Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers fem til 13, i Jesu navn:
«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».
Slik lyder Herrens ord!
Jesus og disiplene hans befant seg i Kapernaum.
Prekenteksten for forrige søndag var fortellingen om enkens sønn i Nain. Nain var en liten by som lå like ved Kapernaum. I dagens tekst er vi altså kommet til Kapernaum.
Kapernaum er egentlig en viktig by i evangeliene. Vi hører om flere ting som skjedde i Kapernaum enn vi hører for eksempel om Betlehem eller om Nasaret. Som voksen leser vi aldri at Jesus var i Betlehem, og om Nasaret bare en gang.
Men denne dagen var han i Kapernaum.
Hva vet vi om denne byen?
Navnet skal bety «Trøstens landsby».
Det var hjembyen til flere av Jesu disipler: Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var hjembyen til evangelisten Matteus.
Vi som har vært turister i Israel har kanskje også blitt vist det som skal ha vært hjemmet til apostelen Peter i ruinene av den gamle byen Kapernaum. Det ligger også en kirke her.
Det var også i denne byen de bodde, de fire vennene som hentet sin lamme venn og bar ham på en båre for at Jesus skulle helbrede ham. Og når de ikke kom fram for folkemengden, gikk de opp på taket, laget et hull der og firte vennen ned.
Kapernaum! «Trøstens landsby» - kanskje også kreativitetens landsby? Landsbyen for kreativ trøst?
I Matt 4 leser vi om Jesu forhold til denne byen: «Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land» (vers 11 og 12).
Så Jesus var altså «hjemom» denne dagen, og det ble en travel dag.
Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke.
Blant dem som oppsøkte ham, var altså også en romersk offiser, og dermed er vi i dagens tekst.
En romersk offiser.
Ingen general, direkte, mer en sersjant eller kanskje en kaptein, men like fullt en romersk offiser.
I forkant av dagens tekst kan vi lese at Jesus helbredet en spedalsk.
Først en spedalsk, så en romer.
To menn med det til felles at de sto utenfor det jødiske fellesskapet.
Den ene på grunn av sin sykdom, den andre på grunn av sin opprinnelse.
Romeren tilhørte riktignok en okkupasjonsmakt, men som menneske var han i en sårbar situasjon.
Den la han fram slik: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Jesus svarte straks at han ville komme og helbrede ham. Men så skjedde det noe uventet: Den romerske offiseren ble tydeligvis brydd ved tanken på at Jesus skulle komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Han var vant til å befale, men var også vant med å bli befalt over. Han visste at Jesus hadde autoritet nok til å helbrede gutten bare ved å si et ord.
Det er flere fortellinger i kapittel 8 og 9 hos Matteus som kan minne om denne: Jeg har nevnt den spedalske mannen; vi leser også om en kvinne som hadde vært syk i 12 år, og nå om denne fremmede.
Dette var tre personer som alle var gjenstand for utenforskap. Både den spedalske mannen og kvinnen med de store plagene hadde sykdommer som det var knyttet myter og fordommer til; de var betraktet som urene.
Den romerske offiseren var kanskje ikke «uren» i religiøs forstand, men hallo! En romersk offiser! En fiende! En okkupasjonssoldat!
Men Jesus så ikke representanten for okkupasjonsmakten; han så en mann med tro.
Og ikke bare så han og anerkjente offiserens tro, han holdt den fram som et eksempel.
«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», utbrøt han.
Ikke en tro som forventet nærvær eller berøring; ikke en tro som var avhengig av et ytre middel, men en tro som baserte seg på tillit til ham som bønnen om hjelp var rettet mot.
Stikkord: Bønn!
For mer enn 50 år siden lyttet jeg til en engelsk frelsesoffiser – jeg har glemt navnet hans – som brakte en hilsen til et antall unge, norske frelsessoldater. Hilsenen var denne: «God is only a prayer away!»
Setningen ble som et minnevers som har fulgt meg siden.
Tror du at Gud befinner seg langt borte?
Nei, han befinner seg på bare en bønnelengdes avstand.
Aldri lenger unna enn det.
«A prayer away» - en bønnelengdes avstand.
Han måtte ha forstått dette, den romerske offiseren i Kapernaum som teksten vår forteller om.
Han tilhørte den romerske okkupasjonsmakten. Ingen ville blitt forbauset om han hadde nærmest kommandert Jesus til å komme og helbrede tjeneren hans. Men i møtet med det guddommelige var han en ydmyk mann. I Lukas-versjonen av denne fortellingen leser vi tilmed at han var en avholdt mann som hadde gitt gaver til synagogen. Både møtet med jødenes tro, og det han måtte han hørt om Jesus, hadde skapt en lengsel hos ham.
Men det var en lengsel kombinert med ydmykhet.
Det var en ydmykhet som fortalte ham at Gud kan svare bønner på lang avstand.
At Gud kan svare på bønner også fra sånne som ham – en som sto utenfor det alminnelige fellesskapet.
Han var selv en mann med autoritet, han både kunne gi ordrer og bli adlydt, men også få ordrer, og adlyde dem.
Men hvor mye større autoritet har ikke da Guds utsending; ja, Guds sønn?
Slik må han ha tenkt.
«Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Det var en erklæring som fikk Jesus til å undre seg. En så sterk tro hadde han ikke møtt til nå.
Men så er det ikke bare sterk tro som når fram til Herren.
Det gjør også den svake troen. Det gjør også den nølende troen.
Den når fram til Guds øre, bare den retter seg mot Jesus.
Man trenger ikke å rope for at Gud skal høre ens bønn.
Det holder lenge å hviske. Det holder lenge med et sukk.
Det behøver ikke en gang være et sukk som kledd i ord. Derfor skriver Paulus om at Ånden går i forbønn for oss «med sukk uten ord» (Rom 8, 26).
Jeg har nevnt tre eksempler på mennesker Jesus møtte og som alle var gjenstand for utenforskap.
Fellesnevneren for disse fortellingene er ikke bare Jesus, men den inkluderende Jesus!
Han sier det selv i dagens tekst: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».
Da Salomos tempel ble innviet, ba kongen at «alle folk på jorden [skal] lære navnet ditt å kjenne» (1 Kong 8,43).
Alle folk!
Ikke bare Israels folk, eller bare det norske folk, for den del.
Menn og kvinner fra alle verdenshjørner, fra alle folkeslag, er innbudt til å sitte til bords i Guds rike.
«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest, de skal sitte til bords i Guds rike...» (nr. 27 i Frelsesarmeens sangbok)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar