Tro på lyset

Andakt i Rykene bedehus 16. oktober 2024

Kommende søndag er 22. søndag i treenighetstiden.
Prekenteksten for denne søndagen er kort, men innholdsrik, må man vel kunne si. Det er en tekst om lyset, og på en tid av året da vi faktisk går mot mørkere tider – dagene blir kortere og kortere på denne tida av året - er et ord om lys både kjærkomment og etterlengtet.
Så la oss dele med hverandre evangelieteksten for 22. søndag i treenighetstiden; vi finner den hos evangelisten Johannes, i det 12. kapittel, versene 35 og 36; og vi leser i Jesu navn:
«Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem».
Slik lyder Herrens ord!

For mer enn 50 år siden satt ei ung jente på rommet sitt med en gitar og skulle forberede et møte i det kristne skolelaget hun var leder for. Jenta het Ellen Marie og hun var leder for skolelaget ved Kristelig Gymnasium i Oslo – også kjent som «KG».
Sangen som kom ut av denne forberedelsen står i dag i Norsk Salmebok:
«La oss vandre i lyset, slik som han er lys, vandre i Guds lys».
Sangen har flere vers, men det er dette som går igjen:
«Vandre i hans lys; vandre i Guds kjærlighets lys».

Det som gjorde at jeg kom på denne lille fortellingen akkurat i forbindelse med dette møtet er selvfølgelig bibelteksten, og Jesu ord om å tro på lyset.

Hva kan vi si om lyset?
Lyset er det som sprer mørket! De fleste av oss setter pris på lyset. Det hjelper oss til å se, til å skjelne, til å orientere oss.
Men lyset kan også være utfordrende og krevende, kanskje tilmed truende. For lyset avslører.
Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram både støv og fingermerker.

Men det er ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv.
Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen.
Jesus bruker uttrykket «verdens lys» både om seg selv og om disiplene og de – vi! – som tror på ham.
Han brukte det om kirken, der vi både vitner om lyset og synger om lyset.
Og gjennom det vitnesbyrdet og den sangen skal vi som kirke og kristne formidle lyset.

Det finnes mange sanger om lyset. Fra min egen bakgrunn, i Frelsesarmeen, husker jeg for eksempel denne:
«Se, fra Golgata kors skinner lyset for deg
og fra synden kan du nå bli fri.
Når i mørket du står og du lyset attrår,
se på korset, det lyser for deg!»

Eller denne:
«Da Jesus satte sjelen fri
brøt lyset fram på livets sti…».

For 75 år siden skrev countryartisten Hank Williams en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden: «I saw the Light».
Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man har hørt folk avlegge i mange sammenhenger.
Sangen har i hvert fall fått én norsk versjon; jeg tror det er Sondre Bratland som har laget en nynorsk oversettelse:
«Eg vandra omkring som ein fredlaus på jord
Nåde og frelse var berre ord
Men så kom Jesus og lyste for meg
Gud være lova no veit eg visst
No ser eg ljos, no har eg fred…»

Slik sang Hank Williams og slik har mange sunget etter ham.

Jesus sa det slik: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12).

Om døperen Johannes skrev evangelisten Johannes: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (1, 5-9).

«Tro på lyset» sier Jesus i dagens tekst.
For lyset er tent og det brenner.
Jesus er det lyset.

Om kort tid begynner adventstiden.
Den markerer vi med å tenne lys.
Første ett, så ett til, så et tredje og til slutt det fjerde lyset.
«Lys i mørketiden» er et uttrykk man kan møte i flere ulike sammenhenger.
Vi vet at mørke, både fysisk mørke og psykisk eller åndelig mørke, kan ha negative effekter på et menneske.
Kanskje er det derfor «Lysets fest» framfor noen – advent og jul – kommer i den mørkeste tida på året?

Det er ikke bare i kristendommen man peker på lyset eller snakker om lyset på denne tida; det har man gjort i mange religioner gjennom mange tidsaldre.
Tidligere tiders «vinterblot» hadde som målsetting å blidgjøre gudene; få dem til å vende seg mot menneskene igjen, og ikke fra dem, er det en annen undertone i vår kristne markering av denne tiden.
Vi handler ikke ut fra frykt, men ut fra håp; ja, mer enn håp: En sterk tro; en visshet om at det sanne lyset – Jesus Kristus! – er kommet til verden og er i verden, arbeider i verden, sammen med oss og med oss.
Vi tror på lyset – vi ønsker å være lysets barn!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Jesus og undringen

Preken i Arendal korps 19. søndag i treenighetstiden, 29. september 2024

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, det sjuende kapittel og versene fra 14 til 17; i Jesu navn:

«Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».

Slik lyder Herrens ord!

«Vi går på skolen for å lære å lese og skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Slik skrev den åtte år gamle Göteborg-jenta Barbro Karlén i en skolestil for snart 65 år siden.

Noen husker kanskje navnet hennes ennå?
Hun ga ut sin første bok da hun var 12 år gammel, og ble en kjent forfatter, selv om hun sluttet å skrive på et tidspunkt da de fleste andre bare så vidt har begynt med den slags.
De/vi som husker henne og forfatterskapet hennes, spør oss slik vi gjorde også den gang og gjør fremdeles: Hvor fikk hun disse tankene fra? Hvor hadde hun lært dette?
Det var denne søndagsteksten som fikk meg til å tenke på Barbro Karlén – enda en gang. Den bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk.

Hun ble født i 1954 og døde i 2022.
Det betyr at hun og jeg var på samme alder.
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén, om hennes forfatterskap og hva hun skrev om.
Ikke minst skrev hun om Gud.
Og jeg husker jeg tenkte at her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.

Et sitat fra bøkene hennes som jeg ofte tar fram for meg selv, er dette: «Man spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Han bare ser».

La meg si litt om en annen 12-åring.
I Lukasevangeliet kan vi nemlig lese om en 12-åring som også skapte stor undring: Gutten Jesus fra Nasaret.
Han var blitt igjen i templet etter å ha vært med til Jerusalem for å feire påske for første gang. Han satt mellom de skriftlærde da foreldrene fant ham igjen. «Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte» (Luk 2, 46-47).

Men det er ikke 12-åringen Jesus vi møter i dagens tekst; det er den voksne Jesus.
Den voksne Jesus skapte også undring.
Tro om noen av dem som hørte ham nå, husket en gutt fra Nasaret som også hadde hatt så mange kloke spørsmål og kloke svar?
Det måtte vel være for om lag 20 år siden?
Men hvor hadde han fått den kunnskapen fra?
Han hadde da ikke fått noen opplæring?

Leser vi prekenteksten i sammenheng, ser vi at det er Løvhyttefesten som er rammen rundt dagens tekst.
Løvhyttefesten var en av de store hendelsene i den jødiske kalenderen.
Leser vi det sjuende kapittel fra begynnelsen, ser vi at Jesus befinner seg i Galilea og der hadde han egentlig tenkt å være. «Han ville ikke være i Judea, for jødene sto ham etter livet», står det i vers 1.
Videre forteller teksten at Jesu brødre nærmest maste på ham og ba ham bli med til Jerusalem og Løvhyttefesten. Der ville han kunne undervise og helbrede. «For ingen som vil bli kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Men det lå en liten felle i dette, for Jesu brødre trodde heller ikke på Jesus.
Så da brødrene dro til festen, ble Jesus tilsynelatende igjen i Galilea. Men rett etter dro han også til Judea i hemmelighet.
Her var Jesus fra Nasaret det store samtaleemnet. «Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?» Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre».

Så er vi i dagens tekst.
Jesus står fram. «Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise», leste vi.
Og spørsmålene kommer.
Det blir satt ord på undringen.
Men det blir også satt ord på motstanden, på kritikken. «Hvor har han denne kunnskapen fra? Han har da ikke fått noen opplæring?»
Det er et gammelt ordtak som heldigvis ikke brukes lenger: «Dette går over min forstand og langt inn i prestens!»
Det er jo ikke slik lenger at vi tenker at kunnskap er ensbetydende med forstand, at utdannelse er ensbetydende med visdom.

På Jesu tid var det nok slik. Skulle man regnes som en lærer i Israel, måtte man først ha fått opplæring fra en annen, anerkjent lærer.
Lærdom som var «sugd av eget bryst», hadde ingen status.
Men Jesu kunnskaper hadde en kilde og de hadde en opprinnelse.
Jesus går ikke inn på noen diskusjon om kompetanse eller utdanning. Det han sier kommer ikke fra ham selv, men «fra ham som har sendt meg», understreker han, og legger til: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».
I Johannes-evangeliet betyr å gjøre Guds vilje det samme som å tro på Jesus.

Jesus skaper fortsatt både undring og tro.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom», skriver Paulus, «men vi forkynner en korsfestet Kristus» (1 Kor 1,22-23).

Jeg begynte med å henvise til Barbro Karlén og det inntrykket hun gjorde både på meg og på mange andre den gang for snart 60 år siden.
Hun skrev om Gud, men etter hvert ble det klart for mange at det ikke var det bibelske bildet av Gud hun forkynte, men mer en panteistisk forståelse av hvem og hva Gud er.
Hun sluttet tidlig å skrive.
Hun ble gift som 18-åring, mor som 19-åring og skilt som 20-åring.
Jeg har et par av bøkene hennes ennå.
I den første av dem – «I begynnelsen skapte Gud» - skriver hun: «Jeg kan ikke si «Tro på Gud, tro også på meg». Det sa Jesus. Han kunne si det. Han og Gud var jo ett. Jeg er jo bare et menneske, men jeg kan likevel si: «Tro på Gud». Jeg vet hva det betyr for et lite, jordisk menneske å ha noen som alltid er hjemme når man banker på. Gud er den eneste som alltid er hjemme. Han bebreider deg ikke hvis det er sent på natten. Han er alltid våken.»

I dag er nok Barbro Karlén det vi kaller en «glemt» forfatter. Men noen av de kloke tankene og spørsmålene hennes lever videre. Som spørsmålet om hvem som skal lære oss å leve.
Som tanken om at Gud ikke «ser ut»; han bare ser. Som det at han alltid er hjemme, at han alltid er våken.

Å gjøre Guds vilje er å tro på Jesus Kristus, han som alltid er våken, alltid er hjemme!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest»

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 22. september, 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers fem til 13, i Jesu navn:

«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus og disiplene hans befant seg i Kapernaum.
Prekenteksten for forrige søndag var fortellingen om enkens sønn i Nain. Nain var en liten by som lå like ved Kapernaum. I dagens tekst er vi altså kommet til Kapernaum.
Kapernaum er egentlig en viktig by i evangeliene. Vi hører om flere ting som skjedde i Kapernaum enn vi hører for eksempel om Betlehem eller om Nasaret. Som voksen leser vi aldri at Jesus var i Betlehem, og om Nasaret bare en gang.
Men denne dagen var han i Kapernaum.

Hva vet vi om denne byen?
Navnet skal bety «Trøstens landsby».
Det var hjembyen til flere av Jesu disipler: Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var hjembyen til evangelisten Matteus.
Vi som har vært turister i Israel har kanskje også blitt vist det som skal ha vært hjemmet til apostelen Peter i ruinene av den gamle byen Kapernaum. Det ligger også en kirke her.
Det var også i denne byen de bodde, de fire vennene som hentet sin lamme venn og bar ham på en båre for at Jesus skulle helbrede ham. Og når de ikke kom fram for folkemengden, gikk de opp på taket, laget et hull der og firte vennen ned.
Kapernaum! «Trøstens landsby» - kanskje også kreativitetens landsby? Landsbyen for kreativ trøst?

I Matt 4 leser vi om Jesu forhold til denne byen: «Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land» (vers 11 og 12).
Så Jesus var altså «hjemom» denne dagen, og det ble en travel dag.
Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke.
Blant dem som oppsøkte ham, var altså også en romersk offiser, og dermed er vi i dagens tekst.

En romersk offiser.
Ingen general, direkte, mer en sersjant eller kanskje en kaptein, men like fullt en romersk offiser.

I forkant av dagens tekst kan vi lese at Jesus helbredet en spedalsk.
Først en spedalsk, så en romer.
To menn med det til felles at de sto utenfor det jødiske fellesskapet.
Den ene på grunn av sin sykdom, den andre på grunn av sin opprinnelse.
Romeren tilhørte riktignok en okkupasjonsmakt, men som menneske var han i en sårbar situasjon.
Den la han fram slik: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Jesus svarte straks at han ville komme og helbrede ham. Men så skjedde det noe uventet: Den romerske offiseren ble tydeligvis brydd ved tanken på at Jesus skulle komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Han var vant til å befale, men var også vant med å bli befalt over. Han visste at Jesus hadde autoritet nok til å helbrede gutten bare ved å si et ord.
Det er flere fortellinger i kapittel 8 og 9 hos Matteus som kan minne om denne: Jeg har nevnt den spedalske mannen; vi leser også om en kvinne som hadde vært syk i 12 år, og nå om denne fremmede.
Dette var tre personer som alle var gjenstand for utenforskap. Både den spedalske mannen og kvinnen med de store plagene hadde sykdommer som det var knyttet myter og fordommer til; de var betraktet som urene.
Den romerske offiseren var kanskje ikke «uren» i religiøs forstand, men hallo! En romersk offiser! En fiende! En okkupasjonssoldat!

Men Jesus så ikke representanten for okkupasjonsmakten; han så en mann med tro.
Og ikke bare så han og anerkjente offiserens tro, han holdt den fram som et eksempel.
«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», utbrøt han.
Ikke en tro som forventet nærvær eller berøring; ikke en tro som var avhengig av et ytre middel, men en tro som baserte seg på tillit til ham som bønnen om hjelp var rettet mot.

Stikkord: Bønn!
For mer enn 50 år siden lyttet jeg til en engelsk frelsesoffiser – jeg har glemt navnet hans – som brakte en hilsen til et antall unge, norske frelsessoldater. Hilsenen var denne: «God is only a prayer away!»
Setningen ble som et minnevers som har fulgt meg siden.

Tror du at Gud befinner seg langt borte?
Nei, han befinner seg på bare en bønnelengdes avstand.
Aldri lenger unna enn det.
«A prayer away» - en bønnelengdes avstand.

Han måtte ha forstått dette, den romerske offiseren i Kapernaum som teksten vår forteller om.
Han tilhørte den romerske okkupasjonsmakten. Ingen ville blitt forbauset om han hadde nærmest kommandert Jesus til å komme og helbrede tjeneren hans. Men i møtet med det guddommelige var han en ydmyk mann. I Lukas-versjonen av denne fortellingen leser vi tilmed at han var en avholdt mann som hadde gitt gaver til synagogen. Både møtet med jødenes tro, og det han måtte han hørt om Jesus, hadde skapt en lengsel hos ham.
Men det var en lengsel kombinert med ydmykhet.
Det var en ydmykhet som fortalte ham at Gud kan svare bønner på lang avstand.
At Gud kan svare på bønner også fra sånne som ham – en som sto utenfor det alminnelige fellesskapet.
Han var selv en mann med autoritet, han både kunne gi ordrer og bli adlydt, men også få ordrer, og adlyde dem.
Men hvor mye større autoritet har ikke da Guds utsending; ja, Guds sønn?

Slik må han ha tenkt.
«Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Det var en erklæring som fikk Jesus til å undre seg. En så sterk tro hadde han ikke møtt til nå.
Men så er det ikke bare sterk tro som når fram til Herren.
Det gjør også den svake troen. Det gjør også den nølende troen.
Den når fram til Guds øre, bare den retter seg mot Jesus.

Man trenger ikke å rope for at Gud skal høre ens bønn.
Det holder lenge å hviske. Det holder lenge med et sukk.
Det behøver ikke en gang være et sukk som kledd i ord. Derfor skriver Paulus om at Ånden går i forbønn for oss «med sukk uten ord» (Rom 8, 26).

Jeg har nevnt tre eksempler på mennesker Jesus møtte og som alle var gjenstand for utenforskap.
Fellesnevneren for disse fortellingene er ikke bare Jesus, men den inkluderende Jesus!
Han sier det selv i dagens tekst: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».
Da Salomos tempel ble innviet, ba kongen at «alle folk på jorden [skal] lære navnet ditt å kjenne» (1 Kong 8,43).

Alle folk!
Ikke bare Israels folk, eller bare det norske folk, for den del.
Menn og kvinner fra alle verdenshjørner, fra alle folkeslag, er innbudt til å sitte til bords i Guds rike.

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest, de skal sitte til bords i Guds rike...» (nr. 27 i Frelsesarmeens sangbok)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Jesus - dødens overmann

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden 15. september 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 11 til 17; vi leser i Jesu navn:

«Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen i dagens tekst er den eneste gangen vi hører om byen Nain i evangeliene.
Det var en liten by, nærmest en landsby, om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.

Det står ingenting i teksten om hvorfor Jesus og disiplene kom akkurat til Nain denne dagen; det mest nærliggende er kanskje å tenke at de bare var på gjennomreise. Men i teksten leser at Jesus «ga seg på vei» til denne byen.
Han må ha hatt et formål med å legge veien om Nain.
Og i Nain møtte Jesus og disiplene et gravfølge.
En ung mann var død, og i den store sørgeskaren var også en kvinne, den unge mannens mor, en enke som fulgte sin eneste sønn til graven.
En tragisk fortelling, men ikke enestående, verken på Jesu tid eller i vår tid.
Hver eneste dag oppstår nye, liknende fortellinger. Vi konfronteres med dem i nyhetene hver eneste dag.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Enken fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Tre ganger leser vi i evangeliene at Jesus vekket opp noen fra de døde.
Tidligere denne uka var dagens tekst i bibelleseplanen fra Markus 5, fortellingen om synagogeforstanderen Jairus og hans datter.
Hun var blitt syk og før Jesus rakk å komme hjem til Jairus, var jenta død. Vi husker fortellingen fra søndagsskolen: Jesus vakte henne opp igjen.
Den neste vi leser om at Jesus vekte opp, var han vi leser om i dagens tekst, og den tredje gangen vi leser at Jesus vakte noen opp fra de døde, handlet det om Lasarus, Jesu venn fra Betania.

Tre ulike fortellinger, men de har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet. Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania, der Lasarus bodde, lå rett utenfor Jerusalem.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.

Jeg har lest at det finnes en gammel tradisjon der denne søndagen – 17. søndag i treenighetstiden - omtales som «høstsemesterets påskedag».
Alle tekstene i alle tekstrekkene peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om enkens sønn i Nain henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.

Teksten fra Det gamle testamente denne søndagen er på mange måter en parallell til dagens tekst. Det er fortellingen i 1. Kongebok 17, vers 17 til 24. Der leser vi om profeten Elia, som hadde fått losji hos en enke med en sønn. Så ble sønnen syk og døde, men da profeten ba, ble han vakt til live igjen.
Epistel-teksten for denne søndagen er fra 1 Kor 15, versene 35 til 45, der Paulus skriver om nettopp oppstandelsen fra de døde, og at dette ikke bare er snakk om en slags leve-videre-tilstand, men om en ny og herliggjort tilstand.
Vi kan ta med litt av den teksten: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det reises opp en åndelig kropp» (vers 42-44).

Tidligere i år var det 80 år siden den danske presten og dramatikeren Kaj Munk ble bortført av en SS-patrulje og skutt. Han hadde da lenge vært en kritisk røst mot de tyske okkupasjonsmyndighetene i Danmark.
Nesten 20 år tidligere, i 1925, hadde han gitt ut skuespillet «Ordet».
I 1991 ble det satt opp på Det Norske Teater i Oslo. Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk var 27 år gammel da han skrev det, og han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.

Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Det slutter med at en ung kvinne vender tilbake fra døden.
Ingen forsøk på å forklare.
Ingen forsøk på å rasjonalisere – noen har prøvd på det i ettertid: Kanskje var hun ikke helt død likevel?
Jo, hun var død.

Det eneste som står igjen er – miraklet.
For Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Store mirakler – og små mirakler.
Bønnesvar.

Det forhindrer ikke at en tekst som den vi har delt nå og de andre tekstene om at Jesus vakte opp død også konfronterer oss med spørsmål.
Hva med de som ikke blir helbredet?
Hva med de som ikke vender tilbake fra de døde?
Jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?

Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere.
Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen» - vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».

Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at Jesus har overvunnet døden, er det altså ikke fortellingene om disse tre – verken han vi leste om i dag eller noen av de andre - som vi setter vår lit til.
De peker framover, mot Jesu egen oppstandelse.
Derfor er det Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Fortellingene fra Jesu liv peker framover – i den kristne kirke kan vi peke bakover, mot ham som overvant døden, men også oppover: Mot han som skal komme igjen.
Det evige liv er ikke først og fremst å skulle være sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike.
I himmelen.
I herligheten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Ordets og bordets tjeneste

Preken i Risør Frikirke
15. søndag i treenighetstiden, 1. september 2024

Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:
Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord!

I dag, 1. september 2024, får kirken på Island ny biskop.
Den lutherske kirken på Island har bare én biskop. Den nye biskopen heter Guðrún Karls Helgudóttir, hun er 55 år gammel og har fram til nå vært sokneprest i en av menighetene i Reykjavik. Hun overtar etter Agnes M. Sigurðardóttur, som har vært biskop siden 2012, og som var Islands første, kvinnelige biskop.
Hvorfor nevner jeg dette – og hva har det med dagens prekentekst å gjøre?
Denne høsten er det 50 år siden jeg kom til Island som frelsesoffiser.
Der hadde vi – to unge løytnanter – fått ordre til en by på Vest-Island som heter Ísafjörður, og der skulle vi lede både Frelsesarmeens menighet og bestyre Frelsesarmeens sjømannshjem i byen.
Det var sjømannshjemmet som krevde timene våre. Arbeidet i menigheten er det ikke så mye å si om, bortsett fra dette: Det var en stor søndagsskole der.
Hver søndag formiddag ble lokalet fylt opp av barn, og et av disse barna var nettopp hun som i dag settes inn som biskop.
Min sønn Martin traff nemlig henne på et nordisk prestemøte, og da hun fikk høre at han hadde tilbragt sitt første leveår på Island, kunne hun fortelle om sin bakgrunn som søndagsskolejente på Frelsesarmeen i Ísafjörður, der de – vi - hadde sunget:
«Hann Davíð var lítill drengur,
á Drottins vegum hann gekk.
Hann fór til að fella risann
og fimm litla steina hann fékk…».

Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste her i frikirken i formiddagen som har vært søndagsskolelærer, men tanken på – påminningen om – dette å ha vært med og sådd noe i et barnehjerte har faktisk ligger i mitt hjerte og min tanke, både siden Martin fortalte om møtet med denne islandske presten, og etter meldingen om at hun nå blir biskop.

Hva er så «broen» fra dette nokså private minnet til dagens prekentekst?

Jeg har satt som overskrift på denne prekenen: «Ordets og bordets tjeneste».
Vi har lest om Marta og Maria.
Det er laget mange bilder der disse to opptrer, gjerne sammen med Jesus.
Rollene er klare: Marta som strever med det huslige; Maria som sitter ved Jesu føtter.
En kjær salme for mange har nettopp dette som motiv: «Ved Jesu føter ei stille stund, når ordi kjem frå hans eigen munn..».
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).

Men hva med Marta?
«Ordets og bordets tjeneste».
La oss lese fra Apg 6; der finner vi noe om dette:
«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen».

I min lokalmenighet – Frelsesarmeen i Arendal – har både ordets og bordets tjeneste prioritet.
Vi har en pastor (korpsleder) og vi har et gudstjenesteutvalg, men vi har også diakonimedarbeidere og frivillige rundt dem.
Vi tenker vel litt som den hellige Frans av Assisi: Vi forkynner evangeliet, og vi bruker ord der det er nødvendig.

Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk». Som evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».

De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand, den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer.
På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.
Betania – stedet der Jesus og hans venner kunne møtes.
Men også et sted der ordets og bordets tjeneste møtte hverandre.

Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.
Formaning? Ja vel, men ikke refs.
En vennlig henstilling? «Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»

Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.
Ordets og bordets tjenere.
Marta og Maria.

Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.
Men vi lesere bare om én Marta.
Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»

I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?

Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde. Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».
For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det. Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var hun en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme.
Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!» «Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe. Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.

Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.

Ordets og bordets tjeneste – ikke to ulike tjenester, men sider av den samme tjeneste.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

KVELDSMAT I EMMAUS

Preken i Askim korps 2. påskedag, mandag 5. april 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 28 til vers 31; i Jesu navn:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”.
Slik lyder Herrens ord!

Det må være en av verdens mest kjente spaserturer, den 12 kilometer lange strekningen mellom Jerusalem og Emmaus som det fortelles om i denne teksten.
To venner – vi kjenner bare navnet på den ene – la ut på denne turen et par dager etter de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Og det var det dette de snakket om: Det som hadde skjedd med Jesus fra Nasaret!
Vi vet ikke hvorfor de skulle til Emmaus – kanskje de rett og slett bodde der?
Og akkurat som vi korter reisetiden med å høre på musikk eller radio, gikk disse og pratet sammen.
I den bibelske kronologien er vi kommet til kvelden første påskedag.
Det er Lukas som forteller om denne vandringen.
Det har skjedd så mye denne dagen: Først var det kvinnene som hadde gått ut tidlig om morgenen for å salve Jesu legeme.
De var kommet løpende tilbake og hadde fortalt en underlig historie om en engel som hadde sagt dem at Jesus var ikke lenger i graven.
Så hadde noen av disiplene gått ut for å sjekke. Dette kunne da ikke stemme?
Men de var kommet tilbake med samme historie.
Graven var tom.
Faktum sto fast.
Det eneste som lå igjen var linklærne.
Og nå var det blitt kveld, og ”to disipler (var) på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem” – slik innledes denne fortellingen, ”og de samtalte om alt det som var skjedd”.
Mens de gikk slik og snakket ble de – trodde de i hvert fall – innhentet av en tredje vandringsmann.
Han innledet slik vi også gjør det dersom vi kommer inn fra sidelinja i en samtale: ”Hva er det dere snakker om?”
De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»
«Hva da?» spurte han.
«Det med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

De ikke bare sørget – de var forvirret!
Så må de ha begynt å gå igjen, og mens de gikk var det Jesus som førte ordet. Men de visste ikke at det var Jesus. Men de lyttet. Og etterpå gikk det opp for dem i hvor sterk grad de hadde lyttet, og hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på den, den undervisningen de fikk der de gikk.
Det er spennende å lese om disse samtalene på tomannshånd, eller som her: tremannshånd, som Jesus hadde. Tenk bare på samtalen med Nikodemus! Den samtalen har vi et langt referat fra. Her får vi bare åpningen: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og så står det at han ”begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det var kanskje greit at strekningen var såpass lang som den var? Jesus måtte ha mye på hjertet! Mange henvisninger, mange forklaringer.
Det finnes talere og det finne foredragsholdere som er så fascinerende, enten det nå er dem selv eller emnet deres, at man ikke blir trett av å høre på dem. At man aldri får nok. Jesus må ha vært en slik lærer. For da de var kommet fram, og Jesus ga inntrykk av å ville gå videre, ba dem ham stanse: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Så ble han med dem inn.
Så satte han seg til bords med dem.
Så tok han brødet, brøt det og ba takkebønnen…
Da skjedde det noe!
Da kjente de ham igjen!

Det må ha vært noe med den situasjonen som gjorde at de kjente ham igjen!
Det er mange måter å kjenne igjen et menneske på. Mange kanaler for gjenkjennelse. Det kan være utseendet. Det kan være stemmen. Eller det kan være en bestemt bevegelse. Et kast med hodet, for eksempel.
Da Jesus brøt brødet og bad takkebønnen – ”da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”. Ikke som en plutselig åpenbaring, men som en gjenkjennelse. Dette hadde de sett før! De hadde sett Jesus bryte brødet før!
Det står ingenting i Bibelen om at disse to var på den øvre sal på skjærtorsdag. Det var ikke derfra de kjente igjen bevegelsen. Men de var disipler. De hadde fulgt Jesus. De hadde vært sammen med ham. De hadde hørt ham be takkebønnen og sett ham bryte brødet før.
Hvor?
Kanskje ute i ørkenen, de gangene han mettet de store folkemengdene med noen få brød og litt fisk?
Kanskje var det noe spesielt ved måten Jesus brøt brødet på – et grep som gjorde at de kjente ham igjen? Det er bare én som bryter brødet på den måten!
Og i det de kjente ham igjen, ble han borte for dem. De så ham ikke lenger.
Stolen han hadde sittet på – den var der.
Asjetten han hadde brukt – de sto der på bordet.
Brødet han hadde brutt – det lå der.
Han hadde vært der!
De hadde sett ham!
De hadde snakket med ham – og han hadde snakket med dem.
De hadde hørt stemmen hans – sett blikket hans – sett ham bryte brødet. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Kveldsmat i Emmaus!
Kanskje det mest omtalte måltid i historien er dette som det aldri ble noe av? For de kunne jo ikke bare sette seg ned etter en slik opplevelse. ”Så hyggelig at Jesus stakk innom, da!” Nei, dette måtte de dele med flere. De måtte dele det med de andre disiplene. Hadde de gått strekningen mellom Jerusalem og Emmaus én gang, kunne de vel gå den en gang til? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen - da han brøt brødet.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Møte mellom syndere

Preken i Arendal korps 2. søndag i fastetiden, 25. februar 2024

Prekenteksten denne søndagen henter vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 36 til vers 50, og vi leser i Jesu navn:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Fariseeren Simon hadde innbudt Jesus hjem til seg.
Det står ikke noe om hvem som ellers var bedt eller hvor mange, men ut fra det vi vet om kulturen for selskapelighet på Jesu tid, er det naturlig å tenke seg at det var flere som var bedt.
Kanskje Jesu disipler?
Kanskje noen av Simons venner og kolleger?

Det var imidlertid én som nokså sikkert verken var bedt eller velkommen.
Evangelisten beskriver henne som «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv».
Hun var ikke bedt, men hadde hørt at Jesus var gjest hos Simon.
Hadde hun planlagt det som teksten forteller om?
Helt spontant kunne det neppe ha vært.
En alabast krukke med fin salve er ikke noe man bare har liggende.
Den måtte hun ha skaffet.
Og den tok hun med seg til Simons hus.
Den møtte hun opp med.

Det var to verdener som møttes i Simons hus denne dagen.
Det var den vellyktes verden og den mislyktes verden.
Den vellykte Simon – den mislykte kvinnen.
Aksen i møtet mellom disse to var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.

Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde Jesus verten oppmerksom på at han faktisk ikke hadde ivaretatt noen av de vanlige uttrykkene for høflighet og gjestfrihet som var en del kulturen.
Etter hvert som Jesus nevner det ene bruddet på god folkeskikk etter den andre, er det nesten som Simon hadde misbrukt gjestetradisjonene overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.

Den ubudne gjesten ble på alle måter en kontrast til han som var vert.
Den mislykte blir gjerne en kontrast til den vellykte.
Den lastefulle blir gjerne en kontrast til den plettfrie.
Og samtidig ble hennes omsorg en kontrast til vertens mangel på oppmerksomhet.
Jesus nærmest gned det inn når han minte Simon om hva han som vert burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.

«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for.
Hun var tydeligvis kjent – kanskje tilmed beryktet? - i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.

Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.

Han som hadde forårsaket at de nå befant seg i samme rom, at de nærmest ble stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to, selv om det var Simon som var adressaten.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var godt kjent med lignelsenes pedagogikk, og han visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.

Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i dette møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.

Simon ble neppe regnet blant dem i byen som levde «et syndefullt liv».
Han levde et pent og skikkelig liv.
Han var, om ikke elsket, så respektert der i byen.
Om noen hadde sagt til ham: -Du er også en synder, ville han nok ha blitt provosert.
I den kristelige språkbruken hender det vi snakker om «store» og «små» syndere.
Evangeliet er ikke slik.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (3, 22-23).

De syndige handlingene er forskjellige og har ulike konsekvenser.
Men å bli frelst handler ikke først og fremst om å legge fra seg syndige handlinger, men å bli frelst fra en syndig natur.

Natten før Henry Rinnan skulle henrettes, hadde han en lang samtale med presten.
-Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han.
- Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.

Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.

La oss vende tilbake til fariseeren Simons hus og hans gjester.
La oss vende tilbake til kontrastene – den vellykte verten og den mislykte, ubudne gjesten.
Og la oss la blikket stanse ved ham som var årsak til at disse to befant seg under samme tak og i hverandres nærhet: Frelseren Jesus fra Nasaret.
Vi er i fastetiden – i den tiden da sinn og tanker skal forberede oss på enda en gang å høre om han som led og døde for at alle typer syndere skal kunne bli frelst, og skal kunne samles hjemme hos Herren, i et selskap der alle er like velkomne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen