Va det du, Jesus?

Betraktning for fjerde søndag i advent
”Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 19-27)

”Å, va det du Jesus? Va det dæ vi mista igjen? Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen?”
Det er Åge Aleksandersen som stiller dette spørsmålet i en av sine sanger. Spørsmålet går rett i det som døperen Johannes sier i denne søndagens prekentekst: ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Å kjenne Gud, eller å kjenne Jesus er en viktig del av kristentroen. Slik er det også i mellommenneskelige forhold. Det er viktig å kjenne hverandre, enten man er foreldre/barn, mann/kone eller rett og slett venner. Å kjenne hverandre, er noe annet og mer enn å kjenne til hverandre. Det er noe mer enn å ha hørt om hverandre. Det er noe mer enn å vite om hverandre. Å kjenne noen, er langt mer enn å vite hvem vedkommende er.
Jeg har i det jeg skriver dette 421 venner på Facebook. Det er en forholdsvis eksklusiv gjeng – det er de som har tusenvis av slike venner. Noen av dem er svært nære venner. Noen er slike som jeg kjente for mange år siden, og var venn med da, og så har ”boka” gjenopprettet kontakten. Det har for det meste vært hyggelig. Men kjenner vi hverandre, selv om vi er venner på Facebook? Eller om vi arbeider sammen? Eller om vi vet om hverandre?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, sa døperen Johannes til fariseerne. Mannen han snakket om, er kjent i historien som Jesus fra Nasaret. Det er et navn de fleste av oss har et forhold til – på godt og vondt, kan man kanskje si iblant. Vi forbinder stort sett bare én person med navnet Jesus. Men faktum er at det er ett av de mest brukte mannsnavn i verden. Selv her i Norge er det 52 menn som heter Jesus til fornavn; 15 av dem har bare det ene navnet som fornavn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. På Facebook finner jeg ikke mindre enn to som heter Jesus Hansen – jeg er riktignok ikke venn med noen av dem.
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Hva vil det si å kjenne Gud? Hva vil det si å kjenne Jesus? Profeten Hoesa i Det gamle testamente var opptatt av det: ”La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden”(Hos 6,3).
Så er det én måte å kjenne Gud på: Kjenne ham gjennom skaperverket – ”det klassiske gudsbevis”, som det ofte kalles.
Andre synes de kjenner ham – eller aner noe om ham – gjennom gode gjerninger. ”De gode gjerninger frelser verden” – det var tittelen på et dikt Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive på i Paris våren 1910. Han kom aldri lenger enn til tittelen. Kjenne Gud gjennom de gode gjerninger? Det er en krevende tanke. Luther sa det slik: ”Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger.”
Å kjenne Jesus er først og fremst å vite om å tro på det som er kjernen i all kristen tro: At han er menneskenes frelser. At han ved sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse åpnet veien til Gud for alle som tror på ham.
Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrev en lang rekke sanger som synges i kristne kirker og forsamlinger over hele landet: ”Jeg er en seiler på livets hav”, ”I den stille, klare morgen”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen”.
Han ble en gammel mann, og alderen for hardt fram med ham. Mot slutten av sitt liv kjente han ikke noen.
Men da en spurte ham om han kjente Jesus, lyste han opp: - Skulle jeg ikke kjenne Jesus? Han er jo min beste venn!
Va det du, Jesus?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.” Men han ønsker å bli kjent med oss.

Planer om å drepe Jesus

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).

Prekenteksten denne søndagen står i forlengelsen av fortellingen om da Jesus vekket sin venn Lasarus fra de døde. Det er en dramatisk fortelling. Ikke bare hadde Lasarus vært død, han var også lagt i graven, og hadde ligget der i tre dager. Som hans søster Marta sa da Jesus ba dem rulle steinen foran graven til side: Det lukter allerede av ham!

En så dramatisk hendelse bare måtte bli en ”snakkis”, og mange av de som hadde vært vitner til den, begynte å tro på Jesus. Så kom det fariseerne for øret, og de likte ikke det de hørte. De innkalte til det man må kunne beskrive som et ”krisemøte”.
Diskusjonen i dette møtet handlet imidlertid ikke om de religiøse eller teologiske utfordringene knyttet til det Jesus hadde gjort. Det handlet om politikk. Det handlet om ikke å irritere fienden, eller i dette tilfellet: okkupasjonsmakten.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer ”og tar både det hellige sted og folket vårt”, sa de til hverandre. Dette hadde Israels folk historiske erfaringer med. Både var Jerusalem og de hellige stedene blitt lagt øde, og folket ført bort i fangenskap.
Da er det ypperstepresten Kaifas taler. Som politisk analyse er det han sier kynisk inntil det hjerterå. ”Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunn,” sier han. Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien. Dreyfuss-saken fra 1890-tallets Frankrike er kanskje den mest kjente. Såpass oppsiktsvekkende var denne uttalelsen at evangelisten føler behov for å gå inn i fortellingen og forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: ”Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring,” skriver han.
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen. Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde. ”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Det de betraktet som en kynisk, politisk vurdering, var i virkeligheten et ledd i Guds plan for å frelse menneskene. Alternativet til Jesu død ville vært at hele menneskelekten gikk fortapt.
”Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne,” sa Kaifas. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, og hans lidelse, død og oppstandelse er det eneste eksemplet i historien der vi kan våge å si at det stemmer. Ikke fordi en kynisk politiker har sagt det, men fordi Gud selv ville det slik – som den eneste redningen for en fortapt og syndig menneskeslekt.
”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Men den setningen åpner han døra inn til påskens fortellinger, med all sin gru og lidelse, men også med den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.

Søndagsbetraktning for 5. søndag i faste, 10. april 2010 - publisert i Smaalenenes Avis

Fra Babel til Betel - en preken for 1. pinsedag

Preken i Askim korps søndag 27. mai 2007

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11, 1 – 9).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 1 – 11)

Slik lyder Herrens ord!

To tekster om språk. Det er utgangspunktet for prekenen denne pinsedagen her i Askim. Kanskje ikke noe unaturlig valg med tanke på hvem som er bedt om å preke? Språket har vært mitt viktigste arbeidsredskap i hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av språk. Språk er makt. Språk er nøkler. Språket lager broer – eller avgrunner. Språket definerer. Derfor er språket viktig. Det er viktig, for at vi skal forstå hverandre og vite hva vi snakker om.

To tekster om språk.
Den ene er en tekst om språket som avgrunn, den andre en tekst om språket som brobygger.
Men det er mer enn to tekster om språk som – skal vi si: lingvistisk øvelse? Som lingvistisk vitenskap? Det er to tekster om språk som Guds verktøy.

La oss se på de to fortellingene!
Den ene er en fortelling om menneskets hovmod.
Den andre er en fortelling om Guds verk.

Fortellingen om Babels tårn er en del av urhistorien. Urhistorien i Bibelen dekker perioden fra skapelsesberetningen og fram til syndfloden og Noas ark. Skapelsen – Edens hage – syndefallet. Det er første fase i urhistorien, mens beretningen om syndfloden er den siste. Og mellom disse to har vi noen små fortellinger. Vi har fortellingen om Enok, som vandret med Gud, og vi har fortellingen om Babels tårn.
Det går en linje fra syndefallet til syndfloden, og fortellingen om Babels tårn er en del av denne linjen.
Hva var så galt med dette Babelprosjektet?
Mennesket ønsket å bygge et tårn som rakk helt til himmelen. De ville nå fram til Gud ved hjelp av egne anstrengelser.
Mange har lest Babel-fortellingen som en advarsel mot moderne teknologi der mennesket ”leker Gud”, eller prøver å gå Gud i næringen. Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger som gjør denne tanken relevant, men jeg skal la det ligge her og nå.
La oss heller holde fast ved dette: Mennesket som tror det kan bygge seg inn i himmelen, ”vokse seg inn i himmelen”, er et uttrykk vi kjenner.
Det var dette prosjektet Herren stanset.
Gud kunne ikke tillate – og ville ikke tillate – at mennesket gjorde seg selv til Guds like.
Og han slo menneskene med forvirring.
De ble atspredt – de forsto ikke lenger hverandre.
Det ambisiøse prosjektet ble ikke fullført. Hovmodet som prosjektet var preget av, slo tilbake på dem selv. ”Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden”, leste vi.

Denne teksten er egentlig en av lesetekstene for denne pinsedagen. Jeg har valgt å bruke den som prekentekst, eller som en del av prekenteksten. For jeg har også valgt å bruke kontrasten til denne fortellingen som prekentekst. Babelfortellingens antitese: Fortellingen om Åndens komme til verden. Åndens komme til disiplene. Åndens komme til kirken.

Jeg har satt en overskrift på denne prekenen: ”Fra Babel til Betel”. Ordet Betel er hebraisk og betyr "Guds hus". Første gang vi leser det, er i fortellingen om Jakob, etter at han hadde drømt om stigen som gikk opp til himmelen, og hvor engler gikk opp og ned.
Fra Babel – forvirringens sted, hovmotets sted – til Betel, Guds hus, bønnens sted, åpenbaringens sted, kraftens sted.

Jeg har vært i det huset, i det rommet der man tror disiplene var da Den Hellige Ånd falt over dem. Det var som et hvilket som helst rom i et hvilket som helst hus. Det var ikke noe særlig ved selve rommet, slik jeg opplevde det. Men det som skjedde der! ”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne”.

Så er vi tilbake ved språket.
Ved Babel brukte Gud språket for å spre menneskene, forvirre dem, vise dem at han ikke akseptere deres hovmot.
Men nå er vi ikke lenger ved Babel – vi er i Betel, vi er i Guds hus. Og her bruker Gud språket for å binde menneskene sammen. Han bruker språket for å åpenbare seg for dem. Åpenbare sin kraft. Åpenbare sin herlighet.
Dette åpenbarte han ved at Guds storverk ble forkynt på alle tungemål. Uansett hvilket språk de snakket, de som var i Jerusalem denne dagen, så hørte de forkynnelsen om Guds storverk, om Guds herlighet, om Guds frelse – de hørte det forkynt på sitt eget tungemål.

Jeg har ikke tenkt å si noe om tungetale som nådegave her i formiddag. Denne teksten handler ikke om det. Det har vært mange diskusjoner ned gjennom kirkehistorien om det som skjedde her, om det var et taleunder eller et høreunder, det som skjedde.
Det er ikke viktig.
Det som er viktig, er dette: De hørte forkynnelsen om Guds storverk på sitt eget språk. De hørte lovprisningen på sitt eget språk. Det var Åndens språk som lød. Og han brukte et språk som alle forsto. De som lyttet, var ikke lenger skilt fra hverandre på grunn av språket – de ble ført sammen i Den Hellige Ånd.

For mange år siden leste jeg en bok som het ”Med Guds ord gjennom jernteppet”. Den var en klassiker, tror jeg – en av de mest leste, kristne bøkene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Den var skrevet av en hollender som gikk under navnet ”Broder Andreas”. Han fikk en visjon, et kall: Han skulle smugle bibler inn til landene bak jernteppet.
Fra en av disse reisene forteller han om en opplevelse fra Romania.
Han spurte resepsjonisten på hotellet etter en kirke. Resepsjonisten ville vite hva han skulle der; han kunne jo ikke språket og ville ikke forstå noe som helst av det som ble sagt. - Vet du ikke at kristne har et eget språk? spurte Broder Andreas.
Nei, det visste ikke resepsjonisten. - Jo, det heter agape, fortsatte Broder Andreas.
Et par dager senere fikk han kontakt med en kristen leder. Det var bare de to, Broder Andreas kunne ikke rumensk og rumeneren kunne verken engelsk eller tysk. Men Broder Andreas tok fram sin bibel, slo opp på 1 Kor 16, 20 og viste den andre: ”Alle brødre sender sin hilsen! Hils hverandre med et hellig kyss!”
Da lo den andre og slo opp på Ordspråkene 25, 25: ”Som friskt vann for den trette er gode tidende fra et fjernt land.”
Broder Andreas svarte med å slå opp på brevet til Filemon: ”Jeg takket alltid min Gud når jeg tenker på deg i mine bønner, for jeg hører om den kjærlighet og tro du har til Herren Jesus”.
Og rumeneren pekte på et par vers lenger ned: ”For det har vært en stor glede og trøst for meg, kjære bror, å høre hvordan du med din kjærlighet har vært til hjelp og glede for de hellige.”

Slik fortsatte de en lang stund og snakket sammen ved hjelp av bibelvers.
Da Broder Andreas kom tilbake til hotellet den kvelden, møtte han den samme resepsjonisten som han hadde snakket med før. - Jeg slo opp ordet ”agape” i leksikonet, sa han. – Det er ikke noe språk. Det er bare et gresk ord for kjærlighet.
- Jeg vet det, svarte broder Andreas. – Men det er et språk også. Jeg har snakket det i hele kveld.

Vi hører dem tale om Guds storverk på vårt eget språk!
Det finnes ingen forkynner som Den Hellige Ånd.
Det finnes ingen lærer som Den Hellige Ånd.
Det finnes ikke noe bedre språk enn det som Ånden taler.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Bryllupet i Kana

Preken i Risør korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2026

Teksten for denne søndagen finner vi hos evangelisten Johannes, i det andre kapittel og de 11 første versene. Vi leser i Jesu navn:
«Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen om bryllupet i Kana er samtidig fortellingen om det første under, det første mirakel, som Jesus gjorde i løpet av sin tjeneste her på jorden. Det er en beretning som på mange mater skiller seg fra de andre undrene Jesus gjorde.

Rammen rundt fortellingen kjenner vi fra før: Det er bryllup.
Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk «happening» - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig.
Men så skjedde det noe; Man slapp opp for vin!
Krise!
I hvert fall pinlig!
Men så trådte Jesus til, og han løste problemet ved å gjøre vann om til vin.

Det er i grunnen hele fortellingen. Men det er en underberetning som skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente.
Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene.
To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene.
De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.
Så hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag?
Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å «få tak på», og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: «Men du har gjemt den gode vin til nå».
Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet.
Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet - en frelst sjel - en evig himmel.
«Du har gjemt den gode vin til nå».

Det beste kommer til slutt.
Og det er sant.
Det er slik.
Som kristne tror vi det.
Som kristne vet vi det.
Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette.
Men er det dette denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne 1øse det problemene.
«Kom til Jesus med dine problemer».
Det er også sant.
Det er noe vi vet.
Det er noe vi har lest.
Det er noe vi har erfart.
Men er det dette denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
«Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham.»

Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette.
Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å løse et problem for en som hadde invitert til fest.
Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der.
Det var et tegn. Jesus ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var «målgruppe»- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene.
Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
«Han – Jesus - åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham».
Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under.
Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren.
Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord.
Vi leser at Maria sa til tjenerne: «Det han sier, skal dere gjøre». Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin.
Hvorfor skjedde dette?
Fordi noen handlet på Jesu ord.
Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.

Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket «Guds ord er velsignet i seg selv».
Det fører til velsignelse å fø1ge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke.
Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en fortelling som bekrefter dette.
Det er i fortellingen om Peters fiskefangst.
Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fått noe.
Om morgenen sa de en mann stå ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk.
Nei, ingenting.
«Kast garnet ut på den høyre siden», sier mannen.
Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn.
Da oppdaget – innså! - disiplene at dette var Jesus! «Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham» - enda en gang.

De fulgte Jesu ord.
Å fø1ge Jesu ord gir velsignelse.
Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske.
Det får ringvirkninger.
Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der.
«Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse», leser vi.
Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på.
De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten.
Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.

Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte.
Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over.
Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse.
Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin.
Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene.
Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette vet jeg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.

Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes.
Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han.
Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si.
Sånn også med vannet.
Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin.
Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin.
Så hva skjedde da?
Det skjedde en skapelsesakt.
Og hvem er det som utfører skapelsesakten?
Det er Gud selv.
Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin.

Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og vår tjeneste? Jeg tror det.
Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: «Så kommer troen av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord.»
Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der.
Den skjer ved at det blir skapt tro.
«Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Mannen i veikanten

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden,
9. november 2025

Prekenteksten vår denne søndagen finner vi hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 25 til 37; og vi leser i Jesu navn:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.
Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!

Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte.
Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime.
Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Kanskje kan den også leses som et debattinnlegg?

I en tid der «utenforskap» og «integrering» er hete temaer i samfunnsdebatten, kommer Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan inn som en lyskaster. Lignelsens tema er nettopp disse tingene. Jesus går rett inn i det som var betente spørsmål også i hans samtid og samfunnet både han og tilhørerne levde i med denne fortellingen.

De som hørte fortellingen første gang forsto at mannen som var på reise, var en jøde.
Det var også de to første som passerte mannen etter overfallet. Først en prest, så en levitt.
To jøder, begge med en tjeneste i templet. Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.
Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
En mislikt minoritet.
En som helt sikkert ville forstått ordet «utenforskap».
Han så at det de andre to vek unna for: Her lå det et medmenneske.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen ble satt på vent. Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell. «Jeg tar regningen», sa han.

Jeg nevnte verdenslitteraturen og kjente noveller.
En novelle som helt opplagt hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag, og han våkner med forventning i sitt hjerte idet han lager sin enkle frokost og setter jeg til å arbeide.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Så kommer kvelden, og når Jesus sier at i dag hadde han besøkt skomakeren, blir denne nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.

Så er altså dagens tekst lignelsen om den barmhjertige samaritan enda en gang?
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema?

Eller?
Nei, søndagens tekst er ikke «bare» liknelsen om den barmhjertige samaritan.
Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan.
For den liknelsen er bare en del av teksten.
Den egentlige teksten, ramme-fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer.

Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Vi leser også om andre som stilte det spørsmålet.
En av dem kaller vi gjerne «Den rike unge mann». For ham var spørsmålet eksistensielt, for fariseeren i vår tekst var det nok mer intellektuelt.
Jesus svarte da også nærmest etter boka.
Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det.
Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på.
Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner, litt som samtalen med Nikodemus, som vi leser i Johannes 3.
Spørsmålsrekka blir slik: «Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med å fortelle om mannen som ble overfalt og ranet, om de to som bare lot ham ligge og om han som stanset opp og – antakelig ikke helt risikofritt hjalp ham – berget livet hans.
En samaritan!
Akkurat det må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet?

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.
Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Disiplene ville hevne en slik fornærmelse, men Jesus satte dem på plass: «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (kapittel 9, v. 54-56).
Det er også Lukas som gir oss fortellingen om de ti spedalske som ble helbredet – og den ene som kom tilbake og takket – en samaritan.
Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kapittel 17, v. 18 – 19).
Og det er Lukas som gir oss liknelsen om den barmhjertige samaritan!
Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg.
I helsetjenesten I nORGE hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det gjerne negativt ment.
Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe.
Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»
Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater». Men Jesus holder ham fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De kjente loven.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp.
Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.
For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion.
Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led.
Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.
Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.
Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.
Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.
Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, fariseeren var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende med prekenteksten denne søndagen.
Hva er budskapet fra Guds ord i vår gudstjeneste?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut?
At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Noen av oss husker kanskje denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Hvem er så min neste
Spør heller: Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

«All you need is love»

Preken i Arendal korps 15. søndag i treenighetstiden, 21. september 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel, fra vers 9 til vers 12; i Jesu navn:

«Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder m
ine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Slik lyder Herrens ord!

Vi som vokste opp med The Beatles og deres mange sanger, husker sikkert også denne, fra 1967: «All you need i love».
Denne setningen gjentas gang på gang i løpet av sangen, og munner ut en liten omstokking på det som er hovedbudskapet: «All you need is love» - «love is all you need».
Det eneste du trenger er kjærlighet – kjærlighet er det eneste du trenger.

Sangen er jo på mange måter en klassiker – stort sett lett å nynne på, og mesteparten av teksten er også lett å ta fatt i.
Sangen dukket opp i hukommelsen både da jeg leste dagens prekentekst og da jeg leste de andre tekstene for denne søndagen.
Teksten fra Det gamle testamente er fortellingen om Rut, som forlot sitt land og sin slekt for å følge med svigermoren tilbake til det landet hun opprinnelig kom fra. Leseteksten fra brevene i Det nye testamente er det vi gjerne kaller «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13.

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i prekenteksten.

Det er skrevet mange sanger om kjærlighet; både den, skal vi kalle det «menneskelige kjærlighet», mellom kjærestepar og ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom søsken og mellom venner.
Og så er det skrevet mange sanger og salmer om kjærligheten fra Gud til oss, fra oss til Gud, fra Gud til hele skaperverket.
«Kjærlighet fra Gud, som en yndig brud, kommer smykket til oss ned» - «Guds kjærleik er som stranda og som graset» - og mange flere.
En jeg er veldig glad i begynner slik: «Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan».
Den har bare to vers og det andre verset er slik:
«Om alle hav med blekk ble fylte,
var himmelens hvelv av pergament,
og var en penn hvert strå på jorden,
hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
ei plass til skriften gav».

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i bibelteksten.

Er det noe man savner i dagens mediebilde, er det nettopp vitnesbyrd om kjærlighet. Mye vold, mye konflikt, mye lidelse og død.
I en slik situasjon utfordres vi av Jesu ord: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Martin Luther King skal ha sagt noe á la dette: «Herren sier jeg skal elske alle mennesker, men han sier ikke at jeg skal like alle mennesker».

Kan det ligge noe der?
Det er minst 50 år siden jeg hørte utsagnet første gang, men har fremdeles ikke klart å komme helt til rette med, helt forstå hva det betyr og hvordan det skal forstås. Jeg er ikke engang helt sikker på om han faktisk sa noe slikt, selv om det nær sagt kunne likne ham å si det.

I bibelleseplanen denne uka, jeg tror det var på fredag, var dagens tekst Davids sørgesang etter at Saul og Jonatan, hans sønn, begge var falt. Han sørget over dem begge to. Jonatan var hans kjæreste venn – det kan vi forstå. Men Saul var hans dødsfiende. Og likevel sørget David også over ham. Elske alle, men ikke nødvendigvis like dem. Martin Luther King eller ei: Kan det ligge noe der?

Jeg nevnte «Kjærlighetens høysang» - 1 Kor 13.
I det siste verset der finner vi denne formuleringen som mange av oss er så glad i, den om at de blir stående, disse tre, tro, håp og kjærlighet, «men størst blant dem er kjærlighet».
Under arbeidet med denne prekenen kom jeg også over et sitat fra en tsjekkisk, katolsk prest, Tomas Halík.
Han sier det slik:
«Vi må gjenoppdage troen, håpet og kjærligheten, slik at vi kan skille tro fra religiøs overbevisning, håp fra optimisme og kjærlighet fra følelser».

Jeg nevnte de tre tekstene som er satt opp denne søndagen.
Et forholdsvis langt avsnitt fra Ruts bok, en kjent, men også omfattende tekst fra «Kjærlighetens høysang», og så Jesu ord i prekenteksten. Fellesnevneren i disse tekstene er nettopp «kjærlighet».

Det Jesus sier i dagens tekst kan på mange måter beskrives som en kjedereaksjon.
Det som starter kjede-reaksjonen er det faktum at Gud elsket verden, slik vi kan lese i «Den lille bibel», i Joh 3,16. Gud elsker hele sitt skaperverk og han elsker sin sønn Jesus Kristus.
Dette utløser et nytt ledd i kjedereaksjonen: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere».
Dermed blir disiplene knyttet sammen til et kjærlighetens søskenfellesskap. En av de som var til stede da Jesus sa dette, var han som i kirkehistorien har fått navnet «Kjærlighetens apostel» - den ung Johannes; den yngste i disippelflokken, ifølge tradisjonen.
Han skriver i ett av sine brev: «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1, 7-9).

Dette siste blir vi minnet om hver gang vi synger om å vandre i lyset, slik vi har gjort i formiddag.
Og apostelen sier videre, i kapittel fire, vers 9 og 10:
«Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Ting kan tyde på at disse to versene ikke bare noe apostelen skrev der og da, men at det er en tekst som menigheten han skrev til kjente fra før; en salme eller hymne som var i bruk i gudstjenestene.
Også i Paulus-brevene kan vi finne slike sitater.

Johannes avrunder dette avsnittet med en formaning:
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss».

Jesu kjærlighet til disiplene er også et uttrykk for Gud Faderens kjærlighet til dem, og dermed til oss, vi som er Jesu disipler og etterfølgere i dag, to tusen år senere.

Å «bli i» denne Jesu kjærlighet er å ha sin trøst og glede i den.
Det er jo ved den vi har fått full tilgivelse for alle syndene våre, som Paulus skriver i Ef 1,7. Det er ved den vi har fått evig liv, som Joh 3,16 forteller.

Jesus hadde gitt disiplene sine bud. Og disiplene hadde holdt fast på dem.
Med bud mener han ikke bare krav og forventninger, men også budskap, altså selve frelsesbudskapet; selve evangeliet.
Jeg åpnet visst med The Beatles.
Jeg ble aldri noen ihuga Beatles-fan. Mange gode sanger og melodier, og «All you need is love» har en viss appell.
Men jeg avrunder heller med omkvedet i den sangen jeg siterte tidligere, den om Guds kjærlighet.
Her heter det:
«Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
og alle frelstes sang.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

I min Fars hus er det god plass

Andakt ved Elvis-arrangement i Frelsesarmeen i Drammen 27. august 2025

Vi leser fra evangeliet etter Johannes, det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Slik lyder Herrens ord!

I januar i år ville Elvis Presley ha fylt 90 år.
Han kom imidlertid ikke halvveis til den alderen. Da han døde I 1977, var han bare 42 år gammel.

Jeg har noen ganger sagt at «lydsporene» i min oppvekst var to sangere som begge het noe på «P»: Alf Prøysen og Elvis Presley.
Jeg har skrevet en bok om hver av dem og om deres forhold til kristentroen og til Jesus. De var – og er kanskje fremdeles – viktige «lydspor» i mitt liv. Prøysen-sporet ble lagt i barneårene – Presley-sporet i ungdomsårene.

I dag er det Elvis vi har snakket om, og hans forhold til kristen sang og musikk; «gospelmusikk», som vi gjerne sier.
Og det var et sterkt forhold!
Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.

En av disse sangene har en klar kobling til den bibelteksten vi nettopp har delt.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er teksten omtrent slik:
I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra bibelteksten, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset.
Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst! – I min fars hus er det mange rom!»

Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions».
Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.
Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus? En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.

For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass».
I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten.
Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14.
Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Jeg kjente i sin tid en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original.
På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker.
Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle:
Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker.
Han trodde han hadde mange venner, men så kom det ikke en eneste.

Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre.
Han var et raust menneske.

Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham, for vi hadde egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.
Han kunne rope på meg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede.
I hans hjerte var det god plass.
Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet.
I hans hjerte var det god plass.

Jesus sier det slik: «I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike.
Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner, frie venner, indre misjon», som det vel het i en sang av Bjarte Leithaug en gang.

I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde.
Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Amen