Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 11 til 17; vi leser i Jesu navn:
«Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.»
Slik lyder Herrens ord!
Fortellingen i dagens tekst er den eneste gangen vi hører om byen Nain i evangeliene.
Det var en liten by, nærmest en landsby, om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.
Det står ingenting i teksten om hvorfor Jesus og disiplene kom akkurat til Nain denne dagen; det mest nærliggende er kanskje å tenke at de bare var på gjennomreise. Men i teksten leser at Jesus «ga seg på vei» til denne byen.
Han må ha hatt et formål med å legge veien om Nain.
Og i Nain møtte Jesus og disiplene et gravfølge.
En ung mann var død, og i den store sørgeskaren var også en kvinne, den unge mannens mor, en enke som fulgte sin eneste sønn til graven.
En tragisk fortelling, men ikke enestående, verken på Jesu tid eller i vår tid.
Hver eneste dag oppstår nye, liknende fortellinger. Vi konfronteres med dem i nyhetene hver eneste dag.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Enken fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.
Tre ganger leser vi i evangeliene at Jesus vekket opp noen fra de døde.
Tidligere denne uka var dagens tekst i bibelleseplanen fra Markus 5, fortellingen om synagogeforstanderen Jairus og hans datter.
Hun var blitt syk og før Jesus rakk å komme hjem til Jairus, var jenta død. Vi husker fortellingen fra søndagsskolen: Jesus vakte henne opp igjen.
Den neste vi leser om at Jesus vekte opp, var han vi leser om i dagens tekst, og den tredje gangen vi leser at Jesus vakte noen opp fra de døde, handlet det om Lasarus, Jesu venn fra Betania.
Tre ulike fortellinger, men de har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet. Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.
Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania, der Lasarus bodde, lå rett utenfor Jerusalem.
Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
Jeg har lest at det finnes en gammel tradisjon der denne søndagen – 17. søndag i treenighetstiden - omtales som «høstsemesterets påskedag».
Alle tekstene i alle tekstrekkene peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om enkens sønn i Nain henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.
Teksten fra Det gamle testamente denne søndagen er på mange måter en parallell til dagens tekst. Det er fortellingen i 1. Kongebok 17, vers 17 til 24. Der leser vi om profeten Elia, som hadde fått losji hos en enke med en sønn. Så ble sønnen syk og døde, men da profeten ba, ble han vakt til live igjen.
Epistel-teksten for denne søndagen er fra 1 Kor 15, versene 35 til 45, der Paulus skriver om nettopp oppstandelsen fra de døde, og at dette ikke bare er snakk om en slags leve-videre-tilstand, men om en ny og herliggjort tilstand.
Vi kan ta med litt av den teksten: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det reises opp en åndelig kropp» (vers 42-44).
Tidligere i år var det 80 år siden den danske presten og dramatikeren Kaj Munk ble bortført av en SS-patrulje og skutt. Han hadde da lenge vært en kritisk røst mot de tyske okkupasjonsmyndighetene i Danmark.
Nesten 20 år tidligere, i 1925, hadde han gitt ut skuespillet «Ordet».
I 1991 ble det satt opp på Det Norske Teater i Oslo. Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk var 27 år gammel da han skrev det, og han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Det slutter med at en ung kvinne vender tilbake fra døden.
Ingen forsøk på å forklare.
Ingen forsøk på å rasjonalisere – noen har prøvd på det i ettertid: Kanskje var hun ikke helt død likevel?
Jo, hun var død.
Det eneste som står igjen er – miraklet.
For Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Store mirakler – og små mirakler.
Bønnesvar.
Det forhindrer ikke at en tekst som den vi har delt nå og de andre tekstene om at Jesus vakte opp død også konfronterer oss med spørsmål.
Hva med de som ikke blir helbredet?
Hva med de som ikke vender tilbake fra de døde?
Jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.
Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere.
Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen» - vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at Jesus har overvunnet døden, er det altså ikke fortellingene om disse tre – verken han vi leste om i dag eller noen av de andre - som vi setter vår lit til.
De peker framover, mot Jesu egen oppstandelse.
Derfor er det Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Fortellingene fra Jesu liv peker framover – i den kristne kirke kan vi peke bakover, mot ham som overvant døden, men også oppover: Mot han som skal komme igjen.
Det evige liv er ikke først og fremst å skulle være sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike.
I himmelen.
I herligheten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar