodier, og «All you need is love» har en viss appell.
Men jeg avrunder heller med omkvedet i den sangen jeg siterte tidligere, den om Guds kjærlighet.
Her heter det:
«Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
og alle frelstes sang.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

I min Fars hus er det god plass

Andakt ved Elvis-arrangement i Frelsesarmeen i Drammen 27. august 2025

Vi leser fra evangeliet etter Johannes, det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Slik lyder Herrens ord!

I januar i år ville Elvis Presley ha fylt 90 år.
Han kom imidlertid ikke halvveis til den alderen. Da han døde I 1977, var han bare 42 år gammel.

Jeg har noen ganger sagt at «lydsporene» i min oppvekst var to sangere som begge het noe på «P»: Alf Prøysen og Elvis Presley.
Jeg har skrevet en bok om hver av dem og om deres forhold til kristentroen og til Jesus. De var – og er kanskje fremdeles – viktige «lydspor» i mitt liv. Prøysen-sporet ble lagt i barneårene – Presley-sporet i ungdomsårene.

I dag er det Elvis vi har snakket om, og hans forhold til kristen sang og musikk; «gospelmusikk», som vi gjerne sier.
Og det var et sterkt forhold!
Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.

En av disse sangene har en klar kobling til den bibelteksten vi nettopp har delt.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er teksten omtrent slik:
I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra bibelteksten, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset.
Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst! – I min fars hus er det mange rom!»

Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions».
Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.
Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus? En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.

For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass».
I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten.
Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14.
Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Jeg kjente i sin tid en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original.
På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker.
Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle:
Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker.
Han trodde han hadde mange venner, men så kom det ikke en eneste.

Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre.
Han var et raust menneske.

Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham, for vi hadde egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.
Han kunne rope på meg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede.
I hans hjerte var det god plass.
Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet.
I hans hjerte var det god plass.

Jesus sier det slik: «I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike.
Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner, frie venner, indre misjon», som det vel het i en sang av Bjarte Leithaug en gang.

I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde.
Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Amen

Veilederen

Preken i Arendal korps søndag før pinse, 1. juni 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 12 til 15; i Jesu navn:

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».

Slik lyder Herrens ord!

Om noen måneder nå, 31, desember 2025, er det 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen. Det ble innledningen til en litt rastløs periode i mitt yrkesliv, der jeg skiftet jobb hvert år. Blant annet var jeg forlagsredaktør i det kristne forlaget Ansgar en kort tid.
Det var på dette forlaget bøkene til den hollandsk-amerikanske evangelisten og forfatteren Corrie ten Boom kom ut. Den første, og mest kjente, er den som heter «Skjulestedet»; den ble det også laget en film av. Boka kom i 1971, filmen i 1975.
I denne boka forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen:
Hun kom fra en kristen familie, De var kalvinister, for øvrig slik også min hollandske mormor var, og da jødeforfølgelsene begynte å ta seg opp under krigen, åpnet hun, faren og søsteren hjemmet sitt for jøder og skjulte dem.
Dette ble oppdaget, og alle tre ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.
De to søstrene ble sendt til Ravenbrück; en stor fangeleir for kvinner.
Faren døde kort etter arrestasjonen, og søsteren Betzy døde også der i leiren.
Ved juletider i 1944 ble Corrie, nærmest ved en tilfeldighet, sluppet fri og sendt tilbake til Holland. Få uker senere ble alle kvinner på hennes alder og eldre sendt i gasskammeret. Selv var hun 52 år da dette skjedde.

Da krigen var slutt, begynte Corrie å reise som evangelist, hun flyttet til USA og hun skrev flere bøker. «Skjulestedet» er den mest kjente.
I den forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen som dukket opp i tankene hennes mens hun var i Ravensbrück.
Som et forholdsvis lite barn hadde hun spurt sin far om noe som barn ikke har – eller ikke bør ha – greie på.
«Hva er det?» spurte hun.
I stedet for å svare, ba faren henne hente kofferten hans; han var akkurat kommet fra en reise og kofferten sto i entreen.
Hun gikk for å hente den, men klarte ikke å rikke den. Den var altfor tung.
– Du skjønner det, jenta mi, sa faren: - Akkurat som denne kofferten er for tung til at et barn kan løfte den, så finnes det kunnskaper som et barn ikke kan bære. Det du spør om, er en slik kunnskap. Men når du blir eldre, da kan du bære det.

Jesus sier i dagens tekst: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Denne søndagen kalles «søndag før pinse».
Påsketiden er over.
Vi har markert Kristi Himmelfartsdag.
Pinsen står for døren.
I dag markerer vi søndag før pinse; søndag før det vi kaller «kirkens fødselsdag».

På denne søndagen er det dette som er Jesu hilsen til oss: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Ikke nå, sier Jesus – jeg tror han mener «ikke ennå».
For hva sier han mer? «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».
Dagens tekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
I avsnittene før har Jesus snakket om at han snart skal forlate disiplene, men at han skal sende dem Talsmannen.
Men for at Talsmannen skal kunne komme, må Jesus lide, dø, stå opp og fare opp til himmelen.
Derfor sier Jesus: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (v. 5 – 11).

Og så er vi over i dagens tekst, og da er det nesten som om Jesus vil komme disiplene i forkjøpet; og før de får spurt hva han mener, sier han dette: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (v. 12-13).
Det er som om Jesus vil si: Enkelte ting må på plass. Når de er på plass, da vil dere forstå. Da vil dere være i stand til å bære det.

Talsmannen!
Jesus kunne også brukt et annet ord: Veilederen!
Skal man levere et akademisk arbeid – en masteroppgave, en doktoravhandling – får man en veileder som skal være en ressurs for studenten eller kandidaten.
Hva betyr det så, når Jesus sier at Talsmannen skal veilede disiplene – apostlene; kirken – til «hele sannheten»?
Betyr det at Den Hellige Ånd skal åpenbare for de troende noe mer og noe annet enn det Jesus allerede hadde sagt?

Det er ikke det Jesus selv sier.
Han sier om Ånden at «han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere», og han sier: «For han (Ånden) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme». Hva er det altså Talsmannen skal vise og åpenbare?
Jo, dette: «Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Lyrikeren Olav H. Hauge skriver i ett av sine dikt:
«Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min tørste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjon
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Apostelen Peter skriver det slik, i sitt andre brev:
«Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen» (3, 18)!

Jeg begynte med Corrie ten Boom og vil slutte med Corrie ten Boom.
Da krigen var over, ga hun Gud et løfte: «Jeg vil reise overalt hvor du sender meg».
Men i sitt hjerte tok hun et forbehold: «Bare ikke til Tyskland!»
Hun begynte å reise som forkynner, og besøkte flere land, men hørte hele tiden en stemme som sa at hun også skulle besøke Tyskland.
Men dette avviste hun.

Så ble hun oppsøkt av en mann et sted hvor hun hadde vært.
Hun kjente ham igjen: Han hadde vært en av fangevokterne i Ravensbrück.
Brutal og ond, slik hun kjente ham.
Han ba om å få snakke med henne, fortalte henne om sin bakgrunn og la til at han nå var blitt en kristen.
Han ville be om tilgivelse.

Det ble en prosess og det ble en kamp, men så kunne hun rekke ham hånden og si at hun hadde tilgitt ham, og ønsket ham Guds velsignelse.
Etter det kunne hun også besøke Tyskland.
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», sa Jesus.

Herren lar oss ikke møte mer enn det vi kan bære.
Han har gitt oss en veileder – Talsmannen – Den Hellige Ånd.
Han åpenbarer det for oss, alt det vi trenger å vite; alt det vi kan makte å bære.
Han åpenbarer det steg for steg; trinn for trinn.

«Der du går skal din vei
åpnes for deg
steg for steg, steg for steg»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Pilatus' dilemma

Preken i Arendal korps, langfredag,18. april 2025

Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».

Slik lyder Herrens ord!

Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.

At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri

Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.

Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.

Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.

«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»

Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.

Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.

Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».

Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.

Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Herrens heltinner

Preken i Arendal korps for Maria budskapsdag, 23. mars 2025

Prekenteksten for Maria Budskapsdag finner vi hos evangelisten Lukas, i det første kapittel, fra vers 39 til 45; vi leser i Jesu navn:
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Slik lyder Herrens ord!

Det er Maria budskapsdag i dag.
Nedtellingen til jul er på en måte i gang.
Rent tilfeldig oppdaget jeg i bibelleseplanen som vi bruker hjemme at denne dagen også dagen for den jødiske festen Purim, som markeres til minne om den jødiske dronningen i Persia, Ester, som skal ha levd mellom 400 og 500 år før Jesu fødsel.

Det finnes et bibelsk skrift om henne: «Esters bok».
Det er den ene av de to bibelske skriftene som har navn etter en kvinneskikkelse.
Den andre kvinnen var Rut, og skriftet heter «Ruts bok».
Mange av oss har kanskje stående et antall bind fra serien «Bibelverket» i bokhyllene våre?
Jeg tror jeg kanskje har de aller fleste, samlet opp gjennom mange år, blant annet som gaver til jul og bursdager.
Jeg fikk de første da jeg var kadett på krigsskolen 1971-73, og senere kom de jevnt og trutt, 33 bind i alt.
De første bøkene kom i 1969, de siste i 1989.

Og da alle bøkene var kommet, oppdaget utgiverne at det var et bibelsk skrift som ikke hadde fått «sin» bok, nemlig «Ruts bok». Så den kom som et lite hefte etter alle de andre.
Ester og Rut – den ene dronning i et fremmed land; den andre kom til et fremmed land og ble stammor, både til kong David og hans slekt, og gjennom det også stammor til vår Frelser Jesus Kristus.

Og da er vi på sett vis tilbake ved Maria Budskapsdag.
To kvinner – to av Herrens heltinner.

I det selskapet hører i hvert fall to andre kvinner også med.
Dem leser vi også om i Det gamle testamente: Sara og Hanna.

Nå har jeg kastet fram mange navn; la oss prøve å rydde litt opp i dem.
Ester først!

Esters bok er det eneste skriftet i Bibelen der Guds navn ikke nevnes i det hele tatt.
Hun var en jødisk kvinne som var en del av perserkongens harem, men hadde en særlig høy stjerne hos ham.
Rent teksthistorisk tenker mange bibelforskere at Esters bok er et skjønnlitterært verk, en roman, med en spennende handling, med en skurk og med en helt, eller i dette tilfellet: Heltinne.
I kristen forkynnelse har vel ikke Ester hatt på langt nær så stor betydning som eksempelvis Rut, men i jødedommen er «purim» en fest det er knyttet mye glede, moro og lek til.

Fortellingen om Rut kjenner vi bedre.
Hun var den unge enken fra Moabs land som fulgte med sin svigermor No’omi, som også var blitt enke, tilbake til svigermorens hjemland. No’omi ville ikke at den unge kvinnen skulle forlate sitt hjemland, men som Rut svarte: - Dit du går, vil jeg gå. Ditt folk skal være mitt folk og din Gud skal være min Gud.

Ruts bok er jo også som en roman, kjærlighetshistorien mellom Rut og Boas, som igjen, gjennom flere slektsledd, førte til gjetergutten David, som ble konge i landet Gud hadde lovet sitt folk.
Ester, Rut, Elisabeth og Maria – men det er to bibelske kvinneskikkelser til som jeg vil ta fram og plassere i dette selskapet «Herrens heltinner»: Det er Hanna og Sara.

Sara var Abrahams kone.
Hun fulgte med ham da han, på Guds befaling, brøt opp fra Ur i Kaldea for å dra til «det landet jeg vil vise deg».
Abraham er stamfar både til jøder og arabere.
Og Sara?
Lenge så det ikke ut til at hun skulle kunne bli stammor til noe som helst.
Hun og Abraham hadde ingen barn, og når vi blir kjent med dem i de bibelske fortellingene, er de begge blitt «godt voksne».
Og så skjer det likevel!
Sara blir gravid!
Hun får en sønn!
Og sønnen får navnet Isak.

Den siste jeg vil nevne er Hanna.
Hun levde mer enn tusen år før Jesu fødsel.
Hun og mannen Elkana hadde vært gift i mange år, men noen barn hadde de ikke fått.
Det var en stor sorg i Hannas liv, og når vi blir kjent med henne, står hun i Templet og ber Gud om et barn.
Vi kjenner den fortellingen, de fleste av oss, og vi kjenner fortellingen om barnet hun fikk året etter; en sønn som fikk navnet Samuel; gutten som senere vokste opp i templet og som fikk i oppgave å salve en konge over Israel; først Saul, så David.

Fem kvinner – fem av Herrens heltinner; fem av Herrens venninner.

For fire av dem er fortellingen om dem knyttet til barnet de fikk, hver enkelt av dem.
Fire sønner: Isak, Samuel, Johannes og Jesus.

To av dem ble født på et tidspunkt da mødrene deres, Sara og Elisabeth, var i en alder da de etter vanlig, menneskelig målestokk ikke lenger ville være i stand til å få barn.
En av dem, Hanna, fikk sin sønn som svar på bønn, mens Marias sønn ble til på en måte som brøt alle lover for hvordan barn blir til: «Unnfanget ved Den Hellige Ånd» heter det i trosbekjennelsen.
De andre guttebarna, Isak, Samuel og Johannes, ble til slik vi alle er blitt til, men ikke Jesus.
I teologien har Maria derfor fått en egen betegnelse. Hun er «Theotokos» - «gudefødersken»; hun som fødte Guds sønn.

Og så er vi tilbake ved denne søndagens tekst.
Vi markerer Maria Budskaps dag, vi har delt fortellingen om Maria og Elisabeth.

Dette er en tekst jeg både har talt over og skrevet om tidligere.
Jeg har da gitt det overskriften «Sparket i magen».
For, som Elisabeth sa det: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd».

To kvinner som møttes – slektninger, om enn langt fra hverandre i alder.
Men i samme situasjon; begge ventet barn.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.

Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.

Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.

Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus?
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»

Denne søndagens tekst er en tekst om to mødre som møtes.
Det er en tekst om to av Herrens heltinner; to av Herrens venninner.
Det er, sammen med de andre fortellingene om Herrens heltinner som jeg har nevnt, fortellinger om kvinner som hadde dette til felles med hun som kanskje var den yngste av dem; Maria fra Nasaret, at Herren hadde bruk for dem; at Gud hadde oppgaver til dem.
Etter å ha fått besøk av engelen som fortalte henne om oppdraget hun var sett ut til, svarte Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt».
Slik taler og tenker Herrens heltinner!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!