Preken i Arendal korps 19. søndag i treenighetstiden, 29. september 2024
Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, det sjuende kapittel og versene fra 14 til 17; i Jesu navn:
«Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».
Slik lyder Herrens ord!
«Vi går på skolen for å lære å lese og skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Slik skrev den åtte år gamle Göteborg-jenta Barbro Karlén i en skolestil for snart 65 år siden.
Noen husker kanskje navnet hennes ennå?
Hun ga ut sin første bok da hun var 12 år gammel, og ble en kjent forfatter, selv om hun sluttet å skrive på et tidspunkt da de fleste andre bare så vidt har begynt med den slags.
De/vi som husker henne og forfatterskapet hennes, spør oss slik vi gjorde også den gang og gjør fremdeles: Hvor fikk hun disse tankene fra? Hvor hadde hun lært dette?
Det var denne søndagsteksten som fikk meg til å tenke på Barbro Karlén – enda en gang. Den bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk.
Det betyr at hun og jeg var på samme alder.
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén, om hennes forfatterskap og hva hun skrev om.
Ikke minst skrev hun om Gud.
Og jeg husker jeg tenkte at her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Et sitat fra bøkene hennes som jeg ofte tar fram for meg selv, er dette: «Man spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Han bare ser».
La meg si litt om en annen 12-åring.
I Lukasevangeliet kan vi nemlig lese om en 12-åring som også skapte stor undring: Gutten Jesus fra Nasaret.
Han var blitt igjen i templet etter å ha vært med til Jerusalem for å feire påske for første gang. Han satt mellom de skriftlærde da foreldrene fant ham igjen. «Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte» (Luk 2, 46-47).
Men det er ikke 12-åringen Jesus vi møter i dagens tekst; det er den voksne Jesus.
Den voksne Jesus skapte også undring.
Tro om noen av dem som hørte ham nå, husket en gutt fra Nasaret som også hadde hatt så mange kloke spørsmål og kloke svar?
Det måtte vel være for om lag 20 år siden?
Men hvor hadde han fått den kunnskapen fra?
Han hadde da ikke fått noen opplæring?
Leser vi prekenteksten i sammenheng, ser vi at det er Løvhyttefesten som er rammen rundt dagens tekst.
Løvhyttefesten var en av de store hendelsene i den jødiske kalenderen.
Leser vi det sjuende kapittel fra begynnelsen, ser vi at Jesus befinner seg i Galilea og der hadde han egentlig tenkt å være. «Han ville ikke være i Judea, for jødene sto ham etter livet», står det i vers 1.
Videre forteller teksten at Jesu brødre nærmest maste på ham og ba ham bli med til Jerusalem og Løvhyttefesten. Der ville han kunne undervise og helbrede. «For ingen som vil bli kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Men det lå en liten felle i dette, for Jesu brødre trodde heller ikke på Jesus.
Så da brødrene dro til festen, ble Jesus tilsynelatende igjen i Galilea. Men rett etter dro han også til Judea i hemmelighet.
Her var Jesus fra Nasaret det store samtaleemnet. «Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?» Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre».
Så er vi i dagens tekst.
Jesus står fram. «Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise», leste vi.
Og spørsmålene kommer.
Det blir satt ord på undringen.
Men det blir også satt ord på motstanden, på kritikken. «Hvor har han denne kunnskapen fra? Han har da ikke fått noen opplæring?»
Det er et gammelt ordtak som heldigvis ikke brukes lenger: «Dette går over min forstand og langt inn i prestens!»
Det er jo ikke slik lenger at vi tenker at kunnskap er ensbetydende med forstand, at utdannelse er ensbetydende med visdom.
På Jesu tid var det nok slik. Skulle man regnes som en lærer i Israel, måtte man først ha fått opplæring fra en annen, anerkjent lærer.
Lærdom som var «sugd av eget bryst», hadde ingen status.
Men Jesu kunnskaper hadde en kilde og de hadde en opprinnelse.
Jesus går ikke inn på noen diskusjon om kompetanse eller utdanning. Det han sier kommer ikke fra ham selv, men «fra ham som har sendt meg», understreker han, og legger til: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».
I Johannes-evangeliet betyr å gjøre Guds vilje det samme som å tro på Jesus.
Jesus skaper fortsatt både undring og tro.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom», skriver Paulus, «men vi forkynner en korsfestet Kristus» (1 Kor 1,22-23).
Jeg begynte med å henvise til Barbro Karlén og det inntrykket hun gjorde både på meg og på mange andre den gang for snart 60 år siden.
Hun skrev om Gud, men etter hvert ble det klart for mange at det ikke var det bibelske bildet av Gud hun forkynte, men mer en panteistisk forståelse av hvem og hva Gud er.
Hun sluttet tidlig å skrive.
Hun ble gift som 18-åring, mor som 19-åring og skilt som 20-åring.
Jeg har et par av bøkene hennes ennå.
I den første av dem – «I begynnelsen skapte Gud» - skriver hun: «Jeg kan ikke si «Tro på Gud, tro også på meg». Det sa Jesus. Han kunne si det. Han og Gud var jo ett. Jeg er jo bare et menneske, men jeg kan likevel si: «Tro på Gud». Jeg vet hva det betyr for et lite, jordisk menneske å ha noen som alltid er hjemme når man banker på. Gud er den eneste som alltid er hjemme. Han bebreider deg ikke hvis det er sent på natten. Han er alltid våken.»
I dag er nok Barbro Karlén det vi kaller en «glemt» forfatter. Men noen av de kloke tankene og spørsmålene hennes lever videre. Som spørsmålet om hvem som skal lære oss å leve.
Som tanken om at Gud ikke «ser ut»; han bare ser. Som det at han alltid er hjemme, at han alltid er våken.
Å gjøre Guds vilje er å tro på Jesus Kristus, han som alltid er våken, alltid er hjemme!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar